Da Jan Thomas skulle vise frem ny design med Magnor, vek Vendela sjelden fra hans side. Bestevennene strålte under lanseringen på Bølgen og Moi, Frogner i Oslo. Begge har funnet kjærligheten på nytt etter tøffe brudd.
Har du en bucket-list?
Når jeg hører Jan Thomas snakke, er det nesten som å høre Torbjørn Egner. Han har eventyrstemme og forteller så koselig og morsomt om hvordan moren hans pyntet med blomster hjemme i leiligheten i Skien da han var barn. Før moren døde, spurte Jan Thomas om hun ikke hadde en bucket-list, altså ting hun bare måtte gjøre før hun døde. Men moren svarte at hun var fornøyd med å gå tur med hunden sin. Det var hennes liv.
Inspirert av mamma
Denne samtalen med moren og vasene hun alltid fylte med blomster, inspirerte ham til å lage serien The Bucket, en eksklusiv og sofistikert serie lykter, vaser og isbøtter. Jan Thomas ser noe godt i alle mennesker og mener alle har en historie å fortelle og fortjener å bli møtt med varme og kjærlighet. Han har derfor også designet kjærlighetskrus med påtrykte hjerter. Porselensserien heter Love.
Og love var det i luften, da Vendela Kirsebom troppet opp på Magnors event på Frogner for å hylle bestevenn Jan Thomas´sin lansering med Magnor. (Jeg merket meg Vendelas kule lakkbukser. Hvor er de fra, Vendela? 😉 ) De to vennene smilte og lo, snakket fortrolig sammen og virket veldig fornøyde.
Fant kjærligheten etter tøffe brudd
Det skyldes kanskje at begge har funnet kjærligheten igjen etter tøffe brudd: At Vendela fant lykken med Petter Kielgaard etter at de begge deltok på Farmen, er ingen nyhet lenger. Vendela hadde da vært alene en stund etter det bitre bruddet med forloveden Ewald Eilertsen: Forholdet endte med pengekrangel i retten, en kamp Vendela vant. Nyere er det at også Jan Thomas har funnet lykken på nytt etter bruddet med unge Christopher Mørck Husby og en senere arkitektkjæreste. Den nye flammen skal være herrefrisøren og barbereren Dan Kolltveit (30).
Les mer om Jan Thomas´sine eventyrlige produkter her.
Her er bildene fra lanseringsfesten:
Jeg koste meg på Bølgen og Moi, Frogner sammen med frilansvenner.
Takk til Magnors Lena Klanderud for vennlig invitasjon
Du som skrek opp og skrev Fy faen! På et uskyldig innlegg på FB. Hadde du drukket? Er du syk? Hva er det du vil oppnå med disse ordene? Du vet ikke hvor mye det sårer.
Hva er det du lirer av deg på min FB-side? Fy faen! Står det. Du er sinna på et relativt uskyldig innlegg jeg skrev om forsvinningssaken på Lørenskog og du er ikke nådig med ordene.
Jeg blir lei meg
Jeg blir lei meg. Det gjør også en kollega som har kommentert på innlegget. Hun føler seg uthengt som et nettroll. Det gjør jeg også. Jeg sletter først den illsinte kommentaren din. Deretter hele innlegget.
«Kollegaen og jeg har en prat på messenger. Vi lurer på hva som går av deg. Hva du vil oppnå? Bare å såre? Har du en skikkelig dårlig dag? Har du drukket? Er du syk? Er det sjalusi? «
Det verste er at du kjenner meg
Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg har aldri gjort deg noe. Det verste er at du kjenner meg. Du vet at jeg har vært alene med barna, for vi har hatt barn i samme klasse. Du vet hva jeg står for ellers også, for vi er partifeller i Ap – der din mann har et fremtredende verv.
Respektløst og sårende
Du har tidligere også vært ute etter å ta meg og svarte ganske respektløst og sårende på et innlegg hvor jeg skrev åpent om at jeg og min sønn feiret jul sammen i Dubai. Vi har ikke mye familie og følte på ekstra sårhet den julen. Men sammen fikk vi til en slags feiring og en tur sammen, bare vi to. Helt uten omtanke for meg og min lille familie, trampet du rett over meg den gangen også.
«Du ville aldri reist dit og raste over at jeg støttet dette grusomme regimet.»
«Støttet jeg dette regimet? Hvor var fornuften, hvor var empatien?»
» Du har aldri en eneste gang vist omtanke for meg og spurt hvordan jeg har det – hvordan jeg klarte alt dette alene mens du satt der med din mann som støtte hver dag, hele året. Men kritisere meg kan du.»
Problemet er ditt
Det er du som har et problem, her, ikke jeg. Det er du som eier problemet.
«Hva skal jeg svare deg? Fy, fy faen til deg også?»
Jeg trenger ofte betenkningtid når jeg føler meg overrumplet på denne måten. Ord kan gjøre like vondt som slag. Det tok derfor et døgn før jeg svarte deg på messenger. Da hadde du rukket å slette meg som venn. Og noe svar fikk jeg ikke.
Si hva du vil, men vær snill
Hva var det debattpanelet konkluderte med da de diskuterte nettdebatt på Kulturhuset nylig: ”Si hva du vil, men vær snill.” Det er et godt slagord som kan brukes av alle, men som er vanskelig å etterfølge når sinnene koker over.
Vet aldri hvordan andre har det
Nettavisen har stengt kommentarfeltet på grunn av for mye hets fra sinnatagger som går over streken. Det kostet millioner av kroner for redaktøren å følge med og slette stygge kommentarer. Endel andre aviser og publikasjoner følger etter. Det viktigste er dette: Når du skal ta noen for noe: Vær varsom. Du vet aldri hvordan andre har det. Den du fyrer løs mot, kan kjempe en kamp du ikke vet noenting om.
Les også: Nettavisen har stengt kommentarfeltet på grunn av hets.
Les også: Bloggere blir svett av at illsinte bestemødre kommenterer nedlatende på bloggen.
Brrr, jeg fryser om dagen! Overgangen fra Spania til norsk vinter og ti minus, var stor. I dag fant jeg frem pelsen igjen. Blir jeg lynsjet, eller er det lov? Ekte pels er mer miljøvennlig enn kunstpels og jeg holder varmen. Jeg er glad i dyr, men har ikke lyst til å kaste jakken med pelskrage på dynga. Hva sier folket?
Ifølge kjendiskvinner er jeg en jåledame. Enig?
Vil ikke protestere mot pels
For all del, jeg vil ikke være slem mot dyr, og jeg respekterer pelsmotstandere. Det er bare ikke min greie å protestere mot pels!
Kjøpte pelskrage uten dårlig samvittighet
Da jeg kjøpte jakken fra Haust, gjorde jeg det uten dårlig samvittighet. «For en deilig, stor og myk pelskrage,» tenkte jeg. Det er vaskebjørn – men jeg synes ikke synd på den.
«Er det lov å gå med jakken i 2019 også, eller kan jeg regne med å bli slått ned i byen av illsinte pelsmotstandere eller av rasende kids mot pels? «
I skapet har jeg også en gammel pelsjakke i kanin fra Marie Philippe. Den er lett, varm og deilig og kan brukes enda i mange år. Den blir ikke utslitt. Jeg vil ikke spise kanin, det byr meg i mot, men å ha den som jakke gjør meg ingenting. I noen få øyeblikk har jeg vært redd for sinte blikk når jeg bruker jakken. Men ved å bruke og ikke kaste jakken, sparer jeg faktisk miljøet!
Spise kanin – nei, takk!
«En sommer fikk jeg tilbud om kanin som hovedrett – dagens lunsj – på en restaurant i Barcelona, men takket nei. Jeg klarer ikke å spise søte kaniner! Vi har jo heller ingen tradisjon for dette i Norge, slik at det føles fremmed. Samtidig føles det greiere å bruke den lille jakken jeg har i kaninskinn; det er vel fordi det er større avstand til dyret – jeg fortærer det ikke, men bærer en jakke jeg har kjøpt. Det er subjektivt og handler om følelser.»
Unni Lindell hater sånne som meg
I følge forfatteren Unni Lindell er jeg en skikkelig jåledame. Hun og andre kjendiskvinner går i bresjen for å få blant andre Mette Marit og noen politikere til å kaste pelsen. Les sak.
«Det finnes da ting som er mye mer jålete enn å ha en enkel jakke i naturpels?»
Andre får gå i tog og kjempe for dyrs rettigheter, jeg koser meg med pels-jakkene mine. Jeg har også flere fuskepels, men de er ikke like myke og varme.
Gjorde ære på mormors mink
Jeg arvet i sin tid også en mink fra mormor, og synes heller ikke hun gjorde noe galt i å holde varmen som 90-åring i pels. Da jeg brukte mormors pels, følte jeg også at jeg gjorde stas på henne. Hun var en flott forfatter og en sterk personlighet i Eidsvoll.
En pelsjakke er slitesterk og kan vare i 30 år, mens en fuskepels varer i maks 10. Å produsere fuskepels er mer belastning på miljøet og fører til mer avfall.
Klær av narturskinn kan gjenbrukes i nye plagg og gir bedre resirkulering.
Naturpels er mer klimavennlig. Pels er et naturprodukt som kommer fra fornybare kilder – det motsatte av bruk-og-kast moten. Kunstig pels er mer ødeleggende for miljøet enn den ekte varen.
Pelsindustrien tar ansvar og det er overdrevet at dyr lider fordi vi skal se fine ut. Se informasjon fra pelsdyrbonde.no. Til de som har spurt hvordan jeg kan hevde dette: Jeg leste nylig at 4 av 5 pelsdyrfarmer driver lovlig og tar vare på dyrene. I Norge har vi strenge krav. Det burde selvsagt vært 5 av 5 og jeg respekterer folk som har andre syn i saken. Om pelsindustrien avvikles i Norge, respekterer jeg det. Jeg liker ikke å se dyr lide, men vil ikke kaste jakkene!
Hvordan kunne jeg tro at dette var en god idé? Reise alene til Barcelona i julen og ta inn på gay hotel? I lobbyen på hotellet, julaften ettermiddag, er det folketomt og jeg føler meg ensom. På rommet stiger panikken: Jeg har ingen planer for kvelden.
Hva skal jeg gjøre? Jeg har startet på språkkurs om morgenen. Det er min plan A for ikke å ende opp alene. Jeg er den eneste eleven som velger å begynne på skolen julaften. Skolens leder forteller meg det.
Kan du preteritum?
Hun vil intervjue meg på spansk. Jeg trenger kaffe. Jeg peker mot et bord, og hun sier ja, værsågod. Jeg grabber til meg en kaffekopp og en gratis muffins. Det er tross alt julaften.
«Kan du preteritum?» Jeg nøler: «Litt.» Hun plasserer meg i klasse A2, som er litt øvet.
Hvor er svensken?
I klasserommet er det heldigvis et par andre. En ung mann fra Nederland med en høygravid, columbiansk kone, og en dame fra Sveits. De savner en student fra Sverige. Noe så dumt. Selv en gutt fra Sverige hadde hjulpet på alene-følelsen julaften. En nabo!
Vi avslutter timen sammen med lærerne og et glass cava, og jeg snakker litt med kvinnen fra Sveits. Hun er skuespiller. Som meg er hun på eventyr alene i Barcelona, og har et forslag: «Vi kan gå på teater!» Men stykket viser seg å være en annen dag. Julaften holder de stengt.
Julen har for mange følelser
Vel hjemme på hotellet, lager jeg en plan B for å overleve dagen. Julen er så klam, og har så mange følelser. Å reise bort, å rømme fra julen, kan høres lett ut – som et valg – men akkurat nå føles det ikke greit. Jeg har en avtale med min venn på kvelden, men han jobber, og jeg vet ikke om han får det til.
Alene på heterovennlig gay-hotell
Jeg bor på heterovennlig gay hotel i Eixample-området. Mange kaller området for gay-xample, leser jeg på internett. Jeg har ikke fordommer mot homofile. Likevel sniker følelsen seg inn av å ikke passe inn. Jeg ser et heteropar blant gjestene, men de fleste er menn. Da jeg dypper føttene i det kalde boblebadet på takterrassen, hører jeg turtelduene – to menn bak meg le.
Tar heisen ned i kjelleren
Hotellet har et spa i kjelleren. Jeg tar heisen ned hit. Jeg vil se meg rundt, og sjekke om jeg kan få den 10 minutters gratis massasjen jeg har lest om i brosjyren. Det kan jeg, om jeg betaler for å bruke spaet. Det er åpent noen timer til.
Er alle her gay?
«Er alle som jobber her gay? Jeg vil ikke tenke på det, men det blir det eneste jeg tenker på de følgende timene: Han unge som masserer meg og sier jeg har bra muskler og spør hvor gammel jeg er: Er han gay? De søte gutta i resepsjonen, som heter Toto, Lolo og Bobo, og forstår sååå godt at det var ille å ha øresmerter på flyet: Er de gay også?
Våger ikke å spørre
Jeg er for høflig til å spørre. Han ene har oppgradert rommet mitt og gitt meg visittkortet og bedt om god reklame på tripadvisor. Skulle jeg spurt om han var hetero, og sagt det er jeg også? Kanskje han hadde invitert meg ut? Eller, om han er gay og jeg hadde våget å si jeg var alene julaften, kanskje vi kunne gjort noe sammen?
Stirrer på menn i truser
Jeg liker homofile, og hotellet er fint og flott. Men alenefølelsen stiger. Jeg flyter rundt i et digert spabad uten å vite hvem noen er. Jeg kikker i smug på mennene som er der, på badetrusene, kroppene, håret, men får ingen clue. De ser helt vanlige ut.
Negletimen som røk
Tilbake på rommet, bestemmer jeg meg for å fikse neglene mine. Ta manikyr. Det er koselig! På google maps får jeg opp flere åpne salonger, og marsjerer av sted. Det første stedet er stengt. Det andre stedet er åpent, men de stenger tidlig på julaften og ber meg komme tilbake etter helligdagene. Å, nei!
«Hva gjør du?»
Slukøret går jeg tilbake til hotellet. Nå melder heldigvis min venn meg på messenger:
«Hva gjør du?»
Jeg svarer med sjokk- og tristfjes: «Prøver å årne neglene mine, men alt er stengt.Veldig fint om du kan komme. Håper det. Det er julaften! Christmas eve!»
Min venn feirer ikke jul
Min venn feirer ikke jul. Han jobber med turisme, og sier at han fortsatt jobber, men han skal prøve. I mellomtiden er jeg blitt sulten. På hotellet er restauranten stengt på grunn av jul og jeg vil ikke møte på takterrassen klokken 21 for en gratis cava. Det er obvious at jeg ikke passer inn der. De fleste ser ut til å være stamgjester. Hva vil de tro om meg? Hva gjør hun her helt alene på gayhotellet VÅRT?
Jeg finner et sted å være
I nærområdet mitt har alle tatt juleferie. Stor er derfor gleden da jeg finner en åpen tapas-restaurant. Jeg setter meg i baren. Der blir det ikke så tydelig at jeg er alene. Jeg spør servitøren om han har matservering og om hvor lenge han har åpent. Han svarer ja, han har tapas og stenger ikke før 02. For en lettelse. Nå har jeg et sted å være.
Tenkte på pinnekjøtt i boblebadet
På rommet har jeg åpnet presangen fra sønn og svigerdatter, og jeg har tatt på meg øredobbene de har kjøpt til meg. Men hvorfor er vi ikke sammen? Tanker og minner strømmer på, og jeg føler panikken komme.
Jeg tekster til sønnen: «Ista, da jeg badet, tenkte jeg på kålrotstappe og pinnekjøtt. Det må bety at jeg savner deg, for det er bare du som lager det.» Han svarer: «Hehe» eller var det «haha?» Han har det iallfall bra der hjemme.
Reddet av en åpen tapas-bar
Hva gjør jeg nå? Bestiller meg noe mat mens jeg lærer mer spansk med appen DuoLingo? Den durer, og sier at det er tid for dagens økt. Hjernen min leter etter spanske ord:
«Una copa de vino blanco, por favor. Et glass hvitvin!
Fremmedarbeideren bak kassen ser på meg: «Bestiller du drikke, får du to tapas gratis.»
«Så fantastisk!»
Bareieren fra Pakistan ser på meg som om jeg skulle vært gal. «Synes du det er bra?»
«Veldig bra.»
Det føles som å få en gave på julaften. Jeg er på en åpen bar med en mann som snakker med meg, og han tilbyr meg gratis mat.
«Hvor er du nå?»
Min venn tekster meg igjen: «Hvor er du nå?» Han vil jeg skal komme til Plaza Catalunya.
Gode poteter og en god venn. Hva mer trenger man?
Jeg vil at han skal komme til meg: «Jeg er på tapasbar, jeg er sulten. Kom hit! Det er JULAFTEN!» Min venn forstår meg. Han svarer ja. Han kommer i arbeidstøy og vil ha patatas bravas og en energidrikk. Mannen har lite penger og liker ikke å bli spandert på. Det blir to patatas bravas og litt mer hvitvin på meg. Vi koser oss veldig. Jeg er ikke alene på julaften lenger. Gode poteter og en god venn. Hva mer trenger man?
Loco
Servitøren ser ut til å like meg bedre nå som jeg har fått selskap. Han sender gode blikk. Vi får en flaske vann som gave fra baren. Et annet par, turister, kommer bort og hilser på oss. Mannen er ganske full og tekster i telefonen med venner fra hjemlandet. Kjæresten hans ler, rister på hodet og sier at han er loco.
Smaksprøver på gaybar
Vi går rundt hjørnet og havner på gaybar. Der har de smaksprøver. Jeg får to drinker, for min venn drikker kun Red Bull. Noen unge gutter slår seg ned ved siden av oss. Det er god stemning.
Hotellkvaler
Vi drar til hotellet mitt, et stenkast unna. Når vi går inn i den tomme resepsjonen med det enslige juletreet i lobbyen, føler jeg angsten komme. Det kan være vanskelig å få med vennen inn, selv om man har bestilt og betalt for to. Men mannen i resepsjonen med glatt sveis blunker til meg og vifter oss avgårde. Han smiler. Hodet mitt begynner å slappe av: «Kanskje er han glad for at jeg slipper å være alene. På et heterovennlig gayhotel, er de sikkert vant til det meste. Ingen sitter alene og sturer på rommet der.»
Kun bilder av menn som kysser
Det er flust av homobilder, både i i lobbyen, i heisen, og på rommet. Vennen ler da han ser plakatene av menn som kysser og holder hverandre i hånden. Han som ikke feirer jul, er ikke så vant til homofile, men han tar det pent. Han synes det er morsomt.
Gratis kondomer til hotellets casanovaer
På badet ligger det en beskjed til meg om at jeg må huske at jeg er en ekte casanova. Midt mellom tannbørste, shampoo og gratis hårskum og såper, ligger det en liten konvolutt med kondomer. Jeg har aldri vært på et hotell hvor man får utdelt kondomer på rommet. Heller ikke har jeg bodd på gay hotel eller blitt kalt casanova. Vennen bryr seg ikke. Han ber meg sette på noe god musikk på macen. Mannen som jobber med turister liker reggae. Jeg, turisten, liker reggaeton.
Tonen har vi allerede funnet. Vi finner en sang som begge liker.
Reddet
Da vennen må forlate meg, er det ikke lenger julaften og jeg har overlevd uten at det ble fullstendig krise. Jeg er reddet.
Det er 1. juledag, en stengt og trist dag, men en frokostcafé rundt hjørnet holder åpent. Jeg tygger og tygger på eggerøre-omeletten med sopp og fetaost. Den vokser i munnen. Så tar jeg en tur på stranden og nyter solen.
Om to dager åpner heldigvis byen igjen. Butikkene, sentrene og skolen.
Etterord:
Det er januar og mange er nysgjerrige på hvordan jeg hadde det i Spania i julen. Jeg forteller historien til en dame fra Kroatia som ordner vippeextensions for meg: Hun humrer:»Heterovennlig gay hotel? Seriøst? Finnes det? Og du bodde der julaften? Det er derfor jeg liker å snakke med deg. Hver gang vi møtes, har du gjort noe jeg aldri har hørt om før.»
På denne turen fikk jeg mange nye erfaringer. Jeg lærte at å tilbringe julaften i en stor, fremmed by ikke er enkelt. Selv om jeg hadde planlagt aktiviteter, kurs og møter, følte jeg meg alene på den store dagen. Mye var stengt i Barcelona. Det var kaldt om kvelden og jeg var overlatt til meg selv. Et par ganger kjente jeg på angst da jeg gikk alene rundt i byen.
Neste jul blir jeg hjemme eller reiser på en gruppetur.
Hvorfor jeg valgte et heterovennlig gay-hotell
Grunnen til at jeg booket meg inn på Axel hotell i Eixample-området, var at en venninne tipset meg om hotwire.com, et nettsted som tilbyr reduserte priser på 4-stjerners hoteller. Jeg hadde lyst på spa og velvære i julen. Axel hotell kom opp med et bra tilbud og det lå sentralt til, bare 18 minutters gåtur fra skolen. Også en gang til i løpet av turen, benyttet jeg meg av hotwire for å finne et godt, sentralt hotell til spottpris. De to andre stedene jeg bodde var hostels: St. Christophers Inn og Casa Gracia.
Alene på tur i julen – 5 tips:
Ordne noen avtaler i forkant slik at du har en plan: Språkkurs, dans, fotball, teater, treffe venner eller noe annet som interesser deg. Såå interessant å se solnedgangen alene, er det faktisk ikke!
Velg et hotell hvor det skjer litt, eller bo med andre.
Sørg for at du kan flytte om du ikke trives
Ha noen hjemme du kan ringe om du trenger noen å snakke med.
Unn deg en god massasje eller to, og ta boblebad, det gjør underverker
Denne gangen hadde jeg ikke planlagt verken spanskkurs eller salsa. Jeg skulle ta det som det kom. Her er 17 gode tips for 17 gode dager du kan tilbringe i Barcelona, Spania uten å bli ranet.
Jeg brukte lavpriskalenderen til Norwegian og booket meg inn på billig fly tur/retur. I alt kom flybilletten på rundt 1500 kroner. Jeg brukte nettsiden hostelworld.com og fant et billig hostel med privat rom. Jeg hadde booket det for fem dager, men var ikke fornøyd med rommet. Det var lite og med kaldt, tiny utendørs toalett som jeg delte med en mann. Heldigvis insisterte jeg på å se rommet før jeg betalte. Et godt tips! Jeg kom meg ut av dealen og tilbrakte kun en natt her.
Å være uten bolig er ikke gøy. Dag to ble tilbrakt på café med mac og internett for å lete etter nytt bosted. En venn jeg har her er travel, og jeg bestemte meg for hostel noen dager for å treffe nye venner. Det angrer jeg ikke på. Å bo på 8-mannsrom er tøft, men til gjengjeld traff jeg morsomme mennesker fra hele verden.
St Christopher’s Inn ligger sentralt rett ved Plaza Catalunya. Hostellet er moderne og kult med egen nattklubb, restaurant og bar og rikholdig frokost til 5 euro. Du finner kjeden i flere store byer som f.eks London og Paris. Bestiller du sengen rett fra nettsiden til St. Christopher, får du frokosten gratis. Rom og frokost til under 150 kroner natten er gromt. Veldig bra deal!
Etter 4 døgn i køyeseng, var jeg som de andre roomisene mine, klar for privatliv. En venn av meg fant en leilighet nær Plata Catalunya og her booket jeg 5 døgn. Jeg booker alltid for to personer selv om jeg er en. Det er samme pris, og da kan jeg selv velge om jeg vil ha besøk. Et godt og nødvendig tips for alenereisende. Vi vil ha besøk og selskap akkurat som de som er to! Du må noen ganger krangle med verten, men står du på ditt, kan de ikke nekte deg å ha med en venn på rommet: Det er diskriminering. Du har betalt for det og de vil ikke ha dårlig reklame fra deg på nettet. Spør de om du skal ha rommet alene, svarer du bare at din venn er opptatt med jobb og kommer senere. Du må betale citiytax for begge, men det er småpenger.
Frokost rundt i Barcelona er billig og du får croissant og kaffe for under 2 euro. Men i Norge er vi opptatt av fiber og sunne råvarer. Ta med deg knekkebrød og tubeost slik som jeg gjorde. I det nye rommet med terrasse ut mot gaten, smakte knekkebrødet med magerost og spekeskinke faktisk godt – og det hjalp på reisebudsjettet.
Jeg er glad i dans og hang meg med på 2 gratis eventer arrangert av nettstedet InterNations. Her traff jeg en fyr fra Venezuela som inviterte meg til å prøve gratis tangoklasse dagen etter.. Vi dro videre for å danse bachata og salsa et annet sted – også dette free workshops. Det var gøy. Litt flørt ble det også. Vi har fortsatt kontakt på WhatsApp.
Vær forsiktig med å bestille dyr tapas i turistgatene rundt Rambla. Litt utenfor sentrum finner du gode 3 retters lunsjtilbud med drikke til 10 euro og pastadeals til 5 euro. Jeg ender ofte opp på Istanbul; der får jeg rent kjøtt og et vell av grønnsaker for 6-7 euro inkludert drikke. Du har også alltids McDonalds, Burger King og Subway. Styrer du unna pommes frites og tar vann eller juice som drikke heller enn cola, blir det ikke så verst sunt. Så kan du heller skeie ut med dyr mat en gang i blant. Da anbefaler jeg en god biff, heller enn dårlig og dyr tapas i turiststrøkene!
Shopping er et must i Barcelona. Det er et vell av shoppingsentre. El Corte Ingles er et must og jeg bare elsker eventyrbutikken Sephora like ved. De tryller med sminke og gir deg en helt ny look for en billig penge. Frisørsalongen her inne, styler deg for kvelden og det er ikke dyrt engang! Shoppingsentret Maremagnum ved stranden er min favoritt. Det er i tillegg et vakkert område. Dette er det eneste shoppingsenteret som er åpent søndager. Herfra spaserer du via havnen til Barceloneta beach. Jeg vil også anbefale å skeie ut med spa og massasje en dag du er stiv og støl av for mange netter i køyeseng: Etter noen timer på det historiske spaanlegget El Air, svevde jeg nesten over bakken.
Kjøp et sjal til 7-10 euro, og sleng deg ned med en øl på stranden. Det tilbys massasje og drinker her for en billig penge. Bare pass på sakene, dine. Mitt sjal ble stjålet da jeg sto i toalettkø! Etter dette, tok jeg alltid med meg alle eiendeler på toalettet – i tillegg til medbrakt toalettpapir. Det er også viktig å ha med mobillader, og du kan lade mobilen i en av cafeene langs stranden om du ikke har med eget utstyr. Jeg kjøper aldri kaffe uten å spørre om de har et sted jeg kan lade mobilen min!
Været i Barcelona kan være ustabilt. Da jeg første gang kom i midten av mai måned, måtte jeg kjøpe en cardigan for å holde varmen. I år reiste jeg i november: Det var som norsk sommer; regn og vind den ene dagen, fint strandvær den neste. Lag på lag er tingen. Havner du som meg på salsaklubb, blir det nemlig hett. Derimot kan det komme sur vind på stranden. Da er det lurt å ha en jakke, en lue og et skjerf på lur i sekken. Jeg innførte ny strandmote; ankelsokker med broderier i sandaler og lue godt trukket ned i pannen. Jeg får lett øreverk, så dette er både trendy og bra. En fyr jeg møtte sa – «digger stilen din.»
Bli venn med strandselgerne. Ja, de kan være masete, men blir du først venn med dem, husker de deg neste år også. Jeg fikk søte gaver av en fyr som selger smykker. Han husket meg fra forrige sommer. Vi ble gode venner. Da jeg fortalte ham at jeg ble frastjålet sjalet mitt, sa han at han kunne ha kjøpt et nytt til meg billig – han kjenner alle selgerne. Da sjalselgerne fikk høre historien, passet de på meg de neste dagene: «Det er deg som mistet sjalet ditt,» sa de. Det er mange tyver her.»Ikke gå fra det igjen.» Jeg kjøpte et nytt sjal. To massører jeg tidligere har kjøpt massasje fra, hjalp meg å manøvrere det digre sjalet på plass i sanden en vindfull dag, og smilte til meg selv om jeg ikke ville ha massasje den dagen. En fyr som selger øl og vann på stranden, regner meg som en venn og ga meg gratis drikke mot at jeg passet på varene hans mens han hadde pause. «Vennskap og kommunikasjon har mye godt for seg, er vi enige om.»
Tenk deg nøye om før du leier leilighet. Jeg fortalte i punkt 3 at en kompis hjalp meg å finne eget rom. Det gikk bra i to dager. Den andre kvelden, oppsto en vannlekkasje på rommet etter at jeg dusjet. Det var svømmebassenget på soverommet mitt, og det stinket råttent vann! En fortvilet beskjed til eieren, resulterte i en likegyldig, hoven kommentar: «Hva er problemet??» spurte han. «Vi skal ordne det, men du har ødelagt rommet og må betale for skaden.» Jeg var rystet og ringte booking.com. De var heldigvis på min side, og tok en alvorsprat med verten. Da ga han seg, og ordnet opp uten å belaste meg. Men – never again. Etter dette sov jeg trygt på små hoteller og moteller…
Ikke bli ranet, har jeg også skrevet i innledningen. Jeg hadde vært flere ganger i Barcelona det siste året, og ikke blitt frastjålet så mye som en hårspenne. Nå begynte jeg å slappe av. Det gikk jo bra overalt, på metroen, på bussen, på Rambla, på salsaklubb med venner. Men det er når du senker skuldrene helt at det skjer: Først mistet jeg altså strandteppet mitt mens jeg var på toalettet. Så dro jeg på en nystartet nattklubb med InterNations: Det var varmt på dansegulvet. Jeg og min venn tok av jakkene og la de i en sofa. En fyr avledet oss på dansegulvet og spurte om vi hadde drugs. Før vi rakk å svare, hadde kompisen hans stukket av med jakkene våre. Disse folka er lynraske! Ajajaj. Jeg som hadde følt meg så trygg! Nå måtte jeg lære leksen på nytt: Aldri legge fra seg en dyr jakke, selv om du har den i sikte.
Ha en god reiseforsikring. Det har reddet meg før, og reddet meg også denne gangen. Den helårs Reiseforsikringen jeg har i Tryg forsikring via Norsk journalistlag er billig og god. Den sikrer mobilen min og eiendelene mine fra det sekundet jeg går ut av døren; både i inn- og utland. Jeg fikk igjen hele beløpet for skinnjakken – det tok under et døgn før beløpet var på konto. Men det beste hadde selvsagt vært å ikke miste den. Så vær forsiktig.
Vær åpen. Nå du reiser alene, har du muligheten til å bli kjent med langt flere. Hopp på de mulighetene som byr seg. Hadde jeg takket nei til å bli med å danse tango, hadde jeg gått glipp av nye opplevelser og en ny venn. Jeg hadde aldri villet få høre mannens historie om hvordan han hadde vært så fattig at han hadde sovet på gaten. Hadde jeg ikke danset salsa, ville jeg aldri fått vite at en av salsadanserne hadde giftet seg med en mann i desperasjon etter å få papirer for å bli i Spania: Han var hetero. Hadde jeg avvist strandselgerne, ville jeg ikke hatt noen å snakke med og gått glipp av deres omsorg. Jeg ville ikke fått vite hvor hardt det er å leve av å selge billig drikke eller juggelsmykker på stranden hver eneste dag, for å ha penger nok til husleien. Jeg hadde også gått glipp av hyggelige stunder med en spesiell venn. Hadde jeg ikke bodd på hostel, ville jeg sittet ensom på et hotellrom. I stedet fikk jeg venner som ba meg med på tur, på lunsj og på nattklubb: Jeg fikk oppleve en morsom kveld hvor jeg og en fyr fra Sør-Amerika snakket inn talemeldinger til hverandre på en oversetter-app på hvert vårt språk. Det førte til de mest absurde utsagn! En kveld jeg var sliten overtalte gutta meg til å bli med ut og vi dro på disco i City Hall fulgt av en partyguy fra hostellet kl 01 på natten. Vi betalte 5 euro, fikk en gratis shot med Jägermeister og fri inngang. Jeg danset som jeg ikke har gjort på lenge. Neste dag trengte jeg hvile, noe som også er viktig for å ha gode dager: Nok hvile, nok vann. «Veldig spesielt å reise alene på denne måten,» innvender en skeptisk, noe eldre venninne. Hun er livredd for å dra på egen hånd som kvinne og holder seg hjemme i en liten blokkleilighet i Oslo. Veldig synd. Livet er kort. Det er ikke opplevelser og eventyr vi angrer når vi sitter der på gamlehjemmet. Og de fleste er ikke farlige: «Når du får venner fra ulike kulturer,» åpner sinnet seg, sier en venn. Det er sant.
Sjekk ut Meet Up: Mens InterNations mest er for folk som oppholder seg i en by over en lengre periode, er MeetUp en app hvor du treffer reisende fra hele verden. Noen av de er lokale innbyggere, andre besøker Barcelona (eller en annen by) for en kort periode. Det er masse danse- og bar-events, og du kan joine alt fra sportseventer til litteraturkvelder og språkcafeer. Mye er gratis. Absolutt verdt å teste ut om du ikke vil sitte alene med en bok og se solnedgangen.
Flytt fra sted til sted. Hvorfor bytter du hele tiden bosted? har jeg blitt spurt flere ganger. Trives du ikke? Det kan se sånn ut, men faktisk bytter jeg for det meste bosted av nysgjerrighet og fordi jeg ønsker å bli kjent med flere bydeler i Barcelona. Om jeg skal komme tilbake og bo her over noen måneder, vil jeg vite hvor jeg trives aller best! Jeg er på oppdagelsesferd i en ny by, og er eventyrlysten! 4-5 dager på hvert sted, er ofte nok. Allerede er jeg fascinert av Born-området, Barceloneta og Plaza Catalunya/Rambla. Det siste kule stedet jeg har oppdaget er Gracia! Men strandselgerne og spa-jentene som årner neglene mine, de bor utenfor byen: Der er det billigere. Det er det de har råd til.
Bytt til en mindre koffert. Dette var noe av det viktigste jeg lærte på denne turen.Kofferten jeg hadde med meg var altfor stor til å slepe med seg rundt i byen, og den tok for stor plass på 8-manns-rommet. Det føltes også kvelende å dra rundt på for mye stæsj som jeg ikke trengte. Neste gang valgte jeg mindre koffert og jeg hadde med egen hengelås: Ofte trenger du den på hosteller. I det nye året, skal jeg investere i en mindre koffert med endra bedre hjul. Jeg har nemlig oppdaget at den jeg har, triller litt tregt over brosteinene..
Foto: Fotoet av bloggeren på reise er lånt fra artikkelen om 18 ulike typer du møter på ferie. Artikkelen er publisert av St. Christophers´Inn – et superpopulært hostel for backpackere. Selv har jeg bodd her to ganger.
Tipsene er laget etter en 17 dagers reise til Barcelona i november 2018. Juleferien på heterovennlig gay-hotell i samme by, skal jeg fortelle om senere.
Jeg ble gravid etter nyttårsfesten. Det første jeg gjorde var å sjekke mine rettigheter. Jeg ville vite hva som skjedde om jeg endte opp som alenemor.
VG intervjuet i forbindelse med morsdagen en rekke kjente kvinner om hvordan det var å få barn. Det var få detaljer om hvordan det virkelig var. Gro Harlem Brundtland for eksempel – fortalte hun hvordan det var å miste en sønn i selvmord? Fortalte hun om hvordan det var for hans samboer å stå alene igjen med barnet? Nei.Om rollen som farmor for barnet som mistet pappa? Nei.
Jeg savnet mer ekte følelser fra disse kjente kvinnene, som sitter på så mye livserfaring.
På bildet ser du meg, min datter og mormor; forfatterinnen og min store inspirator. Da jeg senere ble alenemor, viste mormor empati og medfølelse: Skal Tine være alene med disse to barna hun da?
Slik ble det.
Aleneforeldre gjør en fantastisk innsats
Nå har vi hatt kvinnedagen og det er viktigere enn noen gang å minne om hvor viktig det er å stå på for kvinners rettigheter. Det er viktig å hylle alenemødrene. I Norge vokser 1 av 5 barn opp hos en aleneforelder. Mange av disse gjør en fantastisk innsats for barna sine hver dag – uten å bli premiert for det. De sliter med dårlig råd, men klager aldri, har lite avlastning, men uttrykker større glede over barna enn mange som er to om jobben. Endel aleneforeldre lever på sosialstønad, og det er en skam for Norge: Fattige familier skaper barn som kan bli mobbet av andre fordi mamma (eller pappa) ikke har råd til barnebursdager og ferier.
Carl I Hagen ødela mye
Da jeg ble gravid, var det fordi jeg ønsket barnet sammen med en partner. Det var ikke en eneste liten nerve i meg som ønsket å bli mamma alene. Slik gikk det likevel tilslutt – og etter dette har jeg svært opptatt av aleneforeldre og den fantastiske innsatsen de gjør. Jeg husker da Carl i Hagen gikk ut og sa at alenemødre ikke gadd å jobbe og snyltet på samfunnet. Det gjorde enormt vondt, det føltes så provoserende at jeg aldri siden har glemt det. Vi er mange som har stått på i hundre i jobbene våre og for barna våre: Dette fortjente vi ikke!
Den ene gangen jeg tidligere hadde prøvd å intervjue Carl og hans kone, kom manuset tilbake med tusen røde streker. Dette var lenge før jeg fikk barn, men vi var allerede en dårlig match. Jeg opplevde ekteparet som direkte slemme i sine kommentarer. Når jeg skriver det, kan jeg fortsatt kjenne det i magen. Siden har jeg hatt vanskelig for å føle sympati for dem: Hva har de bidratt med, annet enn å sette grupper opp mot hverandre og skape kvalm?
Nå skal jeg fortelle hvordan det var å få barn – for meg. Hva er din historie? Mail meg gjerne.
Regnet med å bli alenemor
Det første jeg gjorde da jeg ble gravid, var å ringe min søster og fortelle at jeg var blitt gravid etter nyttårsfesten. Vi hadde skålt i champagne og jeg fleipet med at det var for mitt barn. Det gikk troll i ord.
Det neste jeg gjorde var å sjekke rettighetene mine i tilfelle jeg ville bli alenemor. Forholdet med min kjæreste hadde vært av og på og jeg visste ikke om han ville flytte sammen med meg og barnet. Jeg tenkte at jeg måtte vite hva jeg ville få i støtte dersom jeg endte opp alene. Jeg måtte vite hva jeg gikk til. På den tiden hadde jeg akkurat byttet jobb, men jeg var ikke fast ansatt, jeg hadde akkurat sluttet som fastlance med kontor i Allers og begynt på samme vilkår i Billedbladet Nå. Kontoret var en mørk liten krok uten vindu der jeg delte plass med en storrøykende eldre kar. Forholdene kunne derfor vært bedre.
Ble slutt med VG-kjæresten
Jeg hadde bestemt meg for å få barn før jeg ble 30. Det klarte jeg med god margin.
Faktisk hadde jeg trodd at jeg var gravid en gang tidligere. Jeg var 25, var journalist i Allers og kjæresten var fotograf. Han sa han ville stille opp og at han ville bli en god far, men det viste seg å være falsk alarm. Forholdet tok slutt, og ette en tid traff jeg han som skulle bli far til mine to barn. Møtet skjedde rent tilfeldig.
En kveld jeg skulle på byen med en venninne, skøyteløperen Bjørg Eva Jensen, kom noe i veien for henne og jeg endte med å gå ut alene. I køen på Smuget traff jeg min nye kjæreste. Han kom bort og spurte om han kunne få bli med inn på mitt pressekort. Det sa jeg ja til. Vi hadde ikke planlagt noe forhold, men begynte å vanke sammen. Denne gutten var fire år yngre enn meg og han så veldig opp til meg som var journalist. Han ønsket selv en jobb i media. Han skaffet seg jobb i nærradio hvor jeg ble med, og jobbet i platebransjen med store artister. Senere hjalp jeg ham å få jobb i samme forlag som jeg selv jobbet.
Gravid på første forsøk
Jeg ble gravid etter nyttårsfesten hvor vi drakk champagne og koste oss sammen med mine søsken. Jeg hadde tatt en P-pille-pause, men var forsiktig og trodde ikke noe ville skje. Den satt på første forsøk. Da mensen uteble, tok jeg en test på Ullevål apotek på vei til jobb og det viste at jeg var gravid. Jeg ringte og betrodde meg til min søster. Deretter sjekket jeg mine rettigheter som alenemor. Jeg visste ikke hvordan det kom til å gå med kjæresten og ville vite hva jeg gikk til. Han ville satse og forholdet stabiliserte seg. Brevet med rettigheter fra Aleneforeldreforeningen ble liggende urørt.
Måtte spørre om jeg fikk beholde jobben
Jeg hadde akkurat fått ny jobb, og jeg måtte ta den vanskelige samtalen med min sjef og si at jeg var gravid og spørre om han fortsatt ville ha meg! Denne samtalen gruet jeg meg til. Han sa bare: Selvsagt er jobben din – men er du sikker på at du vil dette? Det var en lettelse. Jeg ønsket både jobben som journalist i billedbladet Nå og barnet.
«Fortsatt i dag må mange kvinner ta den vanskelige samtalen med sjefen. Det er ikke en selvfølge at noen vil ansette deg som gravid.»
Sjefen var Stein Støa, mannen til Ellen Arnstad. Han hadde gitt meg jobb i Allers hvor jeg delte kontor med Ellen og Knut Bjørnsen: Nå var det ny jobb som kjendisreporter, graviditet og jeg var programleder for Norsktoppen i P1 på søndager. Min kjærester var med før sending hver gang, for jeg var nervøs foran direktesendingene. Vi drakk kaffe og tok en vaffel og han hørte meg i «replikkene.*»
Jeg var i god form under graviditeten og jobbet helt til termin – da ble jeg bedt om å dra hjem. Jeg kjedet meg og gikk rundt i møbelbutikker for å få tiden til å gå.
For kort vei til sykehuset
Kvelden jeg fikk veer, kom min samboer hjem midt på natten, han hadde vært og festet med artister i platebransjen. Jeg var urolig og ikke helt blid, men det gikk seg til. Vi var neste dag på cafe og gikk rundt i butikker og ventet på at veene skulle bli sterke nok til at vi kunne dra på sykehuset. Jeg gruet meg til fødselen og ba kjæresten om å kjøre en ekstra runde; vi bodde på Grïnerløkka og jeg syntes det var altfor kort til Aker sykehus.
Lang og brutal fødsel
Den natten og dagen etterpå glemmer jeg aldri. Det var en tøff og lang fødsel og jeg ble røft behandlet av ulike jordmødre. De lurte på hvorfor jeg skrek så mye? De truet med keisersnitt eller om å ta barnet med tang. Jeg klarte å roe meg, og fikk omsider nok åpning til at jeg kunne få epidural. Lå jeg ikke stille, kunne jeg bli lam, sa de. Det var brutalt. Sprøyten måtte settes to ganger fordi nålen brakk. Samboeren ble engstelig og gikk på gangen for å ringe moren sin. Det husker jeg at ble sint for. Pingle..
Skulle ha gutt, det ble jente
Det rareste av alt var at jordmor sa jeg ville få en stor gutt, det kunne hun kjenne! Jeg var derfor helt i tåka og trodde jeg drømte, da barnet kom ut og det var en jente! Faktisk var jeg så sliten at jeg så feil, og trodde det var en gutt som de hadde påstått. Men ei jente var det. Hun var kraftig og muskuløs og klar for verden etter nesten 14 dager på overtid. De fleste barn kommer ut med nakken først, men denne jenta kom ut med nesa i været, over 4 kilo og 52 cm lang. Fødselen ble annonsert på Norsktoppen hvor Eva Glorvigen var vikar for meg.
Jeg var så sliten etter fødselen at da min mor kom på besøk og lurte på hvor barnet var, svarte jeg apatisk «det vet jeg ikke.» Jeg husker min mor hentet jenta og la henne i armene mine og at jeg akkurat da ikke orket å føle noe. Men jeg kom fort til hektene og hadde ingen svangerskapsdepresjon eller andre problemer.
Jeg søkte om pappa-permisjon for min samboer
Det første året koste vi oss med jenta vår. Jeg hadde vært rastløs og fikk en ny ro og mer å være glad for. Jenta sov mye, var harmonisk og glupsk og kunne sendes rundt bordet til gjestene uten å våkne.
Jeg ringte kjæresten og sa han måtte komme hjem fra jobb og ta bilder mens hun var våken og smilte – hun sov i 5-6 timer av gangen og jeg måtte benytte sjansen når hun var våken. Jeg skrev også et brev til min manns sjef i platebransjen og sa han måtte gi min samboer fri til å være hjemme hos kone og barn: Det syntes sjefen i BMG ble vanskelig, men han fikk fri noen dager.
«I dag er det en selvfølge at fedre får pappapermisjon, men slik var det ikke den gangen. Mye vi tar som en selvfølge i dag, er det noen som har kjempet for og mange av dem er kvinner!»
Det er fortsatt kvinner som føder barn, som ammer og som er nærmest barna den første tiden. Det er også en gave. Samtidig synes jeg vi burde bli hyllet mer for innsatsen vi gjør! Jeg er stolt over at jeg klarte det.
Det verste var å få brystbetennelse med høy feber flere ganger. Det beste var all kosen og nærheten med barnet og all oppmerksomheten vi fikk fra familie og venner. Jeg hadde vært så redd for at det å få barn ville forandre meg?! Det skjedde ikke.
Fire år og et halvt år senere fikk jeg mitt andre barn – en liten Ol-gutt. Da var forholdet til min samboer over – og brevet fra Aleneforeldreforeningen kom ironisk nok endelig til nytte.
