Annonse

SELVBETJENT KLIPP: Bildet er tatt i en frisørsalong. I disse selvbetjente tider blir vel det neste at jeg må klippe og farge håret selv? Hallo?

Hvor ble det av den gode, gammeldagse servicen? Jeg hater selvbetjente kasser og butikker der du aldri får hjelp og må lete med lys og lykte etter varene.

Seriøst? Jeg kommer inn på Biltema og vil ha noe verktøy. Butikken er stor og uoversiktlig og det er ingen å spørre i mils omkrets. Jeg må lete meg frem til bokstavkoder på en datamaskin og løpe rundt fra reol til reol. Jeg finner noe som ligner på en trillebår, men det er umulig å forstå hvor hjulene ligger, jeg finner bare selve båren uten trill!

«Jeg ender opp med å spørre andre kunder, de sliter like mye som meg med å finne det de er ute etter. Med et sukk og hoderist forsøker vi å hjelpe hverandre.»

Enda verre er Clas Ohlson, der havner du i en labyrint med dårlig merkede varer uten en levende sjel å spørre og ender opp i kassen med kabler som ikke passer til noe som helst. Han som sitter der mumler dette er feil kabler til den Tven og du må gå hele labyrinten på nytt, eller mye bedre: Stikke av så fort som rakker´n!

Jeg glemmer trillebår, pensler og kabler og og ender opp på den gode, gammeldagse jernvarebutikken i stedet. Der er det flinke folk: «Vi er alltid mange på jobb – for vi vil yte service til kundene. Det er jo ikke så lett å finne frem i det enorme vareutvalget vi har her,» sier en som har vært der en mannsalder. Nettopp! Jeg har ikke greie på spiker, maling og pensler, jeg vil bare ha rask hjelp av noen som vet hva jeg trenger og komme meg raskt hjem til håndverkerne! Og nei, jeg vil ikke blande murmalingen selv!

«Jeg kommer til Ikea og jeg skyr de selvbetjente kassene. Du kan kun ha 15 varer for å bruke dem. Skal  jeg liksom begynne å telle varene jeg har kjøpt for å se om jeg er innafor? Kaste ut et duftlys eller to for å være så heldig å få scanne inn varene selv? «

Jeg føler meg som en dust som sliter med å scanne varene samtidig som jeg blir beglodd av en vakt som skal passe på at jeg ikke stjeler med meg en Ikea-pute eller fem.  Ser jeg nok forvirret ut, kommer det en ansatt for å hjelpe meg. Misbruk av medarbeidere, spør du meg. Da kunne han/hun jo like gjerne sittet bak kassa? Bruk flinke ansatte til å veilede i butikken, øse av sin kunnskap, pakke varer, bære ut i bilen og servere kaffe til  kundene med et smil i stedet. Da hadde det vært hyggelig å handle da.

«Jeg står heller i den lengste køen for å få litt ekstra service og for å veksle noen ord med  kassadamen. Hun er blid og hjelper meg å scanne Ikea-kortet.»

Det verste er Gardermoen. Snart er det så mye selvbetjening der at jeg må fly flyet selv. Innsjekk foregår via automater der det er kaos og kø. Ofte kommer bare boardingkortet og ikke bagasjelappen – og jeg må på desperat jakt for å finne noen som ser ut som en som muligens jobber der og ikke er en passasjer, og be om hjelp.

«Jeg har mareritt om at jeg setter  på lappen feil og at kofferten havner i Kualalumpur i stedenfor Hellas. Jeg er livredd for båndet der jeg må sende kofferten videre selv; tenk om alt stanser opp og jeg mister flyet  fordi jeg er en kløne som gjør alt feil.»

De ansatte som fortsatt jobber på slike steder, er mer roboter enn mennesker. De henviser mimikkløst til en app eller en datamaskin eller en hjemmeside med helt koko oppsett og dårlig informasjon. Jeg har ikke tid til å finne ut av alt selv, det tar tid, det er stressende og jeg hater det!

Jeg vil ha de gode, gamle servicefolkene tilbake,  de som har tid å gi deg litt ekstra hjelp, de som vet akkurat hva du trenger, de som setter en ekstra sløyfe på pakken eller ser at du har flyskrekk og ber deg slappe av og ønsker deg en glad dag, slik at du  får en bedre dag og ikke en dårligere!

«Hvem er  all denne selvbetjeningen godt for? Vi kunder får dårligere service og servicefolk mister jobben til fordel for en idiotisk, selvbetjent disk som ingen skjønner noe av.»

Det neste blir vel at jeg må klippe og farge håret selv hos frisøren? Det blir billig, men jeg kommer til å se loko ut!

Den dagen hele Norge er styrt av roboter og jeg må betjene meg selv overalt, flytter jeg til et samfunn der man fortsatt får hjelp og personlig service og kan slå av en prat i kassa!

Klem fra Helse-Tine

Jeg er journalist og blogger.

Trenger du å kontakte meg, mail til tinecec@gmail.com

Annonse

Det er ingen vits å kaste seg på en cycling marathon eller en crosstraining om du er utmattet, stresset eller trenger ro. Kjenn etter hva du trenger akkurat i dag. Jeg landet med yoga.

Den nitti minutters yogaen er egentlig litt kjedelig. Det skjer lite der. Vi ligger mesteparten av tiden på gulvet  med pledd over oss og strekker litt her og der mens vi hører instruktøren prate.

Foto: Elixia

På rastløse dager med mye energi velger jeg styrke-timer eller dansetimer som zumba. Da er det deilig å trene til fartsfylt musikk.

Men i dag er hodet loadet og jeg trenger ro. Det som skjer er at nakken endelig begynner å slappe av og spenningene i skuldrene forsvinner mens jeg hører instruktøren si de ordene jeg og de andre i rommet trenger.

Hun sier ting som «uansett hva slags motstand du føler nå og uansett hva du tenker på, selv det som er umulig å tilgi,» gi slipp på det. «Det er mulig,» sier hun, «å tilgi det utilgivelige. «Alle er på sin egen reise og i sin egen utvikling,» sier hun, «og det er derfor de handler som de gjør og sier det de sier og reagerer som de gjør. »

Hun ber oss være i nuet og elske oss selv, den kroppen vi har og slippe alt annet.

Det er lettere sagt enn gjort i en travel hverdag der jeg stort sett har mye å tenke på. Jeg har en aktiv hjerne som jobber på høygear og den tar kun pause om jeg er i flyt – på ferie – eller i noe jeg driver med hvor jeg er engasjert – som skriving eller vann-aerobic.

Men i dag funker det. Instruktøren byr på bøttevis av trøst og vi er mange som føler det.

Namaste.

Jeg går en tur etterpå i dagslyset, nyter de fine høstfargene og tenker at det er en fin dag.

Tilbake ved macen merker jeg at tankene har skiftet retning og energien er tilbake.

Ha en fin dag. 🙂

Klem fra helsetine

Trenger du å kontakte meg? Mail til tinecec@gmail.com

Annonse

Nå er det nok, jenter! Nå slutter vi å tie om klåing, trakassering og overgrep! Ja, jeg har opplevd min del av dritten – #metoo . Deling er caring, og sammen er vi sterkere. Det kan føles skummelt å fortelle om de overkåte tullingene som tror de er Guds gave til kvinnen, men husk at troll sprekker i dagslys! Vi må fortsette å snakke om det!

Aftenposten hadde en kampanje for flere år siden hvor de ville konfrontere kjente menn med trakassering. Jeg stilte opp anonymt som en av flere og fortalte om noen opplevelser. Journalisten ville ringe mennene det gjaldt og få deres reaksjon. Saken kom ikke på trykk av uvisse grunner – jeg tror det var fordi de fleste jentene trakk seg.

Nå som  #metoo kampanjen har satt nytt søkelys på seksuell trakassering, føler jeg at det er rett tidspunkt å dele mine erfaringer.

Som for de fleste jenter sitter det langt inne å fortelle om ubehageligheter. Jeg har heller ikke sluppet unna – og nevner noen få eksempler fra media- og messe-bransjen. Det er episoder som skjedde for mange år siden og som jeg har lagt bak meg.

  1. En eldre overordnet i NRK Sørlandet: Jeg er 23 eller 24, han er rundt 4o eller litt mer. Han beføler meg og prøver å kysse meg i beruset tilstand under en jobb-fest, og legger ikke skjul på at han vil legge inn et godt ord for meg angående en fast, utlyst stilling dersom jeg blir elskerinnen hans. Jeg trekker meg sjokkert unna og må leve med ubehaget å treffe ham hver dag mens jeg jobber som script og sommervikar i radioen. Han er til alt overmål sur over ikke å få napp og er avmålt og distansert overfor meg etterpå. Og jobben får jeg selvsagt ikke. Jeg tør ikke å ta det opp, men ubehaget sitter i kroppen lenge etterpå og jeg husker det fortsatt som en svært ydmykende opplevelse. Mannen er gift og har flere barn.

2. En kjent utenriks-korrespondent. Jeg er 26, han er 14-15 år eldre. Jeg er heldig og får intervju med ham for ukebladet jeg jobber for. Han insisterer på at intervjuet skal finne sted under en sen middag med vin på restaurant. Jeg ønsker bilder til reportasjen fra turene hans i midtøsten: For å få dem må jeg bli med ham hjem. Det har jeg ikke lyst til. Likevel blir jeg med; alt for jobben – det blir ikke noe stjerneintervju uten de spennende, private bildene han lokker med. Hjemme i leiligheten hans begynner han å klå og tilby mer alkohol. Jeg blir stiv av skrekk, og forstår at han har en helt annen agenda enn å se på bilder. Jeg minner ham på bildene som han har lovet og dikter opp en avtale; jeg må gå. Han blir irritert, men jeg får bildene og nærmest stuper ut av leiligheten og inn i en taxi. Neste dag på jobb er jeg flau og skamfull. Jeg lurer på hva jeg har gjort for å oppmuntre ham til dette? Jeg gruer meg til å ringe ham. Han er kort og amper i telefonen. Intervjuet blir godkjent, men han er sur og stryker noen gode sitater. Sjarmøren fra middagen er helt borte. Jeg vil ikke fortelle sjefen min om opplevelsen, jeg er bare lettet over at jeg aldri igjen får i oppdrag å intervjue denne mannen. Da hadde jeg sagt nei.

  1. En kollega og messeansvarlig i en messebedrift. Jeg er 37, han er 13 år eldre. Han kommer inn på kontoret for å slå av en prat. Jeg har bluse med litt utringning den dagen. Det er ingen antydning til flørt i luften. Han har en hundrelapp i hånden, han skylder meg penger jeg har lagt ut på et jobbarrangement . Som lyn fra klar himmel stapper han 100-lappen innunder BHen min og sier noe ufint. Jeg er for satt ut til å si noe, men betror meg etterpå til en kvinnelig kollega. Sjefen min konfronterer meg senere med dette, den kvinnelige kollegaen har «sladret». Sjefen sier at dette nærmest er seksuell trakassering. Jeg er nummen og klarer ikke å ta innover meg det han sier, at det er trakassering. Den mannlige kollegaen har plaget en annen kvinnelig kollega også, og han får en advarsel. Senere får jeg en unnskyldning, som jeg godtar, og kollegaen plager meg aldri igjen. Min empatiske sjef tar action overfor flere trakassører som får sparken.

4. Jeg har  – i likhet med mange andre kvinner – opplevd flere episoder som fortsatt er for traumatiske til å snakke om. Møtet med en kjent TV-mann (jeg er 33, han er 30) som har vunnet priser for undersøkende journalistikk og som fremstiller seg selv som en som er på ofrenes side, fører til at jeg ikke går ut på et helt år. Det tar tid før jeg klarer å  snakke om det og jeg ender i terapi. Hva skal jeg si? You know who you are? Det er mangt og mye som skjer i vårt lille land, men vi må ikke miste håpet. Selv skrur jeg av TVen hver gang han er på – i årevis. Hvordan føles det å vite det? At jeg sitter hjemme med mitt lille barn og gråter? At det skal ta 20 år før jeg klarer å sette ord på det?

Jeg er journalist og the show must go on. Men å noengang møte ham igjen for et intervju eller privat, var og er utenkelig.

Hvorfor er det slik at selv om det er vi som er utsatt og de som går over streken, så er det fortsatt vi som skal tie og føle oss skamfulle og ta blamen og føle ubehaget og ta ansvaret for det som skjedde,  så til de grader?  Det går ikke, jenter. Det er nok nå. Så la oss snakke åpent om det. La oppvåkningen skje og plassér ansvaret der det hører hjemme.

Når det er sagt, har jeg opplevd mange nyttige, morsomme og givende møter med menn. Jeg trives godt blant gutta og har styrke til å reise meg og gå videre og se positivt på livet.

Hva har du opplevd som du aldri har fortalt om?

Klem fra helse-Tine

Jeg er journalist, coach, lærer og blogger.

Trenger du å kontakte meg? Mail til tinecec@gmail.com

Bildene er tatt av fotograf Said i en annen forbindelse.

Annonse

Jeg sparte 700 kroner på å reise med kabinkoffert til Barcelona i høstferien. Men jeg glemte en pinlig sak. Det førte til mitt livs flaueste øyeblikk i sikkerhetskontrollen på Gardermoen!

Er det mulig? Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det? Riktignok er jeg distré, men…

Her står jeg i sikkerhetskontrollen på Gardermoen en tidlig morgen, strålende fornøyd med min nye røde og fancy kabinkoffert fra Epic. Jeg er glad for å ha spart ca 700 kroner på å ikke sjekke inn bagasje og droppe å reservere seteplass.

Raskt går det også, når jeg kan gå rett til gate og ikke  trenger å stå i kø for å få bagasjelapp. Jeg har sjekket inn på en app på Iphonen.

«Men hvor lenge var fruen i paradis?»

Kofferten min kom ikke igjennom nåløyet, men ble stoppet av personalet og jeg ble bedt om å åpne den. Da kom jeg på det: Toalettsakene! I iveren etter å pakke lett og få alt med, hadde jeg ikke tenkt på at det er begrenset med kremer og oljer du kan ha med i håndbagasjen.

Damen i uniform så at jeg var flau og holdt på å synke gjennom gulvet. Hun nikket og spurte med krass røst: – Toalettsaker?

Jeg stotret beklager, febrilsk, som om jeg var tatt på fersk gjerning i å spise godteri i timen på barneskolen.

«Til alles forlystelse måtte jeg pakke opp og vise frem hele toalettvesken – inkludert massasjeoljen.»

Gud, det var flaut. Jeg fikk med meg noe krem under tvil, men oljen ble inndratt. Jeg ble så satt ut at jeg glemte å få med meg macen – og måtte hente den på hittegodskontoret på Gardermoen en uke etter.

Neste gang har jeg kontroll på sakene – og putter toalettsakene i en plastpose når jeg skal gjennom kontrollen.

Det gikk forresten utmerket å klare seg med kabinkoffert under en ukes høstferie i Barcelona: Det eneste jeg ikke fikk med meg var det store strandteppet og et (to) par sko. Taxfreevarer på tur hjem stappet jeg i sekken og håndvesken.

Rommet i Barcelona: Kabinkofferten ligger på gulvet, sekken på sengen og den rosa toalettvesken på bordet. Det var ting jeg kastet før jeg inntok flyplassen i Barcelona, jeg tok ikke sjansen på å dumme meg ut en gang til. 

Hva er ditt flaueste øyeblikk i sikkerhetskontrollen?

Hvor mye flytende er lov å ha med som håndbagasje? Les regler her.

Hvor store kan kabinkofferter være? Se mål under:

Vekt: Mens SAS kun godtar 8 kilo håndbagasje, kan du med Norwegian og Ryanair ha med 10 kilo.

Det geniale med min kabinkoffert er at den kan «strammes inn» om jeg reiser med Ryanair.

Ha en super helg – og pass på hva du pakker i håndbagasjen!

Klem fra helse-Tine

Trenger du å kontakte meg? Mail til tinecec@gmail.com

Foto: Bilder av kofferter er fra Epic.

 

Annonse

Feriestedet på Mallorca var pakket med tyskere, og alle snakket til meg på tysk. Det er uhøflig.  De bør snakke til turister på engelsk eller spansk.

Hola! Jeg er med noen bekjente på  Mallorca for å nyte noen sensommerdager. Nærmere bestemt er vi i Paguera, en halvtime utenfor Palma. Hotellet Cupid´or er hyggelig nok, selv om reisefølget har tatt feil og egentlig ville tatt inn på Cupido. Navnene minner om et erotisk magasin, men er  helt decente steder. Vi er altså på Cupid´or noen kvartaler opp fra stranden og ikke Cupido rett nedenfor. Mulig vi gikk glipp av noe der, for der vi bor er det ikke et snev av romantikk i luften. 😉

Etter et par dager i denne ferieidyllen, er jeg mettet på alle mulige vis. De er lei av turister her og de er lei av tyskere og 99 prosent av de jeg møter snakker til meg på tysk.

«De er lite serviceminded, de smiler ikke, de snakker høyt og hardt på tysk fordi de tror at jeg som så mange andre turister er fra Tyskland.»

Jeg er i Spania for å lære spansk og synes det er meget uhøflig og irriterende. På ferie vil jeg ha lokal mat, ikke tyske skinker, tysk meny, dårlig mat og tysktalende, sure kelnere! Mannen som leier meg solstolen er nesten aggressiv og vil ha pengene raskt. Det er dyrt og uvennlig og solstolen er hard og langt fra luksusvare. Fy for et sted!

Det er ingenting i veien med de tyske turistene på utestedene i byen, hver og en er de greie, det er bare så altfor mange av dem. Som norsk turist, føler jeg meg bortkommen. Jeg svarer kelnere og butikkansatte på engelsk eller spansk, og er jeg heldig kommer det et par innfødte gloser. Neste gang de ser meg, skriker de til meg på høylydt tysk igjen og ser ut som de ønsker meg dit pepperen gror.

Jeg føler at ferieidyllen har mistet sitt sæpreg totalt og blitt ødelagt. Tysk bratwurst til middag i morgen? Nei, ellers takk! Jeg drar aldri tilbake til dette skrekkens sted.

Jeg er norsk og jeg vil bli behandlet som sådan!  Jeg vil føle at jeg er i Spania!

«Så ikke snakk tysk til meg neste gang, og ikke vær uhøflig, snakk engelsk eller aller helst spansk og spander på deg et smil!»

Jammen har dere mye å lære av grekere og folk i Tyrkia. Der kan de service, de er blide og får deg til å føle deg velkommen!

Klem og auf wiedersehen (nicht) fra helsetine. 🙂

Trenger du å komme i kontakt med meg: Mail til tinecec@gmail.com

Annonse

I dag var jeg sliten og hadde vondt i hodet. Da gikk turen til Ikea på jakt etter nye farge-impulser.

Jeg hadde planlagt en aktiv dag, men våknet med stress-hodepine. Da var det bare å utsette trening og andre aktiviteter. I stedet ble det en tur til Ikea. Jeg slappet av i en deilig mørkegrønn stol, spiste kyllingsalat og drakk masse vann.

Ja, det er stolen over de har flyttet inn i restauranten, en deilig ørelappstol. Bak meg hadde jeg julepyntede trær og fikk ørlite julestemning. Foran kassene ved inngangen var allererede den berømte pepperkakedeigen på plass.

Genseren jeg har på meg er fra Be Young og jeg har den både i mørkerød og i mørkegrønn, to farger jeg elsker for tiden.

En av flere fargeklatter i kjølige Norge som inspirerer meg er farge-Dagny.

Ett av hennes tips mot høstdepresjon er nettopp å omgi seg med mer farger: Kjøpe en mørkerød sofa i stedetfor en grå, et par røde eller gule puter, noen grønne planter. Det er så lite som skal til!

Dagny eier ikke et eneste plagg i sort, hun  har kun en jeans og resten kjoler og skjørt. Hun er bare så fantastisk fargerik, og får meg alltid i godt humør. «Det føles som jeg har kledd meg for amerikansk frokost-TV,» skriver hun som kommentar til dette Instagram-bildet,  men bildet er tatt i forbindelse med et flott servise hun har laget for Magnor. Dit har jeg tenkt meg en tur senere i høst.

I dag frisket jeg opp høststemningen med et par røde roser, noen vinterservietter, en rød pute, et lys og noen nye spisebrikker.

Og nå blir det en tur ut i frisk luft – det hjelper alltid mot hodepine.

Hva gjør du når hodet verker og du ikke er på topp?

Klem fra Helse-Tine.

Trenger du å kontakte meg, så send mail til tinecec@gmail.com