Annonse

Jeg ankommer Bacelona flyplass mandag formiddag, knappe fire døgn etter at terroren skjedde. I løpet av helgen har jeg flere ganger vært i tvil om jeg skal reise. En venninne ringte meg og sa – dropp det. Andre sa – vær forsiktig. Andre igjen sa – det er sikkert tryggere i Barcelona nå enn noe annet sted i verden.

Jeg valgte å lytte til det siste. Og  nå har jeg tatt flybussen inn til byen og nærmer meg Ramblas. Jeg har følge av en bekjent, en muslim, som også skal ha ferie her, og som er like opprørt som meg over terroren.

«Jeg skulle ha vært her og fanget sjåføren,» sier han stadig. «Så hadde jeg kommet i nyhetene.»

Han forstår ikke hvorfor politiet ikke klarte å stanse ham.

Men det skjedde jo så fort, gjentar jeg – de klarte ikke å stoppe ham. Å stanse en gutt som går amok i varebil og kjører siksak nedover en turistgate for å drepe,  er vanskelig.

Jeg sender live fra plaza Catalunya på Facebook og er beveget over alle blomstene, bamsene og lysene.  Jeg sier at jeg får noe av samme følelsen som etter 22. juli her hjemme. Da var jeg også i byen med mine barn og det var like hjerteskjærende.

Jeg ankommer hotellet, og er like ved å snu, for det er mer enn 50 trappetrinn å gå, uten heis, det er skittent, slitent og ikke slike forhold jeg normalt trives under. Verten på hostal Turisol, han er fra Pakistan, begynner å le når han ser at jeg setter meg ned på den loslitte sengen og nesten begynner å grine. Det er typisk meg når inntrykkene blir for mange og jeg er sliten etter en flytur hvor jeg har tatt Vival på grunn av flynerver. Alt føles for mye og hodet løper løpsk.

«Madam, du kan reise i morgen og få igjen pengene om du ikke trives. Slapp av,» sier han.

Jeg nevner terroren og han svarer ikke først. Terroren, gjentar jeg, høyere og tydeligere denne gangen. Han blir smal i blikket.

«Rubbish kan happen everywhere,» sier han.

Det er alt han vil si om saken. Så rart. Jeg hadde ventet meg at folk her ville prate i vei om det som skjedde for kun fire dager sammen, men nei, det er motsatt.

De vil ikke.

«OMG. Legg deg og sov litt, og flytt til Plaza Espana slik som meg. Det er bedre å bo i ett av de spanske områdene nå,  foreslår min muslimske bekjent. Deretter tar han kofferten sin og går.

Jeg er alene og jeg vil ikke være her. Hjelp. Jeg lengter hjem og vil likevel ikke dra noe annet sted.

«Gjerningsmannen, han som kjørte bilen er ennå ikke tatt. Hva om han gjemmer seg i nærheten av La Rambla, her?»

Annonse

Torsdag 17. august klokken 17 raste en ung mann gjennom La Rambla i Barcelona i en hvit varebil . Han drepte 14 mennesker og skadet mer enn 120. Skal jeg dra tilbake?

Da terroren rammet i Norge var jeg i Hellas på ferie med sønnen og en vennegjeng. Da terroren rammet i Barcelona torsdag 17. august 2017 hadde jeg akkurat planlagt en uke ferie der. Jeg hadde bestilt innkvartering på Ramblas, like ved der en hvit varebil drepte 14 mennesker og såret mer enn 120 mennesker.

Jeg er nummen av å lese om angrep etter angrep på uskyldige mennesker og føler at jeg snart ikke orker å ta inn mer.

«Skal jeg være så feig at jeg uteblir fordi byen er rammet i sitt hjerte?»

Venner sier det er greit, jeg kan booke om flybillettene og dra et annet sted. Norwegian lar meg booke om flybillettene gratis på grunn av terroren som akkurat rammet.

I mai-juni tilbrakte jeg en måned i byen på språkkurs og alt var idyll.

Nå er det kaos.

«Sønnen min som jeg har vært alene med er 23 år. Gutten som kjørte lastebilen nedover Rambla i siksak for å drepe flest mulig mennesker, var 22.»

Mens min sønn jobber deltid i en matvarebutikk, forbereder seg på nytt studie i høst og nylig har flyttet i ny leilighet med sin kjæreste – satt denne gutten i en forlatt enebolig på landsbygda utenfor Barcelona sammen med andre unge, radikaliserte og planla terrorangrep.

«Naboer beskrev han og de andre guttene som snille og hjelpsomme gutter som sparket fotball i gaten, og skjønte ingenting.»

Kunne dette være den samme gutten som kjørte siksak gjennom Barcelonas paradegate for å ramme flest mulig? Horribelt. Kunne det skjedd med min sønn og hans kamerater – om de hadde vært oppvokst i et  land med mye mindre muligheter og uten gode voksenpersoner rundt seg?

Det føles utenkelig. Uansett hva jeg tenker, er alt bare trist. Hva gjør jeg nå på las Ramblas i Barcelona? Skal jeg drikke cava og spise tapas og late som ingenting, eller skal jeg snakke med folk om terroren, høre om de er berørt, om de er redde.

«Skal jeg se opp og hoppe til siden hver gang jeg hører lyden av en varebil?»

Jeg har avtalt noen møter, tenkt å danse salsa på kvelden, men er det egentig viktig, tenker jeg. Alt blir så smått.

Den tyrkiske restauranten der de først trodde at gjerningsmennene hadde barrikadert seg, er trolig den samme jeg besøkte en kveld i juni sammen med to venner .

I kommentarfeltene i norske aviser leser jeg at vi ikke vet hvilke muslimer vi kan stole på og derfor må sperre alle ute akkurat som Spania nå må sperre ute alle med bakgrunn fra Marokko.

Løser det utfordringene med integrering og ekstremisme?

Jeg er på morgenflyet med Norwegian og det er tid for å stenge sosiale medier ute.

«Når jeg kommer frem skal jeg bestille meg en kaffe, take away – en café a llevar.»

 De første nyhetene etter terroren:

 

  • Totalt 14 mennesker er bekreftet drept og over 120 såret etter etter angrepene i Barcelona og Cambrils.
  • En hvit varebil kjørte opp på fortauet på paradegaten La Rambla rundt klokken 17 torsdag. Den kjørte rundt 500 meter og traff mange mennesker.
  • Åtte timer etter angrepet i Barcelona – natt til fredag – kjørte en bil inn i en folkemengde i havnebyen Cambrils, om lag tolv mil sør for Barcelona. Fem personer som var i bilen, ble skutt og drept.
  • Varebilsjåføren i Barcelona-angrepet skal være en av personene politiet drepte i Cambrils, meldte lokale medier fredag kveld. Dette er ikke bekreftet av lokale myndigheter.
  • Hittil er fire personer arrestert etter terroren. Politiet jakter ytterligere fire navngitte menn mellom 17 og 24 år.Ifølge katalanske myndigheter, er personer fra 34 land såret eller drept etter terroren.

Skolen der jeg studerte spansk i mai-juni, Camino Barcelona la like etter terroren ut denne meldingen for ikke å skremme bort elevene:

Barcelona yesterday, today and tomorrow…
Hello everyone!
Thank you for all of your messages of support. We are pleased to say that our students and staff at Camino are all safe, well and going about their normal lives. We will not let this horrible event affect our school. Yesterday, everyone in this beautiful international city was exceptionally supportive: people were helping each other, buses and taxis were running for free, hotels were accepting displaced guests without pay. We assure you that the people of Barcelona and all of its authorities are doing everything that they can to ensure that all citizens and visitors to Barcelona feel safe and cared for. The truth is that, despite this horrible event, life is going on as normal in Barcelona, people going out for a walk, shopping, eating out in the terraces, enjoying the sunshine and the beach – just doing all the fun things that people normally do here every day – the things that make life in Barcelona so special and enjoyable. We hope that this terrible incident does not stop you from coming to Barcelona because you feel uneasy or frightened about coming here, as this is what the terrorists want to happen. Our thoughts and prayers are with all of those who have been affected by this awful tragedy, whether directly or indirectly, and our determination is to carry on as normal and not let a criminal act of this kind affect the school, our students or anyone who wants to come and enjoy this wonderful city.

Annonse

Jeg er forbanna. Sønnen solgte en bil i februar med klar avtale om at ny eier skulle betale årsavgiften. Men den nye eieren betalte ikke.

Nå har månedene gått og det dukker opp et krav fra Skatt Øst i postkassen: Jeg, som var juridisk eier av bilen, må betale over 3000 kroner i årsavgift pluss et gebyr på 250 kroner for en bil vi ikke har lenger.

Er det mulig? Det er mulig.

Vi oppsporer kjøperen. Det er en utlending og jeg får en med samme morsmål til å ringe ham på nummeret der vi inngikk avtalen. Men en fremmed mann svarer: Han hevder at han ikke vet noe om bilen, han har bare overtatt simkortet! Hva nå?

Jeg ringer Skatt Øst og forlanger å få fakta i saken. Skal jeg betale årsavgift på en bil som en annen triller rundt med uten å ha gjort opp for seg? Vi er lurt og jeg er sint.

Damen fra Skatt Øst sier at de ikke bryr seg om hvilke avtaler som inngås ved salg av biler.

«Den nye eieren har fått purringer frem til mai, sier hun. Deretter har han solgt bilen videre til et gatekjøkken.»

Også dit er det sendt krav om betaling av årsavgift. Men årsavgiften ble fortsatt ikke betalt. Nylig ble skiltene inndratt og befinner seg nå på en trafikkstasjon langt utenfor Oslo.

Nå kommer kravet til meg.

«Denne parkerte bilen uten skilter som har skiftet eier to ganger siden sønnen solgte den, er JEG nå ansvarlig for å betale årsavgift for pluss straffegebyr!»

Hvis ikke følger inkasso og tvangsinndriving.

«Du kan jo prøve å oppspore første kjøper,» sier damen fra Skatt Øst og jeg noterer meg navn og adresse på XX.

Ved litt detektivarbeid, finner vi et konglomerat av firmaer,  telefoner samt et par mailadresser på mannen.

Jeg googler og finner ut at flere har vært i lignende leie situasjoner ved bilsalg: I et forum foreslår en fagkyndig at jeg kan søke regress (krav på å få dekket et pengebeløp man har betalt på vegne av en annen) og varsle XX om at dersom det ikke betales blir det gebyrer og sak med forliksrådet.

Samtidig blir vi anbefalt å anmelde saken, og sønn og samboer drar til politistasjonen. De føler at de blir møtt med et skuldertrekk og ”care”: – Det er mye av dette, sier de. Vi må regne med å anse pengene som tapt.

«De gidder ikke engang å ta en telefon til mannen som vi har bilde og data på. Utrolig dårlig behandling når to søte norske ungdommer kommer og ber om hjelp!»

Like etterpå får jeg en telefon fra Oslo-politiet om at en slik sak ikke kan anmeldes og at de vil sende ameldelsen i retur. Jaha? Jeg tar saken i egne hender, og skriver et brev om regress til XX der jeg krever summen for årsavgift betalt inn til min bankkonto.

«Han kommer aldri til å betale. En kjeltring. Disse folka hører bare på politiet,» sier en utlending fra samme land.

Er det virkelig så rått? Vi er snille mennesker som stoler på folk. Jeg har vært lærer for innvandrere, jeg kjenner mange hyggelige utlendinger og har forsvart dem ofte. Nå føler jeg meg dum. Skal vi begynne å hate utlendinger vi også nå da? Er det noe jeg ikke vil, så er det det. Det må ikke skje.

«Jeg kjenner en klump i magen, for jeg liker ikke å bli lurt. Det føles så utrolig kjipt. Samtidig synes jeg sønnen skulle sikret seg en bedre avtale.»

Men jeg synes synd på sønnen også, som fattig student. Han har ikke råd til ny bil, tar for tiden bussen og trenger ikke flere regninger. Han og samboer lever på stramt budsjett. Må årsavgiften betales av oss, er bilen så godt som gitt bort gratis og det hadde vært bedre å vrake den.

«Jeg ser for meg en lang prosess for å kreve inn beløpet, kanskje tar det år, kanskje aldri om kjøperen er konkurs. Men så kommer det en telefon.»

Det er bilkjøper XX som melder seg. Han sier han har solgt firmaene og bilen og at de nye eierne skulle betale og ordne opp men ikke har gjort det. Han er lei seg for at vi fikk regningen. Nå vil han møte oss på biltilsynet og ordne opp i alt.

«Er det virkelig mulig at saken skal få en lykkelig slutt likevel? Vil han møte opp?»

Sønnen og jeg stiller til avtalt tid, og XX møter oss med et smil.

«En avtale er en avtale,» sier han – og det er jo jeg som er ansvarlig selv om bilen er solgt videre.»

Det er nøyaktig det jeg hevdet i brevet til ham og jeg nikker.

XX betaler i luken og vi shaker hands med utlendingen, sønnen og jeg.

Jeg er skjelven, for jeg hadde ikke ventet at det gikk an å få til en løsning. At jeg skulle lykkes i å ordne opp når politiet sa de ikke kunne gjøre noe.

Selv min utenlandske venn sa at jeg måtte vente meg et møte med kjeltringer som ikke var villige til å gjøre opp. Det er mye dårlige folk i Oslo nå, sa han. Jeg håpet at det ikke var sant, og ble positivt overrasket.

«Mannen i luken smilte også. Jeg tror han var glad over å se saken løse seg  rett foran øynene sine.»

Vel hjemme fant jeg et brev fra Oslo-politiet om at saken likevel er anmeldt. Jeg skrev sporenstreks en mail:

«Dere sa dere ikke kunne hjelpe oss og at vi måtte ordne opp selv. Det har jeg nå gjort,  og i går møttes vi på biltilsynet og XX betalte årsavgiften. Anmeldelsen trekkes derfor tilbake.»

«Jeg er lettet og fortsatt litt utenfor meg selv. Men jeg velger fortsatt å tro på det gode i menneskene.»

Moral: Selg aldri en bil i god tro om at ny eier betaler årsavgift. Det er du som blir sittende med regningen. Det er du som må ordne opp med bilkjøperen – helt alene. Skatt Øst bryr seg ikke. Heller ikke politiet, de gidder ingenting, selv ikke ta en telefon for et ungt par som ber om hjelp. Selger du bil, så legg summen for årsavgift på summen du vil ta for bilen, og betal årsavgiften selv! Ikke vær så godtroende som oss – selv om vi nå kan juble over en lykkelig slutt på en bilhistorie der det så svart ut.

Godt salg!

Og XX, du viste deg å være en ganske allright fyr, likevel.

Klem fra Helse-Tine – litt klokere. 🙂

Trenger du å kontakte meg? Jeg er journalist og blogger og nås på tlf 92222406 og mail tinecec@gmail.com

Etter at jeg skrev dette innlegget, har flere reagert. En leser viser til et dokument som tvertimot sier at kjøper og ikke selger har ansvaret for å betale årsavgiften og skriver: «Dette er jo en god sak. Lurer på hva det juridiske grunnlaget er for å pålegge selger å betale for en eiendel som er avhendet. Dette må det ryddes opp i på politisk hold.»

Jeg er helt enig!

Les om en annen som fikk samme problem her.

Annonse

Kjære Jonas.

Du trenger seriøst hjelp med å komme ut av den grå massen der Arbeiderpartiet befinner seg for tiden. Det er kjedelig der. Det er ullent. Du må gjøre noe med det.

«Det er ikke meg, det er deg.»

Første skritt for personlig endring er å innrømme at man trenger hjelp. Jeg mener det er der du er nå. Jeg har forsvart deg lenge, og folk liker mange av mine argumenter, men de liker ikke DEG, Støre.

De sier at du lyver, er arrogant og for rik og tilhører eliten og en slik mann vil de ikke stemme på uansett hvor gode argumenter jeg har for at de skal velge AP fremfor Frp.

De har bestemt seg og de hører ikke på en hyggelig dame fra Kolbotn, selv om de liker meg fordi jeg er nærmere grasrota enn det du er.  Jeg har vært enslig forsørger og slitt og er søt og det er ikke du.

«Men come on da. Skal du bare gi opp?»

Ikke gjør det. Prøv noe nytt!

  1. Kast dressen og ta på deg noe som FrP-velgere går i.

2. Sett deg på nærkafeen med en kopp kaffe. Be innvandrere hjem til deg.  Motstanderne vil at eliten skal gjøre noe for innvandrere først; og de tror ikke du gidder. Vis at de tar feil:  Spis kvikklunsj med Lilas fra Syria, hun er smart og kan gi deg råd.

3. Gå på bingo eller i svømmehallen. Selg vafler i kiosken der.

4. Prøv karaoke.

5. Lag en rap med politisk budskap som du reiser rundt  med på skoler. Ta med deg et eks antall sjokomelk og si at du skal drikke helt til du kaster opp bare de begynner å lytte i stedenfor å kritisere deg. Det har virket før, iallfall på film. Så lenge du ikke gir opp og stikker.

6. Vær synlig , vær der folk er – snakk med hjertet – vis følelser – vær offensiv – vær konkret. Si unnskyld om det trengs.

7. Og for Guds skyld, selg deg ut av de firmaene der du ikke burde vært, fortere enn svint. Rydd opp i økonomien, sett pengene i banken som vanlige folk, gi til og involver deg i veldedighet slik som andre rikinger – både Jo Nesbø og Bjørn Kjos har tjent på det.

8. Har du noe privat du kan komme med?  Har du noen gang hatt dårlig råd? Angst? Vært bakfull? Kom med et eller annet som gjør at vi skjønner hvem du er. (Da mener jeg ikke perfekt fasade på skitur eller i marka.)

9. If you can´t beat them,join them, Støre. Så bruk Listhaugs egne argumenter og si at du er vel så opptatt som henne av landet vårt og at folk skal være trygge her. Snakk om fremmedfrykten, vis oss hvordan du tar grep om integreringen og hvordan du vil gjøre det bedre enn FrP.

10. Vær kul, Støre. Bruk humor. SMIL. Si at Listhaug har lært deg mye om folkeskikk, at du gjerne tar et kurs med henne og at du lover å la være å avbryte Erna like mye neste gang.  Hør med sønnen din, kanskje han har noen knep etter å ha jobbet med revy der han karikerte deg?

Lær av din eldste sønn, Støre, gå på loppis,  spis mer brennesle og delta på færre middager med de rike!

Hør mer på Eminem!

Og ikke si at det var en tabbe en gang til. LOL!

Kanskje, når du har gjort alt dette så vil du vinne tilbake folk som er såret og har gitt opp å tro på deg fordi du ikke har gitt dem nok grunn til det.

Det nytter ikke å mumle at du vil noe med skole og at de rike ikke skal bli rikere. Du må love at vi vanlige folk ikke får mer skatt og at vi slipper flere gebyrer og byråkrater!

Vi trenger å se at du er levende, at du har følelser og selvironi. Vi trenger bilder og visjoner! Du må tune inn med oss, om du skjønner?

  • Snakk om de fattige familiene i Norge og kom med løsninger som vi kan tro på.
  • Si at ingen i Norge i dag skal måtte gå på sosialen og at hjelp til våre våre nye landsmenn ikke skal gå på bekostning av våre egne.
  • Si at du deler folks frustrasjon med Nav, og ligger våken om natta for å komme opp med en bedre plan.
  • Snakk om de unge – om hva vi gjør med alle de unge som sliter psykisk og/eller faller ut av skolen. Kjenner du noen? De trenger mer enn en lærer eller to ekstra. Det er kvaliteten på lærere og andre voksenpersoner som er viktig, Støre, ikke antall lærere, det vet du like godt som meg.

Hadde du kanskje selv en slik favorittlærer som så deg og reddet deg? Eller kjenner anyone i mils omkrets?

«Så du virkelig på Skam, eller var det et PR-stunt? Jeg vil vite om du så alle episodene og hvorfor og hvem du så de med.»

Grav dypt ned og søk svar. Snakk til oss,  Støre.

Og ja, jeg vet du har fått hjelp med samlivsterapi av en psykolog som kanskje kostet skjorta. Det hjelper ikke. Vanlige folk har enten ikke råd til sånt eller de er skilt og bruker tiden sin til å snakke om folk de ikke liker.

«Så du må gjøre bedre enn det.»

Klem og lykke til fra helse-Tine.

Send gjerne honorar – jeg er ikke så rik som deg.

ps, jeg er styremedlem i Oppegård arbeiderparti, men i ferd med å kollapse av ren kjedsomhet.

Trenger du å kontakte meg? Jeg er frilans-journalist og blogger.

Mail: tinecec@gmail.com, tlf 92222406

Følg meg gjerne på Instagram som Helse-Tine.

 

 

Annonse

Norge er i ferd med å bli helgrått, spår farge-eksperter. Grått er moderne, safe – men trist. Er du sikker på at det er det du vil?

Da jeg nylig la ut på Facebook at jeg søkte råd angående farge på mitt rekkehus, fikk jeg mange engasjerte svar. Det gamle rekkehuset er gult, men naboen på enden har brutt ut og malt i en mørk gråtone. Ingen av de andre vil bytte farge, og nå lurer jeg på hva jeg skal velge selv: (Jeg har hus nummer to fra venstre, med åpen dør. )

Reaksjonene lot ikke vente på seg: Noen synes at jeg fritt kan male midtrekkehuset i alt fra rosa til grønt/turkis og mørk aubergine og at det blir FRISKT, mens andre synes at jeg bør ta hensyn til fargene på andre hus i nabolaget.

”Jeg er lat, så jeg hadde beholdt den gule fargen. Lettere å male, og jeg slipper flere strøk,” mente en venninne.

«Alle må være enige og alle rekkehusenhetene bør ha samme farge,» hevdet en annen.

”Behold fargen, og lek deg heller med knallfarger på vinduskarmene,” foreslo en kreativ sjel.

”En dør i en kontrastfarge som f.eks rosa eller turkis lyser opp” mente flere. De anbefalte meg å søke inspirasjon, blant annet på ifi.no ,  ved å leke meg med Jotuns fargevelger og ved å søke rås hos  hos fargekonsulent Tove Steinbo.  

En nevnte også at jeg bør sjekke om det finnes vedtak om fargevalg for området, noen kommuner/velforeninger har det. Men naboen som malte grått har allerede sjekket ut at det ikke er slike restriksjoner her.

 

Holdninger stemmer ikke alltid overens med synsinntrykk: Etter at jeg delte et innlegg som viser rekkehus-enheter i forskjellige farger, snudde de mest konservative, de måtte innrømme at det var fint. En dame bemerket at for barn er det en fordel med hus i ulike farger; da finner de lettere hjem! En bekjent som har bodd i Belgia, gjorde meg oppmerksom på kulturforskjellene; i Norge skal alle være enige og alt må være likt – i Belgia er det helt vanlig å se hus som på bildet under og enkelte steder er det ikke lov å ha likt hus som naboen, forteller hun!

I følge farge-Dagny som har skrevet boken Farger til folket – har vi mange kvaler når vi skal velge nye farger: Vi er redde for å bli lei av den grønne veggen og frykter at huset blir vanskeligere å få solgt med rød dør.

Derfor velger vi safe og kjedelig, mener hun. Faktisk er trenden med å male huset grått utvendig blitt så sterk at hele bydeler kan stå i farge for å bli helt fargeløse, advarer hun.

Slik velger du nye farger:

  • Ifølge eksperten er det intet som tilsier at du blir fortere lei av en grønn  eller blå vegg enn en grå eller hvit vegg! Mal derfor i farger du liker og som gir deg velbehag, anbefaler hun. De som maler grått, maler gjerne over allerede etter 3-5 år. Grått kan i tillegg gjøre deg deprimert, og en grå genser vil fremheve rynker og få huden til å se gusten ut. Dagny kaller rom i sort, hvitt og grått for «dødens dal.» Grønt og blått derimot, er farger som får oss til å slappe og konsentrere oss bedre. 
  • Hvitt blir for lyst og kan gi deg hodepineanfall og du blir fortere sliten i et hvitt rom enn et grønt eller blått. Noe å tenke på for meg som av og til får migrene: Alle vegger hos meg unntatt en soveromsvegg er hvit. Soveromsveggen er derimot blågrønn og jeg har hatt den så lenge at den har blitt trendy igjen.
  • Nok et tips fra farge-Dagny er å kjøpe interiørblader, norske og utenlandske og klippe ut bildene du føler snakker til deg. Det vil gi deg et hint om hva du liker av farger og interiør/eksteriør.

Se video med Dagnys fargetips fra God Morgen Norge her: 

Jeg følger også Dagny på Instagram og synes hun er en enorm inspirasjon. 🙂

Her er forresten farge-Dagnys hus og det er brunt og blått med dør i korall. Dama er ganske fargesterk selv også. Tenk om flere hadde kledd seg sånn, i stedetfor den lille sorte? I følge Dagny tolker menn damer i sort som mer medgjørlige, men de spanderer mer på damer i rødt. Noe å tenke på, ikke sant?

Da jeg for en del år siden tok fargeanalyse, fikk jeg beskjed om å velge bukser, jakker og sko i basisfarger, det vil si, brunt, sort eller grått. Jeg har aldri hatt så mange brune sko og støvletter! Tilslutt gikk jeg lei og kjøpte meg et par røde sko.

«Glem alt du har hørt om basis-farger,» sier farge-Dagny:

Vinteren er grå og trist og så skal vi kle oss i grå og triste farger i tillegg? Nei, bruk farger som gjør deg glad, sier hun.

«Dagny påstår at folk begynner å smile til deg og snakke til deg på en helt annen måte når du bruker glade farger.»

Selv har jeg prøvd meg med grønn kjole, og folk prater i vei, men det hadde de kanskje gjort uansett? Et smil er like viktig, tror jeg.

Men så var det husfargen: Det k a n bli vanskelig å selge et knallrosa hus – da de fleste boligsøkere vil ha noe mer vanlig. I Bergen måtte huseeieren male det rosa huset med sorte karmer (under) tilbake til hvitt etter at naboene klaget til kommuen og en annen mann ble bøtelagt med kr 30 000 og må i fengsel fordi han hadde dristet seg til å male huset sitt blått; den fargen var ikke innafor i kommunen der.

Jeg er usikker på fargevalget, og kontakter megleren som evt. skal selge mitt hus en gang i fremtiden: Hun svarer at den mørke gråfargen til naboen er mer moderne enn gult, men at annethvert hus i grått og gult blir «litt mye.» Endrer ikke naboene  på hver side av meg mening, anbefaler hun meg å beholde gulfargen.

Men hun sier at hele huset bør males grått på sikt.

Og det blir sikkert stilig.

Men hver gang jeg tenker på å begynne å male i den mørke gråfargen, protesterer følelsene: Hva med vinteren? Det kan bli trist – selv med rosa vinduskarmer? Og følelser er noe farge-Dagny sier vi skal lytte til.

Så foreløpig ser det svart ut for naboen på enden som vil ha hele huset labrador-grått.

Tusen takk for alle tips.

Hvilke farger liker du? Send gjerne flere bilder og innspill.. 🙂

her er svaret fra farge-Dagny:

Juhu! Jeg har fått svar fra farge-eksperten, selveste farge-Dagny. Dagny Thurmann-Moe
09:52 (for 3 minutter siden)

til meg
Hei Tine Cecilia!

Så utrolig fint!! Tusen takk!

Så teit at naboen deres har malt grått, det passer jo ikke inn. Jeg ville beholdt gulfargen, den er veldig god. Alternativt, laget en palett for alle fire husene, med et forslag til ny farge for det grå spøkelset på enden ?(eiendomsmeglere må du forøvrig ikke høre på, de er en av partene som har skyld i at Norge har blitt så grått ?)

Med vennlig hilsen

Dagny Thurmann-Moe
Fargedesign og fargeforecasting

Les også: Ny dør til jul. 

Klem fra helse-Tine

Trenger du å kontakte meg? Jeg er frilans-journalist og blogger. Mail: tinecec@gmail.com, tlf. 92222406

Jeg skriver for tiden mest om helse og livsstil og har erfaring som redaktør for bransjebladet Gave & Interiør. Helt fra jeg var liten har jeg vært fascinert av sterke farger, og jeg malte i ung alder hyttedoen knallrosa og knallgrønn.  😉

Følg meg gjerne på instagram; helsetine.no

 

Annonse

Vårt forhold er en god 10-er! Else Kåss Furuseth er bestevenn med søsteren Cecilie til tross for at de har totalt forskjellig personlighet. Hvordan får de det til?

Det er ikke alle forunt å ha et godt forhold til familien. Men Norges folkekjære komidronning har klart det. Else Kåss Furuseth er nært knyttet til far, besteforeldre og søsteren Cecilie.

«Det beste med familie er at du blir tålt uansett,» sa hun da jeg møtte henne på gressplenen utenfor NRK.

Les om møtet her:

Hun hadde egentlig ikke tid til å møte meg. Hun skulle til Svalbard og hun skulle forberede en ukes programmer med Reiseradioen sammen med søsteren Cecilie. De er bestevenner, naboer og kolleger:.

«Jeg har det  travelt og blir det ikke litt dumt a… at intervjuet kommer i etterkant av Reiseradioen?» smser hun meg.

På den lange telefonsvareren har hun både invitert meg hjem og til kontakt på alle tenkelige sosiale medier, men på sms er hun mer betenkt, liksom.

Lunken.

Men Else er snill og vil gjerne stille opp når man spør, så etter noen meldinger frem og tilbake, blir vi enige om å møtes en søndag formiddag, utenfor NRK. Det er der hun er den søndagen, og det er eneste mulighet.

Hva skal vi finne på på gressplenen? Fotografen og jeg klør oss i hodet. Ikke akkurat noen drømme-location.

Jeg har med en kurv med jordbær og et grønt Norsk ukeblad-badehåndkle, fotograf Bjørn Moholdt har med et teppe og en badeball.

Det føles litt som vi skal på piknik med barneskolen og har glemt matpakken hjemme.

«Vi skulle jo tatt de med til Bygdøy eller noe, sier jeg,» og Bjørn er enig.

Han har med seg bilde av Else fra en tidligere fotosession ved havet, han har møtt henne før. «Så kan hun få bildet nå,» sier han.

Denne gangen har søstrene kun en time til rådighet. Drømmebildene i hodet av Else og søster i matchende badedrakter på svaberg ved sjøen, må vike for intervju på fotografens teppe.

De er ikke vanskelige å ha med å gjøre.

«Vi setter oss bare her.»

Da setter jeg meg også ned, og tenker at det er litt flaut å intervjue en av Norges største komikere på et teppe som egentlig er for lite til tre. Men det virker ikke som de bryr seg.

Søsteren takker for bildet fra fotografen på vegne av Else: «Vi kan ha det på hytta, Else!.»

 

Praten går lett, og de erter hverandre og småkjekler. Som Else sier; vi er søsken!

De er også totalt forskjellige typer:  Mens lillesøster planlegger alt til minste detalj og har orden i sysakene, flyter Else rundt i hverdagen.

«Det kan være irriterende at hun ringer på om kvelden for å spørre om jeg har mat,» røper lillesøster.

Da Else spurte om de skulle kjøpe noen katter og et hus og flytte sammen, sa Cecilie nei. Det kan bli for mye søskenkjærlighet, selv for søstrene fra Jessheim.

Men til tross for ulikhetene kaller de forholdet en god 10-er og hadde ikke klart seg uten hverandre. Hemmeligheten er at de tåler hverandre. Uansett.

«Kanskje vi har det nå?» spør Else høflig, hun begynner å få dårlig tid.

Vi trenger noen flere motiver, og Else foreslår at hun kan stikke hodet ut av en grønn hekk? Jeg synes det er en morsom ide, men fotografen er uenig; det funker ikke, det blir for grønt.

Else og søsteren Cecilie med hodene stikkende ut av en grønn NRK-hekk er derfor noe du ikke vil se på trykk i dette intervjuet. Kanskje hadde vi ødelagt hekken og blitt tatt på fersken av NRK-politiet, så det er kanskje like greit.

Jeg får en klem av begge søstrene Furuseth og det føles som vi skal treffes igjen.

Det er forhåpentligvis ikke siste gang jeg møter Else, for jeg føler at jeg bare fikk skrevet halve historien. Men så  skulle det også være et lett sommerintervju og ikke et portrett.

På vei hjem lurer jeg på hvor det ble av jordbærene. Fikk Else dem, eller står de halvråtne igjen  på gressplenen utenfor NRK?

Vil du lese hele historien, se foto og bilder her:.

17_no_hn_29_else_kass_furuseth_135932

Intervjuet har stått i Her og Nå.