Annonse
«Vær nærværende, lytt oppmerksomt, aksepter ulike reaksjoner og gi omsorg og praktisk hjelp,» lærer jeg på psykososialt kurs i Røde Kors. 2020 lærer meg at ingen av reglene gjelder: Tilbudet stenges når sårbare trenger det mest. Viruset er for farlig til at de kan holde åpent, hevder det lokale Røde Kors. Men er det egentlig tilfelle? Er det ikke heller frykten som blir for sterk – slik at minoritetsspråklige blir latt i stikken? Og hvorfor kommer det plutselig et ubegrunnet maskepåbud? Når jeg sier dette høyt, blir jeg kastet på dør.
Les intervju med meg om dette og mer på Hemali.no her.
«Slik er det heldigvis ikke i Norge.»
Jeg er i Tyrkia da meldingen popper inn på mail. Eller er det sms? Jeg husker ikke lenger. Dagene med corona har vært så mange og så lange at jeg sliter med å huske månedene og begivenhetene fra hverandre.
Jeg er iallfall på ferie i Tyrkia, i Alanya, det er sen høst, oktober 2020 og jeg er glad for at masketvangen jeg opplever i Tyrkia, ikke har nådd Norge. Det er så vilt her. Jeg ser folk kjøre alene i bil, med munnbind. Jeg ser muslimske eldre damer med svart sjal og sort munnbind krysse gaten. Det er knapt noe kvinnelig igjen å se. Jeg tror ikke de tør noe annet, de må. Det er trist. Men slik er det heldigvis ikke Norge.
«Fuck corona»
Jeg opplever kelnere som ser på meg med slitne blikk gjennom visir og masker: Ingen er syke her, de bruker maske for at vi, turistene, skal «føle» oss trygge. De liker det ikke, men det er reglene, arbeidsgiverne krever det, går de uten, kan de få bot, større enn den lille månedslønnen. De første uken er det vondt å se på dem. Så venner jeg meg til det; den nye normalen. Tyrkere flest er vennlige og optimistiske, de tar masken av og smiler, de sier fuck corona og slår av en spøk om «crazy politikk.». Det er avvæpnende. Selv holder jeg meg på stranden, på strandpromenaden og i mindre butikker der maskepåbudet ikke gjelder. Jeg går likevel med et munnbind på armen, i tilfelle kontroll. Det blir en vane. Jeg blir aldri stoppet.
Politiet gir kun bøter til innbyggere
Som turist er jeg beskyttet. Politiet vil ikke gi oss bot, får jeg høre. Derimot er båteieren som kjørte oss på dagscruise, preget av restriksjonene. Den ene dagen må han bruke maske når han tilbereder maten ombord, den andre dagen ikke. Han må ha færre gjester, vi må sprite oss, han må sjekke temperaturen vår og vi må holde avstand. Det vil si, avstand og avstand. Min svenske bekjent sitter tett på meg under lunsjen. Vi spøker med maskene, hun tar bilder av meg i havet med maske, som en fleip. Vi henger maskene fra øret, slik de lokale gjør, for fun altså. Vi tror jo ikke maskene skal nå våre land der hjemme. Det er helt utenkelig. I taxi bruker likevel min svenske bekjent munnbind og hansker. Hun er eldre enn meg, reddere for sanksjoner og har kortere lunte. Ordning&Reda. Jeg er kreativ, sensitiv og tåler ikke for mye regler.
Jeg snakker med en finsk dame ombord, hun er rolig, mer som meg. Vi forbanner begge myndighetene hjemme som gjør dette verre enn det er. Den finske damen er oppgitt. «Det er ingenting, men myndighetene lager det til noe veldig stort! Hva er det verden holder på med?»
Innimellom dette bytter jeg hotell, jeg er ute med nye bekjentskaper, danser, spiser på restaurant og koser meg – til kl 24. Da må barene stenge musikken og roe ned. Og en av de dagene tikker altså meldingen inn fra leksehjelp- og flyktning-ansvarlig i mitt lokale Røde Kors:
«Ny rutine på leksehjelpen. Alle må bruke munnbind.»
Ingen forklaring, slik jeg husker det. Mulig det står noe om «smittesituasjonen.» Jeg vet jo at den ikke er dramatisk hjemme i det hele tatt. Jeg stusser på mailen, på det plutselige påbudet. Ny «rutine?» ???
Panikk-bestemt, tenker jeg inni meg. De er redde. De er tatt av angsten, som så mange andre.
Jeg svarer på mailen, spør hvorfor, krever en begrunnelse. Jeg får aldri noe svar.
Han skvetter unna meg i redsel
Et bilde på netthinnen står for meg: Den godt voksne mannen, ansvarlig for leksehjelpen, siste gang jeg møter ham på leksehjelpen, like før avreise: Jeg vil si noe til ham, og han liksom skvetter unna meg i redsel.
«Vissheten om , selv om han ikke sier noe, at han er livredd for å få corona og dø av det. Han har underliggende sykdommer og forteller stadig om nye sykehusbesøk og innleggelser. Det er synd på ham.»
«Men er han virkelig redd for meg, en kvinne av kjøtt og blod, en dyktig hjelper som har vært der i flere år? Er jeg plutselig en fiende, en potensiell smittebombe? Jeg synes det er ubehagelig, rart, men sier ikke noe. Bare senser – at han er redd.»
Får et munnbind til flyreisen
Noe eller noen har skremt ham. Han var rolig en stund, men så har myndighetene skremt opp folk på nytt. Jeg later som ingenting, jeg forteller at neste uke drar jeg til Tyrkia. Jeg håper jeg slipper å bruke maske ombord i flyet. Han viser meg noen munnbind i to esker. Jeg kan få et, jeg kan bruke det nå, om jeg vil. Nei, men jeg kan gjerne ta et, til flyet, i tilfelle jeg må bruke det. Han tilbyr meg to ulike masker, et vanlig og et tykkere som de bruker på sykehus. Jøss, som han har satt seg inn i sakene.
«Jeg lener meg ned for å se og igjen skvetter han unna meg. Gosh.»
Han er virkelig altfor redd, altså. Vi skal da ikke spre frykt til brukerne? Igjen later jeg som ingenting. Han byr frem det medisinske munnbindet med lett skjelvende hånd og sier det er best. Jeg svarer at et vanlig får holde. Det får da være måte på! Jeg putter munnbindet i vesken og fortsetter leksehjelpen for flyktninger.
Nesten aldri mange på leksehjelpen
Vi er nesten aldri mange der. Vanligvis kommer noen få vi kjenner. Av og til kommer kun en elev, en ung mann. Om han ikke kommer, ringer de etter ham. De må jo ha iallfall en elev å hjelpe. En voksen dame kommer ofte, og hun har alltid mange oppgaver. Hun vil ha hjelp med alle oppgavene, hun jobber intenst og så vil hun hjem. Hun smiler ikke så mye, men hun er takknemlig for hjelpen jeg gir henne. Hun liker at jeg hjelper henne.
«Du kan bruke om du vil»
Nå sier leksehjelp-ansvarlig at jeg kan hjelpe henne i dag. Selv vil han hjelpe en ung mannlig student. Det er en hyggelig tone, vi drikker kaffe og alt er nesten som vanlig. Det uvanlige er at vi må skrive navnene våre på en liste og bruke antibac. Covid 19-regler.
«Jeg er flink pike og skriver navnet mitt og telefonnummeret uten å mukke, selv om jeg ikke liker slik kontroll. Men for flyktningene gjør jeg det.»
Damen jeg hjelper mumler noe om maske. Jeg spør høflig om hun trenger en. Hun rister på hodet. Nei, hun er ikke redd. JEG kan bruke det om JEG er redd, sier hun og ser på meg, nesten unnskyldende. Jeg rister svakt på hodet og smiler til henne. Nei, jeg er ikke redd for noe. Vi går videre med leksene.
Savner normale tider
I tillegg til meg er det ofte noen eldre mannlige hjelpere tilstede. De to eldre mennene er helt forskjellige, en av dem er like irritert som meg over at vi ikke får være sosiale og får kommet oss ut. Han måtte avbestille reisen med familien og er oppgitt. Den andre liker seg best hjemme, han merker lite forskjell. Han som ikke går ut er også mest engstelig for viruset.
Den andre mannen og jeg er reisesyke. Vi prater om hvor mye vi lengter etter normale tider.
Ønsker temaet langt vekk
Lekseansvarlig er også rolig nå, han skvetter ikke lenger. Jeg er takknemlig over at han ikke sier noe om min eksmann i dag. Han har tidligere betrodd meg at han kjenner ham. Siden har jeg håpet hver gang at han ikke vil nevne det igjen på disse møtene. Jeg ønsker desperat å få slippe å snakke om det. For meg er Røde Kors et fristed. Det siste jeg vil snakke om her er fortiden. Det sitter tungt i magen at det var jeg som måtte ta meg av barna. Jeg vet ikke hva denne leksehjelpansvarlige vet eller hva min eks har sagt, eller hva slags forhold de har, bare at jeg ønsker temaet så langt unna dette rommet som mulig.
Jeg har lagt det bak meg for mange år siden og orker ikke rippe opp i noe. Forstår han ikke dette?
Ga bort klærne til Røde Kors-sjef
Min eksmann ringer en sjelden gang når han er i form, han er hypokonder og tester seg stadig for corona, men har det aldri. Selv han synes restriksjonene er i meste laget. Livet har blitt kjedelig. Han vet at jeg hjelper til på Røde Kors, og synes det er bra. Han påstår at han har gitt bort klærne sine til mannen som er leksehjelpansvarlig og at de kjenner hverandre fordi moren til denne mannen bodde på samme sted som min eks. Så ble hun syk og døde. Jeg vet ikke om noe av dette stemmer. Hvorfor har min eksmann gitt bort klær til denne mannen? Og hva døde dennes mor av? Bodde på samme sted? Det høres risikofylt å ta opp og jeg nevner det aldri for leksehjelpansvarlig.
Leter opp krevende informasjon
Nå vil jeg ha en fristund med flyktninger og ha fokus på det. Det er koselig, selv om det er mye jobb å lete opp all informasjonen disse studentene trenger og hjelpe dem med grammatikken. Oppgavene de får fra skolen er omfattende og krevende. Jeg blir sliten. Det er jo litt som å begynne med barn om igjen, de trengte også hjelp med leksene – særlig sønnen som slet på skolen.
Men aktiviteten gir mye og er også givende. Det er fint å sitte i et rom med flere hjelpere og ha det samværet sammen. Vi lærer mye om ulike kulturer, akkurat som når jeg har vært lærervikar på skolen deres. Det er en betalt jobb, og dette er frivillig. Begge deler er bra. Jeg trenger flyktningene like mye som de trenger meg, tenker jeg noen ganger. Det er jo ikke sant, det er bare en følelse der og da, vi er alene, men sammen, vi er likeverdige og vi har nytte og glede av hverandre.
Urimelig munnbindkrav
Alt dette raser igjennom meg nå som jeg leser om munnbindpåbudet. «Vi har da ikke problemer med å holde avstand, der,» tenker jeg. Dette må jeg si fra om. De kan da ikke bare bestemme dette uten videre. Det føles urimelig. At munnbind virker, har ikke evidens og det er et ydmykende krav, både for hjelpere og brukere. Slik føler jeg det.
Neste dag, det føles iallfall som dagen etter slik jeg erindrer det, kanskje er det bare noen timer, kommer en ny mail. Tilbudet om leksehjelpen stanses helt. Det kan ikke forsvares å møtes grunnet smittesituasjonen.
«Ikke få panikk…»
Igjen stusser jeg. Påbud om munnbind den ene dagen, full stopp den andre. Panikk. Noen har fått panikk. Og det er trolig lederen av Røde Kors lokalt, en mann i 60-årene. Jeg husker ham fra Facebook, kommentarene hans på et innlegg jeg har om frihet. En uskyldig badevideo.
Om jeg er i mot alt smittevern? Jeg blir fornærmet, jeg svarer at fattige vil dø i hopetall av tiltakene, at folk blir deprimert, at unge lider og halve Norge mister jobben – og at det er få syke i Norge. Ellers støtter jeg vanlige smitttevernregler som avstand og håndvask.
Kun bekymret for syke på Hurtigruten
Han svarer at de neppe er enige , de som ble syke på Hurtigruten. Er det mulig? Sjef i Røde Kors, og ikke et sekund opptatt av barn og unge og alle som blir ødelagt av de drakoniske tiltakene – av fattige som blir fattigere i hele verden – kun av et smitteutbrudd på Hurtigruten? Jeg sletter ham fra Facebook. Det er lenge siden han har vært hyggelig mot meg. Når jeg en sjelden gang treffer han, mumler han bare at jeg reiser så mye. Det høres ut som en anklage. Og jeg skylder ham ingenting.
Følte meg sett og viktig
Riktignok har han ringt og smigret meg for noen år siden og overtalt meg til å bli listekandidat i AP, da er han lokal sjef der. Da han ringer for andre gang, sier jeg ja, selv om jeg er usikker. Han har sett at jeg har så fin helseblogg, skryter han; jeg må jo passe ypperlig på listen, jeg som er så opptatt av helse. Smigeren virker. Den gangen er jeg imponert over ham, han inviterer til gode seminarer og får meg til å føle meg bra. Jeg føler meg sett og viktig.
Drama på AP-møte
Nå er han ikke der lenger og konen har overtatt ledervervet i AP. Selv har han altså blitt Røde Kors-sjef. Selv har jeg meldt meg ut av styret i AP fordi de snakker mer om 1. mai pins enn om viktige saker. Det er lite givende. Jeg har også sagt min mening om kommunevalget. På det møtet virker han veldig sur, ikke på meg, men på situasjonen. AP lokalt har valgt å samarbeide med Høyre og ditche de rødgrønne over natten. Vi er mange som protesterer på rabalder-møtet. Det er amper stemning. Det ender med rødgrønt samarbeid likevel. På gangen spør jeg om han heller vil ha et samarbeid med Høyre. «Jeg saa ikke det,» kommer det. Han virker helt nede. Et lite blikk i undring på ham er nok. Konen blir sjalu.
Hva skjer her?
Ååååååååå, sier hun med høy stemme. Jeg skvetter unna. Du verden. Hva skjer her? Så ubehagelig. Jeg har verken sendt ham et smil eller flørtet. Nå føles det som jeg er skyldig uten å ha gjort noe galt. Han har derimot sendt meg noen korte smil innimellom, som jeg har ignorert, smil som vitner om at han tror jeg liker ham. Ikke i dag. I dag er han sørgmodig.
Jeg reiser for mye
Dette ekteparet må jeg holde meg langt unna, tenker jeg. Når jeg tenker meg om er det noe trist ved dem. Når de danser sammen, ser det ekte ut, men jeg ser sjelden eller aldri at de smiler. Men folk som har hatt ledende stillinger i AP har man jo respekt for, selv om det eneste de bidrar med til «vennskapet» er å klage over at jeg at jeg reiser for mye.
Konen har sagt det hun også. DU REISER SÅ MYE. PUNKTUM. De reiser mer enn meg, men synes tydelig at det er tyngende at jeg som enslig forsørger endelig har alenetid og kan reise.
Jeg føler meg trykket ned, jeg skal altså ikke være. Jeg snur meg til en kamerat og sier vi må gå. Konen ser tynget ut, som har hun spist ti sure sitroner og svelget tolv kameler. Uff.
Single damer er en trussel
Single damer er farlige, selv når vi knapt puster. Det lokale AP består mest av etablerte ektepar og jeg har aldri trivdes der. Jeg har prøvd, men det går ikke. Jeg føler meg helt malplasert. Det er som å være på utsiden av noe og titte inn uten å skjønne hva som skjer der. De snakker ikke om noe interessant og de er ikke inkluderende.
Vennligere og mer inkluderende i Tyrkia
I Tyrkia er menneskene vennligere. «Kom og sett deg ned, ta en kaffe eller te. Kom hver kveld. Du er så nydelig og jeg liker å snakke med deg. Når du kommer, stråler himmelen opp. Du er solen min. My angel! Den norske skjønnheten.» Slik er sjargongen der. Selvsagt kan det ligge noe bak. De vil ha meg som en god kunde. De liker at man sitter til pynt.
Likevel – det er noe åpenhjertig, noe inkluderende som jeg helt savner hjemme. I Tyrkia kan vi diskutere corona åpent med smil og alvor. De setter pris på meg. De fleste jeg møter i Alanya synes som meg at tiltakene er drevet altfor langt og at det dreier seg om politikk mer enn sykdom. I Norge kan man knapt si noe uten å bli hengt ut.
AP bryter menneskerettigheter og jeg melder meg ut
Mot slutten av oppholdet kommer en melding fra mitt lokale Arbeiderparti hvor jeg har vært listekandidat to ganger: De velger å innføre munnbindplikt på toget og annen offentlig transport om man ikke får holdt avstand. Finnes det ingen fornuft igjen? Kommer denne galskapen til Norge også? Skal jeg sitte med maske i fjeset på mitt lokaltog hjemme? Jeg steiler.
Jeg har dårlig internett på den lokale baren, men jeg får publisert et kort innlegg på min blogg hvor jeg skriver at jeg melder meg ut av partiet. AP bryter menneskerettigheter, og det vil jeg ikke være med på. Jeg skriver at min støtte går til sykepleier Margrethe Salvesen som har påpekt hvor mye restriksjoner og nedstenging skader unge og eldre. Hun er ute i VG og jeg leser nyheter.
Fra Tyrkia til demonstrasjon i Oslo
Jeg kommer hjem etter seks og en halv uke, i slutten av oktober. Jeg er spent på å møte en Airbnb-leieboer fra Tyrkia som har flyttet inn i et rom i kjelleren min mens jeg er i Alanya. Jeg leier ut noen ganger for å få litt inntekter. Han møter meg med tyrkisk te, sier at jeg har pene øyne og at jeg må slappe av. Jeg avviser flørten. Jeg er sliten og jeg har andre ting fore: For dagen etter er det stor demonstrasjon mot coronatiltakene i Oslo, den første av sitt slag. Jeg har gledet meg og er spent. Det føles så viktig å delta på. Jeg har fått lov av arrangøren å delta selv om jeg er i karantene, han tror ikke på corona.
Berusende frihetskamp
Jeg tar bilen, holder meg i utkanten og filmer talen til Marius Reikerås, menneskerettsforkjemper. Han kommer rett fra reise selv, fra Tyrkia, og sier han kan få bot for å delta der. Det er noe berusende over talen, og han setter ord på mye jeg har tenkt og følt selv og som det ikke er lov å snakke om. Menneskerettigheter. Hvor ille vi – og ikke minst folk i andre land – blir behandlet av myndighetene.
Stenger tilbud når folk trenger det mest
Fortsatt ikke noe svar fra Røde Kors. Jeg tenker på ungdommene og de andre som av og til finner veien dit for hjelp, at det er synd at huset nå igjen stenges ned, på ubestemt tid.
Det er i krisetider folk trenger tilbudet mest, og vi svarer med å stenge dem ute? Slik var det i vår også. Jeg tenker igjen på mailen om påbud om maske som skal innføres som «ny rutine,» og har vond smak i munnen. Hvorfor har de ikke svart meg? Jeg bestemmer meg for å varsle om saken til Røde Kors sentralt.
Det skal gå mange uker før jeg får svar. Ingen har sett mailen eller fanget den opp. Så skuffende. Verken svar på henvendelsen lokalt eller nasjonalt – etter mange ukers venting. Heller ingen beskjed om når tilbudet vil åpne igjen for brukerne.
Jeg legger ut en blogg om saken på Helsetine. De har fått rikelig nok tid på å svare og det er en nyhetssak. Leserne støtter meg på FB: Klart det ikke skal være maskepåbud der! Det er det ikke hos Røde Kors sentralt!
Svar etter lang tid
Så, en morgen kommer det svar fra sentralt hold likevel. De har ikke sett henvendelsen. Nå blir den sendt til en rådgiver. Dagen etter kommer det svar, ikke fra Røde Kors sentralt, men fra den lokale Røde Kors-sjefen. Han bekrefter at Røde Kors ikke har noen regel om munnbindtvang, men at han selv har innført den grunnet smittevern og «at vi ikke får holdt avstand.» I tillegg skriver han at det forventes at påbudet følges og fordømmer at jeg fant det nødvendig å kringkaste mine negative holdninger til smittevern.
KONGEN AV SMITTEVERNET
Dette er krenkende og usant. Jeg er således til fare for andre, forstår jeg. Noe så frekt og infamt!? Hvem tror han han er, egentlig? Kongen av smittevernet, Mr. Corona Police, himself?
Det er maktmisbruk og jeg vil ikke underkaste meg.
Det er som en repetisjon av tiraden jeg tidligere fikk på Facebook. Som da skriver jeg at jeg følger vanlige smittevernregler som avstand og antibac.
Må dreie seg om kontroll og redsel
Jeg har i tillegg fulgt alle regler på Røde Kors huset. Dette må dreie seg om noe annet. Om kontroll, om redsel. Om at lederne selv er redde, kanskje fordi de selv har underliggende sykdom og er eldre enn 60. Men selv for folk under 70 er viruset mindre farlig enn en vanlig influensa. Og om vi tilrettelegger bedre, omrokkerer litt på stoler, bruker flere rom etc, vil det ikke være vanskelig å få til mer avstand. Masker hører ikke hjemme i en undervisningssituasjon, mener jeg. Isåfall må det være frivillig. Leksehjelpen er basert på tillit.
Termos i posten
Like etter dette kommer en liten termos i posten fra Røde Kors med et hyggelig brev til hjelperne. Har de dårlig samvittighet? Nei, det er en julehilsen, masseprodusert og sendt til alle. De vil gjerne beholde alle hjelperne sine. Vil de det?
Mange gode argumenter
Jeg er lite fornøyd med det overlegne svaret til lederen og jeg skriver et nytt varsel til Røde Kors sentralt, med flere momenter. Jeg legger ved fagfellevurdert forskning som viser at masker ikke har effekt og jeg viser til at det er vanskelig å lære bort norsk når man mumler under en maske. De trenger å se ansiktet mitt. Jeg har lært på kurs for lærere hvor viktig det er å mime vokaler med munnen: ÆÆ, ØØ, ÅÅ. Jeg har en rekke argumenter. Jeg kjenner brukerne og vet at de ikke ønsker noe påbud, at det kan forringe miljøet og føre til at noen kanskje ikke kommer. Det er ikke bra med tvang rent etisk, og særlig ikke for disse som kommer fra krig og verre ting. Jeg viser til FHI, at FHI maner til raushet og viser til at barn under 12, folk med astma, angst etc, ikke har munnbindplikt.
Kastet ut fra stengt hus
Svaret fra den lokale lederen kommer jeg aldri til å glemme. Han skriver rett ut at han kaster meg ut fra leksehjelpen med øyeblikkelig virkning et helt år og at jeg ikke egner meg som hjelper. Fordi jeg viser til forskning? Dette er grovt og løgnaktig. Jeg som har jobbet så bra! I tillegg er det urettferdig og sterk forskjellsbehandling: Diskriminering. Han kan selv sitte der på sin høye hest på hjemmekontor uten maske, mens hjelpere som jobber gratis for ham, skal tvinges i kne med maske på og adlyde hans minste vink.
Jeg kunne ikke følt meg mer sjokkert. Det er barnslig, det er hersketeknikk, det er maktmisbruk, det er alt av dårlige ting en leder ikke skal begi seg ut på.
Får samtaler med rådgiver i Røde Kors
I etterkant av dette henvender en rådgiver sentralt ansatt i Røde Kors til meg. Han ber meg ta kontakt. Jeg nøler. Det er vondt, og jeg må ha det på avstand før jeg kan snakke om det. . Han mailer igjen: Han henlegger saken om jeg ikke svarer.
Voldsomt
Da ringer jeg. Like før har jeg åpnet nevnte mail fra Røde Kors-leder, hvor han ekskluderer meg fra leksehjelpen et år med øyeblikkelig virkning fra stengt hus. Rådgiveren er hyggelig og forståelsesfull, han skjønner at jeg er lei meg. Jeg begynner spontant å gråte i telefonen. Han svarer med latter, ikke en slem latter, en latter i forståelse og støtte: Han har sett svarene fra den lokale lederen (de ligger nok her et sted…) og sier at avgjørelsen om å stenge meg ute er «voldsom.» Han sier det flere ganger: DETTE ER VOLDSOMT.
Jødestjerne?
Han trøster meg og sier at det dessverre er ledere lokalt i Røde Kors som ikke har fått lederopplæring og ikke har lært å oppføre seg. De har all makt i lokalsamfunn og kan bestemme egne regler – som munnbindpåbud om de ønsker det: Merke folk med jødestjerne om så var.
Problemer med eget lokale Røde Kors
Han vil gjerne hjelpe meg videre, men hevder at de ikke har noen HR-avdeling. Rådgiveren forteller at han selv har hatt problemer med sitt lokale Røde Kors: Han mente at de skulle holde åpent for brukerne under nedstengingen av Norge. Men ledelsen ville ikke. Det falt ham tungt for brystet.
Han sier også åpenhjertig at han kjenner til et eksempel i Sverige hvor alle brukte maske og alle ble smittet – ergo virker ikke maskene.
Han sier at Røde Kors har innført maskeplikt på noen hjemmebesøk, men at det selvsagt ikke fungerer å opptre med maske på i private hjem. At det sier seg selv.
Det er like før jul og jeg mottar en masseprodusert takk for hjelpen som frivillig fra direktør i Røde Kors, Bernt Apeland på sms. Den føles absurd. Takk for hva da? Jeg er ekskludert. Og huset er stengt ned.
Samtale fører ikke frem
Rådgiveren ringer den lokale lederen i et forsøk på snakke med ham. Han synes det er synd at samarbeidet har skjært seg – for jeg har jo ikke gjort noe galt – annet enn å være uenig om munnbindpåbud. At jeg har ytret noe på en blogg, noe den lokale sjefen ikke liker, er ikke noe han bryr seg om eller vil gå inn i.
Samtalen med den lokale lederen er fånyttes. Mannen påstår at han har snakket med styret og ikke bare fattet vedtaket på egen hånd. Han har ikke noe svar på hvorfor han ikke har ringt meg for å snakke om saken. «Det er jo så det.» «Å ta det på denne måten.» Altså jeg. At jeg har tatt det på den måten jeg har gjort. Det er tydelig min skyld. Og jeg føler på dette: Skyld og skam – selv om jeg ikke har gjort noe galt.
Gå videre
Rådgiverens råd til meg er å gå videre og ikke forfølge saken. De har hatt noen lignende saker hvor varsleren ikke vant frem. Jeg forstår det slik at makten rår i Røde Kors. Mitt eget forslag, som han støtter, er at jeg kan tilby min hjelp i en annen kommune, om jeg vil det. Når tilbudene åpner igjen.
Jeg husker samtalen med en dyktig kvinne med lang erfaring i Røde Kors, det hun betrodde meg under en demo for frihet i Oslo: At alle de tidligere kollegene i Røde Kors slettet henne fra FB da hun begynte å jobbe mot lockdown og snakke om hvor mye tiltakene ødelegger. Det var ikke godtatt og de fordømte henne. Så triste tider vi lever i. Røde Kors av alle, ekskluderer folk som bryr seg om mennesker!
Menns forhold til kvinner
En stund etter dette er jeg på The Well med en ny venninne jeg har funnet i frihetsmiljøet. Vi slapper av i sofaen ved peisen med en kaffe. Hun har tidligere støttet meg i denne saken og skrevet at menn i 50-60-årene ikke tåler motstand fra intelligente kvinner.
Hersketeknikk, skrev hun. Slik ble vi gode venner.
Jeg kommer til å fortelle at rådgiveren i sin siste samtale sier noe om ordene jeg har brukt, at de er sterke.
Da ler hun. Å, huff da! svarer hun. Jeg forstår at min bekymring er en bagatell, at påstander om sterke ord er en ny hersketeknikk nærmest. Ordene jeg brukte er ikke stygge og de er ikke i nærheten av trakasseringen den lokale lederen har utsatt meg for.
Dette er en dame som selv har vært fagforeningsleder og som vet å sette skapet på plass. Slike nye bekjentskaper styrker. Girlpower. Hell Yeah.
En hilsen fra Bernt Apeland
«Gå helt til topps,» har en annen frihetsvenninne sagt til meg. Jeg sender en henvendelse om saken til Bernt Apeland som er generalsekretær i Røde Kors. Ikke noe svar her heller. Men på nyåret kommer det: Alt godt herfra, skriver han. Han vil sende brevet videre til en rådgiver, som cotumen er der. Jeg svarer takk og at det varmer.
Dette nevner jeg da jeg holder appell under en markering for frihet utenfor Stortinget på nyåret. Der og da er jeg glad.
Men henvendelsen blir ikke tatt på alvor, likevel: En kvinnelig rådgiver skriver at jeg allerede har hatt to samtaler med en rådgiver og at hun anser saken som avsluttet. Jeg svarer at maken til kundebehandling går ikke an.
Støtte fra jurist
Jeg tar med nye momenter og viser til et svar jeg har fått fra jurist Erlend Efskind: At de ikke kan kaste meg ut bare for å ha sagt meningen min. At det ikke er lov rent juridisk.
Jeg viser igjen til FHIs sider hvor det klart går frem at de maner til raushet og at en rekke mennesker er unntatt maskeplikt. I tillegg viser jeg til skolens nettsider, hvor det går klart frem at lærere ikke bruker maske. Å drive leksehjelp kan sammenlignes med undervisning.
Jeg får til svar av en overordnet i Viken at Røde Kors er unntatt skolens regler for undervisning og at de kan gjøre som de vil. Og at man må følge reglene. Ergo er jeg like langt.
Røde Kors sviktet brukerne
Eller har jeg likevel en sak? Jeg har ikke brutt reglene. Da jeg tok opp maskeplikten, var tilbudet nedstengt. Og hva med brukerne? Brukerne har mistet tilbudet sitt i snart et halvt år. Røde Kors av alle – som skal hjelpe barn, unge og voksne i sårbare situasjoner har sviktet, ikke meg, men de utallige som trenger å komme dit av ulike grunner, enten det er leksehjelp eller et annet tilbud de nytter seg av. De har sviktet alle, for et virus som knapt dreper 0,15% globalt sett, og knapt noen unge.
Flere unge brukere ble isolert av nedstengingene. De kunne ikke gå på skolen å møte venner og lærere og i tillegg var Røde Kors-huset stengt. Norskkunnskapene ble dårligere, sammen med psyken. De var nær ved å miste motet.
Røde Kors som skal hjelpe folk i sårbare situasjoner og jobbe mot psykiske problemer, utestenging og være åpne og forståelsesfulle, sviktet på alle fronter. Vi var verken nærværende, lyttet oppmerksomt, aksepterte ulike reaksjoner eller ga omsorg og praktisk hjelp.
Om leksehjelpansvarlig, sa en bruker: «Han svarer meg ikke lenger. Han sitter bare hjemme nå og er veldig redd for corona. Han er syk.»
En venn møter leksehjelpansvarlig på gaten og kjenner ham nesten ikke igjen: Masken er trukket opp så godt at ansiktet knapt er synlig. Hun spør hva han driver med og han svarer «det er virus nå.»
Er det? I følge en kjent forsker er det lettere å vinne i lotto enn å bli smittet av viruset på gaten.
Hva slags signaler gir dette? Jeg må berolige folk fordi andres adferd skremmer. Komme med fakta og si de ikke trenger å være redde.
Skyldes egen frykt og politisk korrekthet
En ting er stadig tilbakevendende i hodet mitt: At om maskepåbudet skyldes egen frykt, så er det dette de må si: At de ikke tør å holde åpent fordi de selv er syke og/eller lammet av angst.
At selv om det kun er en eneste bruker i det store og tomme lokalet – må han likevel bruke maske. Ikke pga problemer med avstand. Men fordi alle er så redde. Redde for viruset og for å gjøre noe galt. Og at det er politisk korrekt med masker og å stenge ned.
Om dette er tilfelle, så har de stengt meg ute, lagt skylden urettmessig på meg, ikke fordi jeg har gjort noen feil men for å unngå sannheten, fordi jeg har pekt på relevante faktorer. Å stenge meg ute et helt år, kan også være fordi jeg er smart og om jeg er der, (om de noen gang åpner opp igjen) kan jeg fortsette å observere og gå ut med hvordan ting egentlig er; at vi har plass i massevis og at maskepåbud dermed ikke er nødvendig. Ikke minst kan jeg snakke med brukerne.
Da kan jeg lytte og høre hvordan de har det, og fortelle om det. Og si høyt at det siste de ønsker i verden er en ansiktsmaske tredd nedover ansiktet med tvang på Røde Kors.
Si det både de og jeg mener: At maskebruk må være frivillig.
NB: Røde Kors gjør mye godt og verdifullt og jeg har mange gode minner fra ulike aktiviteter og kurs med fine folk. Denne bloggposten omtaler et enkelt lokalt Røde Kors-kontor og hvordan de taklet min motstand mot munnbindpåbud.
Kommuneoverlegen har senere bekreftet at munnbind er et svært lite nyttig smitteverntiltak.
Jeg er takknemlig for støtten jeg fikk fra Røde Kors sentralt og fra generalsekretær Bernt Apeland, selv om støtten ikke var sterk nok til å få en lokal leder til å snu.
Forøvrig synes jeg det er galt at lokale Røde Kors-sjefer får ha makt til å skalte og valte med andre. Jeg mener reglene bør gjøres om. Den traumatiske opplevelsen og trakasseringen er delt med og journalført av min fastlege.
Jeg er journalist med 25 års erfaring samt norsklærer med PPU og Norsk som andrespråk.
—–
ps; Min eksmann har aldri hørt om at noen har blitt ekskludert som leksehjelper før. Han sier at det nesten gir kred. Det er som om moren hans skulle blitt kastet ut av Sanitetsforeningen, sier han. Han er redusert, men har i motsetning til disse maktmenneskene beholdt humoren.
En senere anmodning fra Røde Kors lokalt om å hjelpe til under vaksinering, blir selvsagt kraftig avvist. Med slik oppførsel, får de klare seg uten gode hjelpere.
Les intervju med meg om sensur og mer på Hemali.no her.
To skolebarn i Florida langer ut mot munnbindtvang på skolen. Se videoer under.
Er du villig til underkaste deg? Hvorfor munnbind ikke virker. Se her.
Hør podcast hvor psykiater snakker om polariseringen i samfunnet her.
Les kronikk med filosof Einar Øverenget: Det er ikke noe å hente i blikkene lenger, for blikkene kan ikke forstås om vi ikke har resten av ansiktet tilgjengelig, skriver kronikkforfatteren. Å tape ansikt.
Les også: Sterk strid: Å bruke maske mot Corona-smitte kan gi større sjanse for å få viruset.
Les også: 1. mai i Oslo 2021: Jeg holdt appell for frihet foran Stortinget
Les også: Dette dør du av: 4 ting å frykte mer enn Coronavirus: Ta grep i dag!
Les også: Derfor støtter jeg maskebrenningen: Bidrar til kjærlighet og en bedre verden
Mer fakta om munnbind
Jeg har til gode å lese en eneste grundig fagartikkel som sier at munnbind virker. Det er lettere å vinne i lotto enn å få corona på gaten, i følge en ekspert. 6700 må bruke munnbind på T-banen en hel uke for å unngå ETT tilfelle av coronasmitte! FHI har aldri anbefalt påbud mot munnbind. Tidligere har de gått helt i mot det. Forskning viser også at bruk av maske kan være helseskadelig på sikt.