Annonse
Les også: Til Barcelona med kjærlighet – part 1.
Les også: Til Barcelona med kjærlighet – part 2.
Les også: Til Barcelona med kjærlighet – part 3.
Les også: Til Barcelona med kjærlighet – part 4.
Les også: Til Barcelona med kjærlighet – part 5.
Jeg dro til Barcelona noen få dager etter terror-angrepet. Flere ba meg bli hjemme. Enda flere ba meg være forsiktig. Jeg dro likevel.
Når du har planlagt å dra et sted og blir hjemme, kan du angre for livet. Og etter den måneden jeg studerte spansk og salsa i Barcelona (stipend fra STUP) , følte jeg fortsatt at jeg ikke var ferdig med byen. Jeg trengte å komme tilbake for å fullføre reisen.
Da jeg bestilte en uke ferie i august, ante jeg ikke at terroren ville ramme. Det var det siste i verden jeg tenkte at kunne skje. Så jeg dro ikke for å skape oppmerksomhet for meg selv – som en Sylvi Listhaug som stiller seg opp som en papp-figur og tilskuer ”et farlig sted i Sverige for å skape blest om sin egen skremme-politikk.» Etterpå sier hun at hun har stått i en drittstorm når den eneste som har virvlet opp stormen er henne selv? Send den falske Askepott hjem.
«Jeg dro fordi det var ekte, fordi det var riktig for meg å fullføre en reise selv om det verste hadde skjedd og jeg var redd.»
Når jeg likevel tok bilder av meg selv foran blomsterhavet og deltok i sørgemarsjen mot terror, så var det ekte og spontant og fordi jeg elsker byen. Det var ikke for å skremme, men for å vise hvor fint og meningsfullt det var å være der. Og jeg gjorde det alene og ikke med et stort korps av pressefolk og folk som passet på meg for at jeg skulle få den rette, ekle imagen.
«Vel hjemme forteller flere meg at de har avlyst planlagte turer til Barcelona i høst: Ikke gjør det. Det er trygt og vi må fortsette å reise, ellers vinner terroristene.»
Flere ba meg skrive om grunnen til at unge gutter blir massemordere og siden jeg kom hjem har flere detaljer kommet frem.
- Den egentlige gjerningsmannen og hjernen bak det hele var en tidligere straffet mann fra Marokko i 40-årene. Han hadde sittet i fengsel for narkosmugling. Etterpå ble Abdelbaki Es Satty imam i moskeen i byen Ripoll, en fjell-by like ved Pyreneene, 10 mil utenfor Barcelona. Han var en ensom, sint og kriminell muslim som trolig satt hjemme og så filmer om alle som ble drept i Syria og følte at han ville hevne seg på vesten. Trolig fikk han også inspirasjon fra andre radikaliserte og lignende terrorangrep.
- Han brukte sin negative makt mot unge, sårbare gutter uten fremtid – som trolig aldri ellers ville endt opp som radikaliserte, sinte menn. At han klarte det og at ingen gjennomskuet planene og stoppet dem, er forferdelig. At Younes på 22 år med marokkansk bakgrunn, oppvokst i denne lille byen, Ripoll, satte seg i bilen denne dagen, at ikke en indre stemme advarte ham og sa det var feil er like utilgivelig og forferdelig.
Jeg har ingen svar, men tror det beste jeg kan si er at oppvekstvilkår betyr mye. Det er ikke slik som Sylvi og andre på høyresiden påstår, at unge gutter vil drepe fordi det ikke betyr noe for dem å dø. Det er å snu det på hodet. Når det er sagt, kan vi ikke redde alle.
Unge menn er sårbare for negativ påvirkning og hjernevask på grunn av dårlige oppvekstvilkår, mulige overgrep, fattigdom, utrygghet,mangel på ressurspersoner, på fremtid, på skolegang. Det er ikke hele sannheten og det unnskylder ikke udåden, men det er noe.
De siste dagene i Barcelona var jeg sliten. Mine norske kontakter dro hjem. Jeg fikk tilbud om å besøke min venn fra Iran utenfor byen, men det var langt å dra med tog. Jeg kunne tilbrakt mer tid med min muslimske venn, men vi var alltid i utakt: Jeg står opp tidlig, spiser frokost og drar på stranden, han sover lenge, dytter i seg noe lunch og drar på stranden klokken 17, når jeg er på vei hjem.
«Jeg kunne datet mer, og blitt noen dager lenger for å dyrke noen spennende stevnemøter med en kjekk servitør jeg møtte på et utested.»
Han tok meg med ut for å vise meg byen etter at han var ferdig på jobb. På ferie lever jeg mer i øyeblikket, får mer energi – selv om jeg ikke er 20 lenger. Det imponerer meg alltid om meg selv når jeg kommer hjem. At jeg gjorde det. At jeg aldri gir opp, at jeg er en vinnertype som fullfører og står i løpet til siste slutt og at det motiverer noen og plager andre.
Det er iallfall det mine norske venninner sier og har sagt:
«En del damer hater meg fordi jeg ikke er bitter, fordi jeg nekter å bli det selv om jeg har hatt det vanskelig og trass i at noen har ødelagt for meg. Og fordi jeg ikke gir opp, hva kan vel være mer irriterende enn det?»
Misunnelse og vonde ord har flere ganger holdt på å knekke meg. Vi som blogger, vi som skriver, vi som kommer ut med noe, vi er ekstra sårbare for vi byr på oss selv, og det er derfor ekstra smertefullt å bli rammet av kritikk. Å være åpen, å møte andre med et smil og en latter selv om du har gått gjennom stormer, det koster mye – men det er visst så veldig fristende å sparke oss ned. Jeg har opplevd det både fra familie og fra venner jeg trodde jeg kunne stole på og som jeg trodde ville meg vel. Tro meg, jeg hører den spisse stemmen og hvordan den forandrer seg når dere snakker til andre.
Men de ekte folkene de blir – det er etter at du har hatt motgang du ser hvem dine venner er – og de som stikker eller viser deg ryggen, vel de var der av feil grunn.
Det rare er, at de som ser deg, og vil deg vel, de ser også hvilken fantastisk person du er, for de er der ikke av egoistiske hensikter men fordi de er åpen og god og uselvisk, som deg selv.
«In the end of the day, så er jeg forresten sliten og matt som alle andre.»
Og den dagen jeg skulle dra hjem og vurderte å endre billetten, så ville jeg egentlig bare hjem. Jeg hadde hatt det gøy siste kvelden, men fått i meg noe alkohol som resulterte i hodepine. Så jeg satte meg på flyet og dro hjem etter en overveldende uke.
Det rare er at denne gangen forsto jeg hva folk sa – jeg som aldri har kunnet spansk før. Det var gøy. Så en hel måned med spanskkurs hjalp iallfall litt. Jeg kunne ikke svare lange setninger tilbake, men jeg svarte såpass at flere skjønte at jeg hadde gått på kurs. Noen spurte til og med om jeg var spansk.
Var det verdt det? Ja.
«For meg er det en seier og en stor personlig tilfredstillelse å mestre og fullføre reiser, selv hvor vanskelige eller krevende de måtte være og selv om hostellet var slitent og byen denne gangen led av hjertesorg.»
Det er en tid for alt og all inclusive fristet ikke denne gangen.
Klem fra Helse-Tine i Barcelona.
Takk til alle som inspirerte meg, ba meg passe på meg selv og være forsiktig, så videoer, likte bilder på FB og Instagram, som snakket til meg, var hyggelige, spanderte vin og delte historier – takk til min fantastiske sønn og svigerdatter som alltid følger med og har et hyggelig ord og spesielt takk til vippedesigneren fra Kroatia som alltid lytter og som sa jeg måtte skrive om denne turen.
Trenger du å kontakte meg? Jeg er journalist og blogger. Mail tinecec@gmail.com, tlf 92222406