Annonse

Det du ikke vet om meg

20. februar | Artikler,Helse,Nyheter Read post in english

Jobben min er å få kvinner til å stole på meg nok til å fortelle meg om sine tanker og refleksjoner. Sannheten er at jeg ikke er fullt så glad i å snakke om meg selv.

1. Har du møtt noen som er veldig direkte med deg? Noen som spytter ut; hvem er du; fortell om deg selv med et nærmest spottende uttrykk eller iallfall på en veldig lite fintfølende måte? Jeg hater det. Jeg kan gå fra å være livlig og levende til å stivne helt på sekunder og bare ønske meg vekk. Da har du mistet meg altså, før vi «blir kjent», som du nærmest krevde. Gud forby. Finn deg et annet offer. Det er noen som mangler sosial intelligens og for oss som har mye av den, er det vanskelig å forstå hva andre i ubetenksomhet og med mindre empati kan få seg til å si.

2. Har du møtt noen som får deg til å føle deg like liten som en mygg? Jeg er sårbar, tar inn mye og merker lett om «noe er galt» i omgivelsene rundt meg. I likhet med Märtha Louise, Unni Wilhelmsen og en rekke andre personer å se opp til, er jeg høysensitiv. Samtidig er jeg sterk og tåler mye, men stikker du til der jeg er sårbar, blir jeg utslitt og lei meg. Jeg vet at de menneskene som får meg til å føle meg liten, sliter med dårlig selvfølelse, misunnelse og sjalusi, men det hjelper ikke, for de klarer å slå meg ut! Jeg har bare meg selv, og det er meg du tar.

3. Jeg har blitt finkere til å si fra hva jeg ikke tåler, si fra om noen sårer meg. Det utfordrende med dette er at ikke alle klarer å skjerpe seg. Noen får utbrudd og tar sin egen tilkortkommenhet og frustrasjon ut på meg. Jeg er liten, lys og nett og har oppdaget at da er jeg lettere å ta, for noen. Iallfall har jeg flere små, lyse og nette venninner som også blir utsatt for sinneutbrudd, ofte av større og kraftigere kvinner. Det er bare å gå, forlate rommet, slutte i jobben om det skulle gå langt nok, det finnes så mange andre hyggelige mennesker å være sammen med. Og det er de som taper, når de ikke tåler en så flott person som deg eller meg. Du blir truende, for du er så mye bedre. Tygg på det. 😉

4. Jeg jobber med å finne ut hva som gir meg energi, for jeg merker at noen dager forsvinner energien helt uten at jeg klarer å forstå hva som foregår. Da er hodet bomull og jeg er for sliten til å slappe av. Spesielt merker jeg at dumme møter og sårende kommentarer tapper meg totalt. Du vet, møter du må være med på der folk driver med utenpåsnakk og kommer med fraser bare for å ha noe å si. Og selv om du er ærlig og bruker klar tale overfor dem, later de som om de ikke hører og forstår og fortsetter med de samme frasene neste gang. Ofte er jeg langt, langt foran dem, jeg løper i hodet mitt, langt forbi de meningsløse, tomme ordene og de har mistet meg for lenge siden og jeg er ikke engang i rommet lenger, jeg er i solen, ved havet, på Hawaii, bye bye. 😉

5. Jeg er norsklærer. Det er tøft å jobbe frilans for tiden, for jeg må kjempe for å få oppdrag som blir stadig dårligere betalt og det er krevende å gjøre en så god jobb som jeg gjerne vil gjøre, særlig når energien ikke er der. (Jeg er glad i både oppdragene og oppdragsgiveren, bare for å ha sagt det, så det ligger ikke der.)

I seks uker skal jeg uansett nå ha et lite norskkurs for å prøve noe annet. I mailboksen min dumpet det ned en reminder der det står at jeg må huske å møte på nybegynnerkurs i norsk i Oslo mandag ettermiddag. Det spennende er at det er jeg som er læreren. Jeg tar frem alt jeg har av indre styrke og slapper godt av i helgen, så går det nok bra. 🙂

Hvilke mennesker og hvilke situasjoner drar deg ned?

Klem fra Helse-Tine.

Annonse

Alt vi ikke ser…

20. februar | Artikler,Helse Read post in english

«Tøft å se igjen ordene mine,» sier ME-syke Cathrine som jeg intervjuet for Kamille i en sak om hvor tøft det kan være å stå utenfor arbeidslivet og kjempe i Nav-systemet. Løp og kjøp bladet! Mandag morgen stilte hun også God morgen Norge hvor hun snakket om Nav, Me og negativt stigma for langtidssyke.

Se videoen fra God morgen Norge her:

Har du ME, er dette artikkelen du bør lese her.

16_no_km_5_gullreportasje_14.12._tenk_hvis_noen_ser_meg…_51278

Kjemper du i Nav-systemet, er det også artikkelen du bør lese.

Midtveis i dette oppdraget forbannet jeg oppdragsgiveren som hadde gitt meg en umulig oppgave. Hvem vil stå frem med navn og bilde og fortelle ikke bare om langtidssykdom og smerter men også om skammen over å føle seg mistrodd og utilstrekkelig? Hvem vil snakke om Nav som for mange har et negativt stigma? Det er ille nok å være pasient og kjempe i systemet om man ikke skal snakke om det i Kamille også!

Jeg brukte mye tid på research for å finne to kvinner som ville stå frem, og jeg gjorde henvendelser til Nav. Jeg googlet og leste utallige blogger. Noen var for syke til å stå frem, noen likte ikke temaet, noen var i feil aldersgruppe, noen blogger var gamle og de var ikke i situasjonen lenger, noen bodde for langt unna til at jeg kunne reise å intervjue dem.

Jeg ba mange om tips, og en hadde hørt om Cathrine som kalte seg ME-blogger og blogget under navnet «SerendipityCat» . Med en gang jeg leste bloggen hennes kjente jeg at hun var den rette til å fronte dette temaet. Hun virket så klok. Hun skrev så godt, virket så reflektert, hadde kommet så langt med seg selv.

Kamille ville ha to storyer; en på en kvinne som er langtidssykemeldt og skal tilbake. Nummer to var verre, for de ville ha en kvinne til å stå frem som ikke skal tilbake til arbeidslivet (iallfall ikke med det første.)

Du ringer ikke bare til folk og sier «jeg hører du har gitt opp, vil du snakke om det?»

Cathrine ville snakke: (Hun har ikke gitt opp helt, altså. ) Men da jeg fikk kontakt med henne gjennom Facebooksiden hennes SerendipityCat, sa hun med en gang at hun ikke visste om hun orket å stille opp nå. Det å gjennomføre et intervju med journalist og fotograf var krevende når hun som ME-syk har lite energi og er mye sengeliggende.

Heldigvis lot intervjuet seg gjennomføre. Da vi satt i den koselige leilgheten hennes i en bygård i Oslo, så jeg at hun ble gradvis tappet for krefter og jeg prøvde å bruke kort tid. Hun ba meg slappe av og sa at dette skulle ikke jeg tenke på.

I ettertid har Cathrine sagt at fotograf Julie og jeg gjorde en god jobb, og det er ingenting som gleder mitt hjerte mer enn når intervjuobjektet er fornøyd. Julie tok bilder av henne i trappen nedenfor leiligheten, og Cathrine har skrevet i en Facebook-kommentar at hun følte seg løftet og sett. Jeg håper at følelsen varer; som hun selv sier på Instagram, hun skal ta frem sin indre Tiara og feire. 🙂

I og med at intervjuet skulle skrives i dagbokform, ba jeg Cathrine skrive ned noen tanker på forhånd. Jeg var opptatt av at ordene skulle være hennes og ikke mine. Da jeg møtte henne, ga hun meg flere A4-ark hun hadde ligget i sengen og skrevet. Jeg ble overveldet. Det var så godt skildret. Hun bidro altså mye til det gode resultatet selv.

Det jeg ønsker med denne artikkelen er at folk får mer respekt for ME-syke, at Nav gjør det lettere å bli trodd og vinne frem. Mest av alt håper jeg at det kommer en kur som kan gjøre denne flotte jenta frisk eller friskere. Hun er glad i å være ute, glad i natur, og jeg unner henne å få mye mer ut av livet. Samtidig er det godt å vite at hun har forsonet seg med situasjonen og at hun er takknemlig for at hun når dette først skulle skje bor i Norge, hvor det finnes trygderettigheter og hvor vi blir ivaretatt når vi blir syke. 🙂

Det er ikke alltid vi journalister som lager de endelige titlene. Da Cathrine så at Kamille hadde «teaset» saken med ordene «En Navers bekjennelser», reagerte hun. Hun skrev at hun ikke synes det hører hjemme noe sted å beskrive noen som har falt utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom slik, og hun stusset på ordet «bekjennelser»: Å bekjenne er å erkjenne sin synd, skriver den reflekterte bloggeren.

Hun har helt rett. Her er det nok ubetenksomhet på desken som har skapt litt krøll. Betroelser ville vært et mer riktig uttrykk. Hun betror oss sine innerste følelser, og det har ingenting med «synd» å gjøre. Tvertimot er det modig og vitner om en helstøpt personlighet at man tør å stå frem også med sin sårbarhet.

Jeg heier på deg, Cathrine.

Klem fra Helse-Tine.

Intervjuet er gjort på oppdrag for Kamille gjennom byrået CONTENT HOUSE.

Les også om Heidi som jeg intervjuet i den samme saken.

Annonse

Du kan ikke se hva som feiler Heidi

20. februar | Artikler,Helse Read post in english

Det skjer ikke hver dag at jeg har coversaken i bladet Kamille. Løp og kjøp bladet for å lese om Heidi, en sterk og modig kvinne og tobarnsmamma som deler sin sårbare historie om sykdom og om å ikke bli trodd av Nav. Les også VG-kronikk om Heidi skrevet av Kamille-redaktør Madeleine Strand.

Du ser bare bildet av en vakker kvinne som poserer på forsiden. Jeg har intervjuet Heidi og vet hva hun sliter med og hvilken kamp hun kjemper i Nav-systemet. Jeg vet også hva sårende stikk og kommentarer gjør med henne og hvor vondt det gjør å ikke bli trodd. Men det synes ikke utenpå!

Les saken her: 16_no_km_5_gullreportasje_14.12._tenk_hvis_noen_ser_meg…_51278

Det er nesten så jeg må klype meg i armen for å skjønne at det virkelig er Heidi som er avbildet her. Da jeg fikk et tips om at Heidi kunne passe å intervjue i denne artikkelen, fikk jeg nemlig vite at hun var usikker og ville være anonym. Dette hadde jeg forståelse for, så jeg tok en forsiktig telefon til henne og sa at i denne saken måtte man dessverre stå frem med navn og bilde. Hun ville tenke på det.

Dagen etter fikk jeg en melding fra Heidi om at hun hadde bestemt seg for å stå frem likevel: Hundrevis av «medpasienter» på en nettside hadde klikket liker og oppmuntret henne til å gjøre det. Og hun syntes budskapet var viktig. Fra dette – til at Heidi ville bli forsidemodell og fronte hele artikkelen og bladet – var ikke i mine tanker. Men etter at jeg hadde levert saken, sa redaktøren at hun syntes storyen var sterk og god og at det hadde vært gøy om Heidi ville være coverpike; om jeg trodde det var noen sjanse for at hun ville det?

Man skal trå varsomt med folk i sårbare situasjoner, og jeg spurte litt nølende. Men Heidi tok utfordringen på strak arm: «Det var rart du ringte akkurat nå,» sa hun, for hun satt nettopp og tenkte over hvorfor hun skulle skjule hvordan hun har det!? «Kanskje jeg kan bruke det på CV-en,» spøkte hun fra sofaen i Enebakk. Det synes jeg virkelig at hun skal!

Fotograf Julie Christine Krøvel – prinsessen av Frogner – laget en flott fotomodell-shoot for Heidi og la bildene ut på Facebook. Hun laget film av fotoshooten også, og den kan du se her! Snakk om å møte den nye digitale mediehverdagen med profesjonalitet og kreativitet! Det føles nesten som vi har vært med på premierefest og rød løper alle sammen, tenker jeg – til tross for tøft og viktig tema!

I disse digitale medietider er det gøy at vi synes – men også en utfordring for redaktørene – for intervjubjektene deler nå bilder og kommentarer i sosiale medier før bladet rekker å komme i salg! Mange har egne blogger også, i dette tilfellet både fotografen og journalisten (jeg) og begge intervjuobjektene. På fagspråket heter det selvpublisister. Forhåpentligvis pirrer det nysgjerrigheten at «nyheten» blir spredd, slik at flere blir obs på artikkelen. 🙂

«Nå som Kamille endelig er i salg, vet jeg at Heidi fortsatt kjemper for å bli trodd i systemet. Hun har fått avslag på arbeidsavklaringspenger to ganger til tross for at hun knapt orker å jobbe 40 prosent. Det er ufattelig for meg at dette skjer i Norge i dag. Hva tenker Nav at hun skal leve av?»

Kjøp bladet og les og del gjerne.

Her er bloggen hennes, for Heidi er til tross for sykdom så aktiv som hun kan, samtidig som jeg vet at hun snart skal gifte seg.

Lykke til med alt, Heidi!

Klem fra Helse-Tine

I denne viktige saken intervjuet jeg også Cathrine, og hun kan du lese om her.

Saken er gjort for Kamille gjennom byrået CONTENT HOUSE .

Annonse

Hva gjør du når tenåringen din ligger dritings på en benk?

19. februar | Artikler,Helse,Nyheter Read post in english

Jeg tok alle de viktige samtalene. Jeg opplevde likevel å bli oppringt og måtte hente en ungdom som hadde fått for mye å drikke.

Etter at jeg blogget om et mammamøte for storbarnsforeldre, svarte bloggeren og ettbarnsfaren

Kaospappa at det bare er å sikre seg et godt forhold til barnet sitt. Når du finner tenåringen din

dritings på en benk, er det for sent å ta den viktige samtalen, hevder han.

1. Om det bare var så enkelt! Jeg skulle ønske jeg var weekendpappa. Som helgepappa kan du være tilbakelent og kul, digge musikk sammen, le over hvor dum mamma er, lage popkorn og gjøre litt lekser innimellom.

2. Som heltidsmamma skal du takle hverdagen, alle hverdagene og de er det mange av. Hver eneste dag skal du vekke ungdommen, pakke sekken, smøre den sunne matpakken, ta imot ris og ros fra skolen, takle kamerater eller mangel på sådanne, vite råd mot skoletretthet, kviser, eksem, neseblødning, munnsår, fotvorter, tannregulering som gjør vondt, hjelpe til med leksene og sjekke at de blir fullført, sørge for rene klær, omsorg, økonomi, kjærlighet, være med den hormonproppede tenåringen i butikken for å finne klær han kan godta og som ikke koster en formue, sørge for at barnet får nok søvn, sunt kosthold og god oppdragelse, ikke spiller for mye dataspill og i det hele tatt ta ansvar for absolutt alt, inkludert deg selv.

3. Jeg har vært på banen for mine barn, kanskje for mye. Jeg har arvet et bekymringsgen fra mine foreldre, og har prøvd å være i forkant av problemene. Jeg er for åpenhet og har snakket så mye at barna mine ble lei og sa det var nok. De trakk seg tilbake.

4. Den vonde tausheten: Sønnen min sa noen ganger ”ikke prøv å leve livet mitt.” De store barna er som VG-mammaen beskriver ofte i sitt eget vokseskall og noen kan svare på direkte spørsmål med ”stikk”, ”hold kjeft” eller ”hva vil du?” Kanskje trenger de som en ekspert har pekt på tid til å sørge mellom overgangen fra barn til voksen, og den husker vi alle er ikke lett. Det er ikke bare barna som holder tyst om problemene, det gjør foreldrene også. Det er vel flaut å snakke om at man ikke er så perfekt som det ser ut på overflaten? Jeg har opplevd å være åpen om mitt barn og bli møtt med taushet av en venninne, bare for å finne ut lenge etterpå at hun slet med større utfordringer med sin ungdom enn jeg gjorde med min. Grunnen till at hun ikke hadde sagt noe? Tenåringen hadde gitt henne taushetsplikt! Fy søren, så sviktet jeg kjente meg den gangen! Vi trenger å snakke sammen og dele – hvorfor skal samtalen stilne når vi trenger den mer enn noen gang før?

5. Ulikhet: Det kan være vanskelig å takle barn som er veldig forskjellig fra deg selv. Ting du trodde skulle bli et problem blir det ikke, og det kan dukke opp helt uventede problemer som gir deg hodebry. Om du selv var utagerende og mye på byen og får et barn som murer seg inne på rommet alene, kan det være sårt og vondt og takle, nesten mer komplisert enn en du må hente på fest.

6. Presset: Presset er stort på oss storbarnsforeldre om å lykkes, eksperter sier ulike ting og skaper forvirring. Når er vi egentlig gode nok; for skolen, for venner, for barna våre og for oss selv?

7. Vi sammenligner oss for mye med andre. Andre har så mye, så store hus, så store biler, barna deres vinner så mange pokaler og seire, får så mange 6-ere på skolen, har rike foreldre som har råd til alle de dyre veskene og sydenturene man skal ha nå mens du selv kanskje strever med å holde hodet over vannet. Og trolig er det du gjør mer enn godt nok.

8. En forelder kan ikke rå med alt. Selv om du har et godt forhold til ungdommen din, har du ikke kontroll på hva som skjer i skolehverdagen og sammen med vennene, som er større idealer enn du. Ungdom som ikke lykkes på skolen og sliter på vennefronten kan få det vanskelig selv om du er en kul pappa eller mamma. En feil vennegjeng kan lure dem utpå, å ikke bli sett av læreren kan være farlig, en diagnose kan gi ekstra utfordring, kjærlighetssorg kan gi depresjon.

9. Vi har ingen garantier! Jeg hadde tatt de viktige samtalene om alkohol og serverte ikke alkohol hjemme. Likevel opplevde jeg en ungdom som festet i russetiden, ble slått ned og fikk brist i et ribbein. Jeg opplevde også en tenåring som kom bort fra kameratene på en fest, og som jeg måtte hente i Oslo midt på natten, forkommen, alene og med for mye alkohol innabords. Det var hans liv, og han ville utforske det selv.

10. Ja, vi bekymrer oss for mye og er av og til stressa mødre som ikke får med oss alt ungdommen sier, vi lurer på endel ting og savner de trygge samtalene med helsesøster på helsestasjonen som sier; «slapp av, alt er normalt; han har vokst.»

Ingen er perfekte, kaospappa. Vi bryr oss, og vi gjør så godt vi kan!

Klem fra Helse-Tine 🙂

Annonse

Kjære storbarnsforeldre

17. februar | Artikler,Helse,Nyheter Read post in english

Hva gjør du når du finner poden full på en benk eller datteren din nekter å snakke med deg og murer seg inne på rommet? Foreldrene til de store barna har hundre spørsmål, men ikke noe sted å finne svar.

Som foreldre har vi fulgt barna våre tett gjennom barndommen. Holdt tommelen opp og heiet. Når barna blir større, stilner samtalen om hvordan vi som mamma og pappa skal opptre.

Vi har hundre spørsmål, men ikke noe sted å finne svar….

Da Guro Hoftun Gjestad skrev kommentaren Kjære Storbarnsforeldre i VG i 2014 ble det den mest delte kommentaren på sosiale medier – hittil delt 105 000 ganger.

«Ingen kjent kvinne deler rått, ærlig, usminket og #uperfekt om sin tilværelse som storbarnsmor. Det er en umulig samtale. Den unge vil ikke utleveres. Barnet ber deg holde kjeft,»

skriver hun i kommentaren.

“Etter at datteren min leste kommentaren, forsto hun hvor tøft jeg hadde hatt det,” fortalte hun på et møte i Tårnfrid-nettverket på Jar menighetshus i Bærum.

Hele 220 kvinner møtte opp for å høre Guro fortelle om hvordan man som mamma skal hanskes med ungdom i huset. Det sier vel litt om det enorme behovet for råd,trøst og oppmuntring og en kjærkommen mulighet til å snakke med folk i samme situasjon.

«24 prosent av jentene i 16-årsalderen har depressive symptomer. Gutter sakker akterut på skolen. Bak disse tallene sitter storbarnsforeldrene med spørsmål som er større enn om barnet skal spise økologisk havre- eller hirsegrøt.” (Guro Hoftun Gjestad.)

På Jar menighetshus fortalte hun en fullstappet sal om hvordan det opplevdes da datteren murte seg inne med Macen og nektet å komme ut av rommet. Det endte med at familien søkte hjelp. Hun fortalte ikke noen om hva som foregikk, hun kjente på skyldfølelse over å ikke ha lykkes som mor. Da det gikk bedre med datteren, og hun begynte å delta på fester, fikk hun en ny bekymring: Hun lå nå våken hele natten i angst for hva som kunne skje.

Det er lett å kjenne seg igjen. Jeg har selv to barn og har opplevd å ligge våken, vært fortvilet og lei meg. Som alenemor har man en ekstra utfordring. Venner og bekjente har i tillegg fortalt meg hjerteskjærende historier om ungdommer som har ruset seg, blitt aggressive, fått spiseforstyrrelser, blitt deprimerte eller droppet ut av skolen.

“Den moren som finner ungen sin sovende dritings på en benk, kan ikke forholde seg til småbarnsmødrenes fortellinger om utilstrekkelighet fordi de ikke får bakt kake til sommeravslutningen i barnehagen. Hva om du tar bilde av den svære slampen som sover ut rusen i entreen og spør Facebook: «Hva gjør jeg nå?» For hvor mye skal vi akseptere at en 17-åring drikker? …Og i nabohuset sitter en far og tenker om sønnen: Er det ikke veldig spesielt at han aldri er ute? At hans sosiale liv er begrenset til dem han spiller mot på nettet? Og hva med datteren som leser til tentamen så neseblodet renner? Hva gjør vi med henne? Hun gir seg ikke, hun leser til hun besvimer.” (Guro Hoftun Gjestad.)

Etter at Guro skrev kommentaren i VG, meldte det seg en hel haug med fortvilte ungdomsforeldre, og det resulterte i boken «Storbarnsliv», en bok Guro ble nominert til Brageprisen for.

“Du blir ikke invitert til gruppesamtaler på helsestasjonen for å dele bekymringer og erfaringer, selv om hun du ammet der på puten i barselgruppen for 17 år siden, har sluttet å snakke med deg. Hun kommer til middag, rører i maten med gaffelen, før hun reiser seg og går. Da hun var liten satt du i sirkelen, tørket tårer, og sa: «Denne lille prinsessen suger all kraft ut av meg.» Nå låser hun seg inn på rommet sitt. Hun vil sove i hundre år.” (Guro Hoftun Gjestad.)

Et par fedre prøvde seg i døren, men ble stoppet, og måtte gå: Tårnfrid er et nettverk for kvinner! Det ble de skuffet over!

Til tross for likestilling; dette var et møte for travle mammaer. 😉

Annonse

Ta gleden tilbake!

16. februar | Artikler,Helse,Velvære Read post in english

I helgen var det mange som ikke orket å være på sosiale medier fordi de ble overlesset av andres morsdagslykke og Valentinesfester. Ta gleden tilbake i livet ditt!

Jeg har venner på Facebook som forteller at de ikke orket å være på sosiale medier i helgen. Jeg forstår dem godt.

Det kan føles sårt å se andre legge ut kjærlige brev og morsdagshilsener om du ikke har barn selv.

Det kan føles like sårt om du for tiden opplever en krangel eller en krise med ett av barna dine, og dermed ikke har mulighet til å dele en kjærlig feiring.

«Det kan være sårt om barna eller partneren ikke sender deg en hilsen på FB eller sms akkurat den dagen du trenger det mest».

Det kan være sårt om barna er hos pappaen akkurat den helgen og du verken får blomster eller gaver eller noen annen form for oppmerksomhet.

Det kan føles sårt om du er bonusmamma og det er den ekte mammaen som får klemmen og kortet den dagen, og ikke du. (Eller omvendt.)

Det kan føles sårt om du er en sliten familie som ikke har overskudd til å feire eller glemte hele greia.

Like sårt kan det være å se alle kyssebildene av forelskede Valentines-par om du selv nylig har gått gjennom et brudd eller av andre grunner er alene denne dagen.

Noen sier rett ut at de hater Valentines; det er dustete og kommersielt.

I helgen falt til alt overmål disse dagene; morsdag og Valentines, på samme dag!

Jeg mener at bedre enn å melde seg ut og bli sint og sår er det å ta slike dager tilbake og feire dem på DIN måte, enten alene eller med andre.

Arranger eller vær med på fest! Drikk bobler. Unn deg et megastort kakestykke! Si fra til noen hva du trenger! Gjør, som en FB-venn jeg har; del og gled deg over lykkelige bilder og minner fra i fjor, om du ikke orker å feire i år.

Hvem vet om ikke den gode stunden du skaper for deg selv eller de gode minnene er like bra eller bedre enn den du ser på andres skrytebilder?

Facebook inneholder så mange glansbilder, men det er viktig å vite at det bare er det det er. Da blir det mindre farlig. Vi hadde familiealbum i gamle dager også, og der også smilte folk på bildene, selv om de kanskje hadde migrene i etterkant av festen eller hadde kranglet i forkant.

Jeg deltar i dette glansbildesirkuset selv også.

Blant annet la jeg ut bilder fra en Valentines-feiring i helgen uten å si at jeg også kjente på såre følelser.

Jo, det var gøy å ha en stor gjeng å feire med. Lokalene var festpyntet og vi fikk gratis, rosa velkomstdrink.

Men samtidig kjente jeg på sorg og savn fordi det har skjedd mye i livet mitt som jeg ikke har kunnet styre. Aller helst ville jeg feiret dagen slik som mange andre, med en partner.

Jeg delte også et bilde av en gave jeg fikk fra sønnen min på morsdagen. Det er helt gratis å ta på seg rød kjole og feire at sønnen tar seg tid til en tur hjem til mor for å gi en mammakopp og god te.

Vi trenger dette nå midt på vinteren.

«Vi trenger kjærlighet og små fester for å holde humøret oppe.»

Kanskje overdriver jeg? Kanskje er jeg Facebookavhengig, selfiedigger og «lurt» av kommersielle krefter?

Men da sier jeg som en god bekjent: En får det ikke mer moro enn en lager selv!

Det er mye bedre å sette pris på små gleder i hverdagen enn å stenge seg i´inne og la seg overvelde og trekke ned av andres lykke.

Ta festen og hverdagsgleden tilbake – skap dine egne tradisjoner og nyt dem slik det passer deg.

Og det er ikke for sent. DU bestemmer når det er tid for å feire noe neste gang.

Klem fra Helse-Tine