Annonse

Jeg er ikke redd lenger i Barcelona, jeg har gått gatene nå overalt, snakket med mennesker, truffet en venn, chattet med venninner. En venninne er i Barca med jobben og jeg vil møte henne på stranden, jeg er sulten etter kontakt. Ulykksalig nok er hun og jobbkollegene på en strand 3 kilometer unna. La Barceloneta er lang og uoversiktlig, vi lurer begge på hvor vi egentlig er.

«Jeg er matt og jeg gir opp å finne henne, jeg har allerede betalt 20 euro for solstol og parasoll og vil lese ferdig en bok av Lucinda Riley – Skyggesøsteren.»

Tittelen er morsom, synes jeg, jeg har selv en søster som i sin tid påsto at hun hadde levd i skyggen av meg, og det er komisk – jeg som alenemor som har kavet så mye for å få ting til og holdt på å gi opp så mange ganger – men jeg er kanskje flinkere til å se og nye solgløttene og gi uttrykk for glede. Misunnelse kan rasere selv de beste relasjoner, tro du meg.

Nok om det. (Too much sorrow, and couldnt give a damn anymore, really.)

Jeg får til et møte med venninnen og hennes kollega i luksushotellet W ved enden av stranden. Jeg har lenge drømt om en drink i toppbaren der. En dag var jeg også innom resepsjonen, men da hadde jeg vått hår, kort dongeri-shorts, sekk på ryggen, hadde sand i sandalene og så ut som en hippie.

«Vær forsiktig med hvor du går, sa dørvakten, det er egentlig ikke lov med sekk, og herrer slipper ikke inn med shorts, kanskje kvinner.»

Nå er det kveld og vi har pyntet oss med kjoler og det er deilig med litt mer luksuriøse omgivelser enn hostellet jeg bor på ved Rambla. Det føles også godt å snakke norsk og bare slappe av med noen norske damer en kveld.

Men hvor lenge var prinsessen i paradis? Damene, som også bor på et slitent hostell et sted i byen, er travle med sitt og skal hjem. Så jeg er fortsatt på egen hånd. Jeg bestemmer meg for å ta en turistbuss hvor man kan hoppe av og på hvor man vil, bare for å gjøre noe annet enn stranden.

«Den pakistanske verten sier at jeg kan kjøpe billett til turistbussen et kvartal nedenfor hostellet.»

Han blir med meg helt ut på den knøttlille balkongen for å peke ut retningen, og et sekund eller to ser jeg for meg at han i raseri dytter meg utfor. Jeg er tross alt en brysom gjest som har klaget på lite vann i dusjen og gitt uttrykk for at jeg ikke akkurat stortrives og nattevakten skrek til meg en natt fordi jeg hadde ringt på for mange ganger. Men, neida, han vil bare mitt beste, selvfølgelig.

Å ta denne bussen denne lørdagen er det beste jeg kunne gjort, for da får jeg også vite om at det samme kveld skal foregå en demonstrasjon mot terror: Billettprisen er i dag ekstra billig fordi at i dag må de pga demonstrasjonen avslutte før. Vanligvis går bussen til kl 21-22, mens i dag avslutter de kl 18 grunnet i respekt for demonstrasjonen og de rammede.

Hvor, spør jeg, hvor går den og kan jeg delta?

«Plaza Catalunya, sier sjåføren unnvikende, ja du kan delta. Om du vil, sier han undrende.»

Så endel timer senere, etter å ha sett alle attraksjonene og avsluttet med besøk ved la Sagrada familia, tar jeg metroen til et stoppested nær Plaza Catalunya.

Det er en halv millioner mennesker som deltar, skal jeg lese senere, og kongefamilien er tilstede. Det er et helikopter over hodet mitt mens jeg sender live til mine venner på FB, og jeg tror det er for å beskytte oss som går i demonstrasjonen, men det er nok aller mest på grunn av den spanske kongen.

Det er overveldende.

«Jeg finner ikke ord,» som en jente sa, når jeg spurte henne hvordan det var å være student i Barcelona og gå hjem den dagen terroren skjedde. Speachless.

De andre kvinnelige kontaktene mine sier: Vær forsiktig.

Det er vanskelig å finne dekkende ord, uten at det blir klisjeer.

Men noe… Alle menneskene, alle blikkene, all sorgen, all tilstedeværeheten, alle rosene, de gule og røde rosene som i det spanske flagget, alle politimennene, alle klemmene, alle barna med blomster i hånden, voksne, grovbygde menn som nær gråter når de legger blomster ned til minne om ofrene.

Etter fullendt tur, er jeg svimmel, sliten og sulten og rømmer inn på en tyrkisk restaurant og bestiller et glass hvitvin.

«Kanskje litt mat også madam? spør den unge servitøren. Nei, sier jeg eller jo. Jeg bestiller en liten porsjon halal kebab.»

Vel hjemme på hostellet dusjer jeg og kler meg om for utekveld, kanskje disco, men bena vil ikke bære meg, jeg er nummen.

Jeg er sliten, jeg blir på hotellrommet hele kvelden til ende og sovner av utmattelse.

Annonse

Hva er det jeg gjør disse dagene? Jeg er mye på stranden, det føles trygt der. Det er politi i gatene og de er også i strandområdet. Noen ser jeg også på stranden, La Barceloneta, og det føles betryggende. Det er mye folk, og de ser ut til å slappe av, de bader, spiser, koser seg og slapper av, akkurat som man vanligvis gjør på en strand.

Første gang jeg går fra hotellet og over broen for å komme til shoppingområdet Maremagnum, er jeg redd. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Forrige gang jeg var i Barcelona, alså for et par måneder siden, var alt idyll, men nå, fordi det kun er 4-5 dager etter et terrorangrep, er jeg mer skvetten og jeg smiler ikke så mye til folk som jeg vanligvis pleier. Jeg går også inn til siden når jeg hører lyden av varebiler. Både øyne og ører er vidåpne.

Det er naturlig, tenker jeg med meg selv, men dumt, veldig dumt. Normalt ville jeg smilt til og snakket med flere fremmede mennesker.

Noen viktige møter blir det likevel, og jeg skal nevne noen av de her:

To unge menn jeg treffer på en restaurant like ved hotellet, en kveld. De spør om de kan kjøpe et glass vin til meg, de ser jeg sitter alene. Jeg sier jeg venter på en venn, men han er forsinket og jeg setter meg og prater med dem og får et glass hvitvin.

Den ene gutten er halvt amerikansk såvidt jeg husker. Han er i jobb, noe pr-greier. Han har rastahår og er kul men veldig rastløs, det ene benet rister og han innrømmer at han røyker hasj for å roe seg ned. Han er blitt testet for ADHD og det er ikke noe sånt, men han har oppmerksomhetsproblemer. Om terroren sier han: «De guttene ble ødelagt av en dårlig imam, det er fryktelig, men vet du hva:

«Til syvende og sist må man bruke hodet og tenke selv og det gjorde de ikke.»

Han viser meg video fra åstedet, som han har fått fra venner, jeg orker ikke å se, det er døde mennesker i gaten. Han sier han tror på skjebnen, var det meningen at han skulle blitt drept den dagen, så ville han blitt det, men når han ikke ble det, så var det en mening bak det.

Vennen er afrikansk: Han sier at hvor mange mennesker blir ikke drept liksom og du får aldri lese om det i nyhetene noengang? Så det som skjedde her i Barcelona for fem dager siden det gidder han ikke å prate om. Kan vi ikke dra til ditt hotellrom, sier han?

Jeg prøver å finne på en hyggelig unnskyldning, men min forsinkede venn kommer, han er fra Iran. Den afrikanske gutten ser fryktelig skuffet ut.

Jeg takker for møtet og vinen, smiler og går.

Den amerikanske, rastløse gutten roper etter oss: «Where are you taking this lovely lady?»

Møte med en pakistansk gutt som jobber med å selge billetter til nattklubber på Rambla: Han stopper meg en sen kveld jeg er på vei hjem, det er mørkt, han har skjegg og snakker høyt til meg jeg blir litt redd, jeg kan ikke veien hjem. «Få låne telefonen min, jeg skal vise deg noe,» sier han. Jeg gjør det og han smiler skjevt: «Jeg er til å stole på, men det der gjør du aldri igjen – det er kjeltringer her som ville stukket av med den.»

Han insisterer på at jeg skal lagre nummeret hans på WhatsApp, det gjør jeg og to morgener etter inviterer han på kaffe: Han vil først ikke snakke om angrepet. Først når jeg sier jeg er journalist og VIL høre historier, kommer det:

«Jeg var like der det skjedde, sier han. Jeg så alt. Jeg gikk hjem og i tre dager bare satt jeg inne i leiligheten min og klarte ikke å gå på jobb. Jeg var langt nede. Helt ferdig. Arbeidsgiveren min sa jeg kunne gå på jobb, men jeg orket ikke – og det var politi overalt også.»

Det er tydelig at han ikke liker politi.

  • 50 % turister har kansellert turen, sier han. Det pleier å være mange flere turister her i august.

Se, fortsetter han, og åpner en video på mobilen. Også han har video av døde mennesker på Rambla. Igjen sier jeg at jeg ikke orker å se, men jeg takker for cola lighten og praten.

Tre voksne spanske menn på en salsaklubb langt oppe i byen i det spanske området: Den første er salsa- og språklærer.

3 ganger spør jeg om  terroren før han vil snakke. Han later som om han ikke forstår. Jeg sier at dette har skjedd meg flere ganger og at jeg lurer på hvorfor og han sier at det blir for mye. De orker ikke å snakke om det. Det er gått nesten en uke, og livet må gå videre.

«Det blir for mye, gjentar han og blir trist i blikket.»

Så forteller han at en nær venninne hadde et møte på Rambla kun en time etter terrorangrepet. Han snur seg bort, for nå vil han ikke prate mer. Musikken starter opp og stemningen tar seg opp, det er smil, latter, drinker og fyrrig salsa ledet an av en cubansk, spretten lærerinne. Jeg er ikke tilskuer, så jeg deltar også i dansen, som er full av liv.

De to andre mennene tar jeg følge med hjem. En av dem, en informasjonsansvarlig kjører meg hjem og vi kjører gjennom Rambla. Han blir helt satt ut når han ser alle blomstene og  lysene. Han har ikke kjørt her siden før angrepet, ikke sett det. Han er voldsomt berørt. Ikke bare på grunn av synet av dette, men fordi han vet at gjerningsmennene ville ødelegge mye mer av Barcelona. «Lasagrada Familia, mumler han. De ville slå til der.»

Jeg gir ham en klem, sier ciao og drar hjem. Vi skulle egentlig møtes på dans igjen neste kveld, men mine norske venner er forsinket til møtet, og jeg rekker det ikke.

En sykkeltaxisjåfør: «Sorry, madam? Hm? What?

Han later som flere andre som om han ikke forstår at jeg spør om hans inntrykk etter terroren forrige torsdag. Det er under en uke siden, han må forstå hva jeg snakker om. Men smerten er for stor og det er for nært og kanskje var han, en uskyldig sykkeltaxisjåfør, redd for å bli drept selv, eller at hans kone skulle bli rammet… Kanskje er de redde for at det kan skje igjen, og han vet ikke hvem jeg er og hvorfor jeg spør. Trolig vil han også unngå å skremme bort enda en turist.

Familien er fra Argentina og faren hans har drevet strand-bar i Brasil. Selv heter han Adonis. Så bra, sier jeg, som en gresk gud.

Siste møte: En amerikaner på en frokostrestaurant nær Rambla. Han har mistet flyet hjem og må bli et par dager til. Han sitter og skriver i en dagbok og vi kommer i snakk. Vi snakker om Younes, han som kjørte varebilen og ble terrorist.

«Kanskje du kan skrive om det, sier han – hva er det som gjorde at han endte livet i en alder av 22 med å drepe uskyldige mennesker på Rambla? Hva er det som gjør at en ung gutt blir terrorist. Vi er begge enige om at det er en god ide.»

 

 

Annonse

Jeg har landet på mitt slitne hostal i enden av La Rambla mot sjøen. Jeg har åpnet døren ut til min knøttlille balkong hvor jeg ser ut i et øde og litt skummelt gatesmug og snakket igjen med husverten.

«Her bor du så sentralt,» sier den lille pakistanske, middelaldrende mannen. «Du er i nærheten av alt.» 

Jeg spør hvorfor det kommer bare knøttlite vann ut av dusjen, han svarer at det er mest for par (??) Trenger par mindre vann i dusjen? Nei, men han har et ekstra felles bad med dusj på gangen der det kommer mere vann. Den ene gangen jeg bruker det senere, oppdager jeg at det kun er iskaldt vann der og da hjelper det ikke at det er mye.

Men uansett, det går an å dusje med selv miniatyrlite vann så lenge det er varmt vann som kommer ut av dusjhodet. Det går også an å legge dusjslangen ned i det mikroskopiske badekaret slik at jeg slipper å høre på den irriterende lyden av rennende vann.

«Jeg får vasket håret, og føler meg med ett mer oppkvikket og lettere til sinns.» 

Jeg leser nettavisene på den lille bærbare macen jeg har med meg, og leser at gjerningsmannen nå er tatt: 

«Spansk politi bekrefter at Younes Abouyaaqoub (22), mannen som er mistenkt for ha utført terroraksjonen på La Rambla i Barcelona, er skutt og drept  i byen Subirats, vest for Barcelona.»

På impuls sender jeg live fra hotell-rommet på Facebook. Jeg vet nå mer om han, da har jeg finlest nyhetene: Younes og vennene fra den lille byen Ripoll utenfor Barcelona var dagdrivere, de spilte ikke bare fotball og var hyggelige mot naboene som før nevnt – de sloss når de kjedet seg og de ruset seg, blant annet på hasj. Og de gikk i moskeen.

Det var her det fatale skjedde: En imam tilbød seg å hjelpe guttene på rett kjøl. Utenfor moskeen inviterte ham dem på møter. Men i stedet for å bygge dem opp, hjernevasket ham dem og gjorde dem om til sinte radikale menn og forberedte dem til terrorangrep.

Sårbare gutter uten fremtid, ble brukt i et råttent spill. Det er til å bli rasende og vettskremt av. For hva ligger bak, hvor planlagt var det, hvor stor rolle spilte IS i dette grusomme angrepet på Barcelona og en handlegate i Ramblas?

Så mange uskyldige mennesker drept for ingenting – så unge gutter som utfører en så  meningsløs handling og selv blir drept.

Hvordan kan man forstå det? Hvorfor ender noen som terrorister mens andre unge mennesker opplever smerte, fattigdom, utnyttelse og verre ting uten å bli det?

Det er likefullt en lettelse at han er tatt, for jeg er her det skjedde, på La Rambla og jeg slipper å være redd for at han fortsatt er her.

«Men nå skal jeg ut å treffe venner og snakke med folk i gatene og jeg er sulten, jeg trenger mat.»

Annonse

Jeg ankommer Bacelona flyplass mandag formiddag, knappe fire døgn etter at terroren skjedde. I løpet av helgen har jeg flere ganger vært i tvil om jeg skal reise. En venninne ringte meg og sa – dropp det. Andre sa – vær forsiktig. Andre igjen sa – det er sikkert tryggere i Barcelona nå enn noe annet sted i verden.

Jeg valgte å lytte til det siste. Og  nå har jeg tatt flybussen inn til byen og nærmer meg Ramblas. Jeg har følge av en bekjent, en muslim, som også skal ha ferie her, og som er like opprørt som meg over terroren.

«Jeg skulle ha vært her og fanget sjåføren,» sier han stadig. «Så hadde jeg kommet i nyhetene.»

Han forstår ikke hvorfor politiet ikke klarte å stanse ham.

Men det skjedde jo så fort, gjentar jeg – de klarte ikke å stoppe ham. Å stanse en gutt som går amok i varebil og kjører siksak nedover en turistgate for å drepe,  er vanskelig.

Jeg sender live fra plaza Catalunya på Facebook og er beveget over alle blomstene, bamsene og lysene.  Jeg sier at jeg får noe av samme følelsen som etter 22. juli her hjemme. Da var jeg også i byen med mine barn og det var like hjerteskjærende.

Jeg ankommer hotellet, og er like ved å snu, for det er mer enn 50 trappetrinn å gå, uten heis, det er skittent, slitent og ikke slike forhold jeg normalt trives under. Verten på hostal Turisol, han er fra Pakistan, begynner å le når han ser at jeg setter meg ned på den loslitte sengen og nesten begynner å grine. Det er typisk meg når inntrykkene blir for mange og jeg er sliten etter en flytur hvor jeg har tatt Vival på grunn av flynerver. Alt føles for mye og hodet løper løpsk.

«Madam, du kan reise i morgen og få igjen pengene om du ikke trives. Slapp av,» sier han.

Jeg nevner terroren og han svarer ikke først. Terroren, gjentar jeg, høyere og tydeligere denne gangen. Han blir smal i blikket.

«Rubbish kan happen everywhere,» sier han.

Det er alt han vil si om saken. Så rart. Jeg hadde ventet meg at folk her ville prate i vei om det som skjedde for kun fire dager sammen, men nei, det er motsatt.

De vil ikke.

«OMG. Legg deg og sov litt, og flytt til Plaza Espana slik som meg. Det er bedre å bo i ett av de spanske områdene nå,  foreslår min muslimske bekjent. Deretter tar han kofferten sin og går.

Jeg er alene og jeg vil ikke være her. Hjelp. Jeg lengter hjem og vil likevel ikke dra noe annet sted.

«Gjerningsmannen, han som kjørte bilen er ennå ikke tatt. Hva om han gjemmer seg i nærheten av La Rambla, her?»

Annonse

Torsdag 17. august klokken 17 raste en ung mann gjennom La Rambla i Barcelona i en hvit varebil . Han drepte 14 mennesker og skadet mer enn 120. Skal jeg dra tilbake?

Da terroren rammet i Norge var jeg i Hellas på ferie med sønnen og en vennegjeng. Da terroren rammet i Barcelona torsdag 17. august 2017 hadde jeg akkurat planlagt en uke ferie der. Jeg hadde bestilt innkvartering på Ramblas, like ved der en hvit varebil drepte 14 mennesker og såret mer enn 120 mennesker.

Jeg er nummen av å lese om angrep etter angrep på uskyldige mennesker og føler at jeg snart ikke orker å ta inn mer.

«Skal jeg være så feig at jeg uteblir fordi byen er rammet i sitt hjerte?»

Venner sier det er greit, jeg kan booke om flybillettene og dra et annet sted. Norwegian lar meg booke om flybillettene gratis på grunn av terroren som akkurat rammet.

I mai-juni tilbrakte jeg en måned i byen på språkkurs og alt var idyll.

Nå er det kaos.

«Sønnen min som jeg har vært alene med er 23 år. Gutten som kjørte lastebilen nedover Rambla i siksak for å drepe flest mulig mennesker, var 22.»

Mens min sønn jobber deltid i en matvarebutikk, forbereder seg på nytt studie i høst og nylig har flyttet i ny leilighet med sin kjæreste – satt denne gutten i en forlatt enebolig på landsbygda utenfor Barcelona sammen med andre unge, radikaliserte og planla terrorangrep.

«Naboer beskrev han og de andre guttene som snille og hjelpsomme gutter som sparket fotball i gaten, og skjønte ingenting.»

Kunne dette være den samme gutten som kjørte siksak gjennom Barcelonas paradegate for å ramme flest mulig? Horribelt. Kunne det skjedd med min sønn og hans kamerater – om de hadde vært oppvokst i et  land med mye mindre muligheter og uten gode voksenpersoner rundt seg?

Det føles utenkelig. Uansett hva jeg tenker, er alt bare trist. Hva gjør jeg nå på las Ramblas i Barcelona? Skal jeg drikke cava og spise tapas og late som ingenting, eller skal jeg snakke med folk om terroren, høre om de er berørt, om de er redde.

«Skal jeg se opp og hoppe til siden hver gang jeg hører lyden av en varebil?»

Jeg har avtalt noen møter, tenkt å danse salsa på kvelden, men er det egentig viktig, tenker jeg. Alt blir så smått.

Den tyrkiske restauranten der de først trodde at gjerningsmennene hadde barrikadert seg, er trolig den samme jeg besøkte en kveld i juni sammen med to venner .

I kommentarfeltene i norske aviser leser jeg at vi ikke vet hvilke muslimer vi kan stole på og derfor må sperre alle ute akkurat som Spania nå må sperre ute alle med bakgrunn fra Marokko.

Løser det utfordringene med integrering og ekstremisme?

Jeg er på morgenflyet med Norwegian og det er tid for å stenge sosiale medier ute.

«Når jeg kommer frem skal jeg bestille meg en kaffe, take away – en café a llevar.»

 De første nyhetene etter terroren:

 

  • Totalt 14 mennesker er bekreftet drept og over 120 såret etter etter angrepene i Barcelona og Cambrils.
  • En hvit varebil kjørte opp på fortauet på paradegaten La Rambla rundt klokken 17 torsdag. Den kjørte rundt 500 meter og traff mange mennesker.
  • Åtte timer etter angrepet i Barcelona – natt til fredag – kjørte en bil inn i en folkemengde i havnebyen Cambrils, om lag tolv mil sør for Barcelona. Fem personer som var i bilen, ble skutt og drept.
  • Varebilsjåføren i Barcelona-angrepet skal være en av personene politiet drepte i Cambrils, meldte lokale medier fredag kveld. Dette er ikke bekreftet av lokale myndigheter.
  • Hittil er fire personer arrestert etter terroren. Politiet jakter ytterligere fire navngitte menn mellom 17 og 24 år.Ifølge katalanske myndigheter, er personer fra 34 land såret eller drept etter terroren.

Skolen der jeg studerte spansk i mai-juni, Camino Barcelona la like etter terroren ut denne meldingen for ikke å skremme bort elevene:

Barcelona yesterday, today and tomorrow…
Hello everyone!
Thank you for all of your messages of support. We are pleased to say that our students and staff at Camino are all safe, well and going about their normal lives. We will not let this horrible event affect our school. Yesterday, everyone in this beautiful international city was exceptionally supportive: people were helping each other, buses and taxis were running for free, hotels were accepting displaced guests without pay. We assure you that the people of Barcelona and all of its authorities are doing everything that they can to ensure that all citizens and visitors to Barcelona feel safe and cared for. The truth is that, despite this horrible event, life is going on as normal in Barcelona, people going out for a walk, shopping, eating out in the terraces, enjoying the sunshine and the beach – just doing all the fun things that people normally do here every day – the things that make life in Barcelona so special and enjoyable. We hope that this terrible incident does not stop you from coming to Barcelona because you feel uneasy or frightened about coming here, as this is what the terrorists want to happen. Our thoughts and prayers are with all of those who have been affected by this awful tragedy, whether directly or indirectly, and our determination is to carry on as normal and not let a criminal act of this kind affect the school, our students or anyone who wants to come and enjoy this wonderful city.

Annonse

Jeg er forbanna. Sønnen solgte en bil i februar med klar avtale om at ny eier skulle betale årsavgiften. Men den nye eieren betalte ikke.

Nå har månedene gått og det dukker opp et krav fra Skatt Øst i postkassen: Jeg, som var juridisk eier av bilen, må betale over 3000 kroner i årsavgift pluss et gebyr på 250 kroner for en bil vi ikke har lenger.

Er det mulig? Det er mulig.

Vi oppsporer kjøperen. Det er en utlending og jeg får en med samme morsmål til å ringe ham på nummeret der vi inngikk avtalen. Men en fremmed mann svarer: Han hevder at han ikke vet noe om bilen, han har bare overtatt simkortet! Hva nå?

Jeg ringer Skatt Øst og forlanger å få fakta i saken. Skal jeg betale årsavgift på en bil som en annen triller rundt med uten å ha gjort opp for seg? Vi er lurt og jeg er sint.

Damen fra Skatt Øst sier at de ikke bryr seg om hvilke avtaler som inngås ved salg av biler.

«Den nye eieren har fått purringer frem til mai, sier hun. Deretter har han solgt bilen videre til et gatekjøkken.»

Også dit er det sendt krav om betaling av årsavgift. Men årsavgiften ble fortsatt ikke betalt. Nylig ble skiltene inndratt og befinner seg nå på en trafikkstasjon langt utenfor Oslo.

Nå kommer kravet til meg.

«Denne parkerte bilen uten skilter som har skiftet eier to ganger siden sønnen solgte den, er JEG nå ansvarlig for å betale årsavgift for pluss straffegebyr!»

Hvis ikke følger inkasso og tvangsinndriving.

«Du kan jo prøve å oppspore første kjøper,» sier damen fra Skatt Øst og jeg noterer meg navn og adresse på XX.

Ved litt detektivarbeid, finner vi et konglomerat av firmaer,  telefoner samt et par mailadresser på mannen.

Jeg googler og finner ut at flere har vært i lignende leie situasjoner ved bilsalg: I et forum foreslår en fagkyndig at jeg kan søke regress (krav på å få dekket et pengebeløp man har betalt på vegne av en annen) og varsle XX om at dersom det ikke betales blir det gebyrer og sak med forliksrådet.

Samtidig blir vi anbefalt å anmelde saken, og sønn og samboer drar til politistasjonen. De føler at de blir møtt med et skuldertrekk og ”care”: – Det er mye av dette, sier de. Vi må regne med å anse pengene som tapt.

«De gidder ikke engang å ta en telefon til mannen som vi har bilde og data på. Utrolig dårlig behandling når to søte norske ungdommer kommer og ber om hjelp!»

Like etterpå får jeg en telefon fra Oslo-politiet om at en slik sak ikke kan anmeldes og at de vil sende ameldelsen i retur. Jaha? Jeg tar saken i egne hender, og skriver et brev om regress til XX der jeg krever summen for årsavgift betalt inn til min bankkonto.

«Han kommer aldri til å betale. En kjeltring. Disse folka hører bare på politiet,» sier en utlending fra samme land.

Er det virkelig så rått? Vi er snille mennesker som stoler på folk. Jeg har vært lærer for innvandrere, jeg kjenner mange hyggelige utlendinger og har forsvart dem ofte. Nå føler jeg meg dum. Skal vi begynne å hate utlendinger vi også nå da? Er det noe jeg ikke vil, så er det det. Det må ikke skje.

«Jeg kjenner en klump i magen, for jeg liker ikke å bli lurt. Det føles så utrolig kjipt. Samtidig synes jeg sønnen skulle sikret seg en bedre avtale.»

Men jeg synes synd på sønnen også, som fattig student. Han har ikke råd til ny bil, tar for tiden bussen og trenger ikke flere regninger. Han og samboer lever på stramt budsjett. Må årsavgiften betales av oss, er bilen så godt som gitt bort gratis og det hadde vært bedre å vrake den.

«Jeg ser for meg en lang prosess for å kreve inn beløpet, kanskje tar det år, kanskje aldri om kjøperen er konkurs. Men så kommer det en telefon.»

Det er bilkjøper XX som melder seg. Han sier han har solgt firmaene og bilen og at de nye eierne skulle betale og ordne opp men ikke har gjort det. Han er lei seg for at vi fikk regningen. Nå vil han møte oss på biltilsynet og ordne opp i alt.

«Er det virkelig mulig at saken skal få en lykkelig slutt likevel? Vil han møte opp?»

Sønnen og jeg stiller til avtalt tid, og XX møter oss med et smil.

«En avtale er en avtale,» sier han – og det er jo jeg som er ansvarlig selv om bilen er solgt videre.»

Det er nøyaktig det jeg hevdet i brevet til ham og jeg nikker.

XX betaler i luken og vi shaker hands med utlendingen, sønnen og jeg.

Jeg er skjelven, for jeg hadde ikke ventet at det gikk an å få til en løsning. At jeg skulle lykkes i å ordne opp når politiet sa de ikke kunne gjøre noe.

Selv min utenlandske venn sa at jeg måtte vente meg et møte med kjeltringer som ikke var villige til å gjøre opp. Det er mye dårlige folk i Oslo nå, sa han. Jeg håpet at det ikke var sant, og ble positivt overrasket.

«Mannen i luken smilte også. Jeg tror han var glad over å se saken løse seg  rett foran øynene sine.»

Vel hjemme fant jeg et brev fra Oslo-politiet om at saken likevel er anmeldt. Jeg skrev sporenstreks en mail:

«Dere sa dere ikke kunne hjelpe oss og at vi måtte ordne opp selv. Det har jeg nå gjort,  og i går møttes vi på biltilsynet og XX betalte årsavgiften. Anmeldelsen trekkes derfor tilbake.»

«Jeg er lettet og fortsatt litt utenfor meg selv. Men jeg velger fortsatt å tro på det gode i menneskene.»

Moral: Selg aldri en bil i god tro om at ny eier betaler årsavgift. Det er du som blir sittende med regningen. Det er du som må ordne opp med bilkjøperen – helt alene. Skatt Øst bryr seg ikke. Heller ikke politiet, de gidder ingenting, selv ikke ta en telefon for et ungt par som ber om hjelp. Selger du bil, så legg summen for årsavgift på summen du vil ta for bilen, og betal årsavgiften selv! Ikke vær så godtroende som oss – selv om vi nå kan juble over en lykkelig slutt på en bilhistorie der det så svart ut.

Godt salg!

Og XX, du viste deg å være en ganske allright fyr, likevel.

Klem fra Helse-Tine – litt klokere. 🙂

Trenger du å kontakte meg? Jeg er journalist og blogger og nås på tlf 92222406 og mail tinecec@gmail.com

Etter at jeg skrev dette innlegget, har flere reagert. En leser viser til et dokument som tvertimot sier at kjøper og ikke selger har ansvaret for å betale årsavgiften og skriver: «Dette er jo en god sak. Lurer på hva det juridiske grunnlaget er for å pålegge selger å betale for en eiendel som er avhendet. Dette må det ryddes opp i på politisk hold.»

Jeg er helt enig!

Les om en annen som fikk samme problem her.