Å si at du skal bruke kredittkort i Norge er noe du fort kan få negative reaksjoner på, men ikke desto mindre kan dette være å anbefale – i hvert fall når det kommer til reiser og ferier.
Ved å betale mer enn 50% av reisens kostnader med kredittkortet, vil du i svært mange tilfeller få en gratis reiseforsikring med på kjøpet, men dette kan variere fra kort til kort. I tillegg skal du også være klar over at du ved å betale flyreisen med et slikt kort, også kan kreve pengene tilbakebetalt hvis flyselskapet går konkurs og reisen din blir kansellert.
Enkelte korttilbydere har til og med spesialisert seg på det å være 100% gebyrfri på all bruk også i utlandet – mens andre kort har rabatter på for eksempel leiebiler og hotellovernattinger. Det er derfor gode muligheter for å skaffe seg gunstige tilbud ved å bruke kredittkort bevisst.
Det finnes et stort utvalg av kort, og du har muligheten til å finne akkurat det kortet som passer ditt behov best.
Sikkerhet
Det kanskje aller største grunnen til å bruke et kredittkort når du er på reise i utlandet er allikevel sikkerhet. Når du bruker ditt kredittkort er det banken som står for betalingen av varen/tjenesten i første omgang. Din personlige bankkonto belastes altså ikke når du bruker ditt kredittkort, og banken vil sende deg en faktura i etterkant hvor de krever tilbakebetalt det du har brukt. Betaler du tilbake innen den rentefrie perioden på 45-52 dager er over, er dette lånet i tillegg rentefritt.
Hvis uhellet skulle være ute og kredittkortet ditt blir tappet for penger eller stjålet, er det derfor ikke dine personlige oppsparte penger som går tapt, men bankens midler. Kortutstederen vil ha bevisbyrden og og ansvaret for å foreta eventuelle rettslige skritt i etterkant.
Det beste tipset man kan gi er rett og slett at du tar vare på absolutt alle kvitteringer til kjøp som er gjort med kredittkortet for deretter å kontrollere dette når du kommer hjem. Hvis du der oppdager uregelmessigheter eller beløp du ikke kjennes ved, ringer du banken umiddelbart og melder fra.
Husk også på å ta med to kredittkort som du oppbevarer separat. Om du skulle være uheldig å miste et av dem eller at det blir stjålet, unngår du å få ferien din ødelagt.
Ha en god reise!
Dette innlegget er sponset. Reisebilder: Tine Holm
Hvorfor skriver du ikke om det å studere i voksen alder? Spør en journalistvenninne. Ja, hvorfor gjør jeg ikke det?
Saken er den at jeg har tenkt å blogge om det lenge.
Jeg har tenkt å blogge om hvordan det er å bytte ut frilansliv, frihet og hjemmekontor med et stort pensum i pedagogikk, obligatoriske kveldssamlinger i Hønefoss og tvungen skolepraksis.
Særlig det siste hadde jeg store planer om å blogge om.
Men jeg ble tatt av praksissuget. For det å være lærer på heltid, å skulle prestere foran elever med en observerende veileder, det var mer slitsomt enn jeg fryktet.
Jeg er vant til å prestere, det må jeg hver gang jeg leverer en artikkel, men dette er noe jeg vet at jeg mestrer, jeg er trygg i rollen, jeg vet hva jeg skal levere, ingen sitter over meg og sjekker mens jeg skriver (veldig viktig) og jeg er vant til at det jeg leverer (ofte) er godt nok.
Alt dette er borte nå. Jeg er på gyngende grunn, og føler meg most, skvist og milevis utenfor komfortsonen.
Jeg kom igjennom de tre ukene, jeg gjorde det, men perfeksjonisten i meg fikk en knekk og jeg kjente på hvor dårlig jeg liker å bli observert (og korrigert.)
Det som går best er forelesningene. Der har jeg kontroll. Jeg er vant til å få med meg tungt stoff, notere, stille spørsmål.
Det å komme slentrende inn i klasserommet med kaffekrus fra 7-eleven og slenge seg ned på bakerste pult, det får meg til å føle meg ung igjen.
Yngre enn da jeg selv gikk på skolen. For den gamle meg var skoleflink, seriøs og satt langt fremme.
Verre enn å følge med på forelesninger er det å sitte hjemme å lese pensum på egen hånd. Hvis du trodde det var vanskelig å strukturere seg og skrive artikler med hjemmekontor, vel det er ingen ting mot å komme igjennom 600 siders skolebøker i pedagogikk.
Jeg har prøvd å lese på cafe, bare for å komme hjem å oppdage at jeg ikke husker et ord av det jeg har lest.
Også hjemme hender det at jeg leser tyve sider som plutselig gikk meg hus forbi.
Come on, er det hjernen som har blitt for gammel? Eller er det bøkene som er for langdryge?
Gang på gang tenker jeg , men så kom til poenget da, dette er common sense – et helt kapittel om dette som kan sies med noen setninger??
(Her er det muligens tabloidhodet som snakker, men likevel. Finnes det ikke en kortversjon som jeg kan google på nettet? Highlights på Wkipedia? Noen som har bestått PPU før og som kan fortelle meg nøyaktig hva jeg trenger å kunne til heldags skrive-for-hånd- eksamen i gymsalen i mai?)
Andre ganger er det mer som en vekkelse å lese lærebøkene, yes, yes, akkurat slik er det jeg har tenkt en lærer bør være overfor elevene sine. Ikke gi for mye ris, når det er positiv oppmerksomhet som virker best . Elevene lærer best når de får gi tilbakemelding til læreren om det de har forstått og ikke. Så klart.
Ignorere dårlig oppførsel og premiere det som er bra: Ja!
Å se hver elev er aller viktigst. Det visste jeg jo!
Det fine med å studere praktisk pedagogikk på kveldstid er at det er mange voksne på studiet. Ikke alle er lærere fra før, noen er journalister som meg, andre er jurister, sykepleiere, markedsføringsfolk – med ett felles ønske, lære seg å undervise, prøve noe nytt.
Det er de som ER lærere jeg er redd for. De er der ute hver dag og skal håndtere kanskje tretti elever med ulike behov, og så skal jeg sitte på forelesningen å påpeke at det er viktig å se hver enkelt elev, hele tiden, hver dag, hver uke, året igjennom.
Det er så MYE de skal gjøre, sier de, rapporteringer, evalueringer vurderinger, og det kan jeg levende forestille meg.
Klasseledelse er viktig, ro og orden i timen, dette leser jeg nå nesten på hver eneste side i en bok om temaet – men så står du der selv da. Og lurer på hvilken taktikk som slo feil, siden ikke alle sitter musestille på pulten.
Det krever selvtillit, styrke og erfaring å få det til.
Første gang jeg skulle undervise noen utenlandske tenåringer i norsk, synes jeg det var klønete at pcene de hadde var innelåst i et skap. Lykkelig var jeg da jeg fant læreren som hadde nøkkelen til skapet og elevene endelig kunne bruke pcene i timen. De lurte på så mange ord, og nå kunne de bruke google, se på bilder og oversette språket. Dette ville bli bra. Bra gikk det også en stund, helt til en elev plutselig satt med headset og hørte på yndlingsmusikken sin og en annen så film på youtube.
Jeg er fleksibel (kul) og synes sånt bare er morsomt, en stund. Så blir det brått det alle andre lærere sliter med, nemlig at pc-bruk skaper uro i timen dersom man ikke har tatt kontroll.
Digitale hjelpemidler i skolen skrev jeg og noen kvinnelige medstudiner et helt langt praksisrefleksjonsnotat om. Vi fremførte også. Vi laget hver vår film, og det tenker jeg nå at kanskje var litt ambisiøst. Men vi sto på ,og jeg fikk laget min første video ever.
Snart er det ny gruppeoppgave. Og ny praksis.
Og selv om jeg er en ordentlig nooob foran kateteret, så gjelder det da å se hver enkelt elev, altså enkeltindividet.
Hvor viktig er det med riktig nappede øyenbryn på en skala fra 1 til 10? Det er mye som er langt mer viktig. Men det føles likevel noe majestetisk å bli behandlet av en stjernestylist.
Jeg har vært hos Fred Hamelten en gang før, for 14 måneder siden. Nå har det lyktes meg å få en time igjen. Det er godt gjort, for listene hans er nesten fulle helt frem til 2016 eller der omkring. Og han har kjendiser i fleng på listene sine. Tone Damli, Karita Bekkemellem, Ylvis-brødrene, Vendela Kirsebom…
Fred holder fortsatt hus i sitt eget lille lønnkammer i Jan Thomas studio på Frogner i Oslo, og han er like blid og uhøytidelig som sist.
Forrige gang jeg var her snakket Fred om alle feilene vi gjør når vi napper brynene våre. De fleste kvinner napper for mye, de lager brynene for tynne og former brynene i en rund bue i stedet for i den riktige f a s o n g e n …
Og det var det da. Jeg er håpløs. Jeg tar av og til massasje og da hender det av og til at hudpleieren forbarmer seg over meg med et – jeg skal ikke nappe og farge brynene dine også da, det ser ut som det er en stund siden???? (Det er alltid mye lenger enn enn stund siden.)
— Mmmm, mumler jeg på benken, du kan ta brun på brynene, men napp ikke så mye (det har jeg lært nå) og blåsort på vippene, slik at det faktisk ser ut som jeg har vipper (de er korte og nærmest fargeløse.)
Nå som jeg sitter hos Fred, angrer jeg på at jeg ikke ventet med å nappe brynene, for han kommer helt sikkert til å si at alt er feil.
Men Fred sier ingenting om dette i dag, han napper blidt og energisk i vei med tråder – det heter threading og skal visstnok gjøre så vondt at han har fått flere kjente personer til å hyle av smerte.
Men vondt er det langt ifra. Det napper litt, og huden blir en smule rød, men verre er det ikke.
Og resultatet blir mer enn bra. 🙂
Ifølge Fred kan riktig nappede øyenbryn få oss til å se yngre og freshere ut, så nå kan jeg bare glede meg til å gå på byen til helgen. 😉
Tidligere har jeg skrevet om hans gullpinsett på bloggen, nå er det de nye produktene hans som jeg har lyst til å fortelle om.
Like før jul kom Fred nemlig med sin egen øyenbrynsmakeup som han nå tester på meg.
Makeupen består av to produkter: High brow – en higlighter til bruk rett under øyenbrynene som skal gi et inntrykk av løftede bryn. Den kommer i en lys farge som passer for alle.
Og Fred shadow; en øyenbrynsskygge i pudderform med applikator og pulver i en og samme beholder. Den kan jeg fylle ut brynene med, for som hos mange nordiske kvinner er det ikke for mye hår som er problemet, men for lite…
Jeg er lys og velger derfor en light blond farge i stedet for ash grey.
– Nå gjør jeg deg, dateklar, spøker Fred mens han tryller med finishen.
– Oh yes! For hvem kan vel motstå en dame med perfekt formede øyenbryn? 😉
De verste feilene
Fred Hamelten har laget en liste med de fem vanligste feilene kvinner gjør når de napper øyenbrynene sine.
1. De napper for mye nedenfra for å løfte, og lager dermed en bue som ser ut som et spørsmålstegn.
2. De lager for stort mellomrom mellom brynene.
3. De runder buen for tidlig, i starten av øyenbrynet.
4. De napper bort hår istedenfor å klippe.
5. De lager en veldig tynn og for kort avslutning på brynet.
En frossen skulder gjorde styrketrening umulig. Nå som jeg skal prøve meg igjen, ligger ikke-mestrings-følelsen hele tiden på lur.
Det er tungt å komme i gang med trening igjen dersom du har vært skadet eller syk. Bare en treningspause i ferien kan gjøre det vanskelig å finne tilbake til form og motivasjon.
Selv har jeg hatt all mulig grunn til å droppe styrketrening en periode med frozen shoulder. Men nå har jeg ingen unnskyldning lenger.
Jeg vet at jeg kan klare gruppetimen i sal, styrke core. Likevel har jeg en følelse av ikke å mestre. Bare det å løfte vektstangen over hodet og legge den på plass bak nakken, gir meg den store skjelven: Går det bra eller ikke? Høyrerarmen er fortsatt noe stiv bakover, selv om den ellers er tilbake på plass.
Jeg famler meg frem på en time som jeg tidligere utførte lekende lett.
Det er de minste tingene som gjør meg usikker. Bare det å huske hvordan jeg fester vekter på vektstangen og hvordan jeg setter sammen steppkassen riktig?
Jeg velger de letteste frivektene, for det er lenge siden jeg har prøvd å løfte noe over hodet.Men den manuelle terapeuten jeg går til, har sagt det bare er å kjøre på nå, til tross for senebetennelse i hånden.
Jeg trenger ikke lenger å unngå aktiviteter for å skjerme armen, den trenger styrketrening for å komme helt tilbake, sier hun.
Det er slik jeg ville snakket selv før dette skjedde: Tren styrke, og særlig i voksen alder, ellers mister du muskelmasse!
Men så blir en syk, og verden ser helt annerledes ut.
Jeg er som bambi på isen, og jeg nestenmestrer.
Instruktøren kommer bort og spør om det går bra med meg.
Jeg må ta ting i mitt eget tempo, forklarer jeg, en anelse surt.
Måtte hun legge merke til at jeg ikke er med på alt? Vi er få i rommet, så få at jeg bli sett også når jeg ikke ønsker det.
Læring er dette. Læring i å tåle å bli sett, også når en ikke er på topp, og ikke vet om en er klar for det.
Kjør på du også. Neste gang går det enda litt bedre, sikkert…
Mobilen vekker meg lørdag morgen klokken ni og jeg lurer på hva i huleste jeg tenkte på da jeg meldte meg på en dansetime så tidlig om morgenen.
Halvt i ørska og med hodepine etter rødvinsglasset jeg tok til krimmen i går kveld, reiser jeg meg fra sengen og griper de første klærne jeg ser. Jeansen som jeg har gått i hele siste uken og en svart, utringet topp som gjør seg bedre på stranden i Spania enn i kalde vinter-Norge.
Etter å ha beveget meg ned trappen, lurer jeg på hva som gjør at kattene tror det er mat å få så tidlig om morgenen. Jeg setter på kaffetrakteren, gomler en mandarin, går ned den kalde kjellertrappen og ned i det triste kjellerrommet for å fylle skålene med kattemat. Jeg går opp igjen, fyller rykende varm kaffe i et stort krus og sitter helt stille i sofaen og nyter kaffen. Jeg har ikke klokke, så jeg skrur på TVen for se hva klokken er, og ser at den bare er halv ti og at jeg rekker å få med meg morgennyhetene på TV2 før jeg går ut døren.
Det er en ledig plass i Elixiagarasjen og den er trang, men jeg åler meg inn, og entrer senteret ca ti minutter før timen starter. Jeg må booke timen på nytt siden jeg er så sent ute, men det gjør ingenting, for det er fortsatt ledige plasser og god plass i salen denne lørdagen.
Instruktøren, Nadine, er et fyrverkeri av en trener og har en energi som kan ta pusten fra de fleste. Musikken består av trendy house- og club-music og er så høy at den får ørene mine til å vibrere, rytmene er så raske at bena knapt henger med, og vi skal lære trinn-kombinasjoner, dette jeg er så dårlig på.
Jeg glir bakover i rommet for å ha litt større oversikt og gi meg selv et pusterom. Argh, der gjorde jeg noen feiltrinn igjen, og jeg husket heller ikke denne gangen akkurat hvor jeg skulle svinge rundt. Jeg ELSKER å svinge rundt, men det BØR helst skje på riktig STED, og riktig VEI.
Hjernen veksler mellom å fortelle meg at jeg er flink og at jeg ikke er 20 lenger. Med ett er jeg tilbake i russetiden der en venninne og jeg slår oss løs på dansegulvet på Ridderhallen og på Karjolen, Norges første diskotek. Hun var flinkere enn meg på trinnkombinasjoner den gangen også , tenker jeg.
Selv hadde jeg en helt spesiell teknikk på Another ones bites the dust av Queen, eksen var imponert og kalte det for steppedans. Nå er det ikke Queen, men House og Club Music som gjelder, og jeg sliter med å få bena til å bevege seg raskt nok.
– Bare fortsett å danse selv om det blir noen feil, hyler Nadine inn i høyttaleren. Det gjør vondt i øret, ooooh yeah. Nå kommer naboene til Elixia i terrasseblokken der Kjell Magne Bondevik bor til å klage over støynivået igjen, tenker jeg.
La de klage, for her er det fest! Denne damen gir seg ikke, trass i feiltastiske bevegelser bakerst. Jeg gjør som jeg gjorde i discoalderen, jeg danser bare med og omsider svinger jeg også rundt på riktig sted .
Dette var siste time, betror en dame meg i damebadstuen etter timen. Jammen er jeg glad jeg rakk å prøve ut høstens store dansenyhet før den forsvinner fra timeplanen . For en forrykende start på en trøtt lørdag. Anbefales!
ELIXIA NIGHTCLUB: Høstens råeste dansetime. Kjenn rytmene til house og club music kombinert med de kuleste dansetrinnene som vil gi deg en fantastisk treningsøkt. Alle kan være med – slipp løs danseren i deg og få tidenes beste danseopplevelse! Dansefoto lånt fra Elixia Kolbotn.
Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme. Dagen da den prisbelønte skribenten Kjetil Østli erotiserer aleneforeldre. Hyller aleneforeldre, som har en ro med ungene han mangler. Som går på, til Skjærsjøen og alle andre steder, uten å gi seg.
” De har noe jeg vil ha, skriver Kjetil Øslti. ” Erfaring. De strever nok, men de går på. De går i sakte film. Bokstavelig talt. Det er som om kroppene har innsett at livet i denne fasen går best i sakte film. Og jeg forguder dem. Selv har jeg knapt tatt en tur etter at unge 3 ble født, og konas rygg kollapset.”
Jeg liker at han forguder oss.
For det krever både sin mann og kvinne å være aleneforelder når den parten som skulle være der og stille opp sammen med deg, ikke er på banen lenger og har gjort mer enn å ødelegge ryggen.
Mange år etterpå er det de små gledene jeg husker.
Sønnen min som ble født under under OL på Lillehammer. Ekte OL-gutt. En atlet, ifølge et familiemedlem som var med på fødselen.
Varmen og nærheten barna ga meg. Små, barneføttter nederst i sengen når en våkner søndag morgen. En liten pjokk på nattevandring som har kommet ruslende inn og lagt seg ved fotenden i løpet av natten. Jeg kan aldri huske at det ga meg annet enn glede. Vi sovnet alltid etter noen minutter. Det som reddet meg er kanskje foruten en sterk rygg, mitt og barnas gode sovehjerte. Her var det ingen med kolikk eller søvnvansker. Det hadde vi ikke tid til.
En observant lita jente en hutrig høstdag som minner meg på det magiske ved livet: – «Se mamma, bladene danser!»
Det er noen mindre hyggelige dager jeg husker.
Den morgenen jeg hadde så kraftig omgangssyke at jeg måtte sende barna på 1 og 5 i barnehagen med taxi. Med grøtete stemme, ringte jeg til barnehagen og ba tynt for meg:
– Kan dere møte barna mine ved porten??
Og en annen gang, hvor jeg hadde rundt 41 i feber og følte meg som det mest lidende mennesket i verden. Da ringte jeg mine foreldre og spurte om de kunne hente ungene og ha dem noen dager.
Julen begge hadde vannkopper etter tur og vannkoppene satt tett i tett absolutt o v e r a l t på kroppen, og jeg satt på badet og smurte ungene inn med hvitvask i noe som føltes som måneder…
Ellers, turer alene med ungene overalt, til Sognsvann og Bogstadvannet, i svømmehallen, til tannlegen, helsestasjonen, legevakten, fastlegen, kirken, alene på avslutninger og foreldremøter, teater i Frognerparken, ferie til Kanariøyene, senere i samvær med andre aleneforeldre til Danmark og vakre Parga i Hellas.
Sammen med dem var jeg ikke alene lenger.
Du er alene om sorger og bekymringer, men også om gledene. Det siste er viktig å huske. At gledene dermed også forsterker seg og blir doble. Iallfall liker jeg å tenke på det slik.
Og jeg hadde aldri hatt dette store nettverket av aleneforeldre, alle disse spennende menneskene, turene og reisene, hadde det ikke vært for at faren til barna ikke mestret hverken livet eller ansvaret.
Og nå, som Kjetil Østli har blitt far til tre og står frem med sitt slit i heimen og forteller at det er aleneforeldrene han forguder, så tenker jeg at – dette var virkelig fortjent.
Og at ja, det har gått bra, det er virkelig en opplevelse for livet, på godt og vondt, og det var ikke så verst.
Og at jeg gjerne fortsatt lar meg erotisere. 😉
Og hylle – sammen med alle de andre fantastiske aleneforeldrene som utgjør en stor forskjell for barna sine hver eneste dag.
