Jeg elsket musikken til Lene Marlin: Sitting down here, Unforgivable Sinner, Disguise.
Det var noe helt spesielt med den tandre, vakre Tromsø-jenta som skrev all musikken sin selv fra svært ung alder.
En dag var den sky jenta borte, og det gikk rykter om at hun var blitt for høy på pæra til å møte opp å motta en pris. Men Lene var syk. Det tok lang tid før det kom frem. Alt vi så var jenta som gjorde musikk-suksess over hele verden; som var hyllet og berømt og tjente masse penger.
Man kan vel ikke slite psykisk når man har det så bra? Slik var det. Lene var utslitt. Hun slet med så dystre tanker og så mye indre tomhet at hun ville dø. Lene prøvde å ta livet sitt flere ganger. Hun var overbevist over at hun ikke ville leve til hun ble 30.
I dag er Lene (37) frisk og samboer med skuespiller Kåre Conradi. Han hyller kjæresten for åpenheten.
Mer om dette kan du lese i Her og Nå, der jeg har skrevet storyen. Jeg snakket også med organisasjonen for etterlatte etter selvmord, LEVE som sa at Lene gir håp til andre.
Mange du ikke ville tro at sliter, gjør det. Det er virkelig noe å tenke på. En vekker. Og når vi leser om Lene så blir mange også minnet om sin egen skjøre ungdomstid og sine egne sår.
Sliter du, så oppsøk for all del hjelp: Som Lene sier, ting endrer seg og det er verdt å vente på. 🙂
Du kan ringe disse numrene om du er fortvilet:
Akutt hjelp: 113
Kirkens sos: 22 40 00 40
Lene var for noen år siden med i TV-serien Hver gang vi møtes og begynte å gråte da vår folkekjære artist Ole Paus sang en av hennes mest følsomme og personlige låter. Han oversatte Lene Marlins låt Disguise til norsk og kalte den Masken. Lytt her:
Ole Paus sa også at låten var skrevet av et barn for begavet for sin tid, og at det kanskje var derfor hun skrev den på engelsk og kalte den disguise. Originalen med engelsk tekst ble skrevet av Lene i tenårene. Lytt her.
«Leserne driter i forskning og statistikk, de vil ha ekte fortellinger som fenger.»
«Begynner det ikke 12? » En lyshåret dame i sort er like forvirret som jeg var for 10 minutter siden. Jeg sa de samme ordene og så like stresset ut: «Begynner det ikke 12?»
Arrangøren i Litteraturhuset svarer det samme som de svarte meg for 10 minutter siden: Det begynner klokken 13, ikke klokken 12. Hun setter seg ned i stolen ved siden av, litt slukøret. Hun har fått fri fra jobben. Jeg sier at jeg har gjort samme tabben; jeg trodde også det begynte 12.
«Vi er damene som trodde det begynte klokken 12. Nå har vi en hel time til fri bruk og er forvirret.»
Ved siden av oss sitter en mannlig journalist, Kai Lofthus, og vi kommer i prat. Han deltar for å få nye ideer. Et fint avbrekk; da han sitter mye alene og skriver.
Kvinnen er Kaja Melsom, filosof. Hun har skrevet boken «Den fordømte friheten» om hvor rotløse vi kan bli av alle valgene. Hun kommer for å lære mer skriveteknikk til neste bok hun skal skrive. Jeg er frilansjournalist, jeg kommer for å få faglig påfyll etter tips fra Elisabeth i Content House. Fordi jeg trodde det begynte klokken 12, droppet jeg treningen og tok et tidligere tog.
Jeg sender Kaja et smil: – Kanskje er det en mening bak ; at vi skal ha tid til å lande? Jeg synes det er mer spennende å tenke at det er hverdagsmagi enn at vi bare tok feil av tiden. Og det er bedre enn å komme for sent. Hun virker ikke helt overbevist. Ble det for mye frihet? Tid er penger i disse moderne tider.
Anledningen er Tidsskriftdagen 2017 i Litteraturhuset i Oslo. Temaet er hvordan fenge leseren? Vi skal lære å skrive bedre fortellinger. Programmet er bra, selv om seminaret begynner klokken 13 og ikke klokken 12.
Her er gullkornene jeg vil dele med deg slik at du også kan skrive enda bedre historier.
«Leserne driter i forskning og statistikk, de vil ha ekte fortellinger som fenger.»Akademisk språk gir prestisje, men det er også alt. Det er godt, enkelt språk og en god fortellermåte som gjør at folk leser og forstår det du har på hjertet. Vi som intervjuer, må være ærlige nok til å si fra når vi ikke forstår hva akademikerne sier. Forskere må avlæres. De må ha hjelp til å forenkle og ta det ned.
Du er en tryllekunstner! Akkurat som tryllekunstneren tryller frem kaniner fra hatten og trigger nysgjerrighet og spenning, må du skape spenning, usikkerhet og forventninger i tekstene du skriver. Bare slik drives historien fremover og leseren vil henge på. Skap et mysterium og noen hindringer for hovedpersonen og leseren vil fortsette å lese og vente på en løsning.
Vær ærlig om hvilken historie du vil fortelle. Stryk. Du trenger ikke å fortelle alt. Bruk førstehåndsvitner og forenkle virkeligheten ved å bruke case. Ved dybdeintervjuer må du spørre om detaljene for å få en god sak. Og det er lov å dra seg selv inn i historien i jeg-form dersom det gjør den bedre.
Kutt ut alle småord og avstandsord som ikke sier noe: Men, derfor, det er, fordi, imidlertid, likevel, siden, da, dessuten, også, altså dessuten, noe, mange, enkelte.. Vi bruker en haug med ord vi kan stryke fra teksten! Ofte skriver vi slik fordi vi er usikre eller fordi vi skjuler noe. Kutt småordene, skriv mer direkte og våg å grave der du merker at intervjuobjektet skjuler ting. Finn en ny og ekte historie bak hemmeligheter og unnvikelser.
Vis scenene dine i bilder. Ikke show and tell, men show and do! Eksempel på enkel historie: 1. En mann vil ha en hund. 2 Han har ingen penger. 3. Han raner en bank.
Med så få ord kan du fortelle en god historie: «For sale: baby shoes, never worn.» Sitatet sies å stamme fra Ernest Hemingway, men det er en journalist som har skrevet det.
Jeg sitter godt i godstolen under seminaret i Amalie Skram. I pausen skeier jeg ut med lunsj i restauranten; kalkun-toast med rødkål og salat og isvann. Kaja har vært ute og spist linsesuppe hos en hyggelig utlending i Pilestredet. En bekjent av henne kommer bort og spør om vi kjenner hverandre: Hun rister på hodet; – nei, men hun (altså meg) trodde også det begynte klokken 12.
Så lett er det å bonde med en ukjent. Man må bare ha noe felles. Vi trodde begge det begynte klokken 12. 😉
eeeh, klokken 12?
Under seminaret blir det servert kaffe og småkaker. En kollega bemerker at det er alltid er de billige pepperkakene som blir liggende igjen til sist. Og det er enda ikke desember og advent.
Kaja må hjem til barna (tidsklemma) mens vi andre får med oss gratis tapas og vin i Kværneland, salen ved siden av. En god dag på jobben. Her er hele programmet:
Og faktisk var timen fra 12-13 med sosialisering i sofaen den hyggeligste. Så jeg kommer en time for tidlig neste gang også.;)
Jeg brukte eksemplet med Kaja for å lage en historie ut av noe som ellers bare ville handlet om et seminar. Små detaljer du ofte utelater når du skriver, kan gjøre hele greia.
Jeg var forelsket i en mann i utlandet og vi flørtet og sendte hverandre sexy bilder på natten. Å la seg friste på denne måten kan skje hvem som helst.
Det er ikke bare de unge jentene som blir utsatt for press om å sende nakenbilder. Det gjør vi voksne kvinner også. Enkelte menn i alder 18 til 65 driver et voldsomt kjør for å få damer de er keene på til å sende nakenbilder eller sexy-bilder.
En mann jeg møtte i utlandet og som var fascinert av meg og omvendt, maste om sexy bilder når vi chattet om natten. Først sa jeg nei. En normal refleks. Men han spurte igjen og igjen og omsider ga jeg etter. Det var en spenning i luften, det var tenning og forelskelse, det var oss to i en rødglødende verden i en virtuell virkelighet.
«Så kan man si, som venner av meg har sagt i ettertid; det burde jeg ikke gjort. For hvem vet hvem han har delt de bildene med, kanskje med hele guttegjengen, kanskje på internett?»
Jeg var naiv og forelsket og lot meg forføre av smigrende ord fra midnatt til to-halvtre på natten og i alle pausene hans på jobben. Ingen av oss sov stort. Forholdet varte et halvt år og tok slutt fordi han ikke helt klarte å manne seg opp og stå i forelskelsen da jeg kom tilbake på ferie der han jobbet.
Jeg følte meg dum den gangen. Brukt.
Men hvem kan ikke la seg friste av en kjekk mann som er god til å flørte. De får deg litt hektet disse gutta. De spør, maser og vet hvordan de skal overtale. Så at unge jenter gir etter, er ingen overraskelse – når jeg og mine godt voksne venninner gjør det. De som spør kan like gjerne være unggutter som toppledere på 60+ i Forsvaret. Og de gir deg en slags følelse av at du er viktig og flink om du gjør det – deilig og spesiell.
«Men sorry gutter, jeg har lært og er klok av skade. Så ingen flere sexy-bilder fra meg.»
Og dere unge jentene, Nora Mørk og alle andre – dere får bare la det være. Det som kan være et spennende og naturlig ledd av en kjærlighetsaffære, kan misbrukes i neste omgang når forholdet er over. Og Gud vet hvor bildene kan havne.
Tydelig både til mannegruppen Ottar og til hvem som helst.
Klem fra Helse-Tine
Jeg er journalist og blogger
Mail til tinecec@gmail.com
ps; denne nattkjolen har jeg både i sort og rødt (fra Change) og bruker begge masse, men de vil ikke forekomme på flere bilder. 😉
Å plutselig trenge lesebriller fordi man har blitt gamlis, er et sjokk for de fleste. Kan noen fortelle meg hva de gjør for ikke å miste Nille-brillene? Jeg har kjøpt sikkert 30 par!
Synstesten er tatt og optikeren har lurt deg til kjøpe noen svindyre merke-briller. Nå lurer du bare på hvor de har blitt av. Selv med snor rundt halsen, forsvinner de fort når du tar de av hodet igjen. Og de er ikke i verken noen av veskene, ved pcen eller i bilen.
De er da du går til innkjøp av billige Nille-briller. De er det ikke så farlig om du mister. De finnes i alle farger, fasonger og styrker og fås både på flyplasser og apoteker i utlandet. Jeg startet på +1 og er nå oppe i +3. og velger brune i ulike varianter. Men hvor er brillene hen? For disse brillene forsvinner også, eller de ryker grunnet dårlig kvalitet.
Jeg har prøvd å ha en på hvert rom, det vil si fem briller strødd rundt ulike steder. Det hjelper ikke. Det blir nesten verre. Enten finner du igjen alle i håndvesken din når du skal ut og absolutt ikke vil ha med deg mer enn det pene paret som er borte ellers så er alle sporløst forsvunnet. Er det katten, hunden eller hushjelpen sin skyld? Iallfall ikke din.
Som oftest vil jeg virke yngre enn jeg er, derfor skjuler jeg brillene for yngre venner. Jeg tar dem av. Problemet er at da ser jeg ikke hva det står i avisen eller på merkelappene i butikken. Og de forsvinner akkurat når noen viser meg et bilde eller en tekst som jeg bare ser som en grumsete skygge fordi jeg ikke vil innrømme at jeg trenger brillene for å se det.
Denne artikkelen ville jeg egentlig ikke skrive. Men fotografen som skulle ta bildene, insisterte på å ta bilder av meg med briller på. Det var direkte pinlig, flaut og awkard. For briller er jo ikke meg! Han påsto at jeg kledde Nille-brillene. Hva skal til for at jeg eller du synes det selv også?
God, bebrillet formiddag.
Klem fra Helse-Tine
Jeg er journalist og blogger med dårlig alderssyn som ikke vil innrømme at jeg trenger briller.
Mail til tinecec@gmail.com
Noen dager etter at jeg skrev denne posten, fant jeg igjen Dior-brillene også. 🙂
At jeg var fly forbanna over en date som forlangte lange, pene støpenegler i boblebadet, gikk ikke upåaktet hen. Flere forsvarte mennene, en mente jeg var blitt for kravstor mens andre kom med heiarop og sa jeg er tøff som tør å ha meninger og ytrer meg bra!
Kan du ikke skrive om politikk eller enkeltskjebner i stedet? Nå har du blitt for kravstor! Du er ensom og trenger en kattunge! Det haglet av meldinger da jeg viste klør og gikk ut mot enkelte sjekkemiljøet der menn forlanger unge fotomodeller mens de selv ikke ser ut i måneskinn. Noen mente at det var synd på de klønete mennene og at de trenger en klem. En ville møte meg for en alvorsprat.
Beklager til de som synes jeg gikk for hardt ut.
«Kjekke og søte menn er i flertall, og jeg har ikke blitt mannehater. Men jeg har temperament og kan bli sinna om noen mangler folkeskikk og driver med nedvurdering. Det gjelder både overfor meg selv og venninner.»
Dessverre er det veldig mye ubetenksomme kommentarer og lite folkeskikk rundt omkring. Så skyll munnen og gjør et bedre forsøk neste gang du vil be noen ut!
Av de mindre hyggelige kommentarene var en mann som syntes jeg skrev mye rart og burde få meg en jobb. Jeg svarte at jobben min er bloggen og at jeg stoler på at han gjør sin like bra – som bussjåfør. Han takket for den, men sa det vi trenger nå er gladhistorier. Det kan jeg være enig i, så ved første anledning skal jeg skrive om noe mer positivt. Jeg er en dame med positivt syn på livet og gleder meg over små ting i hverdagen, som et hyggelig smil fra noen på bussen eller i kassa.
Livet er for kort til å gå å surmule på hverandre, la oss smile til minst 5 nye mennesker i morgen.
Vil du unngå alvorlige fotskader og operasjon, er det smart å slutte å vakle rundt på stiletthæler i tide. Gabor reddet føttene mine.
Som de fleste kvinner har jeg vaklet rundt på platåsko og skadet både føttene og ryggen. Jeg har ødelagt stuegulvet mitt med stillethæler og opplevd at hælen har brukket i løpet av kvelden og kommet hinkende hjem etter å ha tatt siste buss fra byen.
Jeg har vært urban og dukket opp på båttur med sko som ikke har noe med båtlivet å gjøre og på fjelltur med støvletter som passer til alt annet enn skigåing. I dag er det andre sko som gjelder! Jeg trener mye, blant annet dans og tar ikke sjansen på å ødelegge føttene slik at jeg i verste fall må kutte ut det jeg liker aller best.
«En periode hadde jeg så vondt i en fot at jeg ikke kunne trene, og det vil jeg ikke at skjer igjen.»
Jeg har overpronasjon og har fåttt beskjed av fysioterapeut om å bruke spesialsåler for at det ikke skal bli verre. Mange må opereres! Merker som Softwalk og Gabor har reddet føttene mine, slik at jeg tåler lange byvandringer uten å få verken gnagsår eller mer vondt i føttene. Gabor er det merket jeg føler meg mest komfortabel med både når det gjelder vintersko og sandaler. Det er sko med pen design, de er ikke for trange foran og de ser ikke kjerringaktige ut.
Når du bare har plass til ett par sandaler i kofferten, er det bra med noen som er gode på foten og bare litt hæl samtidig som de har litt glam-faktor slik at de også funker til kveldsbruk. Nudesko forlenger også bena og det er fint for oss damer på 165. 😉
