Annonse

Likelønn: Hvorfor får guttene mest? Det er urettferdig! Det er ingen forskjell på gutter og jenter! Slik reagerte jentene da fagforeningen Finansforbundet ba dem utføre en oppgave: De ble belønnet dårligere på bakgrunn av kjønn. Dette er en wake up call! Menn tjener fortsatt bedre enn kvinner i likestilte Norge – og det i 2020! Nå må vi kreve like bra lønn som gutta. Enig? Trykk liker.

Likelønn? De fleste hevder det er full likestilling i Norge – men det stemmer ikke: Menn tjener 20 prosent mer enn kvinner – for samme jobb.

Dette ville Anne Greva i Finansforbundet gjøre noe med. Hun fikk med seg 10 barn og laget reklamefilm om  urettferdig lønn. Og barna forsto noe sjefen din ikke har skjønt: Urettferdig at gutta får mest fordi de er gutter!

-Vi ønsker å sette et skikkelig fotavtrykk, slik at unge mennesker på vei inn i bransjen forstår at det er noen som skal stå på for deres rettigheter, sier Greva. Filmen er laget i forbindelse med kvinnedagen i samarbeid med reklamebyrået Morgenstern og produksjonsbyrået Willynikkers.

«I finansbransjen tjener kvinner 20 prosent mindre enn menn for samme jobb.»

Og ikke bare der: Menn tjener mer enn kvinner i private og offentlige selskaper, i kommunen og i staten som heltidsansatte, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Les artikkel her.

Sprer seg som ild i tørt gress

Reklamefilmen har spredd seg nå som ild i tørt gress på sosiale medier. Jentene reagerer kraftig på at gutta får fullt beger  med smågodt, mens de selv får en halvfull kopp når de deltok på lik linje i oppdraget. Så utjevner de forskjellen:

Se filmen her. 

Også DnB har filmet et lignende sosialt eksperiment, og også her reagerte barna kraftig på urettferdigheten. Se DnBs film her. 

Skuffelsen står tydelig å lese i fjeset på jenta over som nærmest tviholder på det lille hun fikk. Gutten er i ferd med å innse hvor urettferdig det er at han fikk fullt opp.

På bildet under ser du jentas reaksjon da hun kun får én seigmann som lønn for jobben fordi hun er jente, mens gutten hun samarbeidet med får tre seigmenn – fordi han er gutt.

Tydelig reaksjon på urettferdigheten. Les hele artikkelen i Kampanje her. 

Vi må kjempe for likelønn på kvinnedagen

Hva skal vi gjøre med at menn fortsatt lønnes bedre enn kvinner for samme jobb? Det gjelder ikke minst i mediebransjen, der mannlige fotografer forlanger dobbelt honorar av det kvinner tør å be om. Det vil ta 100 år å utjevne forskjellene, i følge forskning.no . Les saken her.

– Det er åpenbart fortsatt ganske store forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder lønn, og i verden er forskjellene enorme, så det er helt åpenbart at vi trenger kvinnedagen, sier P3-programleder, Christine Dancke i en nettsak til NRK.

Hun sier 8. mars er viktig for henne og at hun pleier å gå i tog. Foruten internasjonal solidaritet med kvinner som har en langt verre enn i Norge, er Dancke opptatt av hvordan kvinner og menn som tar plass, etter hennes erfaring, oppfattes forskjellig:

– Når en mann stiller krav og mener masse, så er han en meningssterk og tydelig person, men som kvinne så går man ofte for å være skikkelig krevende og bitch. Så det er fortsatt mye å ta tak i. Jeg håper vi kommer dit at kvinner også kan være leder og ta masse plass uten at det oppfattes som negativt, sier Dancke til NRK.

Her trengs en skikkelig oppvask! Enig?

På Island er det ikke lenger lov til å betale menn mer enn kvinner for samme type jobb. Les saken her.

Men en slik lov gjelder altså ikke i likestilte  Norge.

Denne saken ble først trykket i 2018.

Les også: Min kamp mot porno

Annonse

Det er få steder man kan føle seg så liten og sårbar som hos legen. Er jeg dum som engster meg for kreft og svulster? Skal jeg tørre å be om en sjekk av brystene? Snakker de stygt om meg på bakrommet, blir jeg enda mer redde for å komme frem med det jeg har på hjertet.

A-magasinets artikkel om brysomme og tullete pasienter kunne ikke blitt mere feil. Den stemmer så lite med virkeligheten at jeg må skrike det ut på denne bloggen. Nå. Hører dere meg. Vræææl! For jeg er en av mange pasienter med legeskrekk som ikke vil ta for mye plass fordi andre sikkert er mye sykere. Hun som vil være flink og klare seg selv og ikke klage over noe.

Føler meg klønete og dum

Så er jeg her da, til timen jeg har gruet meg for: Lappen er skrevet, etter anbefaling fra nettopp leger: 5 viktige ting jeg må huske å spørre legen om. Jeg har et snev av legeskrekk og gruer meg allerede på venterommet. Folk rundt meg sitter og skuler: Alle lurer vi på; hva feiler den og den, og hva kan de tro er galt med meg som sitter her! I det jeg blir ropt opp blir jeg alltid like forvirret. Plutselig virker det som jeg har jakken galt på, skjerfet faller på gulvet, lappen jeg knuget i hendene er borte og det tar tid å samle vesken og noen papirer som har falt ut av den. Ja, så klønete føler jeg meg, hver gang. Mens legen alltid er like rolig, smiler, sier sett deg ned og lenge siden sist.

Fikk kjeft fordi jeg kom for sjelden til legen

Lenge siden sist ja! Jeg hater legebesøk og går så sjelden jeg kan. Faktisk hadde jeg en fastlege som var forbanna på meg fordi jeg ikke kom ofte nok. Jeg fikk beskjed gjennom kontordamen om at han nektet å behandle en pasient han ikke så. Jeg lurte på om vi egentlig var på date og at han klikket fordi jeg ikke var interessert nok?

Da byttet jeg fastlege. Det gikk bra en stund, til hun ble gravid gjentatte ganger og fikk helt håpløse vikarer. De snakket dårlig norsk, åpnet Pcen på mitt navn og sa at her var det mye rart og mye medisiner nevnt. Hvor skulle de begynne?

Følte meg vanskelig og sær

Det fikk meg til å føle meg vanskelig og sær: Herregud! Sto det virkelig så mye rart om meg i journalen? Jeg opplevde meg som en ganske vanlig pasient, egentlig. Det skapte irritasjon og jeg byttet lege igjen.

Måtte bruke diagnosen depresjon

Jeg ble utbrent i en jobb jeg hadde og måtte sykmeldes. Men diagnosen utbrent er ikke godkjent å sykmelde noen for. Det er strenge regler: Legen var nødt til å kalle det depresjon. Det føltes krenkende og rent ut feil. Jeg var ikke deprimert, jeg var møkka sliten og utbrent. Jeg har aldri ligget hjemme i senga, men gått tur, trent mye, lest meg opp på stress-lidelser og gjort alt jeg kan for å bli frisk. Men det er kun noen få diagnoser som gir rett til sykemelding eller uføre for den slags skyld, og fastlegen må holde seg strengt til reglene: Skriver de noe feil eller ikke dekkende nok, kommer sykmeldingen eller legeattesten i retur.

Fikk kjeft fordi jeg nektet  gynekologisk undersøkelse

Jeg hadde en gang en kvinnelig fastlege som ble sur fordi jeg ikke ville utføre gynekologisk undersøkelse hos henne. Ja, hun ble sinna! For meg var dette så privat at jeg foretrakk en gynekolog. Og det var jeg i min fulle rett til.

En gang ringte hun meg og sa at min eks hadde vært innom henne for meg og at det ble vanskelig for henne. Det forsto jeg godt og jeg beklaget. Som en kvinne med legeskrekk foretrakk jeg at andre talte min sak, men det ble feil.

Dro til gynekolog i Bærum

Men gynekolog, altså: Vanskelig for en kvinne med legeskrekk å slappe av der, når man må sprike med bena og vise frem det aller mest private.

To kvinnelige gynekologer i nærområdet var så hardhendte, uhøflige og bitchy at jeg bestemte meg for aldri mer. En kløp skikkelig til i underlivet så jeg skrek og sa jeg måtte slutte å være en sånn stressedame. Det ga smerter, mente hun.

Etter dette fant jeg frem til en gynekolog fra Iran i Oslo som senere flyttet kontoret til Bærum. Her går vi alle – kvinner som har hatt smerter eller har skrekk for gynekolog grunnet tidligere dårlige erfaring. Kvinner fra hele landet kommer til henne. Det sier mye om hvor viktig det er å føle seg ivaretatt i en så sårbar situasjon. Med leger som har makt og kan og vet alt og pasienter som trenger støtte og en varsom hånd.

Vet du om en bra gynekolog?

«Vi er utallige som skammer oss eller er redde hos legene. De har makt og vi er prisgitt at de vil hjelpe oss. Jeg har hatt fantastiske støttende leger, og arrogante overfladiske leger. Noen er flinke med menneskebehandling, andre ikke.»

Ekkel og støtende artikkel

Derfor direkte ekkelt og støtende å lese A-magasinets artikkel om hvordan de angivelig snakker om oss på bakrommet. Som krevende hypokondere som alltid har rett. Men spør du meg, tror jeg disse legene ble lurt i en felle! De fikk ikke snakke om hele legegjerningen sin og alle de snille pasientene, men ble bedt om å komme med eksempler på vanskelige pasienter.

Min og andres virkelighet er helt, helt annerledes. Den kunne ikke blitt mere feil.

Lurt: Stakk hull på øret uten bedøvelse

Legeskrekken for min del sitter langt tilbake: Jeg var hos en tannlege som ikke lot min mor bli med inn. Skrekken da jeg satt der i stolen mutters alene, husker jeg ennå. Verre ble det da jeg var ørebarn med gjentatte ørebetennelser. Mang en natt lå jeg i narkose mens de stakk opp ørene mine. Narkosen var kvalmende og jeg hørte forvrengte stemmer mens de behandlet meg. Da jeg ble større, var jeg hos en ekspert som lurte meg: Han sa han bare skulle se i øret mitt. Dermed stakk det til og han hadde rett og slett stukket hull på øret mitt uten å si fra først, og uten bedøvelse!

Slesk lege på sykehus

Jeg havnet på sykehus med eggstokkbetennelse og en mannlig gynekolog var ufin da han sjekket underlivet mitt. Han sa det så  perfekt ut, på en sånn slesk måte.

Møtt mange hyggelige leger

Siden har jeg møtt mange hyggelige og dyktige leger, både som journalist og privat. Noen av de har vært ekstra søte og hjelpsomme. Da jeg en gang ble innlagt med kraftig migrene og de mistenkte slag, ble jeg for eksempel tatt så godt vare på at de nesten ikke lot meg dra hjem. Det var i overkant hjelpsomt. Da jeg fikk problemer med Nav, fungerte min kvinnelige fastlege som advokat og bestevenn. Helt utrolig bra.

Men det er viktig å huske på at det er legene som sitter med makten og vi pasienter som er de sårbare her. En feil lege kunne gjort det vanskelig for meg.

Tør ikke å spørre

Mange jeg kjenner tør aldri å spørre om det de egentlig har på hjertet: Hva skal legen tenke om meg da? Det er for dumt. For flaut. Særlig om det gjelder noe psykisk, eller noe som er så flaut at sikkert ingen andre er så teite at de spør om det. De spør heller meg. Eller ringer en venn. De spør Helsesista på nett.

Pasienten har alltid rett, skrev A-magasinet. Hypkondere og unnasluntrere krever sykmelding og uføre helt uten grunn.

A-magasinets anonyme fastleger: Dere tar feil! For den lappen vi har skrevet, som dyktige leger har anbefalt oss å skrive så vi skal tørre å ta opp det vi har på hjertet, ligger nederst i en ransel eller en veske.

Vi ser hvor stressa og overarbeidede legene er og vi blir tørre i munnen, stumme og takker heller ja til en sykmelding, en blodprøve eller en tablett. Vi betaler lydig gebyret i automaten utenfor og drar hjem, med det brennende spørsmålet på leppene som vi aldri fikk stilt.

Enig? Lik og del.

Ps, I  dag har jeg en søt og hyggelig, støttende fastlege som jeg er veldig fornøyd med. Bytt –  om du har en som ikke tar deg på alvor eller som du ikke er bekvem med. 

Etter en diskusjon om denne artikkelen på Facebook, må jeg klargjøre noen ting: Dette er et tilsvar på artikkelen i A-magasinet «Pasienten har alltid rett.» Der fremstår vi som selvhevdende egoister som utnytter systemet ved å true og jukse til oss sykmeldinger, uførepensjoner og legeattester uten grunn – mens den stakkars legen ikke har noe å si. Legene fikk henge ut og latterliggjøre pasienter fritt – anonymt. Nå brukte jeg min stemme til å si at så lett å være pasient er det faktisk ikke. Man kan både føle på usikkerhet og stress, om man vil være ærlig da.  Flesteparten av mine venner tar for lite plass hos legen, ikke for stor – og møter fastleger som er for stresset til å lytte ordentlig og sette av tid. Og de er snille og lydige pasienter, flinke til enhver tid. I A-magasinet ble det å ha med seg en liste med spørsmål til leger latterliggjort – mens jeg har intervjuet dyktige leger som har anbefalt dette for å huske hva man skal si. Nettopp fordi legene er stresset og har dårlig tid. I A-magasinet blir det også fremstilt som vi kan shoppe en uføre på få måneder: I virkelighetens Norge kan det ta opptil 17 år å få innvilget uførepensjon, om man får det innvilget i det hele tatt. En advokat hevder en slik søknad tar to år, og ikke to måneder og at historien umulig kan stemme.

 

 

 

Les også: ME-syke Cathrine stigmatisert av A-magasinet: Jeg følte meg enda mer utenfor samfunnet og ødelagt.

Les også: Helse: 7 enkle tips som kan hjelpe mot øresmerter i fly

Les også: Dette dør du av: 4 ting å frykte mer enn Coronavirus: Ta grep i dag!

Les også: Vanlig å engste seg for legebesøk

 

Annonse

Antiaging er populært som aldri før. Mens mange sverger til fillere og Botox, satser en Sør-afrikansk hudpleie-gründer på probiotiske  hudpleie-produkter – en internasjonal trend, nå også i Norge. Jeg ble invitert på byens tak for å høre grunnleggeren Trevor Steyn fortelle om produktene.

 

Sammen med hudpleiere, bloggere og journalister nøt jeg utsikten fra terrassen fra Oslos tak – nærmere bestemt Thon hotel Panorama. I 13. etasje fikk vi en grundig innføring om et helt nytt hudpleieprodukt som gjør det stort blant annet i Spania og Sverige. Esse lager probiotiske produkter i Sør-Afrika. De er i tillegg økologiske og veganske og således mer naturlige enn en rekke andre hudpleieprodukter.

I følge grunnleggeren og gründeren Trevor Steyn satser de på hudpleie for sterke, intelligente kvinner som har et langtidsperspektiv. De gidder ikke å serve barbiedukker – men har produkter for de som vil eldes naturlig og grasiøst.

Kremen vi testet på bildet fjernet iallfall noen rynker og ga oss glattere hender, selv om jeg ikke kan konkurrere med den unge hudpleieren til venstre for meg i bildet. 😉

Steyn selv fortalte at han bor i et 20 år gammelt hus i Sør Afrika og ikke trenger mer penger. Han satser derfor på rimelige produkter som alle har råd til. Den beskjedne hudpleie-gründeren pleide å leve av å dyrke grønnsaker i bushen, men fant ut av det ble for sært. I dag mottar han priser og ære for Esse-produktene. Det snakket han lite om på møtet der en rekke hudpleiere og mediefolk var tilstede.

Fikk priser i England, Sverige og Spania

Men for egen regning nevner jeg at Esse har fått mange priser for sin naturlige hudpleie  i 2019 og 2020: Både i Frankrike, Sverige, Spania og England har hudpleieproduktene blitt kåret til vinnere i utdelinger for naturlig, organisk kosmetikk. Det gjelder blant annet en protect oil, et ansiktsserum og en nattkrem.

Den norske produsenten  håper å kunne bevise at at produktene kan ha god effekt på atopisk hud. Der gjenstår det enda noe forskning.

Skal teste produktene

Selv prøver jeg litt forskjellig antiaging-produkter. Etter å ha vært på foredrag og spist kaker med damene, skal jeg teste ut noen Esse-prøver hjemme og se hvordan de virker. Så spørs det om jeg har nok langtidsperspektiv, eller om jeg også tester ut noen andre antiaging-metoder.

Livet er kort og vi må gjøre det beste ut av det – Barbie eller ikke.

Miljøvennlige

Ellers har jeg sansen for tankegangen bak produktene til Steyn: Raske behandlinger som botox og fillere virker raskt, men varer ikke evig og leder ikke nødvendigvis til «graceful aging.»  Steyns produkter er i tillegg mer miljøvennlige – og det er også en trend i tiden å ta vare på jorden vår og planeten.

Hvilke hudprodukter bruker du og hva virker for deg?

Foto: Esse økologisk hudpleie probiotisk @jeanettefotono @realpr.norway

Annonse

A-magasinet stigmatiserte syke og uføre i artikkelen «Pasienten har alltid rett. «Artikkelen fikk meg til å føle meg enda mer utenfor samfunnet og ødelagt. Det blir et stigma vi langtidssyke hele tiden får påminnelser om,» sier ME-syke Cathrine Eide Westerby.

Cathrine som er utdannet sosiolog, er hardt rammet av sykdommen ME. Hun har vært syk i årevis. Jeg kjenner henne fordi hun stilte opp som case for meg i bladet Kamille i artikkelen «Alt vi ikke ser» i 2016: Redaktør Madeleine Strand ville ha en artikkel hvor langtidssykmeldte fortalte om hvordan de føler det å leve utenfor samfunnet.

Cathrine ville snakke: Men da jeg fikk kontakt med henne gjennom Facebooksiden hennes SerendipityCat, sa hun at hun ikke visste om hun orket å stille opp. Det å gjennomføre et intervju var krevende når hun som ME-syk har lite energi og er mye sengeliggende. Heldigvis lot intervjuet seg gjennomføre. Da vi satt i den koselige leiligheten hennes i en bygård i Oslo, ble hun gradvis tappet for krefter og jeg prøvde å bruke kort tid. Hun ba meg slappe av og sa at dette skulle ikke jeg tenke på.

Identitetskrise og sorgprosess

I intervjuet sa Cathrine at hun har gått igjennom en identitetskrise og en sorgprosess mens hun har vært syk.

«Å innfinne meg med at jeg må leve med ME er den tøffeste jobben jeg noen gang har gjort. Det har tatt meg lang tid å akseptere at jeg ikke kan jobbe. Det tok meg enda lengre tid å slippe følelsen av å være ubrukelig, uviktig og en snylter.»

Cathrine ble også intervjuet på God Morgen Norge i forbindelse med artikkelen «Alt vi ikke ser.» Se innslaget her.

Fryktelig stigmatiserende og vondt

«Noen skiller ikke mellom folks behov for støtte fra Nav, alle er «navere». Det synes jeg er fryktelig stigmatiserende og vondt. Det er knyttet mye skam rundt det å være utenfor arbeidslivet. Selv er jeg takknemlig for at jeg lever i en velferdsstat der det er et sikkerhetsnett for oss som er for syke til å jobbe. Likevel opplever jeg at jeg stadig må bevise at jeg er syk nok og forsvare meg: «Klarer du å dra på ferie, klarer du vel å jobbe litt?» Men jeg er sengeliggende 20 timer i døgnet, og ligger mye i sengen på ferie også. Gjør jeg for mye, krasjer jeg og blir utmattet i flere dager. Jeg mister ordene, blir forvirret, får smerter og bruker lang tid opp igjen.

ME ikke akseptert som sykdom

Ved mange andre sykdommer får den syke en slags heltestatus; «du er så tøff som kjemper deg gjennom dette.» Min erfaring er at dette ikke gjelder for ME-pasienter. Når du blir møtt med holdninger som at du kan bli frisk bare du bestemmer deg for det, er det lett å føle selvforakt og skamfølelse. Det krever mye styrke å beholde seg selv oppi alt dette, sa Cathrine.» Les hele artikkelen fra Kamille her. 

Redaktør støtter langtidssyke

Kamille-redaktøren fulgte opp med en kronikk hvor hun pekte på hvor lite holdningene i samfunnet har forandret seg: Det er like skamfullt å være naver nå som for en god del år tilbake. Disse holdningene ville hun som redaktør gjøre noe med. I kronikken tar hun utgangspunkt i et annet case jeg brukte i artikkelen. Også denne kvinnen følte på skam og stigma.

Les Kamille-redaktørens synspunkter om langtidssykmeldte her.

Redaktøren har senere skrevet en kronikk om at det hender hun er så sliten at hun sykmelder seg uten egentlig å være syk. Dette for å legitimere at slik kan man faktisk ha det. Les Kamille-redaktørens kronikk om å sykmelde seg som følge av stress her. 

A-magasinet snudde alt på hodet

Da jeg snakket med Cathrine for fire år siden, opplevde hun det som godt å få fortelle hvordan hun har det. Etter intervjuet sa  hun at hun følte seg løftet og sett. Hun ville ta frem sin indre Tiara og feire.

Så snudde A-magasinet alt på hodet: Over hele ti sider la A-magasinets journalister ut om fastlegenes skrekk-pasienter. Anonymt fikk leger over hele landet henge ut og latterliggjøre «pasientene fra helvete.» Sytepaver og tullebukker som ikke feiler noenting men forlanger sykmelding og uførepensjon. Utgangspunktet for artikkelen var den fiktive legeromaner Full spredning av Nina Lykke. Artikkelen presenterte grafer og statistikk som bygget oppunder nordmenn som stadig mer krevende pasienter: Grafene viste seg å være feil og Aftenposten måtte beklage misbruk av statistikk.

Les A-magasinets artikkel «Pasienten har alltid rett» her.

Jukset til seg uførepensjon

Det ble verre: For i artikkelen fortalte en fastlege anonymt om en pasient  om skal ha jukset til seg uførepensjon i løpet av et par måneder. Da han ikke fikk fastlegen til å gi ham uføretrygd grunnet en vond skulder, byttet han i følge sin gamle fastlege lege:  Få måneder etterpå reiste pasienten verden rundt på uførepensjon.

Om denne historien fortalt anonymt gjennom mannens tidligere fastlege stemmer, vites ikke. Det er grove påstander. Ingen i Aftenposten har sjekket storyen og mannen har ikke fått komme med sin versjon. I tillegg har Helsetine hørt at det kan ta opp til 16 år å få uførepensjon og det er ikke legen eller pasienten men Nav som må søke opp dette. Historien har ikke troverdighet. 

Smertefullt

For Cathrine og mange andre som har slitt lenge i NAV-systemet, blir denne vridningen på artikkelen smertefull og direkte feil.  Det er godt kjent fra media at det å bli ufør er en svært vanskelig, langvarig og møysommelig prosess med mye utredning, arbeidsutprøving med mer. Mange mister NAV-støtte underveis i prosessen og står uten en krone å leve for. Da er sosialstønad eneste utvei. Det er fryktelig skamfullt for mange og gjør folk enda sykere.

ME-syke Cathrine Eide Westerby er bare en av utallige som har følt seg krenket av A-magasinets artikkel.

«Jeg blir stadig påmint at jeg tilhører «utenforskapet.» Det er stort stigma å være langtidssyk,» sa hun for fire år siden.

Etter å ha lest A-magasinet, svarer hun meg på messenger:

«Veldig kort så fikk den artikkelen meg til å føle meg enda mer utenfor samfunnet og ødelagt.  Det blir et stigma vi hele tiden får påminnelser om. Jeg har hatt godt forhold til legen, og har fått hjelp. Men så er vi kanskje ikke alltid de enkleste pasientene å hjelpe, så det har jo ikke bare vært rett frem. Komplisert helsesituasjon krever en sammensatt tilnærming. Noen fæle leger som har avvist, nedsnakket, ledd av meg osv har jeg også møtt, spesielt på sykehus,» melder Cathrine.

I Dagsnytt 18 peker nettlege og pasient Therese Utgård på problemet med at ingen pasienter kommer til orde i artikkelen: Det er nok en rekke pasienter som kan fortelle om feilbehandling av arrogante leger og som ikke har fått hjelpen de trenger og måttte kjempe en hard kamp i helsevesenet, sier hun. Utgård hevder at artikkelen tråkker på hverdagen og livet til folk.  Se dagsnytt 18 her:

 https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/202002/NNFA56021320/avspiller

 For Me-syke Cathrine, blir artikkelen bare nok en følelse av stigma og utenforskap.

Cathrine har i dag fått innvilget uførepensjon etter mange, harde og utmattende år i Nav- systemet. Hun er fortsatt gift, bor i  den samme koselige bygården i Oslo og har det etter forholdene bra. 

Coronaviruset

Etter at jeg skrev denne bloggen kom coronaviruset. Cathrine har det etter forholdene bra, men vet selvsagt at hun er i risikogruppen som ME-syk. Nå skal det forskes på effektene av isolasjon grunnet corona-karantene. Cathrine har en bønn:

Forsk på ME-syke og isolasjon!

«Jeg har lenge sagt at jeg gjerne skulle ha sett noen forske på hvilken effekt det har å få ME og plutselig ende opp isolert med et bitte lite liv. Nå kommer det en slik studie, men ikke om ME da.  Corona er det nå, men jeg tenker at kanskje kan vi bruke resultatene fra en slik studie til å si noe om vår situasjon også? Kanskje?»

Mer om coronastudien og isolasjon her. 

Ord til ettertanke. Håper noen forskere leser dette og tar opp tråden.

Les også: Ragnhild har levd i karantene i ni år: Skrev bok om fordommene om usynlig syke. 

 Mer fra Cathrine: Les innlegget hennes «Hva er et skikkelig helsetilbud for Me-syke» her.

Cathrine har mange vonde opplevelser fra sykehus: Les om en god opplevelse hun hadde her. 

Les  også: A-magasinet lot leger latterliggjøre pasienter: Det er ikke noe sted jeg føler meg så liten og sårbar som hos fastlegen

Les også om Line som ble gruset i NAV-systemet. Les om Line her.

Les mitt brev til Erna: Kjære Erna: Et destruktivt Nav ødelegger mennesker

Les også: Totalt misvisende om norske stønadsmottakere. (Aftenposten)

Les også: Anonyme leger provoserer – gir et totalt feil bilde av uføre  (Journalisten.)

Annonse

Nok en runde i boblebadet – ALENE etter saunaritualer. Som vanlig skjer ingenting her. Det er ro og fred og skogens sus. Plutselig er han der. En ung mann med et blomstrende navn og et smil rundt munnen. Før jeg vet ordet av det, blir jeg kysset.

For mye uro rundt nakensjokket

Jeg har vært flere ganger på The Well alene for å slappe av. Jeg har beroliget alle mine venner og venninner med at de ikke trenger å være redde for nakenkonseptet.

«Du trenger ikke svømme naken! Du får kjøpt badetøy der, og det er rimelig! Mange går i bikini, badedrakt eller badeshorts! Vi får utdelt to svære håndklær og en diger badekåpe! Med alt dette på, ligner du mer på en stappet pingvin enn en slut på nakenspa!»

For dyrt

Det går liksom ikke inn. For det er dyrt også. De har ikke råd, eller vil ikke betale så mye penger for et spabesøk. De har ikke tid, de har barn og de jobber.

«Du får kjøpt kveldsbillett for en lavere sum + badekåpe!» frister jeg. Til ingen nytte: «Det er litt billigere ja, men det er ikke nok tid. Da blir det ikke det samme.»

Det ender med at jeg drar alene.

Unner meg spa mot stive skuldre

For meg er spa en luksus jeg unner meg når jeg for eksempel har jobbet på kvelden og er stiv i leddene, sår i skuldre og nakke  og trenger boblebad og en svømmetur.

Har gitt vennene mine en realitetsorientering

De av vennene mine som har litt for stor fantasi, det er gutter og menn da, som ser for seg egne rom der de kan forføre yppige badenymfer har jeg sagt at ingenting av dette tilhører virkeligheten. Det er et decent spa- og bade-sted rett og slett. Her skjer ingenting, annet enn felles-bading og en øl eller kaffe i baren: Du kan drømme liksom. Haha.

Gutten med det blomstrende navnet

Men det var før jeg traff gutten med det blomstrende navnet. Jeg var alene i det utendørs boblebadet, og vi kom i snakk. Han smilte og sa jeg var en fin dame. Han fortalte litt om seg selv og jeg følte han var som skutt ut av TV-serien fra Oslo øst som jeg har sett med elevene mine: Serien 18 med unge menn på skråplanet. De utenlandske elevene spurte:

«Er dette en slags ghetto i Oslo?»

Jeg svarte, nei, nei, nei, vi har ikke ghetto i Oslo.

Men dere vet – Oslo Øst – der er mange kulturer og folkeslag tettere samlet og det skjer litt mer av alt.

Inshallah

Inshallah, lærte jeg elevene mine å si siste kursdag. Om Gud vil. Det alle muslimer sier når de håper ting skal gå bra, men ikke vet helt sikkert. Denne gutten har ikke dette ordet i sitt språk, men han er fra Stovner og har en bakgrunn som ligner på serien. Han kjenner til livets skyggesider.

Kan kunsten å flørte

Han setter seg nærmere, han er søt, kjekk, hyggelig og kan kunsten å flørte. Han spør om meg og sier fine ting. «Alle kvinner fortjener å høre at de er fine når de er det,» sier han. Jeg nikker: Om bare flere hadde skjønt det og evnet å si det.

Jeg føler at navnet hans er som en blomster-eng, som duftende syriner. Han er ung, men stemmen er dyp. Jeg liker dype stemmer. Det er maskulint.

Det ekte kysset

Han spør om et kyss og sier det ikke kan skade. Jeg ser rundt meg og ser at vi er alene. Så hvorfor ikke? Han kysser meg på ordentlig, ikke et sånt lite tørt kyss du dør av skuffelse over, men et ekte, langt, intenst og varmt kyss. Vi kysser igjen, for andre gang og en gang til.

«Jeg liker kyssene dine,» sier han. Jeg kunne sagt det samme men er blyg og bare ler litt.

«Jeg skrev akkurat på min blogg at det aldri skjer noe på the Well,» sa jeg.

«Det må du endre nå,» sa han. «Skriv om det. Skriv om meg.»

Les også: Venninnene mine nektet å være med: Slik taklet jeg nakensjokket!

Lers også: Spa gjør deg lykkelig

 

Annonse

Enda farligere enn Corona-virus er bønnerop i Tyrkia. Her kan du komme i skade for å få en Efes i hyggelig selskap også. Og Gud vet hva den inneholder. Så bli hjemme, ikke reis….

Jeg forstår godt at det å forby bønnerop i Norge er en prioritert oppgave i FrP! Jeg våknet en gang av bønnerop på et hotell i Tyrkia og skvatt skikkelig. Heldigvis kom ikke jeg eller noen andre gjester til skade, men det var nære på. Dessuten støtte vi på andre farlige fristelser. 😉

Jeg er på trenings-tur i  Kemer i Tyrkia sammen med en gjeng sporty norske damer. Lite aner jeg hva den første natten har i vente. Ikke nok med at vi ankommer sent til hotellet. Midt på natten, faktisk. Hotellpersonalet forstår tydeligvis ikke at klokken er to om natten, for de tilbyr meg frokost! Frokost faktisk, klokken to om natten. Noe merkelig oppblåsbart brød med rare sauser og noe mystisk frukt. Best å ikke røre maten, den ser skummel ut og jeg kan bli matforgiftet.

Bedre å ta en øl! Jeg er veldig skeptisk til tyrkisk øl, Efes, særlig i hyggelig selskap, men det får stå til.

 

Det største sjokket skjer når jeg endelig har sovnet, sånn ca. klokken fem om morgenen. Jeg våkner av at en kjempeskummel mansstemme skriker ut noen fæle rop. Jeg blir kjemperedd og skvetter skikkelig og farer opp av sengen.

Det er som om han er i rommet, og jeg må se meg rundt for å sjekke at jeg ikke blir overfalt. Men jeg ser ut av vinduet og forstår at ropene kommer fra et tårn like ved hotellet.

«Skvetten,  fortumlet  og med hjertebank forstår jeg at Tyrkiareiser har booket meg inn på et hotell som ligger rett ved en moské.«

«Hva om muslimene kommer hit, inn på hotellet?» Er det trygt her? Og hva mer, jeg får ikke sove.! Jeg går rett i resepsjonen neste morgen og klager, men de ansatte bare ler og blunker til meg. Hva søren! Skal jeg bli antastet av muslimer også nå! De eier ikke folkeskikk. Jeg drar rett på stranden for å kjøle meg ned, for nå er jeg opprørt!

Jeg mailer Sylvi Listhaug:

«Du må komme hit og vise hvor farlig det er for norske turister  her! skriver jeg. Det er svenske tilstander i Tyrkia. Jeg er ikke trygg her, jeg ble nær overfalt av skumle muslimer og måtte høre på grusomme bønnerop hele natten. Hadde det enda vært kirkeklokker

Frp har avdekket den store mørke faren som  vi står overfor: De har hørt at bønnerop er på vei inn i Sverige og vi kan ikke være så naive og tro at det ikke kommer hit til Norge. Bedre å være føre var! Les om alle farene som lurer her. 

Siv Jensen ser skrekkslagen ut og hever hånden og henne stoler jeg på! 

 

«For mange år siden , bodde eksen og jeg tett på Sofienberg kirke  i Oslo og det var ille nok det, å våkne fyllesyk hver søndag til larmende kirkeklokker! Men der ble jeg iallfall ikke forsøkt sjekket opp og angrepet. Skrekk og gru. Jeg vil hjem. Hele turfølget er vettskremte. Hva om disse muslimene prøver å følge etter oss hjem til Norge?»

 

På grunn av skrekkscenarioet som møtte meg i Tyrkia, drar jeg aldri tilbake dit og jeg forstår godt at Sylvi og Siv er redde for at det kan bli slike tilstander i Norge.

«Ingen moskeer driver med bønnerop i Norge, de bruker en app – men Frp-velgere har advart meg om at de kan starte med sjenerende bønnerop når som helst. Og de ropene kan tiltrekke seg terrorister, faktisk.»

Bedre å forby bønnerop og alt det skrekkelige som følger med det, en gang for alle! Disse som driver med bønnerop er ikke norske i hjertet og de lager en fryktelig  larm. Og hvem vet hva de skjuler bak de fromme smilene?

«Nå er jeg trygt hjemme igjen, gudskjelov, og når jeg av og til våkner av at natt-toget dundrer forbi midt på natten, trekker jeg et lettelsens sukk: Det er  gudskjelov ikke terrorister eller bønnerop, det er bare NSB!»

Hele innlegget er ironi. Jeg elsker Tyrkia, om noen skulle være i det minste tvil. 

Les også: Er det trygt å reise til Tyrkia?

Les også: Brev til Sylvi Listhaug ga overveldende respons

Les også: Skal vi danse i Kemer?