Bli med på kjøretur i Vaucluse i Provence. Her er den ene landsbyen vakrere enn den andre. Det er tid for hektiske dager med spenning og opplevelser!
I tre dager raste jeg rundt i Provence sammen med en svensk, dansk og engelsk journalist.
Etter å ha tatt et grytidlig morgenfly til Paris, bar det videre tre timer med lyntog til Avignon. Her ble vi plukket opp av en energisk, fransk guide som kjørte oss fra landsby til landsby i den lille bilen sin, med all bagasjen baki. Aner ikke hvordan hun fikk plass til all bagasjen. Hun var litt oppgitt over hvor dårlig jeg var til å lese kart og brette det sammen igjen, (og hvor sliten jeg ble av landeveissykling), men litt mer imponert over innsatsen min på vannsykkel og at jeg til tross for skandinavisk blod, var brunere enn henne. 😉
Her opplevde vi alt fra vinsmaking til kano- og sykkel-tur, vi laget vår egen organiske sminke i
landsbyen Entrechaux og vår egen vegetariske lunsj hos nydelige Odile i Brantes.
Ikke tid til å kjede seg et sekund på denne turen… Resultatet ser du her: Saken sto på trykk i Norsk ukeblad i uke 21, 2014 – og er laget i samarbeid med Frankrikes turistråd. Les den her: provence_270095
Nesten alle jeg kjenner, digger å ha bursdag på Facebook. Selv folk som er på Facebook uten egentlig å like å være på Facebook, skriver på statusen sin at de er takknemlige over all oppmerksomheten de fikk på bursdagen sin. De bruker ord som overveldet, takknemlig, glad, de skriver at det varmet å bli husket av så mange.
Selv skrev jeg noe sånt som at det gjorde dagen, og det gjorde det virkelig også, for her strømmet det inn med gratulasjoner både fra venner og fjerne bekjente.
Hvordan går det an å ikke sette pris på det?
Jo eldre du blir, jo færre gaver får du og jo mindre blir du feiret og husket. Om du ikke feirer rundt tall da, og inviterer til en durabelig fest. Bursdag er noe for unger – og de får til gjengjeld gaver og oppmerksomhet i fleng.
Så for deg som ikke fikk nok oppmerksomhet som barn og opplevde å ikke bli sett, vær for all del på Facebook i voksen alder. Her blir du feiret som du var barn igjen.
Det lønner seg på andre måter også å ha bursdag på Facebook. Selv om det striregner og du ikke har tid eller ork til noe selskap: På Facebook skinner solen og du kan sende oppegående svar til alle som gratulerer deg. Slik blir det nesten en fest også – i fare for å høres ut som Ninette Karlsen fra torsdag kveld fra Nydalen: Hun har en topp dag på Face, uansett hvor jævlig livet ellers måtte være. 🙂
Busdag på Face er noe annet enn trøtte selskaper med svigers og oldemor. På Facebook er det bare å logge inn rett etter midnatt før dagen din. Allerede da er det kanskje noen som er våkne, og som sender den første meldingen: ”Gratulerer med dagen, unge dame!” Alt du trenger å gjøre er å like statusen, og legge deg litt gladere.
Med det samme du våkner neste morgen, før du henger ut flagget og tar den første koppen med kaffe, lyser Iphonen opp i ditt søvnige mørke: 4-5 nye bursdagsmeldinger popper opp på Facebook-appen: » Grattis! Nyt dagen! Spis masse kake! Håper alle dine drømmer blir virkelighet…»
Det er som en rus, og den er gratis. Det krever riktignok at du har vært flink til å samle en del venner på listen før bursdagen. Er du fink til å gratulere andre med dagen også (jeg gjør det alltid når jeg er på PCen, på Iphonen er det ikke alltid at bursdagene kommer opp), er du sikret flere meldinger.
Du kan gjøre mer ut av det om du vil. Med det samme bursdagsmeldingene strømmer inn, kan du poste bilder av hva du faktisk gjør på dagen, rose alle som feirer deg og få enda flere likes.
Jeg er ikke så glad i stive bursdager, og jeg har ofte mange gjøremål. Denne gangen ble det lunsj på Fridays. Det ga meg nye bursdagsmotiver å legge ut. Særlig da den portugisiske kelneren, Igor, sang burdsdagssangen for meg med ballongstemme. (Barna syntes det var usedvanlig kleint, men det var min dag nå. 😉 ) Denne collagen la jeg på Instagram også. Husk, det er ikke bare Face som gjelder nå, men også Insta! Og Snapchat, men det skjønner jeg ikke så mye av. Selve dagen gadd jeg ikke gjøre så mye annet enn å slappe av og blåse såpebobler. Jeg var sliten etter en studieperiode og koste meg på terrassen. Mye moro man kan ha for 10 kroner. Det koster nemlig såpebobler på Nille. Og veldig moro å legge ut bilder av. Jeg fikk 143 bursdagsmeldinger på Facebook samt noen hilsener dagen før og etter. Tusen takk, alle sammen. Den beste var fra en gammel studievenninne. Vi studerte sammen i Kristiansand og delte gleder, sorger og kollektiv. Denne venninnen husket en annen bursdag hvor jeg ble vekket av orkester og frokost på sengen. Det vil si, jeg fikk servert frokosten inn av vinduet i bakgården der vi bodde. Så mange år og erfaringer senere, hadde jeg nesten glemt det. Men hun hadde minnet og bildene. Liker ikke bursdag på Facebook, sier du? Du vet ikke hva du snakker om!
Det er tid for vårpuss i hagen, vi årner plen og blomster, shiner opp bilen, båten, og sykkelen, men hva med oss selv? Tid for vårpuss av fingre og tær!
Når det gjelder vårpuss i hagen, bruker mange mye tid og penger. Det er liksom ingen spørsmål om vi kan unne oss det, det må bare gjøres!
Når det gjelder å pleie oss selv, er det derimot mange som unner seg veldig lite, og tar du en manikyr (håndpleie) eller pedikyr (fotpleie)kan du vedde på at vennene dine spør: – Hva kostet det?? Var det dyrt?
Spør de på samme måte; hvor mye kostet de nye staudene du kjøpte og den nye blomsterjorden?
Neppe.
Men nå er det tid for egenpleie. Det er tid for å flekke av gammel lakk, stelle tørre og brukne negler og få på litt skikkelig vårlakk som sitter en stund.
Denne gangen gikk jeg for PINK BIKINI både på fingre og tær. Fargen kom i fjor, men det er fortsatt en av de fineste rosafargene i Shellac.
Det fine med Shellac (gele-negler) er at fargene nå også har kommet i vanlig neglelakk. Du kan derfor fint velge vanlig neglelakk på tærne og få den samme fargen i gele-lakk på hendene.
Jeg pleier å gjøre det sånn, for etter min erfaring sitter salong-neglelakken i ukesvis på tærne, så da trengs ikke gele-lakk. Den er bare irriterende vanskelig å få av!
Helt motsatt med neglene på hendene –der sitter ikke vanlig lakk i det hele tatt, vi er bort i så mye. og lakken flasser av i løpet av noen dager. Maskin-laget hybridlakk – Shellac eller Gelish – er derfor det beste valget på hendene, synes jeg.
Det koster litt, men til gjengjeld får du flotte negler i 2-3 uker eller mer.
En god hånd- og fotkrem og en negleolje kan være en god investering om våren også. Min hud var knusktørr, men kviknet til etter denne behandlingen.
Klar for vår, og ikke bare i hagen!
Årets nye Shellac-farger (under) får jeg prøve neste gang.
Ps; jeg har plantet stemorsblomster også. I Potter. Enkelt og greit for oss som ikke har tålmodighet med hagestell… 🙂
Treningsferie er hot for tiden! Riktig hot blir det når en drar til sol og varme i Portugal for å lære orientalske rytmer av en profesjonell magedanserinne.
Det er ikke mange av dem. Norske instruktører i magedans. Men norsk-portugisiske IRIS SOFIA (29) lærer stive nordmenn å bevege på hoftene i godt temperert klima.
I den idylliske byen Cascais utenfor Lisboa skal jeg bo i en hel uke sammen med Iris og en gjeng hyggelige damer, nyte god mat og god vin og samtidig utforske både ny trening og nye landskap.
Om morgenen samles vi ved hotellbassenget for å gjøre yogaøvelser med Flow og «De fem tibetanske riter.» Den deilige treningen gir ro og gjør oss myke i kroppen.
Om ettermiddagen er det tid for å lære orientalske rytmer. Les: Zumba-aktig magedans. Iris har laget et program som nybegynnere lett kan følge. Vi trener i helt vanlige treningsklær. Den som vil, kan feste et sjal eller et magedansbelte rundt hoftene. Det anbefales, det er lettere å få til bevegelsene da, men det er ikke noe must. Alle gjør som de selv vil.
Noen av damene som er med prøver magedans for første gang, andre har vært med Iris på tur til Marokko tidligere, og prøvd litt magedans der.
Selv har jeg tatt et nybegynnerkurs i magedans i Norge for flere år siden. Det meste er glemt, men interessen gjorde at jeg investerte i to magedansbelter som nå er med på reisen.
At bevegelsene er gode for stive hofter og ryggvondt, sier seg selv. Når jeg i tillegg hører behagelig orientalsk musikk og Iris sin trillende latter i bakgrunnen, gjør det sitt til at både hoftene og smilet løsner.
Iris bor for tiden i Cascais en liten halvtime fra Lisboa med sine to katter og leier også ut rom for den eller de som vil ta seg en tur til Portugal på egen hånd. Hun er allsidig og tilbyr alt fra reiki-behandling, til yogakurs og magedans, så her er noe for enhver smak. Av og til er hun også hjemme i Norge, så her er bare å kaste seg på for de som ønsker behandling eller kurs.
Flere av oss damene syntes vi fikk bra schwung på dansen etter en uke trening. Men da Iris skulle opptre for oss på hotellet påskeaften, var det lett å se hvem som var proff! Iris på sykkel fra turen i nærområdet samme ettermiddag, var nesten ikke til å kjenne igjen i spesialsydd kostyme fra Brasil…
Magedans er omfattende, og jeg har lyst til å lære mer – selv om jeg innser at jeg vil forbli en nybegynner. 😉
Men det var gøy og lærerikt å prøve en ny form for dans etter å ha vært hektet på zumba i flere år. En formiddag fikk jeg også teste en reiki-behandling, og den var så avslappende at jeg falt i søvn flere ganger under behandlingen. Reiki er lett berøring, nesten en form for healing, men det er ikke noe å være redd for, jeg lå behagelig i hotellsengen mens Iris berørte meg med varme hender…
Alt i alt en allsidig og spennende uke. Jeg fikk stor sans for Cascais. Hyggelig å gå rusletur og prøve en av de mange cafeene og restaurantene langs sjøen. Byen er rett og slett vakker. Så tilhører den også et av de rikeste områdene i Portugal.
Med toget kommer du til Lisboa på en halv time, og denne turen tok vi en dag, med innlagt lunsj, egen guide og og sightseeing og trikketur i den flotte turist-byen som ligger på syv høyder. Blant annet besøkte vi Baixa/Chaido, Alfama, Castelo SaoJorge og Bairr Alto.området.
Det var også tilbud om en tur til eventyrbyen Sintra med besøk på Pena-palasset.
Vi bodde på et koselig 4-stjerners hotell ved havet, og spiste middag sammen hver kveld med god rødvin som tilbehør. Og her feirer vi oss selv med en drink i hotellbaren etter middag.:)
En god reise for kropp og sjel. Mye for pengene. Anbefales. 🙂
Jeg elsker påskekrim, påske-egg og å synke ned i sofaen med et godt glass rødvin. Men i år brytes alle tradisjoner, og det blir trimtur til Portugal!
Årets påske blir gul og rosa for min del. Jeg skal være med på en treningstur rett utenfor Lisboa i Portugal. Her blir det både yoga, powerwalk og orientalsk dans.
Endelig skal jeg få brukt det gule magedansbeltet som jeg kjøpte for flere år siden på et marked i utlandet. Endelig… Jeg merker at det kribler i kroppen av yr forventning når jeg hekter beltet av knaggen der det har hengt i altfor lang tid:)
Treningsskoene er nye av året og er fra Nike.
For første gang har jeg kjøpt meg løpeskjørt også, og det håper jeg skal innvies i Portugal om ikke lenge…
– Ha med egen yogamatte! sto det i programmet. Jeg fikk heldigvis tak i en rimelig en i en sportsbutikk nå i ettermiddag som det også er plass til i kofferten!
Jeg kommer ikke til å reise lett,som alle anbefaler, med alt det treningstøyet som skal med, i tillegg til magedansbelter, sko og tøy som passer både til middag, gåturer og sighseeing…
Heldigvis har jeg en diger trunk som nok skal romme det meste.
Mange jeg snakker med, misunner meg frilanstilværelsen. De synes den virker spennende. De er misunnelige over at jeg slipper å pendle til jobb, misunnelige over at jeg av og til kan foreta en reise, misunnelige over at jeg kan delta på en treningsøkt midt på dagen.
De ser ingenting av det andre. At jeg ikke har fast jobb, og mangler sikkerheten og den gode inntekten de selv tar som en selvfølge. At jeg strever for å få oppdrag i et stadig mer presset medie-landskap. At jeg må finne alle ideene mine selv. At jeg også må selge de inn, må tåle en rekke avslag, at jeg må kjempe for å få godt nok betalt for arbeidet, at jeg nå den siste tiden også opplever å bli presset til å skrive under på urimelige kontrakter som fratar meg alle rettigheter på mine egne artikler til evig tid.
Må søke hjelp fra Nav
Dette diskuterer jeg med frilansvenner under et krisemøte for journalister på Litteraturhuset i Oslo. Media-Norge sliter, og det går i aller høyeste grad utover frilanserne. Mange har gitt opp å få fast jobb som journalist og klamrer seg fast i et frilanshjørne. Noen har så dårlig råd at de må søke hjelp fra Nav. Andre sier rett ut at de vurderer å gi opp frilansingen og finne noe helt annet å satse på. Andre er mer optimistiske, og sier at vi fortsatt må kjempe.
Venner ble misunnelige
Helt siden jeg begynte å jobbe som journalist for over 20 år siden er det reisingen mine venner har misunt meg mest. De så aldri hvor hardt jeg jobbet på disse turene og hvor mye arbeid jeg hadde da jeg kom hjem.
Og slik er det fremdeles. Pengene er borte i media nå, og du skal være glad om du kommer deg på en tredagers pressetur til Frankrike. I fjor høst lyktes dette meg, og igjen var det noen som sa at jeg var heldig.
«Ok, sa jeg, men jeg har faktisk ikke lønn de dagene jeg reiser, slik som du har når jobben sender deg på firmatur!»
Mye jobb for lite penger
Kunne du tenkt deg det selv? Å stå opp halv fire om natten for å rekke det billige morgenflyet de vil sende deg med, jobbe fra tidlig morgen til sent på kveld i tre dager, for å så å jobbe en uke til uten lønn med artikkelen når du kommer hjem. Så, om du er heldig, klarer du kanskje å selge den inn om du har en god nok vinkling, masse reisefakta og og rundt 30 gode reisebilder. Et magasin vil tilby deg maks 10 000 kroner eller mindre.
Denne gangen var jeg heldig, jeg hadde solgt inn oppdraget på forhånd. Men damen jeg fortalte det til, hadde forlatt toget lenge før jeg rakk å fortelle dette.
«Jobbe uten lønn i dage- og ukevis. Eh. Nei. Det var visst ikke så spennende likevel.»
– Dessuten fikk jeg akutt urinsveisinfeksjon, sier jeg, (som for å forsvare at jeg har jobbet livet av meg på en 3 dagers maratontur), men hun er ikke lenger interessert i frilansing.
Vanlig å få nei på 9 av 10 ideer
Det kan virke spennende å intervjue kjente mennesker, men få vet noe om arbeidet som ligger bak, hvor mye tid det tar å finne alle de gode ideene, de gode casene som forlagene vil ha.
– Må du finne jobbene selv? Å, ja.
– Du kan få nei på 9 av 10 ideer du foreslår? Ups.
– Du gjorde det der spennende oppdraget på en søndag i påskeferien hvor andre hadde fri, og fotografen som tok bildene, reiste fra mann og barn på hytta den påskesøndagen for å være med deg på jobben? Du tuller!
– Og du var glad du rakk zumbatimen den onsdag formiddagen før møtet med Nav? Ehhhmp. Umphh. Er dette å være frilans. Huffda.
Billige i drift
En kollega er røffere enn meg når det gjelder å håndtere misunnelsen fra andre som sier de gjerne skulle hatt friheten de også, til å jobbe hjemmefra. Da svarer hun bare – jeg bor på jobben min, jeg. Det kan du også prøve. Det blir stille da. Bo på jobben? Det er noe de færreste kan tenke seg.
– Vi får fortsette å jobbe for knapper og glansbilder, fleiper en frilanskollega. – Vi er billige i drift, sier en annen. – Bare vi får bylinen vår på trykk, så tar vi til takke med hvor lavt honorar som helst. Dette er galgenhumor vi trenger i et svært presset marked der forlagene sier opp hundrevis av medarbeidere og der det er trangere om jobbene enn noen gang før.
Hvorfor tror du jeg er villig til å jobbe gratis?
Samtidig lurer flere på hva som gjør at firmaer kan hyre journalister gratis? Hva er det med dette yrket som gjør at vi ikke trenger å få skikkelig betalt? Selveste Amnesy søkte nettopp etter fulltids webjournalister i u l ø n n e d e stillinger. De kunne få dekket reiseutgifter. Det var alt. Sjokkerende, når vi vet at Amnesty har et lønnsbudsjett på 30 millioner kroner. Ville de sagt det samme til en elektriker de trengte å hyre inn?
Sorry mac, vi har ikke penger, men jobber du som gratis elektriker for oss et halvt års tid, så vil du lære mye fint og det vil ta seg bra ut på CVen. Vi sponser litt bensin for deg, og husk matpakke da, så du ikke mister energien mens du jobber for oss…
Verdifulle opplevelser og erfaringer
Tenk på dette neste gang du ser en artikkel du liker ekstra godt i en avis: Den beste artikkelen i avisen kan være skrevet av en frilanser på underbetalt korttidsvikariat. Ser du ikke navnet hans igjen i neste utgave, så kan det være fordi han ble kastet ut etter 11 måneder slik at avisen skulle slippe å gi ham fast jobb. Bruk-og kast-metoden er effektiv.
Men vet du hva. Jeg sier som Edith Piaf: Jeg angrer ingenting. Je regrette rien.
Det å jobbe i media har gitt meg verdifulle opplevelser og erfaringer jeg aldri ville vært foruten.
Jeg elsker yrket mitt og vil aldri slutte å skrive.
Men det er ikke for ingenting at jeg for tiden studerer pedagogikk. Det er lærere Norge trenger, ikke desillusjonerte skribenter.
