Annonse

9. og 10. klassen jeg er vikar for noen timer i uken, lurer fælt på hvorfor jeg gidder å være der og lære de om Ibsen, nynorsk og grammatikk, når jeg kan være journalist. Det høres mye morsommere ut å kunne skrive om hva man vil! Her er 6 svar:

  1. Ja, det er gøy å være journalist. Eller var. Jeg fikk ikke alltid skrive om det jeg ville og det var hard kamp om jobbene, tøffe deadlines og vanskelig å få fast jobb. Jeg hadde ikke klart det om jeg ikke brant for å skrive. Og ja, jeg fikk møte mange kule kjendiser, kunne henge på premierefester med fiffen og skrive digge portrettinterjvuer. Senere jobbet jeg med interiør og med helse og livsstil. Jeg har helseblogg og vil alltid skrive. Men i dag er det enda tøffere å få fast jobb og enda tøffere å få ordentlig betalt. Alt til sin tid, som man sier – og akkurat nå vil jeg gjøre noe annet. (også.)
  2. Det er tidvis ensomt på hjemmekontoret. Det strømmer ikke på med folk der. Det funker ikke så godt for meg lenger. Jeg trenger rutiner, trenger å komme meg ut å møte folk, trenger miljø, trenger mennesker, trenger å føle at jeg er nyttig for noe, for noen. Jeg er aktiv, jeg er sosial og vil ikke bare sitte å skrive.
  3. Da jeg var ung syntes min familie at jeg skulle bli lærer eller bibliotekar. Det var flere lærere og en forfatter i familien og det var vel det de kom på at jeg kunne brukes til. Bibliotekar var aldri aktuelt, jeg likte bøker, men ville kjedet meg i hjel på et bibliotek. Seriøst! Jeg hater støv, arkivering og stillestående miljøer. Hvorfor trodde de jeg ville passe der? Jeg er kreativ, levende og eventyrlysten. Så da ble det skriving og journalistikk i radio og magasiner, en bønn fra lærere som sa jeg måtte fortsette å skrive – og etter et år på folkehøgskole.
  4. Så hvorfor blir man lærer, plutselig? Det var en prosess. Min sønn slet på skolen. Det var en wakeupcall om at ikke alle passer inn i den teoretiske skolen med en tung og gammeldags lærerplan. Jeg var oppgitt og lei meg. Etter å ha sittet på sidelinjen som hjelpelærer og motivator, åpnet det seg et ønske om å hjelpe andre. Jeg var så vidt innom skolen for flyktninger i kommunen, og syntes det var mer morsomt å undervise i norsk enn jeg trodde. Så tok jeg praktisk pedagogikk og norsk som andrespråk. Jeg skulle egentlig ikke kommet inn, jeg hadde ikke nok studiepoeng. Men de var greie i Buskerud.
  5. Da jeg var ferdig utdannet norsklærer, strømmet frilanstilbud på, og jeg fortsatte som frilanser på deltid. Etter en tid meldte igjen behovet seg for å gjøre noe mer viktig enn å skrive artikler som ”Slik blir du kvitt søtsuget” og «Programlederne for VM var sporty i ungdommen også. » Mediabransjen sliter i motvind og mange av mine frilanskolleger er lei, veldig lei. Det er ikke så gøy lenger.
  6. Faktisk er det givende å jobbe med ungdommer, selv om dere noen ganger gjør meg sliten og helt matt så jeg ikke husker avtaler eller hvor hodet mitt er. Dere stiller spørsmålene som er viktige å reflektere over:

    «Hvorfor skal vi lære dette? Når trenger vi det? Må norsk være så kjedelig? Hvorfor er det mobilnekt inne når vi kan bruke mobilen ute? Når drakk du deg full første gang? Hva er det dyreste plagget du har? Hva er yndlingsfrukten din; liker du litchi?

    Hvorfor ble du journalist – og hva gjør du her?»

    PS: Jeg håper dere får skrive mer om det dere vil. Det er det som gir skrivelyst, det som gir kunnskap og det som gir skriveglede. Det er det som får dere til å elske norsk – heller enn å hate faget som mange av dere dessverre gjør.

    Les også: Frilansliv, ikke for amatører

    Les også: 5 gode tips: Slik kommer du deg ut av vikarhelvetet! L

    Les også: Stressfritt nytt år!

    Les også: Kjære Sylvi Listhaug

    Les også: Tonje Brennas bomskudd:

    Les også: La barna få skinne på bildene