Annonse
Det er krevende, men også inspirerende og morsomt å blogge fra eget nettsted! Selvsagt ønsker jeg meg flere lesere, men den viktigste grunnen er at jeg kan få innflytelse på saker jeg brenner for og få utløp for min skriveglede og kreativitet!
1.Kan skrive om det jeg brenner for. Jeg har skrevet dagbok og laget album fra jeg var 7, jeg skrev stiler som ble lest opp på skolen og hadde så mye på hjertet at jeg bruke permen som hjelp, jeg har hatt brevvenner over hele verden og jeg har alltid vært opptatt av mennesker og samfunnet rundt meg. Som blogger får jeg en unik mulighet til å skrive om ting jeg brenner for! Saker jeg gjerne vil skrive om i ukepressen, får jeg ofte nei på – som denne saken under om kvinner og sexlyst. I ukepressen er livet sterilisert og de vil at jeg skal skrive om sykdom og slankekurer. Jeg brenner for mye mer enn det, og da er det godt å ha denne bloggen!
Les om hvordan du kan få en mer sexy overgangsalder her.
2. Jeg kan være personlig! Når jeg skriver i ukebladene får jeg sjelden lov til å skrive i jeg-form. Jeg må fjerne mine egne meninger, være nøytral og følge en haug med regler og stryke en el del – for det skal alltid vært så kort! På bloggen kan jeg være meg selv og skrive fra hjertet og det føles befriende og herlig – som da jeg skrev brev til Sylvi Listhaug. Det er min mest delte blogg og Utrop har senere trykket den på sin nettside.
Les brev til Sylvi her
3. Jeg kan være frekkere og mer direkte enn jeg kan være som journalist i de store mediene. Og jeg vet at jeg får det på trykk! Det er kamp om å få ytringer trykket i store medier, og med mitt eget nettsted, går ikke saken i papirkurven selv om NRK ikke har kapasitet til å få inn innlegget. Ved å blogge om egne saker skapte jeg debatt rundt Giske-saken og saken om Trine Skei Grande. Dette er også noen av de mest delte og diskuterte bloggene mine.
Les min støtte til Giskes samboer her.
Les en av de mest diskuterte bloggene mine om Grande her.
4. Jeg kan engasjerte meg i enkeltsaker, noe jeg savnet da jeg var styremedlem i Oppegård arbeiderparti! Jeg brant for fattige familier og ungdom som sliter psykisk – der handlet det om 1. mai-nåler og bytte av saler til arrangement. Jeg trakk meg fra styret før jul – og fortsatte heller å skrive om saker jeg brenner for. Da jeg skrev om NAV-Line som måtte spa grus på Jæren i et grusprosjekt, fikk jeg uventet mange nye lesere og god respons! Som journalist eller AP-medlem, kunne jeg ikke ha gjort dette – men med bloggen Helsetine kan jeg være samfunnsytrer på mine egne premisser! Jeg har vært alenemor til to barn selv og vet at det er en fulltidsjobb – og jeg vet også hvor tøft det er å klare seg på lav inntekt og lete etter nye jobber. Jeg vet også endel om det trehodede trollet, som mange kaller NAV.
«Sånn sett var det helhjertet at jeg skrev om Line: Jeg ble sinna og fikk sagt fra om det!»
Å fighte NAV er som å fighte mot 100 vindmøller, men å hjelpe en er bedre enn ingen. Line er også et forbilde – hun tok mot til seg og sto frem på TV2 med bilde og fullt navn og snakket om hvordan hun hadde det: Sånn sett er det ikke en hvilken som helst dame jeg valge å skrive om og støtte: De fleste er anonyme, og nå beundrer de Line som har satt ord på det så mange føler.
Les min mest populære blogg om Line og se alle kommentarene her.
Les også om grunnen til at jeg trakk meg i politikken her.
5. Jeg får mer ut av sakene jeg skriver. Da jeg ble bedt av Her og Nå om å dra til Mali og følge Bjørn Kjos på en reise hvor vi skulle dele ut nødhjelp, var det utrolig godt å ha denne bloggen. Etter at saken sto i Her og Nå, kunne jeg skrive min egen historie på bloggen om mine egne opplevelser i Mali. Det hadde jeg behov for, og det føltes meningsfullt. Jeg var ikke bare en sekretær for Kjos, jeg møtte barn og mødre som gjorde sterkt inntrykk – og det ville jeg snakke om.
«Noen er bekymret over at jeg da har flere roller samtidig, men jeg opplever at jeg har god etisk retningssans og at jeg sjonglerer bra mellom de ulike rollene. At jeg skriver godt og vinkler bra, som noen har nevnt nærmest som et problem, kan jeg faktisk ikke noe for. Jeg fortsetter å skrive og ytre meg og være engasjert – helt uten dårlig samvittighet.»
Les om mitt besøk med fattige barn i Mali her.