Annonse
Du som misunner meg at jeg reiser mye og tror jeg har det så lett alltid. Du vet ingenting om meg og mitt liv. Du vet ikke at jeg fødte sønnen min alene og hadde en fireåring som ventet på meg hjemme. Du så aldri slitet, så aldri smerten, så aldri tårene.
I dag blir sønnen min 24 år, og jeg skriver om fødselsdagen på Facebook. Jeg ser at vi ser glade ut på bildene jeg legger ut fra juleferien i Dubai. Vi hadde det fint også. Jeg er takknemlig for mye.
Men til deg som er så misunnelig over at jeg reiser mye og smiler på bilder. Du aner ikke noe om meg innerst inne. Hvordan jeg har det.
Tårene jeg skjuler på dager jeg savner de som ikke er der lenger.
Smerten og sorgen jeg ikke viser når jeg er lei meg for at mye har skjedd som jeg ikke kan rå med.
De vonde følelsene jeg av og til kjemper med om natten.
Hvordan det var å føde sønnen alene, med en fireåring som ventet hjemme.
Du vet ingenting om meg og mitt liv
Jeg har fått høre at jeg har sterk rygg, at jeg har vært tapper. Det sier de som vet litt av historien. Du som ikke vet noe, du er bare misunnelig på alle fine bilder på Facebook, av at jeg er både her og der. Du tror jeg har veldig god råd og lever et luksusliv. Men du vet ingenting om mitt liv.
Du aner ikke hvor tøft det var å måtte bryte med min mann etter at vi hadde giftet oss og jeg var gravid.
Du aner ikke hvor mye det kostet å holde det barneselskapet i hagen på Vinderen på min datters 4-årsdag.
Jeg visste at samme kveld skulle min mann flytte ut, det var avtalt, men vi holdt begge masken.
Fødte gutt under OL på Lillehammer
Jeg ville jobbe til termin, men fikk ikke lov av legen. Det var for turbulent i mine omgivelser, og jeg måtte ta det med ro, sa de. Jeg hadde lagt på meg for lite. Jeg ble beordret til å logge av deskjobben i ukebladet, gå hjem og spise sjokolade og vente på fødselen. Jeg gruet meg til å føde et barn alene, jeg fikk hjelp av en jordmor til å forberede meg. Det var ikke planen, det var unntakstilstand.
Da jeg lå der på Aker sykehus den morgenen etter fødselen, og min søster var reist hjem, lå jeg med sønnen på armen og så OL på Lillehammer. Jeg hadde fått en OL-gutt og han var nydelig, en liten atlet. Thomas Alsgaard slo Bjørn Dæhlie for første gang, og jeg tenkte det må bli Thomas – Thomas etter Aalsgaard og en kjekk fotograf jeg jobbet med. Og XXX – et kosenavn i tillegg – han måtte ha to navn som trøst fordi jeg var alene med ham.
«Jeg smilte tappert, men følte meg knust.»
Det var tøft med nattevåk, amming og bleieskift alene
Du som er så misunnelig, du aner ikke hvor tøft det var med amming og barnestell og bleieskift alene. Jeg badet barna i en liten balje på gulvet, jeg hadde ikke badekar. Jobben min ble nedlagt, jeg hadde dårlig råd og måtte ut og søke nye jobber med en ettåring på armen.
Du vet ingenting om stikket jeg følte i hjertet i den fine barselgruppen på Vinderen – der damene hadde mye penger, fin mann som gjorde alt for dem og tre biler i garasjen. «Hvordan skal jeg klare meg to dager mens mannen er på jobbreise? sa de. Jeg leide første etasje i et gammelt hus og var alenemor til to og måtte gjennom to uforskyldte rettssaker. Helsesøster følte seg beskjemmet på mine vegne av de fine fruers prat. Hun hjalp meg senere med litt avlastning. Å flytte fra det stedet, var en lettelse.
Som om noen hadde ønsket alt det slitet
«Midt oppe i dette var det noen som presterte å spørre meg om jeg hadde kvittet meg med barnas far fordi jeg ville ha barna alene.»
Det var helt ufattelig å høre. Som om noen frivillig hadde sagt ja til den jobben alene med to barn, dårlig råd og usikre bo- og jobb-forhold. Som å tape i lotto hver dag! Jeg som ungjente tegnet bilder av bryllup og kirken jeg skulle gifte meg i. Som ikke hadde noen annen drøm enn et lykkelig familieliv. Men mannen fikk store alkoholproblemer og ville ikke ha hjelp fra noen. Jeg hadde ikke noe valg.
Livet ble snudd opp ned. Det var som å ramle fra 10-meteren og rett i asfalten. Jeg gråt noen ganger hos legen, men til deg og andre skjulte jeg tårene.
«Jeg smilte i alle bursdager, på alle foreldremøter og skoleavslutninger, selv om jeg satt der med hjertet i halsen fordi dere alle var to – to foreldre sammen – mens jeg som oftest kom alene. Sårheten kjenner jeg på ennå.»
Konsentrasjonsproblemer og synstrening
Det ble mange fine, men også utmattende og lange år: Jeg måtte flytte, jeg byttet jobber, tok redaktørjobb og ble utbrent, min sønn slet på skolen med konsentrasjon. Det var noe med synet også, bokstavene danset foran øynene hans og gjorde det krevende å lese. Jeg syntes det var urettferdig og gråt på BUP da jeg fikk vite det. Hvorfor dette også?
Jeg ga aldri opp; vi reiste på synstrening i Drammen et helt år år for å få hjelp til å bedre min sønns samsyn. Jeg kranglet med lærerne på ungdomsskolen; de forsto ikke hvorfor gutten var lei, DET gjorde jeg! Samtidig var jeg motivator og jeg vekket ham hver morgen:
«Uansett hvor lei og trøtt han var, han SKULLE gjennom videregående.»
Det går bra mamma, det er bare å prøve.
Tilslutt, etter lang tid, løste alt seg, han gjennomførte alt, begynte på studier og ringte meg en dag jeg var med feriegjengen i Parga: «Mamma, jeg vil bare si at jeg har funnet leilighet og flytter sammen med kjæresten. Det er bare å prøve.»
Jeg husker fortsatt alt slitet, all nattevandringen, alle bekymringene rundt skolen, om jeg ville klare alt dette alene – men best husker jeg alle de gode lykke-stundene som mor og dagen sønnen ringte meg da jeg var i Hellas:
«Det går bra, mamma, det er bare å prøve.»
Så til deg som så de bildene fra Dubai i julen og følte et stikk av misunnelse: Du får prøve litt du også og slutte å være misunnelig på andre. Vi vet aldri hvordan det er å være i andres sko.
Og om du virkelig vil vite det: Det var som å løpe en evig maraton til du segner om av utmattelse, foran det høye tårnet og igjen har et håp om å nå til topps. Slik var det å få barn – alene.
Les også: Det ingen forteller deg om å bli mor
Les også: Kjente kvinner forteller om morsrollen.
Les også: Den vanskelige alkoholen
Les også: Bare kommers, sier du? Mødre fortjener morsdagen
Les også: Når Kjetil Østli erotiserer aleneforeldre
Les også: Bloggerne: Jeg skjulte tårene mine