Bedrifter dropper årets julebord på grunn av fyll og fanteri. Julebordet er på vei ut! Jeg synes julebord er en hyggelig tradisjon. Hva synes du?
Mange firmaer dropper julebord i år, og de ansatte synes det er like greit, i følge NRK. Det blir for mye fyll og spetakkel.
Selv er jeg frilanser og synes julebord er en kjærkommen anledning til å møte kolleger. Tidligere har jeg vært ansatt i store forlag. Av og til hadde jeg lyst til å styre unna de store firmajulebordene:
Det ble så formelt, så mange stive taler – og så mye alkohol.
Nå som #MeToo- debatten har tatt helt av i Norge, kommer mange til å være ekstra varsomme med å invitere til julefester der folk velter seg i alkohol.
Julebordet er beryktet for å innebære klåing og klining i krokene – ofte med feil partner. Det vil jeg tro passer dårlig nå for eksempel i TV2 – der mange har stått frem og sagt de er blitt seksuelt trakassert på jobben.
Andre steder sier ledelsen at de er lei av det tradisjonelle julebordet. Det er gammeldags og det er dyrt med åpen bar! De vil heller invitere på en hyggelig julelunsj eller en tur. Noen firmaer gir pengene til et veldedig formål eller gir de ansatte en julegave.
Julebordet – det norskeste av det norske – er på vei ut! Hva synes du om det? Nå vil jeg høre din mening.
Dropper du julebordet i år – hvorfor eller hvorfor ikke?
Bildet med leopardkjolen er tatt på fest med Frilansjournalistene for noen år siden og kjolen er fra Goelia. I år blir det ny kjole og enkel julemiddag som jeg betaler selv med en forening på Aker Brygge.
«Jeg elsker Hvervenbukta! Stedet er en perle – for oss som trives her. :)»
Se alle bildene mine fra Hvervenbukta i dette innlegget!
Jeg har mange gode minner fra Hvervenbukta sør for Ljanskollen i Oslo. Fra oppveksten på Ingieråsen i Oppegård kommune var veien aldri lang dit verken på joggetur eller på sykkel.
Hvervenbukta føles som en del av Oppegård, selv om stranden ligger i Oslo. Det er jo bare stien ned fra Mastemyr, så er vi der!
Ingierstrand har aldri vært mitt sted, mens Hvervenbukta alltid har føltes riktig. I dag tar jeg bilen når jeg vil bade i sjøen fra svabergene eller gå tur. Som badested er det best litt vekk fra barnestranden.
Nå på høsten nyter jeg alle de fine høstfargene. 🙂 Jeg elsker de store, gamle troll-trærne, cafeen, sjøen og svabergene.
«Å gå tur ved sjøen er ren terapi for meg, og særlig på solfylte dager.»
Jeg liker meg mye bedre her i åpent landskap enn i skyggefylte skoger.
Og jeg digger å ta bilder her! Jeg har tatt hundrevis av naturbilder, til alle årstider.
Bildene jeg har tatt på mine mange turer rundt Hverven, er mye delt og likt på Facebook og Instagram. Nå deler jeg de på bloggen også.
Ett år jeg hadde frozen shoulder, gikk jeg tur her hver eneste dag. Etter det ble jeg litt lei. Men nå er jeg på Hvervenbukta igjen, rett som det er. Nylig ble det en fersk hvetebolle og kaffe på kafeen, Anne på landet også.
Jeg er spent på renoveringen av det gamle badehuset. Åpner restaurant der neste sommer, slik det var før? Det var så hyggelig med noen gode retter og vinservering.
Har du fine bilder fra Hvervenbukta, så send meg de gjerne.
Hva er dine beste minner fra Hvervenbukta? 🙂
Vi ses på Hverven. 🙂
Hvervenbukta er sunt, året rundt. 🙂
Hva er dine beste minner fra Hvervenbukta?
Har du flere opplysninger om Hvervenbukta, så setter jeg pris på en kommentar.
Jeg er journalist og blogger fra Kolbotn
Kontakt meg på tinecec@gmail.com
Alle fotos: Tine (copyright)
Litt historie: Hvervenbukta er en badestrand i Oslo, sør for Ljanskollen på østsiden av Bunnefjorden. Hvervenbukta ble kjøpt av kommunen i 1937, og utgjør sammen med Ljanskollen og Fiskevollbukta et sammenhengende frilufts- og strandområde.En paviljong i rokokkostil, som opprinnelig tilhørte gården Stubljan, brukes som kafé ved stranden. Den ble bygd på 1700-tallet. Her ble gjester mottatt når de kom i båt fra Christiania for å delta på fester på herregården. Gården brant i 1913, men deler av grunnmuren er synlig. Det er også satt opp en minnestein med navnene på gårdens tidligere eiere. Sør for Hvervenbukta ligger et motorsenter for ungdom.
Jeg har skrevet brev til ungdomstiden. Gjør du det samme? Hva var det verste med din ungdomstid?
Kjære ungdomstid, hvorfor var du så krevende? Jeg ville så gjerne være med, men du satt der på din høye hest og lot meg i stikken, gang på gang.
Jeg er fortsatt sur på deg der du sitter på toppen av haugen og vet og kan alt om hvordan man skal være tenåring. Kunne du ikke gitt meg en sjanse? Jeg har fortsatt vonde minner når jeg tenker på ungdomsskolen. Jeg gjorde leksene og var snill, men du la ut snubletråder, og jeg fikk problemer.
Jeg var søt og kom fra et pent hjem, men speilet du satte opp for meg viste en mislykket jente. Du lot meg sitte på pikerommet og skrive i en dagbok – lange lister om hvordan jeg skulle klare å bli mer utadvent, slankere, penere og mer populær. Det var slitsomt. Jeg hadde det ikke så bra.
«Jeg kunne hatt det så fint, ungdomstid, men du leverte ikke! Hvorfor måtte du være så Fucking Åmål? Å kjøpe halve loff og spise godteri i smug, ble kjedelig i lengden.»
Jeg gruet meg til friminuttene. For jeg hadde ingen å henge med. De som bråkte og røkte på hjørnet kunne jeg ikke joine, for jeg røkte ikke. Kort hadde jeg ikke lyst til å spille, vi var for store til å hoppe strikk og jeg var i midten. Jeg husker følelsen av å ikke passe inn noe sted og slitet med å være sjenert.
Noen ganger gikk jeg hjem i storefri for å slippe de pinlige minuttene til det ringte inn igjen. En gang ble jeg bedt på lunsj hjemme hos en klassevenninne og det knaste i cornflakes uten at noen av oss hadde noe å snakke om.
«Den ene gangen en av de tøffe jentene i klassen ringte på og spurte om jeg ville være med og pante tomflasker sa jeg nei og lukket døra, for jeg tenkte – seriøst- pante tomflasker? Jeg hadde aldri gjort det før og hun var ikke av de snilleste. Det var en siste grunn til at jeg sa nei, og det var at hun vanket med de som ertet. Jeg var redd for å bli lurt.»
Jeg var i operaen med jenter som var like stille som meg selv, jeg leste bøker, skrev historier, hadde pennevenner, passet småsøsken, bakte kaker, laget middager og var på en mislykket språkreise. En gang besvimte jeg på skolen og våknet av at en venninne viftet meg i fjeset med en glosebok. En annen gang kastet tomflaske-jenta en lapp til meg i timen slik at vi begge havnet hos rektor. Jeg ville ha mer, mye mer, ungdomstid, jeg var grådig, jeg ville ha alt. Gutter, spenning og ekstase. Det ble bare avstandsforelskelser og frustrasjon. Gutta torde ikke prøve seg, jeg var for «ordentlig.»
«Man skulle være god i sport, røyke og være frekk mot læreren for å bli populær, ungdomstid. Jeg var ikke der. Å være forfatter i en barnetimebok, ga ingen gevinst.»
«Min venninne og jeg var stille og snille veggpryder. Jeg klarte å overtale henne til å være med meg på et skoleball og vi kom i lange kjoler, to pene jenter, en med langt, lyst og en med langt mørkt hår – men vi torde ikke å danse, vi bare satt der på hver vår stol hele kvelden. Når jeg tenker på det, kjenner jeg på svik, selv i dag.»
Jeg brant etter å være med i dansen, men du hjalp meg ikke. Gode karakterer, et pent hjem og hushjelp er ikke alt. Det er nesten verre, for mange misunner deg eneboligen og karriereforeldrene i det fine strøket. Jeg sa aldri hvordan jeg hadde det, ungdomstid, for du virket så utilnærmelig, jeg holdt det for meg selv.
Men kjære ungdomtid, takk for at du ga meg en ny sjanse på videregående skole og folkehøgskole og lot meg oppleve å få nye venner og gå på dans, drikke øl, flørte i russetiden, bli forelsket, takk for at du introduserte meg for disco, badguys, revy og nachspiel og omsider lot meg bli slik jeg egentlig er; aktiv, glad og sosial.
«Jeg var sent ute med alt og det var traumatisk, du ga meg komplekser og mye, hardt arbeid. Og noen dårlige bekjentskap.»
Jeg klarte det, ungdomstid, jeg kom igjennom deg, men jeg er fortsatt sint på deg for at du var så krevende! Kunne du ikke bare ha vært litt lettere å ha med å gjøre?
Så kom deg ned av den høye hesten din.
«Slakk på kravene, slik at denne og neste generasjon ungdom får en lettere ungdomstid og slipper det høye presset på sosiale medier og krav om å lykkes overalt samtidig som man må være kjekk, kul og populær.»
Jeg elsket musikken til Lene Marlin: Sitting down here, Unforgivable Sinner, Disguise.
Det var noe helt spesielt med den tandre, vakre Tromsø-jenta som skrev all musikken sin selv fra svært ung alder.
En dag var den sky jenta borte, og det gikk rykter om at hun var blitt for høy på pæra til å møte opp å motta en pris. Men Lene var syk. Det tok lang tid før det kom frem. Alt vi så var jenta som gjorde musikk-suksess over hele verden; som var hyllet og berømt og tjente masse penger.
Man kan vel ikke slite psykisk når man har det så bra? Slik var det. Lene var utslitt. Hun slet med så dystre tanker og så mye indre tomhet at hun ville dø. Lene prøvde å ta livet sitt flere ganger. Hun var overbevist over at hun ikke ville leve til hun ble 30.
I dag er Lene (37) frisk og samboer med skuespiller Kåre Conradi. Han hyller kjæresten for åpenheten.
Mer om dette kan du lese i Her og Nå, der jeg har skrevet storyen. Jeg snakket også med organisasjonen for etterlatte etter selvmord, LEVE som sa at Lene gir håp til andre.
Mange du ikke ville tro at sliter, gjør det. Det er virkelig noe å tenke på. En vekker. Og når vi leser om Lene så blir mange også minnet om sin egen skjøre ungdomstid og sine egne sår.
Sliter du, så oppsøk for all del hjelp: Som Lene sier, ting endrer seg og det er verdt å vente på. 🙂
Du kan ringe disse numrene om du er fortvilet:
Akutt hjelp: 113
Kirkens sos: 22 40 00 40
Lene var for noen år siden med i TV-serien Hver gang vi møtes og begynte å gråte da vår folkekjære artist Ole Paus sang en av hennes mest følsomme og personlige låter. Han oversatte Lene Marlins låt Disguise til norsk og kalte den Masken. Lytt her:
Ole Paus sa også at låten var skrevet av et barn for begavet for sin tid, og at det kanskje var derfor hun skrev den på engelsk og kalte den disguise. Originalen med engelsk tekst ble skrevet av Lene i tenårene. Lytt her.
«Leserne driter i forskning og statistikk, de vil ha ekte fortellinger som fenger.»
«Begynner det ikke 12? » En lyshåret dame i sort er like forvirret som jeg var for 10 minutter siden. Jeg sa de samme ordene og så like stresset ut: «Begynner det ikke 12?»
Arrangøren i Litteraturhuset svarer det samme som de svarte meg for 10 minutter siden: Det begynner klokken 13, ikke klokken 12. Hun setter seg ned i stolen ved siden av, litt slukøret. Hun har fått fri fra jobben. Jeg sier at jeg har gjort samme tabben; jeg trodde også det begynte 12.
«Vi er damene som trodde det begynte klokken 12. Nå har vi en hel time til fri bruk og er forvirret.»
Ved siden av oss sitter en mannlig journalist, Kai Lofthus, og vi kommer i prat. Han deltar for å få nye ideer. Et fint avbrekk; da han sitter mye alene og skriver.
Kvinnen er Kaja Melsom, filosof. Hun har skrevet boken «Den fordømte friheten» om hvor rotløse vi kan bli av alle valgene. Hun kommer for å lære mer skriveteknikk til neste bok hun skal skrive. Jeg er frilansjournalist, jeg kommer for å få faglig påfyll etter tips fra Elisabeth i Content House. Fordi jeg trodde det begynte klokken 12, droppet jeg treningen og tok et tidligere tog.
Jeg sender Kaja et smil: – Kanskje er det en mening bak ; at vi skal ha tid til å lande? Jeg synes det er mer spennende å tenke at det er hverdagsmagi enn at vi bare tok feil av tiden. Og det er bedre enn å komme for sent. Hun virker ikke helt overbevist. Ble det for mye frihet? Tid er penger i disse moderne tider.
Anledningen er Tidsskriftdagen 2017 i Litteraturhuset i Oslo. Temaet er hvordan fenge leseren? Vi skal lære å skrive bedre fortellinger. Programmet er bra, selv om seminaret begynner klokken 13 og ikke klokken 12.
Her er gullkornene jeg vil dele med deg slik at du også kan skrive enda bedre historier.
«Leserne driter i forskning og statistikk, de vil ha ekte fortellinger som fenger.»Akademisk språk gir prestisje, men det er også alt. Det er godt, enkelt språk og en god fortellermåte som gjør at folk leser og forstår det du har på hjertet. Vi som intervjuer, må være ærlige nok til å si fra når vi ikke forstår hva akademikerne sier. Forskere må avlæres. De må ha hjelp til å forenkle og ta det ned.
Du er en tryllekunstner! Akkurat som tryllekunstneren tryller frem kaniner fra hatten og trigger nysgjerrighet og spenning, må du skape spenning, usikkerhet og forventninger i tekstene du skriver. Bare slik drives historien fremover og leseren vil henge på. Skap et mysterium og noen hindringer for hovedpersonen og leseren vil fortsette å lese og vente på en løsning.
Vær ærlig om hvilken historie du vil fortelle. Stryk. Du trenger ikke å fortelle alt. Bruk førstehåndsvitner og forenkle virkeligheten ved å bruke case. Ved dybdeintervjuer må du spørre om detaljene for å få en god sak. Og det er lov å dra seg selv inn i historien i jeg-form dersom det gjør den bedre.
Kutt ut alle småord og avstandsord som ikke sier noe: Men, derfor, det er, fordi, imidlertid, likevel, siden, da, dessuten, også, altså dessuten, noe, mange, enkelte.. Vi bruker en haug med ord vi kan stryke fra teksten! Ofte skriver vi slik fordi vi er usikre eller fordi vi skjuler noe. Kutt småordene, skriv mer direkte og våg å grave der du merker at intervjuobjektet skjuler ting. Finn en ny og ekte historie bak hemmeligheter og unnvikelser.
Vis scenene dine i bilder. Ikke show and tell, men show and do! Eksempel på enkel historie: 1. En mann vil ha en hund. 2 Han har ingen penger. 3. Han raner en bank.
Med så få ord kan du fortelle en god historie: «For sale: baby shoes, never worn.» Sitatet sies å stamme fra Ernest Hemingway, men det er en journalist som har skrevet det.
Jeg sitter godt i godstolen under seminaret i Amalie Skram. I pausen skeier jeg ut med lunsj i restauranten; kalkun-toast med rødkål og salat og isvann. Kaja har vært ute og spist linsesuppe hos en hyggelig utlending i Pilestredet. En bekjent av henne kommer bort og spør om vi kjenner hverandre: Hun rister på hodet; – nei, men hun (altså meg) trodde også det begynte klokken 12.
Så lett er det å bonde med en ukjent. Man må bare ha noe felles. Vi trodde begge det begynte klokken 12. 😉
eeeh, klokken 12?
Under seminaret blir det servert kaffe og småkaker. En kollega bemerker at det er alltid er de billige pepperkakene som blir liggende igjen til sist. Og det er enda ikke desember og advent.
Kaja må hjem til barna (tidsklemma) mens vi andre får med oss gratis tapas og vin i Kværneland, salen ved siden av. En god dag på jobben. Her er hele programmet:
Og faktisk var timen fra 12-13 med sosialisering i sofaen den hyggeligste. Så jeg kommer en time for tidlig neste gang også.;)
Jeg brukte eksemplet med Kaja for å lage en historie ut av noe som ellers bare ville handlet om et seminar. Små detaljer du ofte utelater når du skriver, kan gjøre hele greia.
Jeg var forelsket i en mann i utlandet og vi flørtet og sendte hverandre sexy bilder på natten. Å la seg friste på denne måten kan skje hvem som helst.
Det er ikke bare de unge jentene som blir utsatt for press om å sende nakenbilder. Det gjør vi voksne kvinner også. Enkelte menn i alder 18 til 65 driver et voldsomt kjør for å få damer de er keene på til å sende nakenbilder eller sexy-bilder.
En mann jeg møtte i utlandet og som var fascinert av meg og omvendt, maste om sexy bilder når vi chattet om natten. Først sa jeg nei. En normal refleks. Men han spurte igjen og igjen og omsider ga jeg etter. Det var en spenning i luften, det var tenning og forelskelse, det var oss to i en rødglødende verden i en virtuell virkelighet.
«Så kan man si, som venner av meg har sagt i ettertid; det burde jeg ikke gjort. For hvem vet hvem han har delt de bildene med, kanskje med hele guttegjengen, kanskje på internett?»
Jeg var naiv og forelsket og lot meg forføre av smigrende ord fra midnatt til to-halvtre på natten og i alle pausene hans på jobben. Ingen av oss sov stort. Forholdet varte et halvt år og tok slutt fordi han ikke helt klarte å manne seg opp og stå i forelskelsen da jeg kom tilbake på ferie der han jobbet.
Jeg følte meg dum den gangen. Brukt.
Men hvem kan ikke la seg friste av en kjekk mann som er god til å flørte. De får deg litt hektet disse gutta. De spør, maser og vet hvordan de skal overtale. Så at unge jenter gir etter, er ingen overraskelse – når jeg og mine godt voksne venninner gjør det. De som spør kan like gjerne være unggutter som toppledere på 60+ i Forsvaret. Og de gir deg en slags følelse av at du er viktig og flink om du gjør det – deilig og spesiell.
«Men sorry gutter, jeg har lært og er klok av skade. Så ingen flere sexy-bilder fra meg.»
Og dere unge jentene, Nora Mørk og alle andre – dere får bare la det være. Det som kan være et spennende og naturlig ledd av en kjærlighetsaffære, kan misbrukes i neste omgang når forholdet er over. Og Gud vet hvor bildene kan havne.
Tydelig både til mannegruppen Ottar og til hvem som helst.
Klem fra Helse-Tine
Jeg er journalist og blogger
Mail til tinecec@gmail.com
ps; denne nattkjolen har jeg både i sort og rødt (fra Change) og bruker begge masse, men de vil ikke forekomme på flere bilder. 😉
