Annonse
Noen spør meg bekymret om hvordan det skal gå med verden fremover, og jeg orker ikke svare. Jeg er mettet, jeg er ikke lenger der jeg var, jeg er et annet sted, et sted der kropp og sjel kun vil leve livet, være i nuet, nyte solen, den varme sanden og vinglasset, helt uten bekymringer og oppildnet tankekraft.
Legg ting bak deg – se fremover
Slik opplever også mange det i Tyrkia. Hvordan går det, hvordan har det vært, spør jeg spasjefen på hotell Viking Star i Kemer. Han blir stille. Jeg spør igjen. Jeg vil vite. Han ser på meg, matt i blikket: Nå går det bra. Det går bra nå. Blikket og stemmen innehar noe av det jeg selv også føler. Vi er så mettet, stappmette og matleie av hele viruset og alle problemene som har vært. Det er tid for å legge ting bak seg, slutte å prate om alt det traumatiske, alle de ubesvarte spørsmålene, slutte å klage over alt som er galt og se fremover – kaste seg ut i dansen som igjen er lov, glemme, fortrenge, svelge skuffelser og tapt liv, frihet og penger, bare være i dette ene livet vi har og som er så kort og så uforutsigbart.
Life is short
Life is short! minner folk meg stadig på her i Alanya. Ergo – ikke kast bort tiden på sorg og bekymringer, don´t worry be happy. De er gode på det her.
Traumatisert
I 2020 fortalte innbyggere i Alanya meg at de var traumatisert. De ble stengt inne i lange perioder. De sa at til vinteren skal de vel sperre oss inne igjen. Og det ble som de sa. Det kom nye uutholdelige lange perioder med restriksjoner. Med portforbud – Gud forby at noen må oppleve det igjen.
Farlig å stenge folk inne
Du stenger ikke folk inne og tar fra de friheten. Det er farlig. Folk får alvorlige psykiske problemer; drikker og spiser for mye, blir deprimerte, oppfarende, tikkende, usunne bomber, overvektige, surmagede, noen endog voldelige. Å sperre folk inne er galskap. Dette har jeg ment hele tiden og står fast ved. At verden ble så snudd på hodet, er fortsatt vondt å forholde seg til. Inni meg er det en skremt pike som ikke lenger i høy grad stoler på myndighetene, på de som styrer verden, at de vil oss vel. De kan på et øyeblikk ta fra oss rettigheter jeg alltid har tatt for gitt, slå folk med stokker og sette de i bur til spott og spe om de tar av seg udugelige masker i fjeset for å få seg en pustepause, vokte over deg, sladre på deg, nekte deg adgang til helt uinteressante barer og spisesteder bare fordi de kan og er redde. skrike stygge ord til deg og gi deg bøter fordi du er et menneske.
Så film om farlig virus
Jeg så nylig på en spansk serie på Netflix der noen med vilje spredte et farlig virus på et skip. Unge mennesker falt om i koma, og med store byller på kroppen. Det hastet å utvikle en vaksine. Den første virket ikke, men det gjorde den andre. Heldigvis. Folk kom seg til hektene igjen. Samtidig ble skipet beskutt av et annet skip. Mannskapet der hadde hørt at de brakte med seg et livsfarlig virus, og de var redde. De ville ikke hjelpe; selv om skipet hadde bedt om hjelp; det tok inn vann. Tilslutt fikk mannskapet ombord på virus-skipet heist et hvitt flagg for å si de hadde viruset under kontroll. De ble ikke lenger truet med våpen og fikk hjelpen de så sårt trengte.
Vårt virus var aldri så farlig
Jeg tenker på vår egen pandemi og sammenligner. Vårt virus var aldri så farlig. Unge, friske mennesker falt ikke om og var ikke nær døden på sekunder. For folk under 70 var viruset aldri spesielt farlig. For 80- og 90-åringer kunne det være det, ja. Viruset var hardt for gamle og syke – men det er også andre influensavirus – uten at vi stenger ned av den grunn. Bare av en helt vanlig forkjølelse kan 10 prosent dø på et sykehjem.
Ble vi truet?
Så hva skjedde her? Ble vi overmanner av makter vi ikke har fått visshet om? Var det også her et naboskip som truet med våpen om vi ikke fikk kontroll? Hvorfor stengte verden ned – når nedstenging aldri har vist seg effektivt under pandemier? Hvordan kunne vi ta sjansen på å ødelegge psyken til så mange? Hva med barn og unge som mistet skole og fritidsaktiviteter? Folk som ble satt opp mot hverandre og ble fiender på grunn av myndighetenes skremselspropaganda? Den virket effektivt som splitt og hersk: De som ikke tok vaksinen og var lydige mot myndighetene skulle man ta avstand fra. Vaksiner som var eksperimentelle og som ikke virket godt nok: Vaksinerte fikk kovid igjen og igjen. Andre, uvaksinerte, som jeg, fikk det først to år senere, etter lengre reisevirksomhet i Tyrkia og Spania. Da jeg ble syk, var det av bronkitt, altså noe annet.
Får vi noen gang vite?
Kostnadene ved restriksjonene er store både psykisk og fysisk. I Tyrkia har prisnivået økt, og innbyggerne har fått dårligere råd. Da må de også ta bedre betalt av turistene. Mitt lokale spasted kan ikke lenger gi meg så god rabatt som jeg fikk i 2020. En frisør mener det skyldes pandemien og problemer med krigen i Ukraina/Russland. Og Erdogan; styrer han landet godt nok? Bør yngre krefter få slippe til?
«Vi kastet bort to år av livet vårt.» Så – etter to år, sier de at det bare var en vanlig influensa,» sier en eier av et tatoverings-sted frustrert. Han har hatt det vanskelig. Han har tapt penger. Og for hva? For ingenting?
Jeg forstår ham.
En bartender et annet sted overlevde nedstenginger ved å leke med hunden sin og spille Playstation med romkameraten. En familie jeg kjenner måtte stenge restauranten. Det var ikke lenger liv laga. Turistene uteble.
Var det verdt det? Folk sliter fortsatt med økonomi, med traumer. Folk er fortsatt uvenner og mange tror fortsatt at viruset er farlig og er sinte på de som har sagt noe annet. Hvor mange barn og kvinner som gikk under grunnet nedstenginger verden rundt, tør jeg ikke engang tenke på.
Lev livet – jeg er mettet
Og samtidig: Jeg er mettet, like mettet som folkene her som ser på meg matte i blikket og ikke orker flere spørsmål og ikke svarer – og bare avfeier alt med at «nå går det bra.»: Det de sier er god livsvisdom. De minner meg på det viktige: Spis maten, nyt drikken, betal pengene, gi driksen, fortsett å smile, hør på musikken, dans, lev, fyll dine egne behov, ditch energislukere, elsk hvem du vil for det angår ingen annen, vær deg selv nærmest og ikke alle andre, lev DITT liv, glem alt og bare vær i dette ene øyeblikket vi har og som er alt vi egentlig har, for ingen kjenner dagen i morgen.
Det går bra nå, det går bra.
Tine, Alanya, juni 2022.
Foto: Bekir Kizilay, Viking Star, Kemer
Les også: Tyrkia leverer alltid, enten du ser etter all inclusive feriesenter eller leilighetshotell
Les også: Slik reiser du til Tyrkia; disse restriksjonene gjelder sommeren 2022
Les også: Nordmenn dropper trening på sydentur: Jeg vil drekka og kose meg!
Les også: Sydenferie: Rimelig strandhotell med good summer vibes
Les også: Zumba med dansedronningene i Kemer, Tyrkia, åtte år etter