Annonse
Jeg er ikke redd lenger i Barcelona, jeg har gått gatene nå overalt, snakket med mennesker, truffet en venn, chattet med venninner. En venninne er i Barca med jobben og jeg vil møte henne på stranden, jeg er sulten etter kontakt. Ulykksalig nok er hun og jobbkollegene på en strand 3 kilometer unna. La Barceloneta er lang og uoversiktlig, vi lurer begge på hvor vi egentlig er.
«Jeg er matt og jeg gir opp å finne henne, jeg har allerede betalt 20 euro for solstol og parasoll og vil lese ferdig en bok av Lucinda Riley – Skyggesøsteren.»
Tittelen er morsom, synes jeg, jeg har selv en søster som i sin tid påsto at hun hadde levd i skyggen av meg, og det er komisk – jeg som alenemor som har kavet så mye for å få ting til og holdt på å gi opp så mange ganger – men jeg er kanskje flinkere til å se og nye solgløttene og gi uttrykk for glede. Misunnelse kan rasere selv de beste relasjoner, tro du meg.
Nok om det. (Too much sorrow, and couldnt give a damn anymore, really.)
Jeg får til et møte med venninnen og hennes kollega i luksushotellet W ved enden av stranden. Jeg har lenge drømt om en drink i toppbaren der. En dag var jeg også innom resepsjonen, men da hadde jeg vått hår, kort dongeri-shorts, sekk på ryggen, hadde sand i sandalene og så ut som en hippie.
«Vær forsiktig med hvor du går, sa dørvakten, det er egentlig ikke lov med sekk, og herrer slipper ikke inn med shorts, kanskje kvinner.»
Nå er det kveld og vi har pyntet oss med kjoler og det er deilig med litt mer luksuriøse omgivelser enn hostellet jeg bor på ved Rambla. Det føles også godt å snakke norsk og bare slappe av med noen norske damer en kveld.
Men hvor lenge var prinsessen i paradis? Damene, som også bor på et slitent hostell et sted i byen, er travle med sitt og skal hjem. Så jeg er fortsatt på egen hånd. Jeg bestemmer meg for å ta en turistbuss hvor man kan hoppe av og på hvor man vil, bare for å gjøre noe annet enn stranden.
«Den pakistanske verten sier at jeg kan kjøpe billett til turistbussen et kvartal nedenfor hostellet.»
Han blir med meg helt ut på den knøttlille balkongen for å peke ut retningen, og et sekund eller to ser jeg for meg at han i raseri dytter meg utfor. Jeg er tross alt en brysom gjest som har klaget på lite vann i dusjen og gitt uttrykk for at jeg ikke akkurat stortrives og nattevakten skrek til meg en natt fordi jeg hadde ringt på for mange ganger. Men, neida, han vil bare mitt beste, selvfølgelig.
Å ta denne bussen denne lørdagen er det beste jeg kunne gjort, for da får jeg også vite om at det samme kveld skal foregå en demonstrasjon mot terror: Billettprisen er i dag ekstra billig fordi at i dag må de pga demonstrasjonen avslutte før. Vanligvis går bussen til kl 21-22, mens i dag avslutter de kl 18 grunnet i respekt for demonstrasjonen og de rammede.
Hvor, spør jeg, hvor går den og kan jeg delta?
«Plaza Catalunya, sier sjåføren unnvikende, ja du kan delta. Om du vil, sier han undrende.»
Så endel timer senere, etter å ha sett alle attraksjonene og avsluttet med besøk ved la Sagrada familia, tar jeg metroen til et stoppested nær Plaza Catalunya.
Det er en halv millioner mennesker som deltar, skal jeg lese senere, og kongefamilien er tilstede. Det er et helikopter over hodet mitt mens jeg sender live til mine venner på FB, og jeg tror det er for å beskytte oss som går i demonstrasjonen, men det er nok aller mest på grunn av den spanske kongen.
Det er overveldende.
«Jeg finner ikke ord,» som en jente sa, når jeg spurte henne hvordan det var å være student i Barcelona og gå hjem den dagen terroren skjedde. Speachless.
De andre kvinnelige kontaktene mine sier: Vær forsiktig.
Det er vanskelig å finne dekkende ord, uten at det blir klisjeer.
Men noe… Alle menneskene, alle blikkene, all sorgen, all tilstedeværeheten, alle rosene, de gule og røde rosene som i det spanske flagget, alle politimennene, alle klemmene, alle barna med blomster i hånden, voksne, grovbygde menn som nær gråter når de legger blomster ned til minne om ofrene.
Etter fullendt tur, er jeg svimmel, sliten og sulten og rømmer inn på en tyrkisk restaurant og bestiller et glass hvitvin.
«Kanskje litt mat også madam? spør den unge servitøren. Nei, sier jeg eller jo. Jeg bestiller en liten porsjon halal kebab.»
Vel hjemme på hostellet dusjer jeg og kler meg om for utekveld, kanskje disco, men bena vil ikke bære meg, jeg er nummen.
Jeg er sliten, jeg blir på hotellrommet hele kvelden til ende og sovner av utmattelse.
