Har du en venninneklubb du er stolt av? Hvis ikke, lag en! 🙂
En travel høst gjør at bloggen har ligget nede. Men her er endelig artikkelen jeg skrev for Norsk ukeblad om syklubben som samlingspunkt for glade venninner.
Jeg møtte den spreke syklubben Vinnerlaget på Kolbotn. Jentene traff hverandre for hele 18 år siden da de alle var instrukører på SATS, og de har holdt sammen siden.
Jeg har også intervjuet suksessfofatter Monika Peetz som har skrevet tre bøker om venninneklubben TIRSDAGSDAMENE.
Jeg er ikke lærer. Kanskje jeg aldri blir det heller. Men jeg er PPU-student. Og jeg kan blogge om det.
Som liten elsket jeg skolen. Jeg var snill, stille og skoleflink og fikk gode tilbakemeldinger fra lærere som gjerne ville lese opp stilen min.
Men synet på skolen endret seg dramatisk da jeg fikk en sønn som slet på ungdomsskolen. Mailboksen min ble pepret med negative tilbakemeldinger fra lærerne hans. Alt han sa og gjorde var ”feil.”
Sønnen min ble mer og mer skolelei og selv følte jeg at jeg måtte stille i ringen med boksehansker for å forsvare ham.
Jeg etterlyste positive tilbakemeldinger, men skolen hadde verken hørt om PALS eller andre positive metoder. Det de hadde lovet å følge opp, var gjemt og glemt i en skuff.
Tilslutt var det så ille at jeg ba om å få bytte kontaktlærer, noe jeg heldigvis ble hørt på.
«Problematferd for hvem?»
Jeg kan skrive om dette nå fordi det er fortid – noen år har gått, alt har snudd, og det går så mye bedre med alt. På en annen skole riktignok.
Jeg vant omsider også min kamp mot skolen og fikk skryt av kommunalsjefen i kommunen for at jeg var flink til å stå på for sønnen min.
Denne fighten skulle vært helt unødvendig.
Og det er dette som har vært jeg tenker på når jeg nå sitter i klasserommet på høgskolen i Buskerud og hører foreleseren snakke om problematferd i skolen.
– Problematferd for hvem? spør hun. Det er et spørsmål man bør stille seg.
Like viktig er det å ikke bare se på adferden i seg selv, men å finne ut hva som ligger bak.
Hun sier også at hun tror at mange lærere bør tenke over på hvilken måte de selv bidrar til et negativt klassemiljø. Det er en grunn for alt..
Og hva skal eleven foreta seg? En elev som blir sett på som en bråkmaker, har nesten ikke noe annet valg enn å fylle den rollen, sier hun.
Det føles som terapi for meg å høre alt dette. Det betyr ikke bare at jeg er i ferd med å lære noe viktig om pedagogikk, men at jeg som mor har hatt rett når jeg har stusset på atferden til enkelte lærere.
Er det rart at 30 prosent av elever ikke fullfører videregående skole, om de ikke blir møtt på noen god måte?
Undersøkelser viser at hvordan læreren møter hvert enkelt elev har enormt å si for hvordan de presterer.
Dette har mye mer å si enn hvor faglig skolert lærerne er. Så hva skjer nå da den nye regjeringen vil satse på å videreutdanne lærerne rent faglig? Kanskje de heller burde kurse flere lærere i god klasseledelse og empati?
Jeg leste en gang en undersøkelse hvor en gruppe lærere på yrkesfag, videregående ble bedt om å svare på hva de trodde var årsaken til at en del gutter hadde mye fravær og ikke fulgte med i timene. Samtlige svarte at de trodde det hadde noe med hjemmet å gjøre. Ikke en eneste av dem svarte at det kunne ha noe å gjøre med hvordan de selv ledet undervisningen på.
Jeg hadde akkurat lest denne undersøkelsen, da jeg møtte en yrkesfaglærer på videregående som var oppgitt over flere elever.
– De gjør ingenting og de er ikke akkurat de skarpeste knivene i skuffen heller, utøste han.
Oppglødd over forskningen jeg netopp hadde lest, sa jeg til rådgiveren at jeg ville ha dette uromomentet ut av møtet, slik at vi kunne ha en konstruktiv samtale. Etter at læreren forlot rommet, fikk vi også en god og oppbyggende prat.
Jeg aner ikke hvor jeg fikk motet fra til nærmest å kaste ut en lærer fra rådgivers kontor. (Man blir modig som mor.)
«Og ja, jeg har lært meg å parere.»
Men nå er jeg på den andre siden, og jeg vil gjerne kvitte meg med boksehanskene, legge vekk fektepinnen og prøve å forstå hvordan man kan bli en bedre lærer enn dette.
Det er klart det er utfordrende og slitsomt å være lærer også – med alle de kravene som stilles, alle reformene, all testingen som skal gjennomføres.
I Finland har lærerne mye større frihet enn her i Norge til å legge opp sin egen undervisning , ifølge vår foreleser. Der presterer også elevene langt bedre.
Virkelig noe å tenke på nå som en blåblå regjering har varslet enda mer karakterer, kustus og kontroll.
Få dager etter jeg skrev dette innlegget, kom Aftenposten med en sak om gutter som faller fra i videregående. Interessant at jeg var først. 😉
Jeg er dedikert når jeg gjør noe, det skal sies. Etter å ha danset zumba en uke i Kemer, meldte jeg meg like godt på tur nummer to.
Tre måneder etter første tur, er jeg i Kemer igjen. Denne gangen mer forberedt. Forrige gang slang jeg bare noe gammelt treningstøy og et par treningssko i kofferten og dro.
Denne gangen ville jeg ha like fint danseskjørt som danselæreren Charlotte. Jeg saumfarte sportsbutikker uten å finne noe. Dermed tok jeg for meg nettet, og fant omsider et Nike-skjørt og en hvit dansetopp på
Jeg bestilte også en veldig kort shorts derfra, som jeg ikke ville turt å bruke her hjemme, men i varmen, på stranden, i Kemer, føles alt annerledes, og jeg kunne bruke den der uten å rødme. Det er også hett å danse utendørs, og derfor deilig å ha lite klær på seg.
Det finnes en Nike-shop i Kemer også, hvor jeg kanskje ville fått enda bedre pris, men ettersom jeg hater shopping , har null stedsans og ikke finner frem i små og store byer, bestilte jeg på nett på forhånd. Mange av damene som var med, var gode på shopping og besøkte Nike-butikken opptil flere ganger, men jeg har ikke noe talent og tålmodighet for sånt i varmen, så jeg var glad for at jeg hadde med ”medbrakt.”
Det tar hardt på føttene å danse to økter om dagen, og jeg hadde derfor også investert i et par nye gode sko fra http://www.loplabbet.no/ og såler fra http://superfeet.no/ og passet på å bytte sko mellom morgen og kveldstreningen. Dessuten brukte jeg tynne nylonsokker/strømper i skoene. Akkurat DET er ikke sexy, men det gjør at jeg unngår gnagsår. 🙂
Grunnen til at akkurat zumba har blitt min favoritt, er man danser dans for dans og slipper å lære seg og sette sammen en hel masse kombinasjoner og trinn, noe som bare får hodet mitt og bena til å kollapse. Og det er rytmen, den latinamerikanske musikken som gjør at du føler deg ung, glad og sexy og ca 20 mens du i realiteten er godt over 29… :/
Hjemme i dagliglivets Norge, hadde jeg aldri orket å dra ut for å danse før åtte om morgenen – men på ferie er ting så mye lettere, og det føles kult å være på treningsleir sammen med en gjeng sporty damer der ingen er eldre enn de føler seg.
Faktisk føles alt så mye lettere at det er et sjokk å komme hjem og oppdage at ingen ser beundrende på danseskjørtet ditt eller sier at du er sexy.
Så stort var sjokket denne gangen, at jeg umiddelbart trykket på returknappen.
ANDRE GANG ble det også tid til en båttur med lunsj ombord og bading fra båten.
Vi fikk med oss festaften på hotell Viking Star
Og beachparty på Da Capo, Kemerstranden, med veldig bra underholdning.
Og føttene overlevde påkjenningen, selv om de var både ømme og såre på slutten… Når sant skal sies, droppet jeg to av morgentimene denne gangen fordi kropp og sjel trengte litt ekstra hvile. På første tur deltok jeg på samtlige timer.
Jeg betalte:
Grunnpris 1 person NOK 4 390
1 x Dobbeltrom med All Inclusive NOK 1 285
Øvrige valg Busstransport x 1 NOK 170
Øvrige valg Kyllingsalat t/r x 1 NOK 190
Øvrige valg Zumba med Charlotte x 1 NOK 900
Totalpris: NOK 6 935
I tillegg unnet jeg meg et tyrkisk bad og en balinesisk massasje på hotellets eminente spa. Overkommelige priser. 🙂
Turen ble arrangert av Tyrkiareiser. Instruktør var Charlotte Garrett som vanligvis underviser i Zumba på Elixia Kalbakken og Colosseum.
Forsiktig med tunge, hengende øredobber, jenter. Min øreflipp revnet, og på et helt år har jeg ikke kunnet bruke noen av de flotte øresmykkene mine. Men nå har problemet løst seg, og denne uken skjøt jeg nytt hull i det ødelagte øret.
Les hele historien her!
Møtet med plastisk kirurg
Plutselig revnet øreflippen. Det jeg ikke trodde var mulig, skjedde: Etter år med tunge og lang, hengende øredobber orket ikke øret mer. Fastlegen sa jeg fikk slutte å bruke ørepynt. Det var ikke aktuelt og jeg kom meg til plastisk kirurg.
Jeg fikk beskjed av kirurgen om at jeg kunne ta nytt hull i øret etter tre måneder. Jeg ventet fem, for å være på den sikre siden.
Redd for smerter
Av en eller annen grunn trodde jeg det skulle gjøre vondt. Jeg entret derfor frisørsalongen på Kolbotn etter å ha inntatt noen smertestillende tabletter. Frisøren smilte da jeg dukket opp med lettere likblekt fjes. – Du gruer du deg vel nå, sa hun.
– Jaa, sa jeg.
Hun lo og sa at selv 3-åringene pleide å ta det ganske fint. Det kunne svi litt etterpå, det var alt.
Heldigvis var det ingen 3- eller 5-åringer i salongen denne dagen. Da hadde jeg følt meg enda dummere. Nå var det bare meg der. Frisøren valgte ut noen små, enkle diamantøredobber for ikke å irritere det sydde øret unødvendig. Så spurte hun om hun bare skulle skyte eller telle til fem først.
Et lite stikk
– Tell til fem sa jeg, skjelvende i stemmen, og kløp meg i armen for at det ikke skulle gjøre så vondt. Jeg kjente knapt et lite stikk,så var det gjort. Ikke sved det heller. Jeg ble nesten litt skuffet. Hadde jeg visst at det var så harmløst å skyte nye hull i ørene hadde jeg gjort det hver eneste dag. Jeg var så lettet at jeg gjerne hadde betalt det dobbelte at den latterlige lille summen det kostet.
Seks ukers ventetid
Men nå er det altså gjort. Seks uker med disse små kulene i øret, så kan jeg begynne å bruke min vanlige ørepynt igjen. Men det blir nok lenge til jeg tør å bruke tunge, dinglende øresmykker. 🙂
Forsiktig med store øredobber
Vær obs, det kan skje deg – eller din datter – så vær mer forsiktig enn meg, ikke ta helt av med kolossøreringene. :/
Jeg har forvillet meg langt ut på landet, til en nyåpnet jazz-kafe. Det er en kompis som har invitert meg, han har lokket med god mat og fin musikk. Omgivelsene gir meg blandede følelser. Det er et idyllisk sted. Men her bodde klassens bølle.
Kom kjørende i buss
Han kom kjørende til skolen i buss hver morgen for å gjøre min og andres skoledag utrygg med sin slåssing, bråkjekkhet og sine ufine kommentarer.
Mobbet andre
Jeg var snill og stille pike på den tiden, gjorde leksene mine og fikk gode karakterer. Denne gutten lagde bråk. Mange følte seg direkte mobbet av ham.
Selv skar jeg unna, det ga en viss respekt å være skoleflink.
God i idrett
Jeg tror jeg på så på ham med skrekkblandet fryd. Det gikk rykter om at foreldrene gjorde alle leksene hans. Selv hadde han ikke tid til den slags trivialiteter, han var nemlig god i idrett og spilte på opptil flere lag.
Braser inn
Kvelden fortoner seg hyggelig. Vertskapet er gjestfrie, hvitvinen god og tapasen fullkommen. Jeg er midt i en hyggelig dialog med min venn, da to animerte karer braser inn av døren. Høyrøstet ber de om en god flaske rødt.
Den ene drar jeg ikke kjensel på, men den andre gjenkjenner jeg. Det er ham, klassens bølle. Han setter seg ned med ryggen til meg, gullkjede rundt halsen, dyre merkeklær.
Han enser ikke at jeg er der.
Men i jøsses
Da dytter en felles bekjent borti bøllen fra fordums skoledager: – Tine er her. Ni år gikk dere i samme klasse, og så kjenner du ikke henner igjen?
Sakte snur min gamle plageånd seg, og like sakte går det opp for ham at det er meg.
Overraskelsen er til å og føle på: – Men i jøsses hva gjør du her langt ute på landet da?
Angrende synder
Han begynner raskt å snakke om gamle synder. Flere jenter i klassen har fortalt ham at han fremsto som en bølle. Dette angrer han på. – Men han får det jo ikke ugjort?
Greit nok, tenker jeg: Dette har han bedt om unnskyldning for før. Under den eneste reunion klasssefesten vi hadde reiste han seg opp og sa unnskyld til alle de han hadde plaget og mobbet. Det var etter at en dame (ikke meg) hadde stått frem på festen og spurt direkte om han husket hvor mye han hadde mobbet henne.
Avstandsinteressert? :/
Det var vondt å høre fra damens side, men imponerende at bøllen sa unnskyld. Det var imponerende. Jeg fikk respekt for ham. Det har jeg fortsatt, så jeg røper at jeg ikke bare så på ham som en bølle, jeg var også såpass fascinert over idrettskarrieren hans at jeg limte inn en artikkel om ham i pikealbumet.
– Så det KUNNE blitt deg og meg da? – Du var avstandsinteressert?
Startet festen tidlig
Jeg synes nesten han snøvler litt. Han innrømmer at han startet festen tidlig i dag.
– Hmmm. Jeg drar litt på det.
Ufin
– Du var jo en nerd! Brått og hardt kommer svaret jeg ikke vil høre: – Ikke det vi gutta faller for da!
– Si ikke det. Jeg trekker på skuldrene. Det var flere som var interessert, men jeg var legedatter og så ordentlig at de torde ikke prøve seg. Jeg var heller ingen nerd, bare sjenert. Det har endret seg mye siden, men det tenker jeg ikke å fortelle kveldens bølle.
Husker ertingen
Beundringen forsvinner med lynets hastighet. Og nå husker jeg det. Hvordan han ertet meg for barnetimeboka. Jeg hadde skrevet et kapittel i barnetimeboka Operasjon Ugle. Før vi gikk inn til første skoletime mandagen etter, passet han meg opp:
– Så barnslig!- Det er vel ingen som hører på barnetimen!
Målbandt rampen fra landet
Jeg hadde ikke våget å ta igjen med ham før. Men denne gangen klarte jeg å målbinde bøllen fra utkantstrøket.
– Hvordan vet du at jeg har skrevet i barnetimeboka da – da må du jo ha hørt på barnetimen sjøl!
Å, så vidunderlig det var å sette denne rampen på plass. Han hadde ikke noe svar, nemlig. Han forble stum.
Fortsatt den samme
Og nå vet jeg det. Det kunne aldri blitt ham og meg. Ingenting har endret seg. Han er fortsatt en bølle. Dessverre fikk jeg aldri sagt det, for han forsvant ut døren med svirebroren. På vei til neste fest.
Ingen protest! 😉
ds; Husker du klassens bølle? Han som alltid forstyrret i timene, ertet jentene og kom i opposisjon med læreren? Noen ganger møter du ham igjen og han er en helt ny person. Andre ganger møter du ham igjen, og han er fortsatt bare klassens verste bølle…. 🙁
På solsengen lengst borte ligger en ung kvinne og sover i fosterstilling. På sengen ved siden av meg prøver en ung mann å lese avisen, men gir opp, legger avisen og mobilen på bordet ved siden av seg, kryper godt opp i solsengen og sovner. Jeg er på sovespa.
Spagjestene på Holmen fjordhotell er trøtte denne fredags ettermiddagen i juni. Bortsett fra et forelsket par i ett av boblebadene som kysser, er det søvnige tilstander. De fleste rundt meg sover eller glipper med øynene…
Kanskje er det stjernene i taket og den dunkle belysningen, kanskje er det slutten på uken, endelig muligheter for å slappe av. Selv prøver jeg febrilsk å komme inn i en roman, men må gi opp. Øynene er tunge, de glipper. Jeg tar meg selv i å gli inn i drømmeland, gang på gang.
Det er bare å joine resten av gjengen og unne seg en høneblund mellom øktene i boblebadet og badstuen.
Mannen ved siden av meg våkner en kort stund, stunden er lang nok til at han klarer å komme seg inn i steambadstuen. Jeg møter ham der. Vi er begge for trøtte til å si hei.
Etterpå segner han om på sengen igjen, denne gangen klarer han å bla litt i en avis før han sovner.
En dame ser ut til å være våken, men idet mannen hennes kommer tilbake med et kaffekrus i hver hånd, er hun også borte. – Hun sovnet hun! sier han henvendt til meg – Mm, mumler jeg og forsvinner..
Jeg tenker at mennesker er ganske like katter. Kattene mine benytter også enhver anledning til å sove og gjerne i hyggelige omgivelser..
Men hvor lenge var Eva i soveparadis? Et par skravleglade venninner dukker opp i bassenget og jeg lurer på om noen kan skru av bryteren.
Det er stillesone her. Kan de ikke se at vi sover, dupper av, hviler, lugner, chiller..
Slutt med den chææætingen, a!
Godnatt.
ZZZZZ
Priser:
Badekåpe, håndkle og tøfler (kr 110)
Entrè kr 200 (hotell- og behandlingsgjester kr 50).
Dagpakke kr 385 inkluderer entre i SPA, leie av badekåpe, håndkle og tøfler, salatbuffet, juice og kaffe.
