Annonse

How I survived sleeping in a bunkbed in a small room with 5 guys for a week

31. mars | Artikler,Helse,Nyheter,Reise Read post in english

First of all, I made it a challenge for myself to survive in that small, dirty room in Miami South Beach, Florida, USA, for a week. It was a good opportunity to step out of my comfort zone. Second, I was ready to protect myself. In the end I kind of liked it.

If you want to enjoy your holiday in South Beach, Miami or in another groovy place, and do not have the money, sharing room in a hostel really is a good option. It costs likes 26-50 dollars a day, while in at hotel you have to pay like 5-10 times as much to live near the beach and have some comfort.

I had to look up the word «bunkbed»

I haven’t shared a bunkbed since I was really young and slept in my family`s cottage up in the mountains in Norway. For the last ten years or so, I have found out I really need my privacy when travelling, and I hate sharing my room with a stranger.

This time, however, I was into trying something completely new. Hotels for easter in SoBe were way too expensive and I started to look at hostels. I ended up booking a bed in a mixed room with 6 bunkbeds in a really small hostel at the beach.

«I had to look up the word bunkbed, and sort of freaked out when I saw the meaning, but decided to go for it.»

Here is how I survived:

1. I was polite and open minded. I met every new guy who bumped into my room in daytime or the middle of the night with a smile and made a small conversation and learnt why he came and what country he was from. The guys were mostly there for a musical festival and to hang out with friends. I said I was a teacher and freelance journalist, which gave some respect.
2. I took care of my belongings. My Imac and iPhone and electrical devices were always with me when I left the room. I do not think anyone would steal from me, but it is good to feel safe, so it was mostly for my own sake.
3. I went to the reception and said I wanted to change to the lower bed – next to the bathroom. There was a guy moving out that day from the bed I wanted. I insisted, and they said yes- just take it. Climbing down from my upper bunkbed in the dark at night, with guys sleeping everywhere around me, felt awkward. I kind of felt I deserved the lower one as  I need to pee more than the young guys during the night and they are better climbers than me. From my low bed I could just tiptoe in silence to do my nightly errands. That was a relief.
4. I regretted having such a big suitcase with me. I kept in in the corner, and it was not really room enough to open it: So I took the stuff from it that I needed every morning and kept it closed! Next time I share a small room, I will bring a much smaller bag – like the frenchman advised me: «Your bag is tooo big,» he said, smiling:  His daughter was taking a language class at EF, and he needed a bed to sleep in for a few nights, thatś why he was in the room with me. He was nice, but what a pity I dont speak French – we could not communicate as much as I wanted.
5. I sometimes said no. I am mostly friendly and positive, but I had to let down a guy from Algerie who bumped into the room in the middle of the night and said «you are beautiful – let´s do it!» At least I wanted to know his name first! Also I was tired from a party that night. The next day this guy came to me and apologized – he had been drinking, and he was not used to alcohol. He was sweet and I said no worries.
6. I learnt how to close my eyes and not be bothered by all the underwear and dirty socks on the floor. Really it was no problem, because I thought it would be much more messy that it turned out to be. Also some of the guys were surprisingly tidy and clean. I also learnt not to feel uncomfortable whenever I took a shower in that small, filthy bathroom! Not everybody has a warm shower and a place to stay: When you stop being picky, you can get used to almost everything. I easily adapt  and I have never been snobbish. The most important thing is to remember to bring your towel when you shower, so that you dont need to walk naked back to your bed. They might stare, you know, they are guys.
7. I learned to be thankful for small, important things – like that the guys did not snore as much as I feared. Actually just 2 out of ten snored, and just a little bit. That comes on the + list. Also, none of the guys accused ME of snoring: One time a girl accused me of this, but she snored louder than everyone. These guys were polite.

8. Another + by sharing your room with guys instead of girls – and I am not joking here – is that they do not occupy the bathroom! Girls I have shared room with in holiday, can shower and take baths and do their makeup FOR EVER! It is awful if you are like me and have problems waiting when you really must pee. Not one single of these guys occupied the bathroom for more than 1-5 minutes. That was terrific. Also, they did not make any drama like girls sometimes do or kept someone outside. They just sat on their beds texting or chatting. In my second hostel, which had more quality than the first one,  I was also asked to go out with guys to see Miami at night. I said no because I needed my beauty sleep: I was taking English classes from 9 am in the morning, and therefore had another routine than these party guys. It was actually good, because in the morning nobody were up so I had the bathroom for myself and when I came back from school they were all gone and I could have the room on my own. So having your own routine helps a lot when sharing room.

9. Because I was the only girl in the room, I was sort of being taken care of, so it had some benefits. Some of them said they would be quiet when they came late home from parties, some said I could go out with them if I wanted company and more than one gave me a good laugh; like the one mentioning living in our small, crowded room with bunkbeds and name tagged beds felt a lot like being in prison. Young guys can be really funny. Some offered me beer and champagne. Girls sharing room in that hostel said COOL when they heard I was sharing with only guys: «One said; I wish my mom was more like you, you are fun and like music and parties, she dont.»
10. I did end up in a small argument with one younger guy, that was because he insisted on kissing me inside the room and pretended I did not exist outside the room. That was rude and I told him. I am patient, but I have some temper sometimes.  Also a small drama appeared when  I said no to an older man of 72 who wanted to invite me as a date to his son´s formal drinks before the wedding the next day. That felt too private. Me turning him down, made him kind of grumpy. These to smaller   incidents have not scared me off – and I would gladly share with guys again.
11. Ps: Thinking of signing up for a mixed room? Just know there will normally only be guys there. Most hostels offer rooms for girls only – that might be better if this story scared you off. On the other hand – if you want to meet guys on your holiday, do like me – you don´t have to search for guys anywhere, they are actually there, in your room. And next time you consider complaining about your hotel room – think twice: Most people on earth can only afford a bunkbed when travelling. 😉 

Annonse

Fra Miami: Jeg er rystet og knust over at hatet vokser i mitt lille land

20. mars | Artikler,Helse,Nyheter,Reise Read post in english

Da jeg våknet i den smale køyesengen i det høyst spartanske 6 mannsrommet på det nedslitte hostellet i South Beach, var det med klump i magen og sorg i hjertet: Jeg åpnet mobilen, så at jeg for en gangs skyld hadde internett, og leste at Listhaug og hennes falske FB-trollmann – Espen Teigen på 25 – hadde trukket seg. Det var ikke Harry Potter jeg leste – det var ufattelig nok virkeligheten i mitt lille land. Smerten lettet: Marerittet var endelig over.

Jeg skriver dette fra kjelleren i mitt nedslitte, ghettohostell i South Beach Miami. Bildet jeg bruker er usminket – og det er slik jeg føler meg. Forsvarsløs. Naken. Mennesker jeg trodde jeg kjente, folk jeg har  sett opp til, og som har gitt uttrykk for at de liker meg svært godt, er forvandlet til monstre som er ondskapsfulle og føler at  de har rett til å trampe over meg – bare fordi jeg har dristet meg til å blogge om politikk.

«Plutselig er jeg ikke hun søte, blonde lenger som de kan prøve å sjekke opp på Messenger – men en kvinne med meninger. Og de skal man forsatt ikke ha lov til å uttrykke uten å bli tatt for det, selv i 2018.»

Lei av drittmeldinger uten innhold

«Slutt å skrive om politikk! Dette har du ikke greie på! Legg ned den dumme bloggen din! Ser du ikke hva folk skriver til deg? Svarer du ikke på kommentarer? Ikke nevn 22. juli! Nå sletter jeg deg som venn! Vi som følger deg trenger ikke å se ansiktet ditt! Du svarer folk selektivt – og det er jeg i mot! Slike og verre kommentarer har blitt dagligdags etter at jeg våget å bruke stemmen min til å si at jeg av hele mitt hjerte er dypt imot Listhaug og hennes hatretorikk.

Så langt fra virkeligheten som det er mulig å komme

Hatet og kritikken har ikke bare rammet meg – men alle jeg synes har opptrådt som gode mennesker i disse kølsvarte dagene. Som KrFs Knut Arild Hareide – en enormt klok mann som var seg sitt ansvar bevisst i rett tid. Han var stor nok til å tilgi Listhaug, men hadde NULL tillit til henne som justisminister og satte ord på det mange av oss følte. Han sa det handlet om anstendighet – altså total mangel på sådan.

Enkelte av mine FB-venner skrev under mitt støtteinnlegg og hjerte til Hareide at han ikke er noen mann og han drev et spill for å sanke stemmer. Så langt fra virkeligheten som det overhodet er mulig å komme! Det handlet om å sette ned foten for et menneske som i verste fall kan trigge drapshandlinger og ny terror i det landet du og jeg er så glad i – som med vitende og vilje tenner bensin på hatbålet. Sylvi Listhaug – et farlig menneske helt uten skrupler og samvittighet.

For dette handler ikke om streng innvandring lenger  – det minner om krigshissing, om nazisme, om ondskap, om bevisst og blind rasisme mot mennesker som ser annerledes ut enn oss. Dert er stygt, det er grovt og det er farlig.

Mistenker personlighetsforstyrrelse

Hva for krenkelser har Sylvi Listhaug opplevd som har gjort henne så hatsk og bitter og blottet for empati og forståelse for hvordan man opptrer? Den falske trollmann-kunstneren hennes Espen Teigen, støttespilleren  og hjernen bak Fb-provokasjone, har allerede innrømmet for VG hva som feiler ham: Farens død gjorde ham avstumpet, sier han. Det er helt tydelig. Det gjenstår å finne ut hva som feiler Listhaug: Jeg tolker det som en personlighetsforstyrrelse. Det og ren skjær ondskap.

Sylvi minner meg om Breivik

Trebarnsmoren har på groveste vis misbrukt sin betrodde stilling i regjeringen som justisminister – en rolle hun aldri skulle hatt og på ingen måte bekler eller kler. Fy for skam, Listhaug. Og Erna! Jeg har i lengre tid mistenkt at hun på langt nær er den kloke og stødige statsministeren mange har trodd: At hun rett og slett skjuler en svakhet, bak sin pondus og skråsikkerhet, at hun er mer usikker og har mindre tyngde enn alt later til. Det har nå vist seg å være rett.

Det verste og mest skremmende av alt er å se at Sylvi ikke viser noen form for anger. En «vanlig»  kristen kvinne fra bygda – som er gift og skal ha ansvar for tre mindreårige barn.

Jeg er skrekkslagen og bekymret for hennes barn.

Hun minner meg om massemorderen, om Breivik. Han også satt der uten noen form for anger, uten evne og vilje til å si unnskyld for sin udåd. Han også fortsatte med sine fraser selv lenge etter at han var tatt.

Jeg kommer ikke til å slutte å blogge

I et par dager nå, har det fristet å ta en lang pause fra blogging. Jeg har følt meg sparket i magen og sønderknust. Jeg har tenkt at det ikke er verdt det. Jeg begynte å rydde i vennelisten på FB – jeg tok på alvor det jeg har følt lenge – at enkelte som kommenterer og kommer med personangrep på meg og andre forpester min hverdag mer enn det gjør godt.

Jeg er på reise i tre uker for å studere språk og oppleve Miami. Jeg har fått et lite stipend som muliggjør det. Jeg kommer ikke til å blogge hver dag herfra – og det vil bli lenger mellom hvert blogginnlegg.

Jeg kommer ikke til å svare alle som kommenterer selv om jeg har lesere som krever det. Det er ikke vanlig å kommentere hver eneste kommentar på en blogg eller et avisinnlegg, og jeg gjør det sporadisk om jeg synes det er viktig eller har noe å tilføre.

Noen ganger er det bedre å tie still og det er ikke alt som fortjener et svar. Noe er det smart å ignorere.

Jeg kommer ikke til å slutte å si min mening selv om jeg er en følsom sjel og selv om det gjør vondt å ha ha lesere som går til angrep og skriver stygt om andre.

Jeg kommer heller  ikke til å ta ansvar for folk som av ulike grunner er bitre på samfunnet eller på livet sitt og som tar det ut i kommentarfelt eller privat.

Sånn vil det fortsatt være.

Som sagt skriver jeg dette fra kjelleren på mitt slitne hostell. Rundt meg har jeg unge mennesker fra hele verden, med ulike historier og skjebner, med ulik religion, hud og utseende. De er alle mine søstre og brødre. Sparker du en av dem, så sparker du også meg. Snakker du til meg om «jævla utlendinger» og «pakk som skal komme seg hjem» så tar du også meg.

Jeg har venner som jobber i UD som snakker slik. Jeg har forlatt middagen og gått fra bordet når jeg hører slikt prat. Jeg tolerer det ikke. Dere vet hvem dere er og kan skamme dere.

Jeg føler meg sliten og tråkket på. Men det er ikke så synd på meg. Jeg kan sitte her og klage over hatet i mitt land, at badet mitt her er lite og skittent, at maten er dårlig  om ghettoforhold på hostellet jeg ikke burde valgt. In real Life er jeg privilegert. Mange av de som bor her hadde aldri hatt råd til dette oppholdet i Miami om det ikke var for at det er så billig å bo her. De kan aldri som oss, engang drømme om å ta inn på 5 stjerners hotell. Det å dele rom med flere andre personer er noe de sannsynligvis må gjøre resten av sitt liv.

Jeg er nummen.

Vi snakkes, men jeg vet ikke når.

Annonse

5 gode grunner til at jeg vil sende Sylvi Listhaug tilbake til kjøkkenbenken

16. mars | Artikler,Nyheter Read post in english

Synes du at Listhaug bør gå? Støtt opprop her.

Her er 5 gode grunner til at jeg vil sende Sylvi Listhaug tilbake til kjøkkenbenken.

«Jeg har ikke tillit.»

1. Skoene passer ikke. Rollen som justisminister krever kompetanse, fintfølelse og folkeskikk. Sylvi Listhaug mangler alle de tre egenskapene. Hun verken fyller eller forstår oppgaven og er en sikkerhetsrisiko som hisser opp masser med skremselspropaganda. Det er farlig og stikk i strid med hvordan en statsråd skal oppføre seg!
2. Hun har ikke respekt for sjefen sin, og setter statsminister Erna Solberg i forlegenhet. Samme dag som Utøya-filmen har premiere, poster Sylvi et skremmebilde på FB. Bildet viser tildekte terrorister. Påstanden hennes er at AP mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Utøya-ofre føler seg såret og nesten samtlige politiske partier finner utspillet trist og opprørende. Høyre-ekstrem retorikk, skriver Dagbladet. Helt siden lørdag har Erna bedt Sylvi fjerne skremmebildet, men hun nekter som en unge i trassalderen. Vi kan ikke ha en justisminister som opptrer som en fjortis og som bruker tiden på netthets.
3. Hun er ikke villig til å gå i seg selv og si unnskyld. På fjerde forsøk og nærmest under tvang fra Støre og andre gjør hun det, men det virker ikke ekte. «Hvor vanskelig kan det være? Vi lærer barna våre å si unnskyld!  » uttaler Marit Arnstad (SP.) Det samme spør jeg om. Kanskje Sylvi kan lære av sine egne barn – og skrive unnskyld på tavlen 100 ganger som en slags botsøvelse?
4. Tilliten til Sylvi er tynnslitt etter utallige fremstøt som ydmyker og krenker andre. Vi husker alle Rinkeby-stuntet der hun gjorde seg til uvenn med mesteparten av Sverige, det pinlige bade-stuntet der hun skulle prøve hvordan det var å være flyktning, og debatten om pedofile, der det eneste vår nye justisminister tilførte debatten var ordet «monster.»

5. På kjøkkenbenken kan hun gjøre nytte for seg heller enn skade! Hun kan ta seg av sine tre barn som ikke fortjener å ha en mor som krenker andre med slemme utspill. Sylvi er videre opptatt av ekte norsk tradisjonsmat som pinnekjøtt, og kan starte restaurant for kun etnisk norske. Hun kan koke mat, ikke bare til egne barn, men barna i barnehagen! Ekte norsk bondekost! (Og lære de om troll og monstre.) Hun kan servere norsk bløtkake og kringle etter kirkekaffen – med det store korset rundt halsen er hun skreddersydd til oppgaven. Jeg ser henne også for meg som taletunger i den lokale menigheten og som en Jehovas vitner-skikkelse som ringer på dørene for å frelse ukristelige sjeler.

Håper Sylvi trekker seg

Jeg håper Sylvi Listhaug  trekker seg før tirsdag, slik at ikke Erna, KrF og partiene som allerede har uttrykt mistillit blir tvunget til be henne gå av. Det er det mest ryddige Sylvi  Listhaug kan gjøre – når hun har gått så til de grader over streken. Justisposten kan med hell gis til Jonas Gahr Støre som fyller skoene til punkt og prikke. Arbeiderpartiet kan han overlate til Anniken Huitfeldt og MeToo-jentene!

Pakk feighetskoffertene

Da trenger vi bare en liten politisk revolusjon slik at det er mulig å gjøre Støre til justisminister med Erna til rors. Jeg er til og med villig til å gi jobben til KrF om de støtter mistillit mot Sylvi innen tirsdag! 🙂

Eller Erna og Siv kan pakke feighetskoffertene og si takk for seg og overlate styringen til nye koster!

Kanskje kan vi også på sikt kreve Jens Stoltenberg tilbake.

«Dette er min meningsytring og du er velkommen til å ha andre meninger og kommentarer.»

God helg! 🙂

Les også: Sylvis terror-melding er trist og opprørende.

Les også: Sylvi er et dårlig rollebilde

Les også: På tide å ta et oppgjør med Sylvi etter 5 år med provokasjoner:  Som en såret tiger

Les også: Kjære Sylvi Listhaug

Les også: Feigt: Erna ble selv mobbet – lukker øynene for Sylvis sjikanering

Les også: Prøver desperat å skjule at hun ikke kan noe. 

Synes du at Listhaug bør gå? Støtt opprop her.

Frp-velgere rasere fordi de mener jeg har gjort narr av husmorrollen i denne bloggen. Det var overhodet ikke meningen å såre noen her! Jeg tenkte jo ikke på ramme alvor at Sylvi skal fylle hele husmorrollen, bare komme seg hjem dit hun kom fra etter barselpermisjonen for minstemann og servere litt på kirkekaffe og sånt! ? 😉

Annonse

Handikappede Stephen Hawkin gikk fra ungdomkjæresten rett i armene på sin sykepleier

15. mars | Artikler,Helse,Nyheter Read post in english

Stephen Hawkin – vår tids Einstein – som nylig døde  76 år gammel, lot ikke en grusom skjebne som muskelsyk hindre seg i å oppleve stor kjærlighet. Da ekteskapet med studievenninnen Jane Wilde røk, innledet han en het romanse med sykepleieren sin fra rullestolen – ved å kommunisere via en datamaskin! Les om den verdensberømte fysikerens stormfulle liv.

Av Tine Holm

Da jeg for en tid tilbake så spillefilmen The Theory of Everything om den engelske fysikeren og matematikeren Stephen Hawkins liv, ble jeg trollbundet: Dette var sterk kost. Det var tøft å se den unge, begavede fysikkstudenten få en grusom og hjerteskjærende diagnose av legen. Han var bare 21 og fikk vite at han led av sykdommen Amyotrofisk lateral sklerose (ALS) – en sykdom som fører til gradvis muskelsvinn. Forventet levetid var fra 2 til 5 år, og det fantes ingen kur, ingen medisiner, ikke noe håp.

Stephen Hawkin ville bryte med kjæresten

Knust og ute av stand til å si noe, avviste Stephen Hawkin kjæresten Jane Wilde  – han ville bryte med henne – for hennes egen skyld: Han hadde ikke noe å tilby, ville ikke plage henne, han skulle dø. Drømmer om studier, forskerkarriere, ekteskap og barn – alt lå i grus. Men ungdomskjæresten som drev med språkstudier, nektet å høre på ham. De hadde møtt hverandre på en fest i 1962 og hun var ung og forelsket: Ungjenta troppet opp på kontoret hans på universitetet: Hun ville satse trass i sykdom og elendige spådommer, hun ville gifte seg og få barn!

Stephens eksentriske familie var mot forholdet, de mente det var galskap av Jane å satse på den syke sønnen og syntes heller ikke hun passet inn i familien. Men Stephen valgte å lytte til hjertet –  ikke til familien. Jane fikk den meget begavede og intelligente unge mannen ut av en dyp depresjon, og de fant lykken sammen. Paret giftet seg i 1965 og bosatte seg i Cambridge i England.

Måtte oppdra barna alene

Hawkin trosset legens dystre spådommer og ble en verdensberømt forsker – mot alle odds. Han og Jane fikk 3 barn sammen, Lucy, Robert og Tim. Men ekteskapet var langt fra en dans på roser. Samtidig som Hawkins karriere blomstret og han ble mer og mer beundret og anerkjent – slet de på hjemmebane: Ikke bare måtte Jane pleie mannen som etterhvert havnet i rullestol og mistet taleevnen – hun måtte oppdra og ta vare på de tre barna nærmest alene. Der gjorde ikke saken lettere at Stephen Hawkins var en bestemt herremann som ofte dro på reiser og seminarer alene, uten å involvere sin hustru. Hawkins led også i ekteskapet fordi han visste hvor mye hans handikap og sykdom slet på kona. Det gjorde ham ulykkelig.

Var nær å ta sitt eget liv

Hawkins lansert selv en teori om at det var mangel på science – forskning – som gjorde at de som mann og kvinne ikke nådde frem til hverandre på slutten. Selv sa Jane at det hadde ikke noe med vitenskap å gjøre – hun følte derimot at mannen viste henne for lite følelser – emotions– og mener at det var det som tok livet av forholdet.

 «Det var fire i vårt forhold, » har Jane uttalt. «Sykdommen, fysikken, Stephen og meg. Selv om sykdommen ble borte, ville fortsatt fysikken kommet mellom dem,» hevdet hun.

Selv om han prøvde å forklare henne om fysikk og hva han jobber med, følte hun at han trakk seg inn i seg selv når han arbeidet. I tillegg plaget det Jane at det var så mange sykepleiere i huset: Hun følte at de snakket om henne og så ned på henne – og de mistet sitt privatliv.

Men hjelperne trengtes: Hawkin var lenket til rullestolen og mye syk og etter 1985 kunne han bare kommunisere med omverdenen via en datamaskin som han styrte ved hjelp av øyebevegelser og enkelte muskler i ansiktet. Det var en tøff hverdag.

Hør og se Stephen Hawking kommunisere og holde tale med spesialutstyret her. 

«I 2015 fortalte hun til pressen at hun flere ganger hadde vært så utslitt av den enormt stressende situasjonen som hjelper for den handikappede mannen og mor til de tre barna at hun vurderte å ta sitt eget liv.»

Kona kjente seg igjen i spillefilmen

Den verdensberømte filmen om Hawkins liv,  The Theory of Everything, viser hvor enormt krevende hans helsesituasjon var for alle rundt ham. I følge Jane var virkeligheten langt verre. Å ta seg av en handikappet mann er en ensom jobb, sier hun – og det var langt mer krevende enn det var mulig å vise på lerretet. Ellers kjente hun seg godt igjen i spillefilmen, hun mente den var spot on. Faktisk følte hun at Felicity Jones, som spilte henne og ble Oscar-nominert for innsatsen, var så lik henne at det var nifst. Skuespillerinnen hadde stjålet kroppspråket og mimikken hennes, følte hun. Mannen som spilte Hawkin, Eddie Redmayne, fikk både en Oscar og en annen pris for sitt glimrende portrett av den eksentriske professoren. Men virkeligheten slo altså filmen en lang gang: Selv skrev Stephen Hawkin i sine memoarer i 2013 at hans kone var redd han skulle dø  og om han gjorde det, drømte hun om å finne en mann som kunne ta ordentlig vare på henne.

Fant ny mann i kirkekoret

Det var nok ikke helt usant: Jane ble mer og mer  isolert og nedkjørt og moren og en venn oppfordret henne til å begynne å synge i det lokale kirkekoret for å komme seg ut og tenke på noe annet. Dette rådet fulgte hun – og i kirkekoret, i 1977,  traff hun den ensomme enkemannen, musikeren Jonathan Hellyer Jones. (Bilder av de over er tatt mange år etterpå.) Han tilbød seg å hjelpe familien og ble etterhvert svært forelsket i Jane. Hun avviste ham og sendte ham hjem, hun ville ikke svikte sin Hawkin.

«Jeg elsket dem begge,» har hun uttalt. Hawkin var hennes store kjærlighet, men hun kunne ikke lene seg til ham, hun måtte ta alt ansvaret. Hos Jonathan kunne hun hvile ut, og de hadde en felles interesse i musikken og sangen.

Ba mannen fra kirkekoret flytte inn

Tilslutt var det Hawkin selv som trillet rullestolen sin inn på Jonathans kontor og ba ham komme tilbake og flytte inn hos dem: » Jane trenger hjelp,» sa han.

Jonathan flyttet da inn i hjemmet deres i Cambridge – ikke uten problemer. Professor Hawkin forsto at Jonathan og Jane hadde varme følelser for hverandre og selv om forholdet var platonisk, fant han det vanskelig å takle – selv om de alle trengte hjelpen Jonathan tilbød. Selv fikk Hawkin et nærere og nærere forhold til sykepleieren sin,  Elaine: Det var hennes første ektemann som hadde funnet opp computer stemme-synthesizeren som han brukte og som gjorde ham i stand til å snakke etter at taleevnen forsvant.

Fra ungdomskjæresten rett i armene på sykepleieren

I 1990, etter 26 års ekteskap, forlot Stephen Hawkin Jane og flyttet inn i en leilighet sammen med Elaine. Jane fikk sjokk da hun oppdaget at han hadde  flyttet rett fra henne og inn til sin sykepleier Elaine Mason som han hadde fått varme følelser for.

«Denne «krøplingen» var ingen slagen mann, men en elskovssyk beiler…!»  

Men hun tok det med godt humør og sørget for å få den nære vennen Jonathan tilbake i livet sitt. Fem år etter tok Stephen Hawkin ut skilsmisse og giftet seg med sykepleieren. To år etter dette, giftet ekshustruen Jane seg med mannen fra kirkekoret,  Jonathan, og de var lykkelige på hver sin kant.

Gikk rykter om at den nye kona var slem mot ham

Om Hawkins andre ekteskap med sykepleieren Elaine Mason gikk det mange rykter som aldri har blitt ordentlig bekreftet. Mens Jane var mild og oppofrende, var Elaine temperamentsfull og ildfull. Paret var gift i 11 år i – noe Hawkins selv har kalt et lidenskapelig og stormfullt ekteskap. Men et par sykepleiersker som så opp til den verdensberømte og hardt rammede forskeren, anmeldte på et tidspunkt Elaine til politiet: De mente bestemt at hun plaget Hawkin både psykisk og fysisk. Både Stephen og Elaine nektet for at det var sant, og politiet droppet anklagen.  Paret skilte seg i 2006, to år etter de stygge anklagene ble satt frem. I den berømte spillefilmen er ikke disse anklagene tatt med.

Sjarmerende til det siste

På selveste 70-åsdagen uttalte Hawkin at kvinner var det største mysteriumet han visste om. Trass i dette, fikk han med seg to lange forhold til kvinner han elsket og som tilba ham. Det er slett ikke verst til en multihandikappet, pleietrengende mann å være. Hawkin var en av verdens mest intelligente menn og samtidig hadde han bøtter av sjarm og var morsom. De siste årene holdt han god kontakt med ekskona Jane og hennes nye mann Jonathan. De pleide å møtes sammen med barn og barnebarn. På bildet under er han sammen med ekskona og hennes nye mann og barna.

Hawkin, det handikappede geniet som er aller mest kjent for den svært populære boka «A Brief History of Time», døde i sitt hjem i Cambridge for kort tid siden.

«Vi er svært triste over at vår kjære far forlot oss i dag. Han var en stor vitenskapsmann og en ekstraordinær mann. Arbeidet og arven etter ham vil leve videre i mange år. Hans mot og standhaftighet sammen med hans brillianse og humor, inspirerte mennesker over hele verden, skrev Hawkings barn, Lucy, Robert og Tim, i en felles uttalelse. «

Jeg sitter og tenker på den utrolige filmen jeg så om ham som grep meg så sterkt, og synes det er rart at han er død. Nå minnes hele verden den fantastiske og eiendommelige fysikeren.

Kjenner du til Stephen Hawkin? Hva tenker du om hans liv og historie?

Lykkelig med sin første kone: Her er Jane og Stephen Hawking i 1974. Under ser du bilde av det multihandikappede geniet i rullestolen.

Og her et lykkelig øyeblikk som vektløs. Stephen Hawkin hadde masse drømmer, men var selv lenket til rullestolen.

Stephen Hawkin var vår tids Einstein

Stephen Hawkin er vår tids Einstein, og regnes for være en av jordens skarpeste hjerner. Arbeidet hans dreiet seg rundt sorte hull, Einsteins generelle relativitetsteori og kvantemekanikk. Han fikk en rekke priser. I 1970 fikk Stephen Hawking sitt første vitenskapelige gjennombrudd i sine studier av svarte hull sammen med Roger Penrose. I 1974 førte det til teorien om at svarte hull ga fra seg Hawking-stråling. Hans teorier skapte bølger innen kosmologien. Med boken A Brief History of Time i 1988 ble han kjent for resten av verden. Boken om universets gåter havnet i Guinness rekordbok etter å ha ligget på bestselgerlisten til Sunday Times i 237 uker og solgt 10 millioner eksemplarer.

Legene sa han skulle dø i en alder av 24: Hawkin er vel så berømt for å ha fightet og overlevd den dødelige muskelsvinnsykdommen ALS. 

Kilder: The Mirror, The Guardian og filmen The theory of everything 

Les hele artikkelen om Hawkins utrolige kjærlighetsliv i The Mirror 

Les hele artikkelen der kona Jane forteller om bruddet i The Guardian. 

Les også: Det handikappede geniet. (Aftenposten.)

Les også: Sjarmøren og fysikerens beste sitater.  

Les også: Larsåsens far lider av Hawkins sykdom ALS. 

Les også om kvinnen som grunnla morsdagen: Bare kommers, sier du? Mødre fortjener morsdagen! 

Les også: Moren døde av leddgikt, da bestemte Anita seg for å forske på sykdommen

Annonse

Feigt: Erna ble selv mobbet – lukker øynene for Sylvis sjikanering

13. mars | Artikler,Helse,Nyheter Read post in english

Jeg liker ikke feige mennesker, enten de er venner eller statsministre. Nå har jeg fått nok av Ernas likegladhet. Sylvi må innordne seg i klassen og slutte å sjikanere andre, eller kastes på gangen for evig tid!

Mobbere er ynkelige mennesker

Vi ser de i klasserommet og i skolegården hver dag. Gutten eller jenta som opponerer mot alt og alle – som gang på gang trår over streken og ikke lar seg skremme av autoriteter. De fremstår sterke og tøffe, men de er mobbere: Mobbere som blir giret av å trykke ned og skremme andre – og/eller de usikre menneskene med lav selvfølelse. De får energi av  den makten de får når de lokker andre med på sitt skremmespill.

Mennesker med god selvfølelse bitcher ikke

Elever med normalt utviklet følelsesregister og god tro på seg selv og egne evner, oppfører seg aldri slik. De bitcher ikke, fryser ikke andre ut, driver ikke med splitt og hersk, nekter ikke å innordne seg, er snille mot seg selv og andre.

En veps du ikke blir kvitt

Sylvi velger i stedet å vise vrangsiden ut. Fredag forrige uke, samtidig som Utøya-filmen hadde premiere, delte hun et bilde på Facebook av soldater med tildekkede fjes med teksten: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del». Terrorbildet viser det seg nå at hun har brukt ulovlig.

Listhaug er som en irriterende veps du forgjeves prøver å bli kvitt, hun er eleven som har tagget veggen for tiende gang og fortsatt synes det er tøft at det ikke er lov. Hun gjør det fordi hun kan, ikke fordi hun ikke forstår konsekvensene. Det er det som gjør det ekstra stygt, umodent og ondskapsfullt:

«En justisminister som på aller plumpeste vis og med tilbakelent overlegg, publiserer en påstand der hun kaller flertallet på Stortinget for terroristvenner?» skrev Aps Fredrik Mellem i en ytring i VG og ba  opposisjonen fremsette mistillitsforslag.

Les kronikken her.

Utøya-ofre reagerer kraftig, og står frem og forteller om hvor vondt det føles å bli hengt ut av FrP på et sårbart tidspunkt.  «Frp anklager Ap, og med det oss, for å sette terroristers interesser foran befolkningen. Som overlevende er det ekstremt grovt, » skriver de overlevende.Les kronikk fra Utøya-ofre her. 

Flaut å ha en mor som mobber andre

Lishaug har barn som alle oss andre, barn som går på skolen og i barnehagen og lærer at de skal være snille, vise respekt og ikke mobbe andre: Tre uskyldige barn, Signe (9), Lars (6) og Steffen på snart et år

Hadde jeg vært barna hennes, hadde jeg vært så flau! Tenke seg til å ha en mor som påstår å være et kristent, godt menneske og en god mor, men mobber, fordømmer og hetser andre – hver eneste dag i flere år. Det er omsorgssvikt.

Tillater at kona hetser andre mennesker

Selv har hun uttalt at det viktigste om du vil gjøre karriere, er å velge en god mann. Men for en pudding denne mannen, Espen Espeseth,  må være som tillater at kona hetser andre mennesker. Det er barnslig, umodent og flaut, Espen.  

De fleste menn ønsker seg noe helt annet, nemlig en snill og empatisk kvinne som viser storsinn mot andre og respekterer andres syn. Ikke en illsint veps som stikker til når du minst venter det. Ofte bitcher disse på hjemmebane også, er min erfaring.

Å vise disrespekt for sjefen er uklokt

Listhaug er også eleven som mobber læreren – i dette tilfelle Erna. Hun viser så totalt lite respekt for sin overordnede at det ikke hører hjemme noe sted, og i iallfall ikke i regjeringen.

Og nå er jeg lei. Ikke bare av Listhaug – som skriker høyest av alle med en umoden medierådgiver på 25 år som støttespiller – men av deg, Erna!

Du må slå hardt tilbake, ikke vike unna og la henne holde på. Herregud – du ble mobbet på skolen selv! Verst var det å bli stengt inne på en stinkende guttedo,  fortalte du i en bok om kvinnemobbing; Bitching En bok om jenter og mobbing.

Er det lov å banne i Sylvis kjerke?

Du har blitt mobbet for dysleksi, for dårlig klesstil, for overvekt! Du av alle vet hvor vondt det gjør. Og så lar du det skje i din egen regjering! Du lar Sylvi hetse Arbeiderpartiet og skade Utøya-ofre med et kynisk utspill som er plantet for å provosere mest mulig. Er det lov å banne i Sylvis kjerke og si  faen?

Jeg forstår at du er lei av  at folk sier du bør slanke deg for å oppnå sunnere helse –  selv om det er et godt poeng! Du står i sterk fare for å pådra deg livsstilssykdommer.

«Men nå handler det ikke om fett eller sykdom – men om å ta til vettet!»

Få satt denne dama på plass nå, endelig. Det er pinlig for Norge og det er ikke minst pinlig for deg, Erna at du har så lite kontroll i klasserommet og bryr deg så lite.

Det finnes verktøy for slikt. Du kan om du vil.

En mor som forsvarer mobbedatteren

Den grenseløse adferden må få konsekvenser snart! Det nytter ikke at du som «mor» må stille på intervju i beste sendetid for å forsvare eller forklare din slemme datters oppførsel. For det er sånn det virker!

«Ikke bare Sylvi har sagt dumme ting,» sier du. » Hun gikk for langt,» innrømmer du senere.

Det sitter langt inne, for jenta som erter og mobber er som en umoden datter du vil beskytte.  Eller er du bare redd for å miste velgere – alle de velgerne som er der på grunn av Sylvis hatretorikk og som du mister flertallet uten?

Vet ikke hvor jeg har Erna

Jeg vet ikke hvor jeg har deg lenger, Erna. Det er lenge siden jeg har visst det. Det føles utrygt på vegne av hele Norge. Selv gadd du ikke å feire kvinnedagen, du kjente deg ikke igjen, sa du – i paroler om MeToo og likelønn – at kvinner skal tjene like godt som menn for samme arbeid. Da lurer jeg på hva du kjenner deg igjen i?

«Kanskje du må tilbake til læreboka og lese den boken du selv har bidratt til  – der du fortalte om den hjerteløse mobbingen du selv ble utsatt for? Ellers kan vi ikke ta deg på alvor neste gang du besøker en skole og sier du er mot mobbing.»  

Med all respekt å melde, din plumpe venninne egner seg best til å pelle poteter i åkeren og servere på den lokale puben der sladderen går eller i beste fall å tale i tunger på bedehuset i bygda hun kommer fra  – ikke som justisminister.

Hun er venninnen vi må kvitte oss med

«Hun er intrigemaker-venninnen vi tilslutt ikke har noe annet valg enn å kvitte oss med, fordi hun gjør seg til uvenn med så mange og skaper så dårlig stemning på klasseturen at ingen orker henne mer. Og det er lov. Det er lov å kvitte seg med slike. Får de fortsette, blir de som regel bare verre.»

To kvinnelige  journalister, Liv Skotheim og Anna Holm Vågland,  skrev boken «Bitching. En bok om jenter og mobbing.» De håpet at den skulle føre til  at fenomenet jentemobbing tas på alvor. Men klimaet har blitt verre. I følge den engelske trendforskeren Nick Andrews  blir debatten i sosiale medier og kommentarfeltet bare hardere i året som kommer. Det er ingen myk linje på vei. Og vi hører ikke lenger på eksperter, hevder han – vi tviholder på våre egne følelser og meninger.

Da gjelder det å stå for kloke meninger og sørge for en stø kurs. Særlig når man er statsminister.

Les om boken om bitching der Erna står frem som mobbeoffer her. 

Bildet over er sakset fra boken bitching, en bok om jenter og mobbing.

Bildet av Andrews er fra et trendseminar på Aker brygge i år hvor han blant annet snakket om netthets og sosiale medier.

Les også: Jeg tar et oppgjør med jenteklubben ugrei!

Annonse

Lot barna slippe lekser – da meldte skolen dem til barnevernet!

13. mars | Artikler,Helse,Nyheter Read post in english

Med loven i hånd, lot Ann- Cathrin og Geir Otto Hagelund døtrene (15) slippe lekser. Da anmeldte skolen familien til barnevernet! De sjokkerte foreldrene måtte møte hos barnevernet og forklare seg. De gruet seg og var bekymret: Hvordan skulle de forsvare seg mot skolens anklager?

av Tine C. Holm

Visste du at du kan stoppe lekser med loven i hånd? Det står faktisk ikke i en paragraf et eneste sted at skolen kan pålegge barna dine å gjøre lekser!

Dette vet ekteparet Hagelund fra Ringsaker. Tvillingjentene Linn og Kine og  på 15 år fikk slippe lekser fra slutten av 6. klasse fordi foreldrene ville ha ro i familien. Leksene førte til mye krangling og masing og jentene reagerte med sinne. Jentenes lekseslit på kveldstid førte til at de ikke våknet uthvilte neste skoledag.

– Den ene jenta, Kine har spesielle behov grunnet tale- og forståelses-problematikk, forteller Ann-Cathrin. Dette er skolen klar over og er pålagt å tilrettelegge for.

Problemene startet på Furnes ungdomsskole på Ringsaker. Der var det noe annet enn tilrettelegging og forståelse som ventet dem:  At familien droppet leksene og sa fra om grunnen i et møte, førte til at skolen begynte å true med barnevernet: De fant på småting å klage over i tillegg, er mors oppfatning. Skolen påsto at de var bekymret fordi jentene ikke gjorde lekser, ikke spiste frokost og fordi de hadde på seg for lite klær på skolen. Familien diskuterte dette hjemme. Jentene mente at skolen overdrev.

Skolen fikk blod på tann

Det hjalp ikke med foreldrenes forsikringer om at alt sto bra til på hjemmeplan. Skolen fikk blod på tann – og anmeldte familien til barnevernet! Mor ble sjokkert og sint og skrev et innlegg i Facebook-gruppen STOPP LEKSER I SKOLEN der hun fortalte om bekymringsmeldingen. I gruppen fikk hun mye støtte og dro tappert i vei til barnevernet sammen med mannen Geir Otto. Det viste seg at skolen hadde skrevet et bekymringsbrev på hver av jentene.

Hele fire fag-personer har undertegnet brevene som ble sendt til barnevernet mot foreldrenes vilje.  

Sammen med barnevernet, gikk foreldrene igjennom skolens anklager punkt for punkt:

Ble beskyldt for å ikke sende med mat og klær

– Vi fortalte at det med frokost var overdrevet: Vår datter forteller at det er sjelden hun glemmer å spise, og hun har med matpakke hver dag.  Hun sier også at hun har tilgang til søtt pålegg på skolen. Skolen har selv valgt å kjøpe inn knekkebrød og syltetøy til våre barn, slik at de har mat der, om de ønsker dette. Vi fortalte, som også jentene selv bekreftet, at de har klær nok, men selv velger å gå med det de vil – selv om jeg  sier ifra at de bør ha mer eller mindre på.

Ann-Cathrin forteller at i skolens brev står det også  at foreldrene var høylydte og truende i siste møte: – Det er riktig at vi var sinte, men det er fordi vi ble truet med barnevernet, sier en sjokkert Ann-Cathrin Hagelund. Hun føler hun fikk forklart seg godt hos barnevernet.

Så skjedde noe uventet! Leksene, skolens største bekymring, ble ikke tema! Representantene for barnevernet sa bare at det hadde vært fint om datteren fikk ekstra sett med bøker hjemme, slik at hun kunne forberede seg til prøver og eksamen.

Fikk klump i halsen

Da brast det for Ann-Cathrin: – Hva med lekser? spurte hun.  Jeg er forberedt på å ta kampen, om dere vil argumentere, eller si meg imot. Jeg har lastet ned og  tatt  med linker til steder og paragrafer der det står at skolen ikke kan tvinge oss til lekselesing.

– Da svarte begge fagpersonene fra barnevernet, at det hadde de ikke tenkt å ta opp, for det var vår rett å si NEI til alle slags lekser, også innføringer og fremføringer. Jeg fikk sjokk, også ble jeg så glad at jeg fikk klump i halsen. Endelig noen som visste hva vi snakket om. Så dere! STOPP LEKSER MED LOVEN I HÅNDA. Dette er det mest produktive møtet jeg har vært på noen gang, jubler mamma Ann-Cathrin Hagelund fra Ringsaker. Hun og mannen følte at de møtte stor forståelse for situasjonen – det hadde de ikke regnet med!

Frykt endte i glede og lettelse

Ergo er det ikke alltid barnevernet som er den store stygge ulven. I denne historien var barnevernet på foreldrenes side, og det var skolen som måtte i skammekroken. Frykt og usikkerhet endte med en gladhistorie for familien på Ringsaker. De hadde regnet med å måtte kjøre saken hos Fylkesmannen, men det slapp de heldigvis!

Kritikkverdig av skolen

Fra lederne i Utdanningsforbundet, har jeg fått følgende kommentar på denne bloggen: » Vi er hverken for eller mot lekser, men mener at bruk av lekser må vurderes av den enkelte lærer og hvorvidt det er til støtte i læreprosessen. Situasjonen du beskriver med foreldre som blir meldt til barnevernet grunnet leksenekt er kritikkverdig, og vitner om et svært dårlig fungerende skole-hjem samarbeid.»

Ann-Cathrin er delvis enig, hun mener de har samarbeidet med skolen, men ble straffet fordi de nektet lekser av helsemessige grunner. 

Alt tyder på at det er skolen som ikke har samarbeidet i dette tilfelle og som må ta selvkritikk.

«Hva synes du – er det riktig å boikotte leksene for å skape ro i heimen?»

Bør elevene pålegges hjemmelekser i skolen? Svar i kommentarfeltet på bloggen. 🙂 

Les sak om dette i Aftenposten her.

Denne bloggen er skrevet i samråd med Ann-Cathrin Hagelund. Foreldrene har godkjent innholdet og sagt ja til at Helsetine bruker navn og bilder på dem og jentene. Saken er også postet i Facebook-gruppen STOPP LEKSER I SKOLEN!

Rektor Geir Mauseth ved Furnes Ungdomsskole er gjort kjent med innholdet i denne saken og har fått beskjed om at den trykkes på Helsetine 13. mars kl 17.00. Han er  bedt om å komme med en kommentar fra skolens side innen dette tidspunkt, men har ikke svart på forespørselen. 

Når denne bloggen legges ut, har far fått beskjed av barnevernet at dette bare er småtteri, og ingen grunn til å ta så alvorlig, men de vil ta en ny prat med jentene over påsken. Ikke fordi det absolutt er noe behov, men mer en rutine.  «Som jeg forsto det, kunne skolen bare latt dette være!?» sier mamma Ann-Cathrin oppgitt.

Hvorfor ble bekymringsmeldingene sendt?  er Helsetines spørsmål til skolen.

Dette mener Facebookgruppen mot lekser i skolen:

STOPP LEKSER I SKOLEN har over 3800 medlemmer på Facebook og jobber for opplysning og støtte til elever, foreldre og lærere som er MOTSTANDERE av lekser i skolen, forklarer administratorene Aurora Cath og Unni Fevang på medlemssiden. Målet er å få innvilget full leksestopp i skolen: – Målet vårt er at vi på sikt lykkes med å få skolene til å legge læring i skoletiden slik at barnas fritid respekteres. Vi har loven på vår side, men skolene henger dessverre etter og gjør som de alltid har gjort – gir lekser uten forankring i lovverket og håper at ingen protesterer! Gruppa skal fungere som «klubbhuset» vårt, hvor vi skal kunne ta opp problemstillinger vedr. lekser, spørre, gi råd og tips til hverandre, opplyser Cath og Fevang.