Annonse
Ikke en eneste liten nerve i meg ønsket å bli alene med barna. Men når det første skjedde, er jeg stolt av at jeg mestret oppgaven. Kvinnedagen minner meg på hvor viktig det er å kjempe for likelønn og likeverd og for gode kår for alenemødre og andre med store omsorgsoppgaver.
Jeg ble gravid etter nyttårsfesten. Det første jeg gjorde var å sjekke mine rettigheter. Jeg ville vite hva som skjedde om jeg endte opp som alenemor.
av Tine Holm, ekspert
VG intervjuet i forbindelse med morsdagen 10 kjente kvinner om hvordan det var å få barn. Det var få detaljer om hvordan det virkelig var. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland for eksempel – fortalte hun hvordan det var å miste en sønn i selvmord? Fortalte hun om hvordan det var for hans samboer å stå alene igjen med barnet? Om rollen som farmor for barnet som mistet pappa? Hun nevnte det ikke med et ord.
Savnet mer ekte følelser fra kvinnene
Jeg savnet mer ekte følelser fra disse kjente kvinnene, som sitter på så mye livserfaring. Vi som er mødre og spesielt vi som har opplevd traumer, vi som har vært alene med oppgaven, sitter på bøtter med livserfaring. Vi er eksperter på bleieskift, omsorg og barneoppdragelse. – i tillegg til alle de rollene vi ellers har – på jobb, blant venner og familie.
«Vi er løvinner – sterke kvinner som ikke gir opp.»
Les VG-saken her.
Aleneforeldre gjør en fantastisk innsats
Nå har vi hatt kvinnedagen og #Metoo – kampanjen og det er viktigere enn noen gang å minne om hvor viktig det er å stå på for kvinners rettigheter. Det er viktig å hylle alenemødrene. I Norge vokser 1 av 5 barn opp hos en aleneforelder. Når vi tar med barn som bor med steforeldre, gjelder det hele 1 av 4 barn.
Fortsatt er storsamfunnet mest tilrettelagt for familier med to foreldre – det er de du hører og leser om – og dette irriterer meg! Hvorfor skrives det så lite om aleneforeldre, når det gjelder hver fjerde familie i Norge?
Mange aleneforeldre gjør en fantastisk innsats for barna sine hver dag – uten å bli premiert for det. De sliter med dårlig råd, men klager aldri, har lite avlastning, men uttrykker større glede over barna enn mange som er to om jobben. Endel aleneforeldre lever på sosialstønad, og det er en skam for Norge: Det skulle ikke vært lov! Alle burde vært sikret en borgerlønn som gjør det mulig å delta på lik linje med andre i samfunnet. Fattige familier skaper barn som kan bli mobbet av andre fordi mamma (eller pappa) ikke har råd til barnebursdager og ferier. I tillegg sås det noen ganger tvil om omsorgsevnen. Her er aleneforeldre ekstra sårbare. Undersøkelser viser tvertimot at vi som oppdrar barn alene, får mer selvstendige barn.
Les om en fattig firebarnsmor her – en fantastisk kvinne og mamma som jeg intervjuet anonymt: Heidi hadde ikke råd til julegaver!
Carl I Hagen ødela mye
Da jeg ble gravid, var det fordi jeg ønsket barnet sammen med en partner. Det var ikke en eneste liten nerve i meg som ønsket å bli mamma alene. Slik gikk det likevel tilslutt – og etter dette har jeg svært opptatt av aleneforeldre og den fantastiske innsatsen de (vi) gjør.
«Jeg husker da Frp-leder Carl i Hagen gikk ut og sa at alenemødre ikke gadd å jobbe og snyltet på samfunnet. Det gjorde enormt vondt, det føltes så provoserende at jeg aldri siden har glemt det. Vi er mange som har stått på i hundre i jobbene våre og for barna våre: Dette fortjente vi ikke!»
Den ene gangen jeg prøvde å intervjue Carl og hans kone Eli, kom manuset tilbake med tusen røde streker. Dette var lenge før jeg fikk barn, men vi var allerede en dårlig match. Jeg opplevde ekteparet som direkte slemme i sine kommentarer. De gikk tilbake på uttalelser og opplevdes ufine. Når jeg skriver det, kan jeg fortsatt kjenne det i magen.
Siden har jeg hatt vanskelig for å føle sympati for det omstridte og profilerte ekteparet: Hva har de bidratt med, annet enn å sette grupper opp mot hverandre og skape kvalm og rase rundt med sure miner og høyt hår?
Regnet med å bli alenemor
Selv kommer jeg fra en familie hvor ingen er skilt. Selv hadde jeg heller ingen planer om å bli det – men man kan ikke rå med alt.
Det første jeg gjorde da jeg ble gravid, var å sjekke rettighetene mine i tilfelle jeg ville bli alenemor. Forholdet med min kjæreste hadde vært av og på og jeg visste ikke om han ville flytte sammen med meg og barnet. Jeg ville vite hva jeg fikk i støtte dersom jeg endte opp alene. Det var ikke mye – men det skremte meg ikke den gangen. Jeg var optimistisk.
På den tiden hadde jeg sluttet som fastlance med kontor i Allers og begynt på samme vilkår i Billedbladet Nå. Kontoret var en mørk liten krok uten vindu der jeg delte plass med en storrøykende eldre kar. Forholdene kunne derfor vært bedre.
Måtte spørre om jeg fikk beholde jobben
Jeg hadde akkurat fått ny jobb, og måtte ta den vanskelige samtalen med min sjef og si at jeg var gravid og spørre om han fortsatt ville ha meg! Denne samtalen gruet jeg meg til. Han sa bare: Selvsagt er jobben din – men er du sikker på at du vil dette? Det var en lettelse. Jeg ønsket både jobben som journalist i billedbladet Nå og barnet.
«Fortsatt i dag må mange kvinner ta den vanskelige samtalen med sjefen. Det er ikke en selvfølge at noen vil ansette deg som gravid. Kvinner opplever fortsatt å miste jobben etter permisjon.»
Praten med min daværende kjæreste gikk bra. Han ville gjerne bli pappa og vi bestemte oss for å flytte sammen på Grünerløkka i en større leilighet. Forholdet stabiliserte seg og brevet med rettigheter fra Aleneforeldreforeningen ble liggende urørt.
Lang og brutal fødsel
Jeg jobbet til termin og ble tvunget hjem av kolleger: De sa det var på tide å forberede seg til fødselen hjemme. Nesten to uker etter termin, startet veene. Den natten og dagen glemmer jeg aldri. Det var en tøff og lang fødsel og jeg ble røft behandlet av ulike jordmødre. De lurte på hvorfor jeg skrek så mye? De truet med keisersnitt og om å ta barnet med tang. Jeg klarte å roe meg, og fikk omsider nok åpning til at jeg kunne få epidural. Lå jeg ikke stille, kunne jeg bli lam, sa de. Det var brutalt. Sprøyten måtte settes to ganger fordi nålen brakk. Samboeren ble engstelig og gikk på gangen for å ringe moren sin. Det husker jeg at ble sint for. Pingle.
Skulle ha gutt, det ble jente
Det rareste av alt var at jordmor sa jeg ville få en stor gutt, det kunne hun kjenne! Jeg var helt i tåka og trodde jeg drømte, da barnet kom ut og det var en jente! Faktisk var jeg så sliten at jeg så feil, og trodde det var en gutt som de hadde påstått. Men ei jente var det. Hun var kraftig og muskuløs og klar for verden. De fleste barn kommer ut med nakken først, men denne jenta kom ut med nesa i været, over 4 kilo og 52 cm lang. Jeg var programleder for Norsktoppen på P1 på denne tiden og fødselen ble annonsert på Norsktoppen hvor Eva Glorvigen var vikar for meg. Det var morsomt.
Jeg var så sliten etter fødselen at da min mor kom på besøk og lurte på hvor barnet var, svarte jeg apatisk «det vet jeg ikke.» Jeg husker min mor hentet jenta og la henne i armene mine og at jeg akkurat da ikke orket å føle noe. Men jeg kom fort til hektene og hadde ingen svangerskapsdepresjon eller andre problemer.
Det er fortsatt kvinner som føder barn, som ammer og som er nærmest barna den første tiden. Det er en gave. Samtidig synes jeg vi burde bli hyllet mer for innsatsen vi gjør og behandles som dronninger på sykehuset, ikke som kvinner til bry som skal sendes fortest mulig hjem!
Jeg søkte om pappa-permisjon for min samboer
Da jeg var hjemme med den nyfødte, ville jeg gjerne at pappaen til barnet skulle være sammen med oss. Jeg skrev et brev til min manns sjef i platebransjen og sa han måtte gi min samboer fri til å være hjemme hos kone og barn: Han torde ikke å spørre selv. Det syntes sjefen i BMG ble vanskelig, men han fikk fri noen dager.
«I dag er det en selvfølge at fedre får pappapermisjon, men slik var det ikke den gangen. Mye vi tar som en selvfølge i dag, er det noen som har kjempet for og mange av dem er kvinner!»
Det verste var å få brystbetennelse med høy feber flere ganger. Det beste var all kosen og nærheten med barnet og all oppmerksomheten vi fikk fra familie og venner. Jeg hadde vært så redd for at det å få barn ville forandre meg?! Det skjedde ikke.
Føler stolthet
Fire år og et halvt år senere fikk jeg mitt andre barn. Da var forholdet til min samboer over på grunn av hans problemer – og brevet fra Aleneforeldreforeningen kom ironisk nok til nytte. Jeg var fast ansatt på dette tidspunktet og hadde alle rettigheter – men senere ble bladet lagt ned og jeg måtte søke nye jobber som alenemor med en ettåring på armen.
Når jeg tenker tilbake på årene med bleieskift og amming som alenemor, føler jeg stolthet: Jeg ga ikke opp. Jeg klarte det – i likhet med masse andre flotte alenemødre og kvinner – mange jeg kjenner og mange jeg ikke kjenner. Jeg er stolt av unge alenemødre i dag, som står på og er så dyktige. En av dem er Line Holen som spar grus på Jæren i et Nav-prosjekt for 13 000 kroner måneden – en inntekt hun ikke kan leve på.
Vi har kommet for kort når det gjelder å behandle enslige forsørgere på en verdig måte i samfunnet.
Les om Line her. Helt greit at en småbarnsmor jobber natta på tiltak – når toget ikke går
«Vi hadde fortjent et eget 8. mars- tog for alle dagene, minuttene og øyeblikkene vi var tilstede for våre barn. Mange av oss hadde fortjent mye mer ros og mye bedre lønn i jobbene våre! De som må ta til takke med sosialstønad, hadde fortjent en helt annen respekt av samfunnet og langt mere penger. Selv klarte jeg å skaffe meg jobber, men i en redaktørjobb som tilslutt slet meg ut, fikk jeg skammelig dårlig betalt! Fortsatt går en femtedel av lønnen vi skulle hatt til menn.»
Vi som har stått i stormen og klart det alt sammen, vi må snakke om det, komme på banen. Derfor synes jeg VGs artikkel var skuffende, den viste ikke mangfoldet, viste ikke følelsene og bød ikke på en Gro som satte ord på det vanskelige.
Hvordan det gikk da jeg fikk gutten alene, kan du lese her.
Du vet ingenting om meg: Slik var det å få barn alene
Les også: Likelønn: Vi gjorde samme jobben og skal ha like mye!
Les også: Bare kommers, sier du? Mødre fortjener morsdagen!
Les også: Når Kjetil Østli erotiserer aleneforeldre
Les også: Slik gikk det med NAV-Line som måtte spa grus
Hovedbildet i artikkelen viser meg, min datter og mormor i et lykkelig øyeblikk på Eidsvoll før jeg ble alene. Mormor var forfatter fra Årdal i indre Sogn. Hun var forut for sin tid og samfunnsengasjert og skrev boken Liv og Lars om en ung jente som ble gravid og ble alene med skammen. For første gang var ungdommens seksualliv tema i en ungdomsroman. Denne boken ble mye brukt til undervisning i skolen. Da mormor hørte at det var slutt med far til barna mine på grunn av hans problemer, viste hun stor omsorg og empati: «Skal Tine være alene med disse barna, hun da? spurte hun. Jeg ble rørt og gråt, jeg syntes det var så leit at mormor måtte få vite det og at det ikke var noe jeg kunne gjøre for å endre omstendighetene. I dag er jeg stolt over at jeg mestret oppgaven så bra.
Vi er mange som har grunn til å være stolte av morsrollen – og det må du være også!
Les også: Jeg savner deg, mormor