Annonse

En helt vanlig dag på jobben

22. september | Artikler Read post in english

Jeg har lunsjpause på café, jeg er sunn og økonomisk og koser meg med dagens grove baguette med grønnsaker. Da stikker det plutselig til i ryggen, og jeg skriker av smerte.

Klokken 08.00. Rekkehuset mitt trenger vask etter ferien, og jeg har ikke orket å shine det. En venn påpeker at jeg bør ringe en polsk dame som er god på rengjøring og nå har jeg gjort det. Hun ba om å få komme klokken 08.00, men jeg fikk utsatt det til 09.00. Nå rekker jeg å stå opp, kle på meg, drikke kaffe, svare på noen mail, takke nei til en jobb som tar for lang tid og rydde unna det verste før hun kommer.

Klokken 08.10. Vennen skriver til meg at hans bekjente som har hjulpet meg med noe arbeid i huset, er forelsket i meg og vil skille seg fra kona han har søkt familiegjenforening for. Jeg svarer:

– Slutt å tulle. Nei, nei, nei!.

– Det er ikke tull, det er sant, svarer vennen.

– Han har jo fem barn og kone, han må vente på dem. Og jeg er ikke hjemme! Nei, nei, nei!

Klokken 09.00. Den polske damen kommer presis. Jeg takker for at hun kunne utsette en time, hun har en travel dag med mange vaske-jobber. Selv har jeg også en travel dag, jeg har bil på service. Jeg skulle hentet bilen i går, men bremseklossene de byttet ved forrige service fungerte ikke og de vil gjøre jobben på nytt.

Klokken 09.20. Jeg ankommer Elixia gående med sekk på ryggen. Jeg tar alltid bilen og føler meg sårbar og naken uten. Jeg er akkurat tidsnok til å få meg frokost der; kornblanding med Biola bringebær. Jeg leser noen aviser, skifter til treningstøy og setter meg ved romaskinen. Der har jeg oversikt og føler jeg får god flyt.

Klokken 10.30. Verkstedet ringer: Bilen er klar og de har skiftet bremseklosser, men den er ikke EU-godkjent. What? Et bremserør må skiftes, det koster 2500 kroner pluss montering og det kan de ikke gjøre nå, jeg må ha ny avtale. I tillegg anbefaler de understellsbehandling.

Jesus! Hvor mye skal jeg påkoste denne ti år gamle priusen?

Jeg tar toget til verkstedet og spør meg frem. Gudskjelov får jeg tilbake bilen, og de har satt på helårsdekkene.

Klokken 12.00. Jeg er på et storsenter for å ordne neglene mine, spise lunsj og gjøre noen ærend.

Jeg har lyst på pommes frites, softis og boller, det er billig også. Alltid på salg.

Men jeg bestemmer meg for den sunne varianten – dagens sub med grovt brød, kalkun og grønnsaker. En arbeidsgjeng med utenlandske menn og to norske sjefer står i køen bak meg. De er så søte. Her skulle Listhaug vært, tenker jeg, og sett det gode samholdet. Jeg googler og ser at de jobber med arbeidsklær. Så skjer det.

Klokken 12.15:

Au! Det er sjelden jeg banner, men nå gjør jeg det.

Det stikker til nederst i ryggen, under blusen og det er verken akupunktur eller SM – det er en illsint veps.

Jeg reiser meg, veiver med armene, får vepsen løs fra huden, den faller på gulvet, fortsatt levende. Arbeidsgjengen stirrer på meg. – Veps, sier jeg, veps! De nikker medfølende. Jeg raser inn på apoteket og sier jeg må ha noe smertestillende. En utenlandsk ansatt smiler: – Vepsen fant ikke noe annet å kose seg med?

Det er folk som dør av vepsestikk, sier han, det har han hørt.

Han gir meg xylocain, den tar smerten, sier han.

12.25. Xylocain tar ikke smerten, for noe jug. Det verker og svir og det er hovent. Jeg går tilbake til Subway og forteller om stikket. ”Da var det den vepsen som fløy over her som vi ikke klarte å ta,” sier to unge ansatte.

Jeg spør om jeg kan få en gratis kaffe som plaster på såret, og det får jeg.

Eieren kommer tilfeldig og sier hun skal ta det opp med senteret; de er gode på rengjøring, sier hun, men hun skal likevel høre om de kan få bukt med veps som kommer seg inn av inngangsdøren.

13.30. Jeg har time hos en hudpleier fra Pakistan som tilbyr manikyr og pedikyr mens hun tar opp fag fra videregående – påbygg. Hun har lang vei til jobben, halvannen time, og hver kveld er hun på skolen.

Noen ganger er hun så sliten når hun kommer hjem, at hun er helt ferdig.

Vi diskuterer fraværsreglene og er enige om at det er dustete at man nektes karakter i faget om man har mer enn 10 prosent fravær. «Nå er det mindre fravær, men elevene viser lite interesse i timene,» sier hun. Vi er begge for mer frihet for slitne elever! Vi snakker om valget og hun sier med et sukk at hun kjenner ikke mange som stemte i høst; det handlet jo bare om innvandring. Det må da være mer å snakke om?

Hun kommer fra en moderne familie hvor hun får bestemme selv.

Far har jobbet i en norsk bedrift i alle år og hun håper han kan være med å spleise på bil til henne – hun bruker så mye tid på å reise kollektivt. «Kanskje du kan finne en kveldsskole med samlinger hvor det ikke er så strengt at du kollapser», sier jeg og bestemmer meg for rød, plommefarget lakk på neglene.

15.00 Jeg er tilbake på hjemmekontoret og jeg gjør research på en artikkel jeg skriver. Jeg dytter momenter inn og ut og klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal ta med. Saken blir for lang, jeg må stryke noen avsnitt og det er vanskelig. Det skal være korte artikler nå, ikke lange portretter som jeg lærte å skrive en gang.

Samtidig får jeg sms fra vaskedamen; hun er sur og sier jeg må bestille vask oftere, i dag var det skittent – det tok for lang tid.

Jeg beklager og sier det aldri skal gjenta seg, det har vært ferie. Tøff dag her og, svarer jeg, jeg må betale for ny reparasjon på bilen og ble stukket av en sint veps. Hun svarer ok med smilefjes. Puuh.. lettelse.

17.00. Jeg tar toget til Oslo for å delta på et bok-event på Cappelen Damm. Det er så koselig på disse eventene.

Jeg synes det er helt fantastisk at forlaget inviterer til boklanseringer med foredrag, bobler og fingermat – helt gratis.

På toget ringer en kontakt fra Barcelona, det føles mer eksotisk å sitte på lokaltoget, når jeg snakker med noen i Spania. Vi blir brutt hver gang det er tunnell, men på WhatsApp kommer samtalen tilbake. «Når kommer du neste gang,» spør kontakten. Jeg føler meg levende.

17.45. Jeg er ofte med venninner på events, men i kveld er jeg alene. Det skal handle om humor-boken til LENE HVAL, Balladen med fasaden,.

I løpet av ett minutt skjønner jeg hvor mye folk skjuler bak tujahekker og fine villafasader.

De to damene ved siden av meg i godt hold, forteller sjokkert om en mann som ikke inviterte sine egne foreldre i 50-årslaget sitt, han liker dem ikke. Skandale! Hvor mye mer er det ikke, tenker jeg, kjenner et stikk i hjertet – og nyter fingermaten og cavaglasset. Kan jeg ta to ganger?

17.55. Advokaten min har sendt et brev på mail angående ferdselsretten som naboen nekter meg. Om det ser ok ut, kan hun sende det til motpartens advokat i kveld?”

«Ser fint ut, bare send,” svarer jeg per Iphone.

Hun svarer ”flott, nå rakk du meg akkurat før jeg går fra jobben.” Jeg tenker at hun er dyktig og jobber sent, og at jeg kanske får gi slipp på huset, shine opp, selge og la naboen seile sin egen sjø.

18.00. Det er morsomt å høre på Lene Hval. Hun har med dukkehuset sitt og snakker om alt figuren hennes, eksfrue Nora Helmer i Holmenkollåsen er opptatt av. Lene har gjort suksess med serien Dollhouse i Aftenposten og nå er det blitt bok.

Det er mye selvironi om alt fra blekemiddel på tennene til å hanskes med aupair og bonusmor.

Jeg får lyst på boken. En eldre dame et stykke bak, smiler fra øre til øre, jeg har sjelden sett noen så sprekkeferdig stolt og blid. Så forteller Lene at det er moren hennes og at hun har sydd klærne til Barbie i dukkehuset.

For en skjønn mamma! Kan jeg låne henne? Kvelden er fin.

21.00 Jeg er hjemme i dukke… jeg mener rekkehuset. Jeg skriver ferdig artikkelen og legger den inn på et teknisk system , chatter med noen venner, min sønn, kommenterer på innlegg om hvorvidt det er bedre service i Hellas enn i Spania og skriver på Facebook om Kähler-vaser som alle fruer ifølge Lene må ha. Jeg finner ut at jeg har en selv også, kjøpt på salg. Det var sønnens kjæreste som begynte og nå synes jeg også de er fine.

At det er fasadevaser, driter jeg i. De er kule.

Jeg hadde en fake designerveske med meg på seminaret kjøpt av en kjekk marokkaner i Barcelona, det er kanskje ikke helt innafor, men det får gå. Hvem ser forskjell i nattens mulm og mørke, liksom?

23.30. Jeg har spist kokte grønnsaker med pasta-saus, jeg gadd ikke å lage middag.

Vepsestikket har sluttet å verke, men jeg kjenner fortsatt murringen.

I morgen er det freddan, og jeg booker et par treningstimer på Elixia-appen; styrke og yoga. Jeg tar en dusj med den nye dusjoljen som etterlater huden myk og glinsende i stedenfor knusktørr og sovner til lyden av nattoget som durer forbi nederst i hagen. Snart ny dag og en ny dag på jobben – hjemmekontoret.

00.28: Hjertemelding fra han som venter på familegjenforening: – I love you.

Hvordan har han nummeret mitt?

Jeg svarer ikke. Herregud. Skal jeg ta en halv valium for å sovne igjen?

– Nei, nei, nei.

Annonse

Til Barcelona med kjærlighet – part 6

6. september | Reise Read post in english

Les også: Til Barcelona med kjærlighet – part 1.

Les også: Til Barcelona med kjærlighet – part 2.

Les også: Til Barcelona med kjærlighet – part 3.

Les også: Til Barcelona med kjærlighet – part 4.

Les også: Til Barcelona med kjærlighet – part 5.

Jeg dro til Barcelona noen få dager etter terror-angrepet. Flere ba meg bli hjemme. Enda flere ba meg være forsiktig. Jeg dro likevel.

Når du har planlagt å dra et sted og blir hjemme, kan du angre for livet. Og etter den måneden jeg studerte spansk og salsa i Barcelona (stipend fra STUP) , følte jeg fortsatt at jeg ikke var ferdig med byen. Jeg trengte å komme tilbake for å fullføre reisen.

Da jeg bestilte en uke ferie i august, ante jeg ikke at terroren ville ramme. Det var det siste i verden jeg tenkte at kunne skje. Så jeg dro ikke for å skape oppmerksomhet for meg selv – som en Sylvi Listhaug som stiller seg opp som en papp-figur og tilskuer ”et farlig sted i Sverige for å skape blest om sin egen skremme-politikk.» Etterpå sier hun at hun har stått i en drittstorm når den eneste som har virvlet opp stormen er henne selv? Send den falske Askepott hjem.

«Jeg dro fordi det var ekte, fordi det var riktig for meg å fullføre en reise selv om det verste hadde skjedd og jeg var redd.»

Når jeg likevel tok bilder av meg selv foran blomsterhavet og deltok i sørgemarsjen mot terror, så var det ekte og spontant og fordi jeg elsker byen. Det var ikke for å skremme, men for å vise hvor fint og meningsfullt det var å være der. Og jeg gjorde det alene og ikke med et stort korps av pressefolk og folk som passet på meg for at jeg skulle få den rette, ekle imagen.

«Vel hjemme forteller flere meg at de har avlyst planlagte turer til Barcelona i høst: Ikke gjør det. Det er trygt og vi må fortsette å reise, ellers vinner terroristene.»

Flere ba meg skrive om grunnen til at unge gutter blir massemordere og siden jeg kom hjem har flere detaljer kommet frem.

Den egentlige gjerningsmannen og hjernen bak det hele var en tidligere straffet mann fra Marokko i 40-årene. Han hadde sittet i fengsel for narkosmugling. Etterpå ble Abdelbaki Es Satty imam i moskeen i byen Ripoll, en fjell-by like ved Pyreneene, 10 mil utenfor Barcelona. Han var en ensom, sint og kriminell muslim som trolig satt hjemme og så filmer om alle som ble drept i Syria og følte at han ville hevne seg på vesten. Trolig fikk han også inspirasjon fra andre radikaliserte og lignende terrorangrep.
Han brukte sin negative makt mot unge, sårbare gutter uten fremtid – som trolig aldri ellers ville endt opp som radikaliserte, sinte menn. At han klarte det og at ingen gjennomskuet planene og stoppet dem, er forferdelig. At Younes på 22 år med marokkansk bakgrunn, oppvokst i denne lille byen, Ripoll, satte seg i bilen denne dagen, at ikke en indre stemme advarte ham og sa det var feil er like utilgivelig og forferdelig.

Jeg har ingen svar, men tror det beste jeg kan si er at oppvekstvilkår betyr mye. Det er ikke slik som Sylvi og andre på høyresiden påstår, at unge gutter vil drepe fordi det ikke betyr noe for dem å dø. Det er å snu det på hodet. Når det er sagt, kan vi ikke redde alle.

Unge menn er sårbare for negativ påvirkning og hjernevask på grunn av dårlige oppvekstvilkår, mulige overgrep, fattigdom, utrygghet,mangel på ressurspersoner, på fremtid, på skolegang. Det er ikke hele sannheten og det unnskylder ikke udåden, men det er noe.

De siste dagene i Barcelona var jeg sliten. Mine norske kontakter dro hjem. Jeg fikk tilbud om å besøke min venn fra Iran utenfor byen, men det var langt å dra med tog. Jeg kunne tilbrakt mer tid med min muslimske venn, men vi var alltid i utakt: Jeg står opp tidlig, spiser frokost og drar på stranden, han sover lenge, dytter i seg noe lunch og drar på stranden klokken 17, når jeg er på vei hjem.

«Jeg kunne datet mer, og blitt noen dager lenger for å dyrke noen spennende stevnemøter med en kjekk servitør jeg møtte på et utested.»

Han tok meg med ut for å vise meg byen etter at han var ferdig på jobb. På ferie lever jeg mer i øyeblikket, får mer energi – selv om jeg ikke er 20 lenger. Det imponerer meg alltid om meg selv når jeg kommer hjem. At jeg gjorde det. At jeg aldri gir opp, at jeg er en vinnertype som fullfører og står i løpet til siste slutt og at det motiverer noen og plager andre.

Det er iallfall det mine norske venninner sier og har sagt:

«En del damer hater meg fordi jeg ikke er bitter, fordi jeg nekter å bli det selv om jeg har hatt det vanskelig og trass i at noen har ødelagt for meg. Og fordi jeg ikke gir opp, hva kan vel være mer irriterende enn det?»

Misunnelse og vonde ord har flere ganger holdt på å knekke meg. Vi som blogger, vi som skriver, vi som kommer ut med noe, vi er ekstra sårbare for vi byr på oss selv, og det er derfor ekstra smertefullt å bli rammet av kritikk. Å være åpen, å møte andre med et smil og en latter selv om du har gått gjennom stormer, det koster mye – men det er visst så veldig fristende å sparke oss ned. Jeg har opplevd det både fra familie og fra venner jeg trodde jeg kunne stole på og som jeg trodde ville meg vel. Tro meg, jeg hører den spisse stemmen og hvordan den forandrer seg når dere snakker til andre.

Men de ekte folkene de blir – det er etter at du har hatt motgang du ser hvem dine venner er – og de som stikker eller viser deg ryggen, vel de var der av feil grunn.

Det rare er, at de som ser deg, og vil deg vel, de ser også hvilken fantastisk person du er, for de er der ikke av egoistiske hensikter men fordi de er åpen og god og uselvisk, som deg selv.

«In the end of the day, så er jeg forresten sliten og matt som alle andre.»

Og den dagen jeg skulle dra hjem og vurderte å endre billetten, så ville jeg egentlig bare hjem. Jeg hadde hatt det gøy siste kvelden, men fått i meg noe alkohol som resulterte i hodepine. Så jeg satte meg på flyet og dro hjem etter en overveldende uke.

Det rare er at denne gangen forsto jeg hva folk sa – jeg som aldri har kunnet spansk før. Det var gøy. Så en hel måned med spanskkurs hjalp iallfall litt. Jeg kunne ikke svare lange setninger tilbake, men jeg svarte såpass at flere skjønte at jeg hadde gått på kurs. Noen spurte til og med om jeg var spansk.

Var det verdt det? Ja.

«For meg er det en seier og en stor personlig tilfredstillelse å mestre og fullføre reiser, selv hvor vanskelige eller krevende de måtte være og selv om hostellet var slitent og byen denne gangen led av hjertesorg.»

Det er en tid for alt og all inclusive fristet ikke denne gangen.

Klem fra Helse-Tine i Barcelona.

Takk til alle som inspirerte meg, ba meg passe på meg selv og være forsiktig, så videoer, likte bilder på FB og Instagram, som snakket til meg, var hyggelige, spanderte vin og delte historier – takk til min fantastiske sønn og svigerdatter som alltid følger med og har et hyggelig ord og spesielt takk til vippedesigneren fra Kroatia som alltid lytter og som sa jeg måtte skrive om denne turen.

Trenger du å kontakte meg? Jeg er journalist og blogger. Mail tinecec@gmail.com, tlf 92222406

Annonse

Sophies story: – After hard times, dreams can come true

6. september | Reise Read post in english

Read Sophies amazing story.

By Sophie from Budapest, Hungary (29), photographer and Tine Holm, editor, Norway.

3 months, 3 countries, 3 languages

Since I was 20, I have had the feeling that all I want to do is travel. I wished I could go abroad to study, but I did not have money, and my college did not offer any program to do a school year exchange.

I found a brochure from a company which offered language courses in different cities. You can choose how many weeks you want to travel, and where, and they have destinations all over the world. I knew at once what I wanted:

Miami because it feels like my second home
Italy somewhere because half of my family lives there
Barcelona, because I really want to learn the Spanish language and the city is magic.

I always kept this brochure next to my bed. I knew that I was going to make my dream come true. I worked hard for years and each month I put some money in a box to save up for the trip.

«The years passed by and sadly there was a huge trauma in my private life. I needed nearly one year after that to live a normal life again. I was heartbroken.»

I found this brochure again, and got a strong feeling that the time has come to do this trip.

«I really had the feeling this trip would bring me back to life.»

I started to find schools, ask bids, check my timetable, so the journey began to come together. I can’t describe the feeling when I realized my long hidden dream would eventually come true. After a lot of organization, I was ready for the big adventure.

First stop: MIAMI

«2nd of April 2017 I was on the plane on my way to Miami. I was really nervous, because this was really a movie-moment, when you have troubles in your life, and you make a big decision and just jump into the unknown.»

I wrote a diary during the trip, and it is so fun to read it now.

Miami was not unknown for me, I had been there before, and really it feels like my second home. This time I was alone and I had fears.

But after I walked out of the airport, all of my fears disappeared and I knew I was in the best place I could be. And omg it was! I had a fantastic 1 month!!! I went to school every day to improve my English. I was also practicing my job, I am a photographer, and Miami is the best background for me.

«During daytime I had school and workouts, and at nighttime dinners, friends, pool parties. This was the dream life.»

My school was on South Beach. I also lived on South Beach. The school offers you various options, you can live on-site in the school building with other people, you can have your own apartment, or what I chose: A hotel room with a roommate from the school. The school was only a 15-20 minute walk away… In the morning I could see the city awaken.

I had a really fantastic group with the funniest woman I have ever met, our teacher Helen.

«The best thing about learning language in Miami is that you can go and swim in the swimming pool or have a dip in the ocean between lessons.»

My English improved a lot, but the best way to learn a language is really to go out. In Miami it’s not hard to find partners for conversations, because everybody is so open and helpful. Me and my partner in crime Jennifer went out every day, every night and we were practicing.

The life in Miami is not cheap, especially for Northern Europeans, so if you want to go there, you need a lot of money to live.

Best experience: My whole Miami-trip was an amazing experience, but if I have to choose it is maybe just the feeling that nobody is shy here, and it is really normal to just stand up and dance if you hear music while you have dinner for example. I like that!

Also the amazing Saturday hard pool party’s and Sunday soft pool parties with chill music in the background. Nice way to spend the weekend like this. Oh, and don’t forget the amazing photoshoots with my friends. I loved every minute of it.

School: EF-Education First, the price depends on how many weeks you have, which intensity you want etc.

Second stop: ITALY

My second stop was Verona, Italy. The original plan was Rome, but after one trip to this amazing city Verona, I got the feeling I wanted to live there for a while. As a photographer, this was heaven for me. Those tiny balconies… I took hundreds of photos of them.

I also found this school on the internet. I wrote to them and they immediately wrote me back, and gave me information. This school also offered options to live in a private apartment or to live with a family. I chose to live with a family. My room was nice and clean, so I liked it. But you have to bring warm clothes also, because in Italy the heating is not that important, and you can feel frozen.

The school was amazing, very strict but very effective. After 1 month I really could speak a little with real Italians. It was a very nice feeling. Half of my family live in Italy and this was the first time I could speak with my aunt’s husband in his own language. If I can mention what was the best experience – that was!!!

The other was a dinner with my school mates. I loved the feeling that people from all over the world were connected. Carol and James, an American couple invited us to their apartment – an amazing dinner with Italian food and wine.

«We laughed a lot, we supported each other, and had so much fun. That was the best night there.»

The school organized very nice trips, for example to the botanical gardens and trips to Valpolicella’s wineyard. They have cooking classes every week, where you can learn the real italian kitchen practices. With my friends I also did some private trips to Venice and Sirmione.

In Verona I really liked the feeling of living in a small city. It’s very safe. The food is amazing and there are no bad restaurants. What I really enjoyed and loved in Verona was the feeling that I saw almost every day Julietta’s balcony. I was standing there day by day and told myself:

«This is unbelievable: I live here and I can see this magic every day. How lucky I am.»

School: Lingua It

Third stop: BARCELONA

My last destination was Barcelona, Spain. To be honest, at this time I started to feel tired. Two months I had lived in small apartments with no luxury. I just brought one bag and as a woman I started to feel I missed my comfort zone.

«But this was part of the plan. To step out of the comfort zone. And when I entered my apartment in Barcelona, I felt I really did step out of it. It was crowded and dirty.«

I lived with 7 other Erasmus students and shared a kitchen and a bathroom. It was quite an interesting experience at the age of 29 after living years in my own apartment.

At least I had my own private room with a nice view, and a double bed, so I stayed there, but I did not really mind to move out after 1 month.

«The best experience for me was the salsa school and salsa classes.»

The school offers a package with 20 hours school and 2 nights of salsa per week. I loved these classes, our group was filled with very nice people.

Learning salsa in Spain with a Spanish teacher and amazing music in the background, how authentic. What an experience that was!

Also I went for a Flamenco night once. So passionate so energetic, wooow, definitely a bucket list thing.

«I was crying during the performance, which really surprised me, but the dance and music together was really powerful.»

The school system is also quite strict, you have to take exams to go up levels, and continue learning. After 3 weeks I did one level up. 🙂 The school organizes very nice trips, my favorite was to Palafrugell, a real treasure/pearl on the Costa Brava.

What I liked about the school is that they try to hold your hand and offer programs every day of the week. Every Monday the school invite you for a drink in a bar next to the school building. Monday can be more fun with this. They also organize salsa on the rooftop, paella cooking, so various programs.

School: Camino Barcelona.

So what are my thoughts about these 3 months…

First of all I am really grateful, because the memories will be with me forever.

I met lots of interesting people from all over the world, and made amazing friends, which I know can be lifetime friendships.

I was curious what my feelings would be after these 3 month. What would I learn?

«After my not so easy past I really went there to find some answers. And I found some of them.»

Maybe the most important thing that I learned is that everybody has their own past. Everybody has their own story, and they are not fairytales.

Some people who I met were escaping from something, some people were there to close something, some to start something new.

«We all had our demons, but we got up from the floor because something forced us to go on our journey.»

I know we met for some reason, we all taught something to each other.

We were different, but we had one common thing in common:

«We were brave enough to step out of our comfort zones and do something for ourselves.»

We jumped off from a cliff to the unknown. Was it scary? Oh yes, scarier than you expected. But it was worth it.

You learn what you need to learn, you know you become stronger, and you have the strongest relationship with yourself than you can even imagine. And that’s the best feeling in the world.

«And you know – after every end there is always a new beginning.»

Sophie

Afterword: I met Sophie during my one month study in Barcelona, and she told me her amazing story – traveling to 3 different countries, learning 3 different languages. She is a photographer and I am a journalist and I said it would be fun to do something together: What if I tell your story on my blog. She said, yes, she would love that, then her children can read it later when she gets some. Actually, at that time I thought I would have to write the story, but she wrote this powerful story herself, and sent me a lot of lovely photos from Miami, Verona and Barcelona. I am truly inspired and moved by her story, and I hope you will be too.

Best from Helse-Tine. (Tina. 🙂 )

Do you need to contact me about Sophies story or for some other reason? This is my health blog helsetine.no and I am a Norwegian journalist and editor. My e-mail is tinecec@gmail.com and phone +4792222406

Annonse

til Barcelona med kjærlighet – del 5

6. september | Reise Read post in english

Jeg er ikke redd lenger i Barcelona, jeg har gått gatene nå overalt, snakket med mennesker, truffet en venn, chattet med venninner. En venninne er i Barca med jobben og jeg vil møte henne på stranden, jeg er sulten etter kontakt. Ulykksalig nok er hun og jobbkollegene på en strand 3 kilometer unna. La Barceloneta er lang og uoversiktlig, vi lurer begge på hvor vi egentlig er.

«Jeg er matt og jeg gir opp å finne henne, jeg har allerede betalt 20 euro for solstol og parasoll og vil lese ferdig en bok av Lucinda Riley – Skyggesøsteren.»

Tittelen er morsom, synes jeg, jeg har selv en søster som i sin tid påsto at hun hadde levd i skyggen av meg, og det er komisk – jeg som alenemor som har kavet så mye for å få ting til og holdt på å gi opp så mange ganger – men jeg er kanskje flinkere til å se og nye solgløttene og gi uttrykk for glede. Misunnelse kan rasere selv de beste relasjoner, tro du meg.

Nok om det. (Too much sorrow, and couldnt give a damn anymore, really.)

Jeg får til et møte med venninnen og hennes kollega i luksushotellet W ved enden av stranden. Jeg har lenge drømt om en drink i toppbaren der. En dag var jeg også innom resepsjonen, men da hadde jeg vått hår, kort dongeri-shorts, sekk på ryggen, hadde sand i sandalene og så ut som en hippie.

«Vær forsiktig med hvor du går, sa dørvakten, det er egentlig ikke lov med sekk, og herrer slipper ikke inn med shorts, kanskje kvinner.»

Nå er det kveld og vi har pyntet oss med kjoler og det er deilig med litt mer luksuriøse omgivelser enn hostellet jeg bor på ved Rambla. Det føles også godt å snakke norsk og bare slappe av med noen norske damer en kveld.

Men hvor lenge var prinsessen i paradis? Damene, som også bor på et slitent hostell et sted i byen, er travle med sitt og skal hjem. Så jeg er fortsatt på egen hånd. Jeg bestemmer meg for å ta en turistbuss hvor man kan hoppe av og på hvor man vil, bare for å gjøre noe annet enn stranden.

«Den pakistanske verten sier at jeg kan kjøpe billett til turistbussen et kvartal nedenfor hostellet.»

Han blir med meg helt ut på den knøttlille balkongen for å peke ut retningen, og et sekund eller to ser jeg for meg at han i raseri dytter meg utfor. Jeg er tross alt en brysom gjest som har klaget på lite vann i dusjen og gitt uttrykk for at jeg ikke akkurat stortrives og nattevakten skrek til meg en natt fordi jeg hadde ringt på for mange ganger. Men, neida, han vil bare mitt beste, selvfølgelig.

Å ta denne bussen denne lørdagen er det beste jeg kunne gjort, for da får jeg også vite om at det samme kveld skal foregå en demonstrasjon mot terror: Billettprisen er i dag ekstra billig fordi at i dag må de pga demonstrasjonen avslutte før. Vanligvis går bussen til kl 21-22, mens i dag avslutter de kl 18 grunnet i respekt for demonstrasjonen og de rammede.

Hvor, spør jeg, hvor går den og kan jeg delta?

«Plaza Catalunya, sier sjåføren unnvikende, ja du kan delta. Om du vil, sier han undrende.»

Så endel timer senere, etter å ha sett alle attraksjonene og avsluttet med besøk ved la Sagrada familia, tar jeg metroen til et stoppested nær Plaza Catalunya.

Det er en halv millioner mennesker som deltar, skal jeg lese senere, og kongefamilien er tilstede. Det er et helikopter over hodet mitt mens jeg sender live til mine venner på FB, og jeg tror det er for å beskytte oss som går i demonstrasjonen, men det er nok aller mest på grunn av den spanske kongen.

Det er overveldende.

«Jeg finner ikke ord,» som en jente sa, når jeg spurte henne hvordan det var å være student i Barcelona og gå hjem den dagen terroren skjedde. Speachless.

De andre kvinnelige kontaktene mine sier: Vær forsiktig.

Det er vanskelig å finne dekkende ord, uten at det blir klisjeer.

Men noe… Alle menneskene, alle blikkene, all sorgen, all tilstedeværeheten, alle rosene, de gule og røde rosene som i det spanske flagget, alle politimennene, alle klemmene, alle barna med blomster i hånden, voksne, grovbygde menn som nær gråter når de legger blomster ned til minne om ofrene.

Etter fullendt tur, er jeg svimmel, sliten og sulten og rømmer inn på en tyrkisk restaurant og bestiller et glass hvitvin.

«Kanskje litt mat også madam? spør den unge servitøren. Nei, sier jeg eller jo. Jeg bestiller en liten porsjon halal kebab.»

Vel hjemme på hostellet dusjer jeg og kler meg om for utekveld, kanskje disco, men bena vil ikke bære meg, jeg er nummen.

Jeg er sliten, jeg blir på hotellrommet hele kvelden til ende og sovner av utmattelse.

Annonse

Til Barcelona med kjærlighet – del 4

6. september | Reise Read post in english

Hva er det jeg gjør disse dagene? Jeg er mye på stranden, det føles trygt der. Det er politi i gatene og de er også i strandområdet. Noen ser jeg også på stranden, La Barceloneta, og det føles betryggende. Det er mye folk, og de ser ut til å slappe av, de bader, spiser, koser seg og slapper av, akkurat som man vanligvis gjør på en strand.

Første gang jeg går fra hotellet og over broen for å komme til shoppingområdet Maremagnum, er jeg redd. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Forrige gang jeg var i Barcelona, alså for et par måneder siden, var alt idyll, men nå, fordi det kun er 4-5 dager etter et terrorangrep, er jeg mer skvetten og jeg smiler ikke så mye til folk som jeg vanligvis pleier. Jeg går også inn til siden når jeg hører lyden av varebiler. Både øyne og ører er vidåpne.

Det er naturlig, tenker jeg med meg selv, men dumt, veldig dumt. Normalt ville jeg smilt til og snakket med flere fremmede mennesker.

Noen viktige møter blir det likevel, og jeg skal nevne noen av de her:

To unge menn jeg treffer på en restaurant like ved hotellet, en kveld. De spør om de kan kjøpe et glass vin til meg, de ser jeg sitter alene. Jeg sier jeg venter på en venn, men han er forsinket og jeg setter meg og prater med dem og får et glass hvitvin.

Den ene gutten er halvt amerikansk såvidt jeg husker. Han er i jobb, noe pr-greier. Han har rastahår og er kul men veldig rastløs, det ene benet rister og han innrømmer at han røyker hasj for å roe seg ned. Han er blitt testet for ADHD og det er ikke noe sånt, men han har oppmerksomhetsproblemer. Om terroren sier han: «De guttene ble ødelagt av en dårlig imam, det er fryktelig, men vet du hva:

«Til syvende og sist må man bruke hodet og tenke selv og det gjorde de ikke.»

Han viser meg video fra åstedet, som han har fått fra venner, jeg orker ikke å se, det er døde mennesker i gaten. Han sier han tror på skjebnen, var det meningen at han skulle blitt drept den dagen, så ville han blitt det, men når han ikke ble det, så var det en mening bak det.

Vennen er afrikansk: Han sier at hvor mange mennesker blir ikke drept liksom og du får aldri lese om det i nyhetene noengang? Så det som skjedde her i Barcelona for fem dager siden det gidder han ikke å prate om. Kan vi ikke dra til ditt hotellrom, sier han?

Jeg prøver å finne på en hyggelig unnskyldning, men min forsinkede venn kommer, han er fra Iran. Den afrikanske gutten ser fryktelig skuffet ut.

Jeg takker for møtet og vinen, smiler og går.

Den amerikanske, rastløse gutten roper etter oss: «Where are you taking this lovely lady?»

Møte med en pakistansk gutt som jobber med å selge billetter til nattklubber på Rambla: Han stopper meg en sen kveld jeg er på vei hjem, det er mørkt, han har skjegg og snakker høyt til meg jeg blir litt redd, jeg kan ikke veien hjem. «Få låne telefonen min, jeg skal vise deg noe,» sier han. Jeg gjør det og han smiler skjevt: «Jeg er til å stole på, men det der gjør du aldri igjen – det er kjeltringer her som ville stukket av med den.»

Han insisterer på at jeg skal lagre nummeret hans på WhatsApp, det gjør jeg og to morgener etter inviterer han på kaffe: Han vil først ikke snakke om angrepet. Først når jeg sier jeg er journalist og VIL høre historier, kommer det:

«Jeg var like der det skjedde, sier han. Jeg så alt. Jeg gikk hjem og i tre dager bare satt jeg inne i leiligheten min og klarte ikke å gå på jobb. Jeg var langt nede. Helt ferdig. Arbeidsgiveren min sa jeg kunne gå på jobb, men jeg orket ikke – og det var politi overalt også.»

Det er tydelig at han ikke liker politi.

50 % turister har kansellert turen, sier han. Det pleier å være mange flere turister her i august.

Se, fortsetter han, og åpner en video på mobilen. Også han har video av døde mennesker på Rambla. Igjen sier jeg at jeg ikke orker å se, men jeg takker for cola lighten og praten.

Tre voksne spanske menn på en salsaklubb langt oppe i byen i det spanske området: Den første er salsa- og språklærer.

3 ganger spør jeg om terroren før han vil snakke. Han later som om han ikke forstår. Jeg sier at dette har skjedd meg flere ganger og at jeg lurer på hvorfor og han sier at det blir for mye. De orker ikke å snakke om det. Det er gått nesten en uke, og livet må gå videre.

«Det blir for mye, gjentar han og blir trist i blikket.»

Så forteller han at en nær venninne hadde et møte på Rambla kun en time etter terrorangrepet. Han snur seg bort, for nå vil han ikke prate mer. Musikken starter opp og stemningen tar seg opp, det er smil, latter, drinker og fyrrig salsa ledet an av en cubansk, spretten lærerinne. Jeg er ikke tilskuer, så jeg deltar også i dansen, som er full av liv.

De to andre mennene tar jeg følge med hjem. En av dem, en informasjonsansvarlig kjører meg hjem og vi kjører gjennom Rambla. Han blir helt satt ut når han ser alle blomstene og lysene. Han har ikke kjørt her siden før angrepet, ikke sett det. Han er voldsomt berørt. Ikke bare på grunn av synet av dette, men fordi han vet at gjerningsmennene ville ødelegge mye mer av Barcelona. «Lasagrada Familia, mumler han. De ville slå til der.»

Jeg gir ham en klem, sier ciao og drar hjem. Vi skulle egentlig møtes på dans igjen neste kveld, men mine norske venner er forsinket til møtet, og jeg rekker det ikke.

En sykkeltaxisjåfør: «Sorry, madam? Hm? What?

Han later som flere andre som om han ikke forstår at jeg spør om hans inntrykk etter terroren forrige torsdag. Det er under en uke siden, han må forstå hva jeg snakker om. Men smerten er for stor og det er for nært og kanskje var han, en uskyldig sykkeltaxisjåfør, redd for å bli drept selv, eller at hans kone skulle bli rammet… Kanskje er de redde for at det kan skje igjen, og han vet ikke hvem jeg er og hvorfor jeg spør. Trolig vil han også unngå å skremme bort enda en turist.

Familien er fra Argentina og faren hans har drevet strand-bar i Brasil. Selv heter han Adonis. Så bra, sier jeg, som en gresk gud.

Siste møte: En amerikaner på en frokostrestaurant nær Rambla. Han har mistet flyet hjem og må bli et par dager til. Han sitter og skriver i en dagbok og vi kommer i snakk. Vi snakker om Younes, han som kjørte varebilen og ble terrorist.

«Kanskje du kan skrive om det, sier han – hva er det som gjorde at han endte livet i en alder av 22 med å drepe uskyldige mennesker på Rambla? Hva er det som gjør at en ung gutt blir terrorist. Vi er begge enige om at det er en god ide.»

Annonse

Til Barcelona med kjærlighet – del 3

6. september | Reise Read post in english

Jeg har landet på mitt slitne hostal i enden av La Rambla mot sjøen. Jeg har åpnet døren ut til min knøttlille balkong hvor jeg ser ut i et øde og litt skummelt gatesmug og snakket igjen med husverten.

«Her bor du så sentralt,» sier den lille pakistanske, middelaldrende mannen. «Du er i nærheten av alt.»

Jeg spør hvorfor det kommer bare knøttlite vann ut av dusjen, han svarer at det er mest for par (??) Trenger par mindre vann i dusjen? Nei, men han har et ekstra felles bad med dusj på gangen der det kommer mere vann. Den ene gangen jeg bruker det senere, oppdager jeg at det kun er iskaldt vann der og da hjelper det ikke at det er mye.

Men uansett, det går an å dusje med selv miniatyrlite vann så lenge det er varmt vann som kommer ut av dusjhodet. Det går også an å legge dusjslangen ned i det mikroskopiske badekaret slik at jeg slipper å høre på den irriterende lyden av rennende vann.

«Jeg får vasket håret, og føler meg med ett mer oppkvikket og lettere til sinns.»

Jeg leser nettavisene på den lille bærbare macen jeg har med meg, og leser at gjerningsmannen nå er tatt:

«Spansk politi bekrefter at Younes Abouyaaqoub (22), mannen som er mistenkt for ha utført terroraksjonen på La Rambla i Barcelona, er skutt og drept i byen Subirats, vest for Barcelona.»

På impuls sender jeg live fra hotell-rommet på Facebook. Jeg vet nå mer om han, da har jeg finlest nyhetene: Younes og vennene fra den lille byen Ripoll utenfor Barcelona var dagdrivere, de spilte ikke bare fotball og var hyggelige mot naboene som før nevnt – de sloss når de kjedet seg og de ruset seg, blant annet på hasj. Og de gikk i moskeen.

Det var her det fatale skjedde: En imam tilbød seg å hjelpe guttene på rett kjøl. Utenfor moskeen inviterte ham dem på møter. Men i stedet for å bygge dem opp, hjernevasket ham dem og gjorde dem om til sinte radikale menn og forberedte dem til terrorangrep.

Sårbare gutter uten fremtid, ble brukt i et råttent spill. Det er til å bli rasende og vettskremt av. For hva ligger bak, hvor planlagt var det, hvor stor rolle spilte IS i dette grusomme angrepet på Barcelona og en handlegate i Ramblas?

Så mange uskyldige mennesker drept for ingenting – så unge gutter som utfører en så meningsløs handling og selv blir drept.

Hvordan kan man forstå det? Hvorfor ender noen som terrorister mens andre unge mennesker opplever smerte, fattigdom, utnyttelse og verre ting uten å bli det?

Det er likefullt en lettelse at han er tatt, for jeg er her det skjedde, på La Rambla og jeg slipper å være redd for at han fortsatt er her.

«Men nå skal jeg ut å treffe venner og snakke med folk i gatene og jeg er sulten, jeg trenger mat.»