Annonse

Flink pike, eller bare veldig, veldig dyktig?

10. mars | Artikler,Helse,Nyheter Read post in english

Jeg har kjent godt på flink-pike-syndromet. Nå vil jeg heller være dyktig.

Det kan være slitsomt å være flink pike. Ordet er belastet. Du kjenner uttrykket: Flink pike, til krampa tar!

Mange utbrente jenter og kvinner ligger igjen på slagmarken og lurer på hva godt det egentlig gjorde dem å være så fordømt flinke hele tiden.

Hvem sto der og heiet dem i mål når de lå der og ikke var morsomme tusenkunstnere lenger, men bare veldig, veldig slitne?

Jeg mistet nære forbindelser på dette: Jeg var ikke den morsomme jenta med tre jobber samtidig lenger. Jeg endte i terapi, og fikk kjeft: «Må du være så flink hele tiden, her også?»

Flink? Hva ellers? Jeg var ikke engang bevisst på at jeg var det, så ja, det måtte jeg visst.

Det er flere i min nære slekt som er flinke. Det er flinke jenter og flinke gutter, perfeksjonister.

Som eldst i en søskenflokk, møtte jeg  mye ansvar og forventninger. Jeg var det første barnebarnet, hun som mestret alt, som skrev egne dikt og laget sitt eget album i svært tidlig alder.

I første klasse skrev læreren til mine foreldre: ”Hennes rettskrivning er frapperende god.”

Det det ikke sto noe om var at jeg var venstrehendt og skrev som araberne, fra høyre til venstre. Jeg måtte på avvenning for å lære meg å skrive de frapperende gode ordene riktig vei. Jeg måtte også ha ekstratimer i løkkeskrift, jeg fikk ikke til å lage løkkene så pene at læreren ble fornøyd.

 

Men jeg var flink på skolen, flink hjemme, så flink at jeg besvimte, og det var et sjokk da jeg strøk på førerprøven: Venstrehendthandicapet slo til igjen; jeg måtte gi opp å parkere bilen. Jeg fikk det ikke til. Jeg lukket meg inne på rommet mitt, slo av lyset, trakk ned rullegardinen og gråt i et døgn.

Hvorfor ble nederlaget så stort? Var det fordi jeg tidlig lærte at det var flinkhet som teller?

I dag ler jeg av meg selv når jeg får beskjed av elevene mine på norskkurset om at jeg skriver streken i ø-en feil vei: «Sorry, jeg er venstrehendt. Bare er sånn!» Som ekstremt venstrehendt er jeg også retningsforvirret og kan gå meg bort på Karl Johan: Pytt, pytt. Jeg blir kjent med mange mennesker fordi jeg hele tiden må spørre om veien, og i vår tid hjelper det med nyoppfinnelsen GPS.

Det tok meg mange år å tilgi meg selv at jeg ikke er flink i absolutt alt.

Jeg tror cluet er at ingen er gode i alt, men alle er dyktige i noe. Smak på dette ordet. D y k ti g. Har det ikke mye mer tyngde og dybde enn f l i n k ?

”Så flink du er”! Roser vi barna våre, så fort de har tegnet noe som ligner mer på et menneske enn rabbel. Hvorfor flink? Jeg synes vi skal tenke oss om før vi slenger ut flink-ordet, til barn og unge og til voksne som snart ikke orker mer av prestasjonspresset rundt seg.

Hvorfor heller ikke si: Jeg er glad i deg! Jeg setter pris på deg! Jeg liker deg akkurat som du er. Ubetinget kjærlighet, heter det.

Så kan vi heller slå til den dagen personen holder det eksepsjonelle foredraget, leverer den gode stilen eller bygger det enorme sandslottet og si: – Så dyktig du er!

– Dette har du virkelig lagt arbeid i, kan vi legge til. Forskning viser nemlig at elever som blir rost for sin innsats, leverer mye bedre på neste prøve enn elever som får ros for sin intelligens:

Elevene som får ros for sin intelligens, velger på neste prøve samme type oppgave som sist, mens mange av de som får ros for innsatsen slår til med den vanskeligste oppgaven!

Det er noe som er viktigere enn flinkhet og dyktighet. Dans mer før det er for sent. Gjør det DU har lyst til! Lev og vær glad! Vi vet ikke hvor mye tid vi har.

Gamle mennesker som ble intervjuet på dødsleiet angret ikke på at de ikke hadde vært flinke eller dyktige nok: De angret på at de hadde levd opp til andres forventninger heller enn å lytte til seg selv, sitt eget hjerte. De angret på at de hadde jobbet så mye. Ingen  angret på at de hadde danset barbent i gresset eller tatt seg noen ekstra fridager.

 

 

 

 

 

«Flink pike kan du være selv,» synger Kathrine Aspaas (Raushetens tid) i en sang laget i anledningen kvinnedagen i fjor. Et slags oppgjør med flinkismen.

Jeg kjenner godt igjen tallerkenen det er bilde av i denne sangen; Flink pike kan du være selv!

Jeg satt hjemme på en gråværsdag som 14-åring og malte en slik asjett: ”Smil og vær glad for hver dag som går,” skrev jeg prydelig langs kanten. Jeg burde heller skrevet: ”Gi mer faen. Gi fullstendig blaffen.”

Lev livet i stedenfor å være så fryktelig flink eller bare veldig, veldig dyktig.

Annonse

Nerdenes hevn 2

3. mars | Artikler,Nyheter Read post in english

Jeg fikk mye respons på blogginnlegget om hvordan det gikk da jeg møtte igjen klassens bølle etter mange år. Her er fortsettelsen:

Redd for represalier

I flere måneder etter at jeg skrev blogginnlegget om klassens bølle, er jeg  småredd for at vedkommende skal lese det. Klassebøller pleier sjelden å like ironiske tekster om seg selv, hvor de ikke kommer så bra ut.

Dukker opp igjen

Men det er lite å frykte. Jeg hører ikke noe fra ham og møter ham heller ikke igjen. Kafeen på landsbygda der jeg møtte ham sist, skal avvikles. Det kan nesten virke som om stedet allerede er lagt ned, for plutselig dukker han opp i forstaden der jeg bor.

Tilfeldigheter

Jeg skal absolutt ikke hit til dette lokale stedet denne fredagskvelden. Jeg har vært på vennetreff på Grünerløkka. Tilfeldighetene vil det slik at jeg møter en ung mann på toget hjem. Han skal møte en nettdate på Kolbotn og har reist helt fra Trondheim for å møte henne. Den heldige gutten har forlagt pcen i sikkerhetskontrollen på Værnes. Nå har han ikke mer strøm på mobilen og kan ikke huske hva jenta heter.

Hjelpende engel

Jeg tar på meg å vise han stedets utested like ved jernbanestasjonen, the one and only, så kan han kanskje få noen til å hjelpe seg å lete henne opp der. Gutten er så takknemlig at han inviterer meg inn på en pils. Og så får han hjelp av bartenderinnen, så kommer jenta og jeg føler at jeg har gjort dagens gode gjerning. De er søte. De snakker, de går, ingen av dem ser i min retning, det er bra, jeg er glemt.

Hjelp – der er plageånden

Da jeg skal til å gå, invitere en hyggelig kar på meg med til bordet. Han har et nystartet firma og lurer på om jeg vil joine, ha ny jobb. Jeg kan iallfall slå av en prat før jeg drar hjem? Idet jeg setter meg ved bordet ser jeg at en av bordkameratene er HAM, det er klassens bølle – han som plaget jentene og sloss på bussen, han som ertet meg for navnet mitt, for barnetimeboka.

Tina fra grünerløkka

Han kjenner meg ikke igjen denne gangen heller. Han spør hvem jeg er.Tina fra Grünerløkka., sier jeg.

Tina, spør ham liksom usikker, og lurer på hva jeg gjør her.

Jeg sier at jeg har tilknytning her, og så er jeg i aktiv i Arbeiderpartiet. Han får det ikke til å stemme. Tina fra Grünerløkka. Hvordan kan jeg være med der om jeg bor på løkka? Dessuten er det feil parti, han er i FrP, og vil ha meg over dit:

«De trenger noen blonde damer i toppen der, jeg kan få plassen hans, han er høyt oppe på lista, de trenger noen blonde damer, og de har båttturer, mye bedre enn i Arbeiderpartiet.»

Dårlig samvittighet

De andre rundt bordet er hyggelige og jeg har dårlig samvittighet for at jeg lyver. De vil adde meg på Facebook slik at de kan si fra neste gang det skjer noe i lokalmiljøet. Hva sier jeg nå?

«Tina Jensen.» Jeg liker ikke å lyve, men gjør det. «Dere får søke på det.»

Sær dame

Klassens bølle ser forvirret ut. De andre blir litt avmålt. For en sær dame, ser det ut som om de tenker. De vil jo bare være hyggelige. Skikkelig sær dame, men det gjør ikke noe. Tina Jensen has left the party, og er på vei hjem.

Ps; klassebølle, om du noengang leser dette, jeg har spurt sønnen min og han sier at jeg er 90 prosent kul og kun 10 prosent nerd. Sådetså…  😉

Takk for sist! Og du, blondes have more fun, uansett partitilhørighet da. … 🙂

Annonse

Håpet er lyseblått #Shellac2015

27. februar | Artikler,Nyheter,Velvære Read post in english

Dyprøde negler hører vinteren til. Slå til med en av de nye pastellene.

Det er vår nå. Snart er det vår. Jeg lengter mot vår, gullgul vårsol, dypblått hav og asurblå himmel. Dog har jeg aldri drømt om babyrosa eller babyblå negler. Men jeg lot meg overtale.

Ikke til å prøve babyrosa. Not! Det er for små søte prinsesser eller tenåringer, føler jeg. Lyseblått derimot, gir de Hollywood-røde neglene mine en friskere og mer våraktig look og står bra til den nye lyseblå vårskjorten og til yndlingsskjørtet.

Negldesigneren er helt enig. Men hun vil  ”sprite opp fargen” med en glitterlakk på toppen.

Dermed blir det lyseblå shellac-negler med glans.

Jeg har brukt en av de nye vårfargene til Shellac i serien Flora & Fauna,CREEKSIDE.

Overlakken med glitter heter DAZZLING DANCE.

Jeg stusset da jeg så at Shellac har kalt vårkolleksjonen sin Flora & Fauna. Navnet gir meg overhodet ikke noen assosiasjoner til neglelakk. Men de vet vel hva det gjør. Ifølge leverandøren er fargene og stilen inspirert av lysende landskap i akvarellfarger.

Kanskje noen som lar seg inspirere til å male sine egne akvarelller – eller pusse opp huset i vår –  med noen av disse ( i følge CND) fredelige og  harmoniske fargene?

 

Snart smelter iallfall snøen og det går mot lysere tider.

Håpet er lyseblått.

Nails can be blue.

Lyseblå skjorte, lyseblå negler; her har jeg fått selskap av sønnen og kjæresten. 🙂

 

 

 

 

Annonse

Ingen av Facebook-vennene mine liker den. Jeg så den utskjelte filmen Fifty shades of grey.

23. februar | Artikler,Helse,Nyheter Read post in english

– Er det pause snart? Det er sidemannen min på kino som lurer. Han blir litt rar i ansiktet når jeg forteller at det ikke er noen pause og at kinoen varer i godt over to timer. Lengselsfullt skotter han mot utgangen, fjern i blikket. Nå trodde du kanskje det var av kåthet, men nei, denne mannen skal på do. Toalettet altså. Når han ser at han sitter inneklemt helt bakerst på Victoria kino i Oslo og at han må gå hele sidegangen ned til lerretet og passere scenen for å komme den lange veien ut, synker han nesten litt sammen. Så slår Mr. Grey og Miss Anastasia Steele til med en ny heftig runde i sengehalmen, og tissetrangen er glemt for en stund.

Bak meg ler to damer i følget vårt, og jeg humrer med. Det er morsomt, kanskje også fordi vi kjenner igjen handlingen i bøkene. Helt til Mr. Grey (Jamie Dornan) utbryter at han vil ta Anastasia (Dakota Johnson) hardt. Da stilner det. Men det er kanskje av skrekkblandet fryd, slik det gjerne er når damer er fascinert og litt redde på en gang.

De Ottar-damene som aksjonerte mot filmen under premieren må ha blitt skuffet når de så filmen, om de så den da. Dette handler slik jeg oppfatter det ikke om en jente som blir utsatt for overgrep av en psykopatisk kontrollfrik av en jævel.

Mr. Grey er gjort snill i filmen. Vi damene som har lest bøkene – og jeg leste faktisk alle tre bøkene på engelsk før de utkom på norsk – noe jeg etter hvert angret på da jeg måtte google alle de redskapene Mr. Grey brukte på Anastasia for å skjønne hva de var – vel, vi hadde alle sett ham for oss som en mer dyster og noe eldre mann. Jeg så for meg en mørkhåret type a la Ridge (Ron Moss) i den gamle såpeserien Glamour.

I stedet ser vi en blond og pen ung mann med fall i håret ja, han ligner nesten litt på henne av utseende, og han smiler rett som det er også, stikk i strid med den noe paranoide fyren med stalkertendenser fra bøkene.

Dette tenker vi er gjort med hensikt, for å gjøre filmene mere stuerene, og for å forsvare at hun faktisk faller for ham. Handlingen er, som mennene mumler, veldig forutsigbar. Ingen av damene bruker ordet forutsigbar; det vi diskuterer er hvordan Mr. Grey virker i forhold til i bøkene, om hun egentlig prøver å forandre ham, noe kvinner ofte prøver på med mennene sine. En fniser at hun får lyst til å ringe kjæresten sin for å si at hun har fått noen ideer til ting de kan prøve ut sammen. Et par menn blir skuffet over filmen, de trodde det var mer rå sex og mindre Hollywood. Alle er enige om at filmen inneholder mye vakre kulisser, innen- og utendørs, den er bra filmet og musikken er fantastisk bra.

I likhet med sexolog Kristin Spitznogle som har uttalt seg på TV om filmen, mener jeg at filmen egentlig ikke handler så mye om sex, den handler om et kjærlighetsforhold. Et kjærlighetsforhold mellom to forelskede mennesker,  men mens hun fremstår uskyldsren og naiv, fremstår Mr. Grey som han selv sier som ”fifty shades of fucked up.” Han driver ikke med forhold. Han vil ikke elskes, han takler ikke kjærlighet, han er sønn av en prostituert og har blitt utsatt for overgrep som barn, og er herdet og delvis utnyttet av en Mrs. Robinson.

Sidemannen min lurer på om jeg blir hot av å se på filmen. Det er jo et legitimt spørsmål. Jeg koser meg med filmen, men jeg blir mer lattermild enn kåt av at sidemannen nesten klarer å velte glasset mitt, og er imponert over at jeg klarer å berge det. Ja, jeg er rask.

Jeg prøver virkelig å bli opphisset, jeg vil gjerne bli det. Men det er så mye mennesker rundt meg, så mange forstyrrende elementer og kinosalen er kjølig. Sidemannen fryser. Faktisk, betror jeg sidemannen, ble jeg mer varm av å l e s e bøkene enn å se filmen. Han forstår det. Du kunne bruke fantasien. Ja. Men det virket bare i bok nummer en, så ble jeg lei.

 

Jeg tror nok det hjelper mer å lese Cupido eller gode sexhistorier på nettet, enn å lese bøker som disse. Jeg har intervjuet en samlivsekspert også som anbefaler par å lese erotiske fortellinger for å piffe opp sexlivet, så så skadelig kan det da ikke være å s e erotiske filmer, enten de inneholder elementer av BDSM eller ikke.

En dame jeg kjenner godt mumler fra sidelinjen at hun har sett filmen Nymphomaniac og at den var både lengre og hottere enn denne. Dette er ingenting, hører jeg hun sier. Det vil si hun sier det etterpå.

Jeg er bekymret for om hun har likt filmen, for hun har ikke sagt et ord mens jeg og sidemannen har ledd og diskutert underveis. Svaret hun kommer med er helt annerledes enn jeg har trodd, hun mener man skal være stille på kino og i grunnen blir hun irritert over folk som prater. Grummf. Der fikk jeg den. Det store overaskelsesmomentet er avslutningsscenen. Er det slutt alt nå? Hvor ble det av alt som skjedde i bok 2 og 3? Å, det kommer to filmer til, de vil tjene mer penger, ja.

Flere menn bemerker at «hun har jo en fin kropp. «Det er ellers et par av mennene som ikke liker at han slår henne. Han slår henne for hardt. Han skader henne. En sier rent ut æsj. Damene er bare helt, helt stille. Det er merkbart at han har gått for langt og at hun ikke har klart å si stopp. Hjelpsom som jeg er, forklarer jeg at hun går fra ham på grunn av dette, men at de finner tilbake til hverandre et stykke ut i bok to.

På kafeen, over en pils etterpå, spør en utenlandsk mann om det stemmer at det var kvinner i Norge som faktisk aksjonerte mot filmen? De må da ha misforstått? En jente sier at det virker jo ikke som hun blir misbrukt, det virker som hun er med på det, at hun vet hva hun gjør? Men at det handler om kjærlighet? De er usikre.

En mann smiler ironisk idet han forlater cafeen på vei hjem i vintermørket. Nei, han må dra nå, må trekke seg tilbake til sitt ”Red Room.”

Selv viser jeg et bilde med Norge-humor; 50 shades of skrei. – What, driver vi faktisk på med sånt i Norge? – Mulig, fantaserer jeg, men jeg vil ikke fryse i et hav av stinkende fisk og med gummistøvler, derimot om fisken var levende, varm og liksom ga deg noen vibrasjoner?

Det skulle jeg ikke ha sagt. Å jaså, det virker som hun har erfaring med fiskesex. Dessverre eller heldigvis, det har jeg nok ikke.

Og sidemannen? Han fant i likhet med mange andre trengende sjeler et  toalett etter filmen.

At  filmen og bøkene har blitt så populære hos kvinner, kan være så enkelt som at kvinner savner menn som tar mer kontroll, initiativ og styring, dette mener iallfall en dansk sexolog som Hegnar kvinner har intervjuet. Og så er det dette å leve seg inn i fantasier, hemmelige fantasier som mange kvinner har. Jeg tror mer på dette enn at kvinner ønsker seg en nestenvoldelig BDSM-kjæreste.

Ingen av Facebook-vennene mine liker den. Men hør ikke på dem. Jeg synes du skal gi filmen en sjanse. Jeg gir den terningkast fire for bra (nok)skuespillere, god musikk og fin filming + litt lidenskap på toppen. Jeg kommer nok til å se nummer to også.

Annonse

Hvordan overleve januar

22. januar | Artikler,Helse,Nyheter,Velvære Read post in english

Jeg pleier aldri å klage over vinteren. Men denne gangen trengte jeg noen redningstips.

 

1. Da jeg våknet etter nyttårsfesten, følte jeg at det var en skikkelig blåmandag. Villfest (det er det VG-journalisten Ingvild Dybfest Dahl kaller seg på Instagram) skrev: «Har gitt opp 2015. Kommer 2016 snart?» Det var akkurat sånn jeg følte det også. Filleår. Ingenting som stemmer, liksom.

2. Skolestart i Hønefoss kom samtidig som det enorme snøfallet.

3. Jeg pleier sjelden å klage over været. Men det er unektelig kjedelig å sitte i kjempelange køer og være redd for å skli av veien. I tillegg har Høgskolen i Buskerud slått sammen heltids-PPU-studentene med oss som allerede har gått deltid ett år, og det fungerer ikke. Vi møtte slitne og forsinket på grunn av styggværet, ble plassert i et altfor lite klasserom, og fikk vite at vi skulle ha samme forelesning som i fjor! Drit i deltidsstudentene liksom, så lenge de andre lærer det de skal. En del av oss stakk hjem. Ikke for å syte, men sååå gøy er det ikke å kjøre ørten mil ut av Oslo for å sitte på veikro i Hønefoss og spise torsk og vente på en forelesning du hadde året før.

4. Bad hair day: Dette finnes det heldigvis løsninger på. Jeg leste på minmote.no at det var in å beholde etterveksten og dro glad og fornøyd av sted b a r e for å klippe håret. Etter at jeg hadde klippet håret, forsto jeg at det tipset om ikke å farge etterveksten bare var ment for de unge jentene. Min stripe var ikke bare mørkere enn resten av håret, men grått hår piplet frem. Grått! Krise. I tillegg var håret jeg farget på en fjong salong i Oslo blitt nærmere oransje! Jeg som egentlig ikke liker å støtte lokalmiljøet, gjorde retrett og oppsøkte Leslie på Kolbotn for krisehjelp. Klipp, vask, farg og føn hjelper alltid på humøret. Det er noe av det beste jeg vet. Får jeg litt hodebunnsmassasje i tillegg, er jeg i himmelen. Nå er den grå stripen borte, og humøret tilbake. Blondes have more fun, jeg sier ikke mer.

5. Klesplagg: I høst bestemte jeg meg for å fortsette å gå i skjørt så lenge som mulig. I begynnelsen av desember måtte buksene på, det var for kaldt. I alt snøværet er det iallfall for kaldt, og min yndlingsjeans av merket Not your daughter´s jeans (NYDJ) revnet i skrittet, ikke fordi jeg er blitt for tykk men fordi jeg har vært så glad i jeansen at jeg har brukt den i filler. Den eneste butikken på Ski storsenter som førte denne jeansen, Claire DK er lagt ned. Utgjort. Jeg googlet og kom omsider over en forhandlerliste! Jeg holdt på dra til fab-art på Frogner i Oslo, hvor de har et stort utvalg av denne jeansen som passer oss som har født et par barn og sånn – slimming effekt har jeansen også – og rumpa ser bra ut i den + at den er superstretchy og helt herlig å ha på. Men så fant jeg en dame langt, langt ute på landet som hadde 40% salg på disse (dyre) buksene. Det er ikke så langt fra den lille kommunen jeg bor i heller.

I den lille butikken  in the middle of nowhere, nærmere bestemt Nordby mellom Ski og Ås fikk jeg to drømmejeans for prisen av en! Humøret steg ennå noen hakk.

Å se bra ut i jeans er viktig og å spare noen kroner er enda bedre. NYDJ fra Los Angeles er best, selv på bondelandet.

6. Tørr hud: Dette problemet har jeg ikke helt fikset ennå. Jeg har atopisk hud som klør og svir om jeg dusjer for mye og tar for mye badstu og jeg dusjer og tar for mye badstu hver uke. Det eneste som hjelper når huden får overload er hydrokortison krem eller en hudkrem som heter Physiogel A.I.Krem. Tror du ikke de har sluttet å ta inn Physiogel på apoteket? Den er ikke engang på lager. Det er ikke første gang det skjer heller: Har jeg en yndlingspizza, kan du banne på at leverandøren slutter å produsere den. Har jeg en yndlingsbutikk, legges den ned, har jeg en yndlingsfrisør slutter han eller hun. Så, nok uflaks for en stund. Prøver ut kremen Exomega, men det virker på langt nær så bra.

7. Som helsetine har jeg helt forsømt å skrive om helse og velvære. Jeg har ristet av meg 2014 og vært på noen styrke core, zumba, pilates, yoga, love2dance og corebar-timer. Timen jeg virkelig anbefaler for de late og utålmodige er en time som heter 21 minutes. (Elixia.) Du får trent hele kroppen raskt og effektivt. Genialt.

(jada, jeg skal ta et nytt treningsbilde snart.)

7. Ellers så er jeg ikke så sprek som det virker. Noen ganger dumper jeg ned i massasjestolen, trer pleddet over hodet og forsvinner fra verden og lar alle treningsfantastene i rommet rundt meg seile sin egen sjø. Andre ganger konverserer jeg eldre og yngre damer i badstuen og føler at det har vært en fin dag. Det hjelper å være lett å glede.

8. Mat. Her sliter jeg litt. Etter at sønnen min flyttet ut, glemmer jeg både å spise og handle inn mat. Jeg lider ikke lenger av empty nest-syndrom, men er fortsatt rastløs og liker å komme meg ut. Spise omelett på cafe er mer fristende enn å lage den. Det blir litt dyrt i lengden, så nå har jeg gått over til potet.

 

Jeg hadde ikke turt å innrømme at det var det eneste jeg spiste til middag i går, hvis det ikke var for at en annen venninne i samme situasjon (endelig barnløs etter mange år), levde på pølser (og kun pølser) en hel uke. Løsningen tror jeg blir å invitere seg selv til sønn og samboer, som lager kaker og treretters til langt på natt. Når passer det? 😉

9. Flørt og sånn. Fortsatt in business. Så lenge det skjer noe, er jeg fornøyd.

10. Nyttårsforsetter? Driter i det. Det gjelder å ha det mest mulig gøy og gi blanke i hva andre mener. Det er ikke lett, men jeg prøver. Takket være nye internasjonale venner, blir jeg kjent med Oslo-livet på nytt, og det er superbra.

Bildet er fra kickoff-pary med InterNations med tema «Orange is the the new black» på café Amsterdam – et sted jeg aldri hadde tenkt på å gå på egenhånd. 🙂

Takket være vennene (over) ble det også pannekakemiddag ute på en søndag og kaffe på gamle trakter, Sørkedalsveien, Majorstuen, hvor jeg jobbet på 90-tallet. 🙂

Back to the eighties neste.

Les hva en annen blogger mener om drømmejeansene Not your daughter´s jeans:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Annonse

Lær mer norsk!

15. januar | Artikler,Nyheter Read post in english

Har ikke tid. Må jobbe. Bøkene er for dyre. Kurset starter for sent. Jeg har hørt alle unnskyldningene for ikke å lære seg mer norsk. (English version included.)

Jeg snakker mye med utlendinger som jobber i Norge. Noen av dem er racere i norsk. Andre kan nesten ikke et ord etter å ha bodd i landet i flere år! – Har ikke tid, er den vanligste unnskyldningen Hun sier det, damen som legger ny lakk på neglene mine også.

Hun jobber både sent og tidlig. Norskkurset på dagen rekker hun ikke på grunn av jobb. Norskkurset på kvelden rekker hun ikke fordi hun fortsatt jobber. I helgen vil hun ha fri og være med familien. Den norsken hun kan, har hun lært seg selv.

Den andre unnskyldningen er at det er for dyrt. Eller unnskyldning? Det er fakta at det er dyrt: Opptil 5000 kroner for å følge et kommunalt norskkurs i en måned? Har ikke råd til det. Eller den siste forklaringen; kurset var for dårlig. Boken for avansert.  Alle snakker engelsk til meg på jobben uansett….

 

I tiden som kommer vil jeg skriver mer om bøker, videreutdanning og undervisning. Jeg studerer praktisk pedagogikk og skal i vår undervise både på en videregående skole samt holde et lite norskkurs innen voksenopplæring.

Idag har jeg studert bøkene Mer Norsk (tekstbok og arbeidsbok) av Gölin Kaurin Nilsen og Ingeborg Gjerseth, utgitt av Fagbokforlaget. Jeg leser best på café, og oppsøkte yndlingskafeen for å få ro på meg til å gå igjennom bøkene.

Dette er en bok for de som allerede kan litt norsk (spor 2 og 3). Boken har et friskt uttrykk og er moderne i formen. Forfatterne har lang erfaring innen språkopplæring for innvandrere.

Mer norsk dekker hele læreplanen og tar for seg aktuelle temaer fra samfunn og dagligliv. Her er ikke bare norsk historie, grunnlov og 17. mai, boken dekker også nyere temaer som 22. juli, sosiale medier – Facebook – og krisen i norske aviser. Alle temaene gir god grobunn for diskusjon i klassen.

 

Læreverket består av tekst- og arbeidsbok, lydbok, øvinger i lytteforståelse, lærerveiledning, lærer-CD og digitale oppgaver.

Enkelte læresteder foretrekker denne boken fremfor læreverket og konkurrenten Stein på Stein; ifølge kolleger jeg har snakket med, mener de at Mer norsk er friskere, mer moderne og bedre fyller kompetansemålene. Den eneste ulempen er at man må betale for tilgangen til digitale oppgaver på nett.

 

Når man leser på café, er det viktig å velge et sted der det er gratis påfyll på kaffe. Timene går fort, og plutselig får en lyst på en ny kaffekopp. Og vann. Alltid et glass vann til kaffen for å ikke å bli helt dehydrert.

Så ble det tid til en titt på salget også, i yndlingsbutikken Goelia.

ps; neglelakken på bokbildet heter Rose Brocade og boken er Om Bare av Vigdis Hjorth; som jeg leser til en bokgruppe.

Bøkene Mer Norsk/Fagbokforlaget er anmeldereksemplarer.

 

Les også: Don´t miss the julebord.

To be continued.

English version:

Learn more Norwegian!

Dont´have time. Have to work. The books are too expensive. The course starts too late. I have heard all the excuses for not learning more Norwegian. I talk a lot with foreign people who live in Norway. Some of them know Norwegian very well. Others hardly speak a word even though they have lived here for years: – Do not have the time, is the most common excuse. This is what she claims, the lady who do my nails as well: She works both day and night. The «norskkurs» in daytime she can’t attend because she works. The evening class starts before she end work. In the weekend she want to be free to be with her family. The Norwegian words she speak, she have taught herself.

The other excuse is that is is too expensive. Or excuse? It is a fact that courses and books are expensive: 5000 kroner to attend a communal class for a month? Can´t afford it. Or the final explanation; the course was bad. The book too advanced. My colleagues speak English to me at work anyway.

In the next couple of months I will write more about books, education and teaching. I study to be a teacher for immigrants and will this semester teach in a high school and give a small Norwegian-course for adults.

Today I studied the books Mer Norsk (textbook and workbook) by Gölin Kaurin Nilsen og Ingeborg Gjerseth, Fagbokforlaget.

I like reading in cafés and went to my favourite coffee shop to go through the books.

This is a book for advanced classes (spor 2 og 3). The book is modern and fresh. The authors have many years experience from teaching Norwegian to immigrants.

Some colleagues prefer this book instead of the «rival», Stein på Stein; they roughly say that Mer Norsk is fresher, more modern and better fulfill the teaching goals. The only bad thing is that you have to pay for using the digital sources online.

This book covers the entire curriculum and discusses current topics from society and daily life. Here is not only Norwegian history,constitution and 17. May, the book also cover newer topics as july 22, social media – Facebook – and the crisis in Norwegian newspapers. All themes are easy to discuss in class.

When you read in cafés, it is important to pick a place where there is free coffee refill. The hours go fast and suddenly you want a new cup of coffee. And water. Always a glass of water to the coffee, not to get dehydrated.

Afterwards there was time for a look at the sales, in my favorite women clothes shop, Goelia.

ps; the nail polish on the bookphoto is Rose Brocade and the book is  Om Bare by Vigdis Hjorth; which I am trying to finish for a book group.

To be continued.