Annonse
Jeg er med å dele ut nødhjelp til underernærte og trengende barn i Mali, Afrika. Det er surrealistisk og gjør et uutslettelig inntrykk. Å få følge og portrettere Bjørn Kjos på denne turen sammen med Norwegian, Unicef og UD er en ære. Les om opplevelsen her.
Her kan du laste ned hele artikkelen min i Her og Nå om Norwegian-kongen Bjørn Kjos i Mali, Afrika.
16_no_hn_31_bjorn_kjos_9055017_no_hn1_15_bjorn_kjos_121085
For et døgn siden sto jeg lettere nervøs på Gardermoen og hilste på representanter for Norwegian, UD og Unicef. Nå er jeg i Mali i Afrika, i en landsby tre timers biltur fra hotellet vårt i Bamako. I landsbyen Toumou er det 45 plussgrader og smilende barn, og det er bare vi blekhudede nordmenn som synes det er for varmt. Overalt kryr det av glade unger. De synger for oss og underholder og følger ivrig med når vi gjør inntog i klasserommet for å se på at de lærer alfabetet ved hjelp av allsang. Det er rørende. Samtidig føler jeg meg utenfor meg selv.
«Jeg har undervist flyktninger i Norge, og har erfaring i å snakke med mennesker som har opplevd krig. Men jeg har aldri vært i Mali og sett nøden på nært hold.»
Grunnen til at jeg er her er at jeg ble spurt om å følge Bjørn Kjos som journalist på nødhjelpstokt i Afrika: Han skal dele ut mat, leker og skolebøker i samarbeid med Unicef. Det er like før avreise og det haster med å scanne pass og pressekort, med å ta vaksiner! Jeg er usikker – Mali er langt unna og fremstår som et farlig og uoversiktlig land.
Men jeg lar meg overtale, og det er jeg glad for: Dette er en slik sjanse som kommer bare en gang i livet. Mitt oppdrag er å skrive sak for Her og Nå, et magasin som ofte vil ha korte tekster. Men nå vil redaktøren gjøre et unntak og ber om en lang feature til påskenummeret: Følelser, stemninger, scener og bilder til ettertanke.
Og her, på besøk i landsbyen Toumou, er vi preget av stundens alvor, både Norwegian-kongen og jeg: Etter tre timers intens kjøring i konvoi med stort sikkerhetsoppbud. drister jeg meg til å be om en selfie. Jeg tror ikke Bjørn Kjos er tilhenger av selfies, men i Afrika må det gjøres et unntak. Dette er stort.
Bladet Bistandsaktuelt skriver at Her og Nå er med på turen og fotfølger Bjørn Kjos, og det er helt riktig: Jeg fotfølger ham i egne sandaler.
Samtidig er jeg på min egen lærings-reise. I de årlige hjelpeaksjonene på TV har jeg sett kjendiser, TV-reportere og andre på besøk i flyktningeleirer- men aldri tenkt at jeg ville få en slik sjanse selv.
Nå er jeg her.
Truls Brekke i Unicef er rutinert og gir råd og vink underveis, både om klesplagg (vide, tynne bukser som passer i varmen og et muslimsk land) og på kultur (hvordan vi bør opptre i respekt for barna.). Han er også fotograf, og jeg er glad for at han fanget dette bildet av meg i landsbyen. (over.) Et minne for livet.
Skolen og landsbyen er Unicef-drevet og de har det trygt her. «The best of the best,» som en av Unicef-representantene sier.
I et klasserom treffer jeg en alvorlig gutt som har vært borte fra skolen i 4 år. Nå jubler læreren over at han kom tilbake. Utallige barn faller ut av skolen i Mali på grunn av uroligheter og nød, og mange foreldre vil heller at barna skal være hjemme og hjelpe familien. Men denne gutten er det håp for, han er nå tillitsmann i klassen og stortrives.
Jeg spør om guttens navn, og læreren skriver på tavlen: Mouhazi Koné.
Hvem er vel bedre til å motivere andre barn enn Mouhazi som selv falt helt ut av skolen? Denne gutten er ikke vanskelig å be om en selfie, altså. 🙂
Jenta som smiler i midten på bildet får jeg god kontakt med. Vi har ikke felles språk, men jeg peker på håret hennes og mitt eget og sier fint hår, og hun forstår det. På bildet under er det en Norwegian-ansatt som har glede av å følge undervisningen i en klasse. Norwegian har håndplukket noen ansatte til å delta på turen og de er så stolte og glade over å få være med.
Enda større inntrykk gjør sykehuset i Bamako. For her møter vi de sykeste barna. De som er så svekket av diaré og infeksjoner at de trenger krisehjelp. En gutt har fått sondenæring, og mammaen gråter av lettelse fordi sønnen er bedre. Han vil ikke ha maten som hun gir ham med skje, og hun sier til Unicefs representant at hun trenger medisiner.
Unicef-mannen beroliger henne:
«Melken inneholder alle de medisinene gutten din trenger.»
Et barn blir etterlatt på en seng og jeg setter meg ned og holder rundt ham. Jeg tar meg selv i å si til Unicef-representanten at gutten er alene nå og at jeg må passe på ham.
«Det er mammahjertet og følelsene som snakker – jeg har ikke tenkt å kidnappe et barn. Og gutten har allerede en mamma.»
En Unicef-ansatt smiler til meg, han forstår at jeg er berørt. Det er sårt å ikke kunne ta barnet i armene, og enda sårere å måtte dra så kjapt, uten å få vite hvordan det går: Blir barnet kvitt diaren? Kommer han seg?
«Der og da tenker jeg at jeg gjerne skulle gjerne blitt igjen og gjort en innsats.»
På sykehuset møter jeg også en ung mamma (bildet over) som ikke har ammet babyen sin. Ingen har lært henne det, og hun er bare et barn selv. Babyen fikk infeksjoner og ble syk. Når jeg spør om alderen til mammaen, ser hun blygt ned og ler.
Hun rister svakt på hodet «Jeg vet ikke» .
Hun skotter opp på meg, litt flau og mumlende:
«Jeg er gift».
Dert er alt hun vil si om saken. På bildet over ser dere at hun får livreddende mat til datteren.
Jeg følger Norwegian-kongen Bjørn Kjos på klinikken og ser at han er tydelig rørt over møtet med vesle Isa Koni (11 måneder.) Mammaen Fadimata Tuuri (36) forteller at det er hennes sjette barn. Gutten fikk stadig tilbakevendende infeksjoner. Nå er han nesten frisk etter at han fikk næringsrike Plumpy´Nuts som Norwegian og Unicef har med i bagasjen.
Plumpy Nuts redder liv
Plumpy´Nuts høres ikke akkurat ut som noe som kan redde barneliv, men det er det faktisk! En ekstremt næringsrik peanuttmasse. Og det koster bare 150 kroner å redde et barn med denne nødkosten, ifølge Unicef.
Utenfor sykehuset er det fullt av liv, for her sitter mammaene (og en pappa) i ring og leker med barna sine. Unicef-representanten snakker til dem om hvor viktig det å amme det første halve året. Han sier videre at barn som er så underernært blir raskere friske når mødrene koser med dem, har øyekontakt og snakker. Det er rørende og fint å se samholdet mellom mor og barn. Barna vil klare seg og om noen år er de forhåpentligvis klare for skolen.
Som en stor og varm familie
Da vi dro var det grytidlig mandag morgen. Nå er det onsdag ettermiddag, og vi er allerede på vei hjem til kalde Norge. Mine nye venner i Norwegian insisterer på at alle skal være med på gruppebildet på rullebanen. Da føler jeg meg virkelig inkludert! Her er en skjønn og varm forening mennesker, Norwegian-crewet, Unicef-ansatte og folk fra UD samt noen få journalister.
Jeg kunne skrevet en annerledes artikkel. Jeg kunne kalt Norwegians nødhjelp-aksjon for en PR-jippo: For Bjørn Kjos får uten tvil mye positiv reklame på kjøpet. Men det er liksom ikke noe å sette fingeren på. Jeg tror det skyldes at Bjørn og de andres engasjement opplevdes ektefølt. Jeg ble positivt overrasket og kjente selv på emosjonene.
Tine Holm i Mali for Content House/Her og Nå/Egmont Publishing. 🙂
Du kan fortsatt redde et barn ved å sende SMS med kodeord FLY til 2040. Da gir du 200 kroner.
Gikk du glipp av storyen min om Bjørn Kjos på nødhjelpstokt i Mali, Afrika i Her og Nås påskeutgave? Her et bilde fra velfortjent middag tilbake på hotellet i Bamako. Last ned PDF under:
16_no_hn_31_bjorn_kjos_9055017_no_hn1_15_bjorn_kjos_121085
Se video fra turen? Sjekk her:
Foto: Unicef, Norwegian og Tine Holm.
Bjørn Kjos fylte 70 år og jeg fikk intervjue ham og familien for Her og Nå. En stor ære.
Bjørn og Gerd Kjos – drømmeferie i Antarktis – intervju for Her og Nå.
18_no_hn_13_bjorn_og_gerd_kjos_antarktis_160699
Døtre og svigerdatter er stolte av Gerd Kjos – en ildsjel for kvinner. Gerd er leder av 1,6 millonerklubben og kjemper for mer forskning på kvinners helse. Intervju for Her og Nå.
Mer om Kjos: Helse-intervju med Bjørns flotte kone Gerd Kjos for Her og Nå. Min verste helseopplevelse er også min beste
Med Gerd Kjos på møte i foreningen for kvinners helse: Moren døde av leddgikt, da bestemte Anita seg for å forske på sykdommen
Med Gerd Kjos og damene i operaen: Kultur gir bedre helse