En frossen skulder gjorde styrketrening umulig. Nå som jeg skal prøve meg igjen, ligger ikke-mestrings-følelsen hele tiden på lur.
Det er tungt å komme i gang med trening igjen dersom du har vært skadet eller syk. Bare en treningspause i ferien kan gjøre det vanskelig å finne tilbake til form og motivasjon.
Selv har jeg hatt all mulig grunn til å droppe styrketrening en periode med frozen shoulder. Men nå har jeg ingen unnskyldning lenger.
Jeg vet at jeg kan klare gruppetimen i sal, styrke core. Likevel har jeg en følelse av ikke å mestre. Bare det å løfte vektstangen over hodet og legge den på plass bak nakken, gir meg den store skjelven: Går det bra eller ikke? Høyrerarmen er fortsatt noe stiv bakover, selv om den ellers er tilbake på plass.
Jeg famler meg frem på en time som jeg tidligere utførte lekende lett.
Det er de minste tingene som gjør meg usikker. Bare det å huske hvordan jeg fester vekter på vektstangen og hvordan jeg setter sammen steppkassen riktig?
Jeg velger de letteste frivektene, for det er lenge siden jeg har prøvd å løfte noe over hodet.Men den manuelle terapeuten jeg går til, har sagt det bare er å kjøre på nå, til tross for senebetennelse i hånden.
Jeg trenger ikke lenger å unngå aktiviteter for å skjerme armen, den trenger styrketrening for å komme helt tilbake, sier hun.
Det er slik jeg ville snakket selv før dette skjedde: Tren styrke, og særlig i voksen alder, ellers mister du muskelmasse!
Men så blir en syk, og verden ser helt annerledes ut.
Jeg er som bambi på isen, og jeg nestenmestrer.
Instruktøren kommer bort og spør om det går bra med meg.
Jeg må ta ting i mitt eget tempo, forklarer jeg, en anelse surt.
Måtte hun legge merke til at jeg ikke er med på alt? Vi er få i rommet, så få at jeg bli sett også når jeg ikke ønsker det.
Læring er dette. Læring i å tåle å bli sett, også når en ikke er på topp, og ikke vet om en er klar for det.
Kjør på du også. Neste gang går det enda litt bedre, sikkert…
Mobilen vekker meg lørdag morgen klokken ni og jeg lurer på hva i huleste jeg tenkte på da jeg meldte meg på en dansetime så tidlig om morgenen.
Halvt i ørska og med hodepine etter rødvinsglasset jeg tok til krimmen i går kveld, reiser jeg meg fra sengen og griper de første klærne jeg ser. Jeansen som jeg har gått i hele siste uken og en svart, utringet topp som gjør seg bedre på stranden i Spania enn i kalde vinter-Norge.
Etter å ha beveget meg ned trappen, lurer jeg på hva som gjør at kattene tror det er mat å få så tidlig om morgenen. Jeg setter på kaffetrakteren, gomler en mandarin, går ned den kalde kjellertrappen og ned i det triste kjellerrommet for å fylle skålene med kattemat. Jeg går opp igjen, fyller rykende varm kaffe i et stort krus og sitter helt stille i sofaen og nyter kaffen. Jeg har ikke klokke, så jeg skrur på TVen for se hva klokken er, og ser at den bare er halv ti og at jeg rekker å få med meg morgennyhetene på TV2 før jeg går ut døren.
Det er en ledig plass i Elixiagarasjen og den er trang, men jeg åler meg inn, og entrer senteret ca ti minutter før timen starter. Jeg må booke timen på nytt siden jeg er så sent ute, men det gjør ingenting, for det er fortsatt ledige plasser og god plass i salen denne lørdagen.
Instruktøren, Nadine, er et fyrverkeri av en trener og har en energi som kan ta pusten fra de fleste. Musikken består av trendy house- og club-music og er så høy at den får ørene mine til å vibrere, rytmene er så raske at bena knapt henger med, og vi skal lære trinn-kombinasjoner, dette jeg er så dårlig på.
Jeg glir bakover i rommet for å ha litt større oversikt og gi meg selv et pusterom. Argh, der gjorde jeg noen feiltrinn igjen, og jeg husket heller ikke denne gangen akkurat hvor jeg skulle svinge rundt. Jeg ELSKER å svinge rundt, men det BØR helst skje på riktig STED, og riktig VEI.
Hjernen veksler mellom å fortelle meg at jeg er flink og at jeg ikke er 20 lenger. Med ett er jeg tilbake i russetiden der en venninne og jeg slår oss løs på dansegulvet på Ridderhallen og på Karjolen, Norges første diskotek. Hun var flinkere enn meg på trinnkombinasjoner den gangen også , tenker jeg.
Selv hadde jeg en helt spesiell teknikk på Another ones bites the dust av Queen, eksen var imponert og kalte det for steppedans. Nå er det ikke Queen, men House og Club Music som gjelder, og jeg sliter med å få bena til å bevege seg raskt nok.
– Bare fortsett å danse selv om det blir noen feil, hyler Nadine inn i høyttaleren. Det gjør vondt i øret, ooooh yeah. Nå kommer naboene til Elixia i terrasseblokken der Kjell Magne Bondevik bor til å klage over støynivået igjen, tenker jeg.
La de klage, for her er det fest! Denne damen gir seg ikke, trass i feiltastiske bevegelser bakerst. Jeg gjør som jeg gjorde i discoalderen, jeg danser bare med og omsider svinger jeg også rundt på riktig sted .
Dette var siste time, betror en dame meg i damebadstuen etter timen. Jammen er jeg glad jeg rakk å prøve ut høstens store dansenyhet før den forsvinner fra timeplanen . For en forrykende start på en trøtt lørdag. Anbefales!
ELIXIA NIGHTCLUB: Høstens råeste dansetime. Kjenn rytmene til house og club music kombinert med de kuleste dansetrinnene som vil gi deg en fantastisk treningsøkt. Alle kan være med – slipp løs danseren i deg og få tidenes beste danseopplevelse! Dansefoto lånt fra Elixia Kolbotn.
Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme. Dagen da den prisbelønte skribenten Kjetil Østli erotiserer aleneforeldre. Hyller aleneforeldre, som har en ro med ungene han mangler. Som går på, til Skjærsjøen og alle andre steder, uten å gi seg.
” De har noe jeg vil ha, skriver Kjetil Øslti. ” Erfaring. De strever nok, men de går på. De går i sakte film. Bokstavelig talt. Det er som om kroppene har innsett at livet i denne fasen går best i sakte film. Og jeg forguder dem. Selv har jeg knapt tatt en tur etter at unge 3 ble født, og konas rygg kollapset.”
Jeg liker at han forguder oss.
For det krever både sin mann og kvinne å være aleneforelder når den parten som skulle være der og stille opp sammen med deg, ikke er på banen lenger og har gjort mer enn å ødelegge ryggen.
Mange år etterpå er det de små gledene jeg husker.
Sønnen min som ble født under under OL på Lillehammer. Ekte OL-gutt. En atlet, ifølge et familiemedlem som var med på fødselen.
Varmen og nærheten barna ga meg. Små, barneføttter nederst i sengen når en våkner søndag morgen. En liten pjokk på nattevandring som har kommet ruslende inn og lagt seg ved fotenden i løpet av natten. Jeg kan aldri huske at det ga meg annet enn glede. Vi sovnet alltid etter noen minutter. Det som reddet meg er kanskje foruten en sterk rygg, mitt og barnas gode sovehjerte. Her var det ingen med kolikk eller søvnvansker. Det hadde vi ikke tid til.
En observant lita jente en hutrig høstdag som minner meg på det magiske ved livet: – «Se mamma, bladene danser!»
Det er noen mindre hyggelige dager jeg husker.
Den morgenen jeg hadde så kraftig omgangssyke at jeg måtte sende barna på 1 og 5 i barnehagen med taxi. Med grøtete stemme, ringte jeg til barnehagen og ba tynt for meg:
– Kan dere møte barna mine ved porten??
Og en annen gang, hvor jeg hadde rundt 41 i feber og følte meg som det mest lidende mennesket i verden. Da ringte jeg mine foreldre og spurte om de kunne hente ungene og ha dem noen dager.
Julen begge hadde vannkopper etter tur og vannkoppene satt tett i tett absolutt o v e r a l t på kroppen, og jeg satt på badet og smurte ungene inn med hvitvask i noe som føltes som måneder…
Ellers, turer alene med ungene overalt, til Sognsvann og Bogstadvannet, i svømmehallen, til tannlegen, helsestasjonen, legevakten, fastlegen, kirken, alene på avslutninger og foreldremøter, teater i Frognerparken, ferie til Kanariøyene, senere i samvær med andre aleneforeldre til Danmark og vakre Parga i Hellas.
Sammen med dem var jeg ikke alene lenger.
Du er alene om sorger og bekymringer, men også om gledene. Det siste er viktig å huske. At gledene dermed også forsterker seg og blir doble. Iallfall liker jeg å tenke på det slik.
Og jeg hadde aldri hatt dette store nettverket av aleneforeldre, alle disse spennende menneskene, turene og reisene, hadde det ikke vært for at faren til barna ikke mestret hverken livet eller ansvaret.
Og nå, som Kjetil Østli har blitt far til tre og står frem med sitt slit i heimen og forteller at det er aleneforeldrene han forguder, så tenker jeg at – dette var virkelig fortjent.
Og at ja, det har gått bra, det er virkelig en opplevelse for livet, på godt og vondt, og det var ikke så verst.
Og at jeg gjerne fortsatt lar meg erotisere. 😉
Og hylle – sammen med alle de andre fantastiske aleneforeldrene som utgjør en stor forskjell for barna sine hver eneste dag.
Har du en venninneklubb du er stolt av? Hvis ikke, lag en! 🙂
En travel høst gjør at bloggen har ligget nede. Men her er endelig artikkelen jeg skrev for Norsk ukeblad om syklubben som samlingspunkt for glade venninner.
Jeg møtte den spreke syklubben Vinnerlaget på Kolbotn. Jentene traff hverandre for hele 18 år siden da de alle var instrukører på SATS, og de har holdt sammen siden.
Jeg har også intervjuet suksessfofatter Monika Peetz som har skrevet tre bøker om venninneklubben TIRSDAGSDAMENE.
Jeg er ikke lærer. Kanskje jeg aldri blir det heller. Men jeg er PPU-student. Og jeg kan blogge om det.
Som liten elsket jeg skolen. Jeg var snill, stille og skoleflink og fikk gode tilbakemeldinger fra lærere som gjerne ville lese opp stilen min.
Men synet på skolen endret seg dramatisk da jeg fikk en sønn som slet på ungdomsskolen. Mailboksen min ble pepret med negative tilbakemeldinger fra lærerne hans. Alt han sa og gjorde var ”feil.”
Sønnen min ble mer og mer skolelei og selv følte jeg at jeg måtte stille i ringen med boksehansker for å forsvare ham.
Jeg etterlyste positive tilbakemeldinger, men skolen hadde verken hørt om PALS eller andre positive metoder. Det de hadde lovet å følge opp, var gjemt og glemt i en skuff.
Tilslutt var det så ille at jeg ba om å få bytte kontaktlærer, noe jeg heldigvis ble hørt på.
«Problematferd for hvem?»
Jeg kan skrive om dette nå fordi det er fortid – noen år har gått, alt har snudd, og det går så mye bedre med alt. På en annen skole riktignok.
Jeg vant omsider også min kamp mot skolen og fikk skryt av kommunalsjefen i kommunen for at jeg var flink til å stå på for sønnen min.
Denne fighten skulle vært helt unødvendig.
Og det er dette som har vært jeg tenker på når jeg nå sitter i klasserommet på høgskolen i Buskerud og hører foreleseren snakke om problematferd i skolen.
– Problematferd for hvem? spør hun. Det er et spørsmål man bør stille seg.
Like viktig er det å ikke bare se på adferden i seg selv, men å finne ut hva som ligger bak.
Hun sier også at hun tror at mange lærere bør tenke over på hvilken måte de selv bidrar til et negativt klassemiljø. Det er en grunn for alt..
Og hva skal eleven foreta seg? En elev som blir sett på som en bråkmaker, har nesten ikke noe annet valg enn å fylle den rollen, sier hun.
Det føles som terapi for meg å høre alt dette. Det betyr ikke bare at jeg er i ferd med å lære noe viktig om pedagogikk, men at jeg som mor har hatt rett når jeg har stusset på atferden til enkelte lærere.
Er det rart at 30 prosent av elever ikke fullfører videregående skole, om de ikke blir møtt på noen god måte?
Undersøkelser viser at hvordan læreren møter hvert enkelt elev har enormt å si for hvordan de presterer.
Dette har mye mer å si enn hvor faglig skolert lærerne er. Så hva skjer nå da den nye regjeringen vil satse på å videreutdanne lærerne rent faglig? Kanskje de heller burde kurse flere lærere i god klasseledelse og empati?
Jeg leste en gang en undersøkelse hvor en gruppe lærere på yrkesfag, videregående ble bedt om å svare på hva de trodde var årsaken til at en del gutter hadde mye fravær og ikke fulgte med i timene. Samtlige svarte at de trodde det hadde noe med hjemmet å gjøre. Ikke en eneste av dem svarte at det kunne ha noe å gjøre med hvordan de selv ledet undervisningen på.
Jeg hadde akkurat lest denne undersøkelsen, da jeg møtte en yrkesfaglærer på videregående som var oppgitt over flere elever.
– De gjør ingenting og de er ikke akkurat de skarpeste knivene i skuffen heller, utøste han.
Oppglødd over forskningen jeg netopp hadde lest, sa jeg til rådgiveren at jeg ville ha dette uromomentet ut av møtet, slik at vi kunne ha en konstruktiv samtale. Etter at læreren forlot rommet, fikk vi også en god og oppbyggende prat.
Jeg aner ikke hvor jeg fikk motet fra til nærmest å kaste ut en lærer fra rådgivers kontor. (Man blir modig som mor.)
«Og ja, jeg har lært meg å parere.»
Men nå er jeg på den andre siden, og jeg vil gjerne kvitte meg med boksehanskene, legge vekk fektepinnen og prøve å forstå hvordan man kan bli en bedre lærer enn dette.
Det er klart det er utfordrende og slitsomt å være lærer også – med alle de kravene som stilles, alle reformene, all testingen som skal gjennomføres.
I Finland har lærerne mye større frihet enn her i Norge til å legge opp sin egen undervisning , ifølge vår foreleser. Der presterer også elevene langt bedre.
Virkelig noe å tenke på nå som en blåblå regjering har varslet enda mer karakterer, kustus og kontroll.
Få dager etter jeg skrev dette innlegget, kom Aftenposten med en sak om gutter som faller fra i videregående. Interessant at jeg var først. 😉
Jeg er dedikert når jeg gjør noe, det skal sies. Etter å ha danset zumba en uke i Kemer, meldte jeg meg like godt på tur nummer to.
Tre måneder etter første tur, er jeg i Kemer igjen. Denne gangen mer forberedt. Forrige gang slang jeg bare noe gammelt treningstøy og et par treningssko i kofferten og dro.
Denne gangen ville jeg ha like fint danseskjørt som danselæreren Charlotte. Jeg saumfarte sportsbutikker uten å finne noe. Dermed tok jeg for meg nettet, og fant omsider et Nike-skjørt og en hvit dansetopp på
Jeg bestilte også en veldig kort shorts derfra, som jeg ikke ville turt å bruke her hjemme, men i varmen, på stranden, i Kemer, føles alt annerledes, og jeg kunne bruke den der uten å rødme. Det er også hett å danse utendørs, og derfor deilig å ha lite klær på seg.
Det finnes en Nike-shop i Kemer også, hvor jeg kanskje ville fått enda bedre pris, men ettersom jeg hater shopping , har null stedsans og ikke finner frem i små og store byer, bestilte jeg på nett på forhånd. Mange av damene som var med, var gode på shopping og besøkte Nike-butikken opptil flere ganger, men jeg har ikke noe talent og tålmodighet for sånt i varmen, så jeg var glad for at jeg hadde med ”medbrakt.”
Det tar hardt på føttene å danse to økter om dagen, og jeg hadde derfor også investert i et par nye gode sko fra http://www.loplabbet.no/ og såler fra http://superfeet.no/ og passet på å bytte sko mellom morgen og kveldstreningen. Dessuten brukte jeg tynne nylonsokker/strømper i skoene. Akkurat DET er ikke sexy, men det gjør at jeg unngår gnagsår. 🙂
Grunnen til at akkurat zumba har blitt min favoritt, er man danser dans for dans og slipper å lære seg og sette sammen en hel masse kombinasjoner og trinn, noe som bare får hodet mitt og bena til å kollapse. Og det er rytmen, den latinamerikanske musikken som gjør at du føler deg ung, glad og sexy og ca 20 mens du i realiteten er godt over 29… :/
Hjemme i dagliglivets Norge, hadde jeg aldri orket å dra ut for å danse før åtte om morgenen – men på ferie er ting så mye lettere, og det føles kult å være på treningsleir sammen med en gjeng sporty damer der ingen er eldre enn de føler seg.
Faktisk føles alt så mye lettere at det er et sjokk å komme hjem og oppdage at ingen ser beundrende på danseskjørtet ditt eller sier at du er sexy.
Så stort var sjokket denne gangen, at jeg umiddelbart trykket på returknappen.
ANDRE GANG ble det også tid til en båttur med lunsj ombord og bading fra båten.
Vi fikk med oss festaften på hotell Viking Star
Og beachparty på Da Capo, Kemerstranden, med veldig bra underholdning.
Og føttene overlevde påkjenningen, selv om de var både ømme og såre på slutten… Når sant skal sies, droppet jeg to av morgentimene denne gangen fordi kropp og sjel trengte litt ekstra hvile. På første tur deltok jeg på samtlige timer.
Jeg betalte:
Grunnpris 1 person NOK 4 390
1 x Dobbeltrom med All Inclusive NOK 1 285
Øvrige valg Busstransport x 1 NOK 170
Øvrige valg Kyllingsalat t/r x 1 NOK 190
Øvrige valg Zumba med Charlotte x 1 NOK 900
Totalpris: NOK 6 935
I tillegg unnet jeg meg et tyrkisk bad og en balinesisk massasje på hotellets eminente spa. Overkommelige priser. 🙂
Turen ble arrangert av Tyrkiareiser. Instruktør var Charlotte Garrett som vanligvis underviser i Zumba på Elixia Kalbakken og Colosseum.
