Her er 5 gode grunner til at jeg vil sende Sylvi Listhaug tilbake til kjøkkenbenken.
«Jeg har ikke tillit.»
Skoene passer ikke. Rollen som justisminister krever kompetanse, fintfølelse og folkeskikk. Sylvi Listhaug mangler alle de tre egenskapene. Hun verken fyller eller forstår oppgaven og er en sikkerhetsrisiko som hisser opp masser med skremselspropaganda. Det er farlig og stikk i strid med hvordan en statsråd skal oppføre seg!
Hun har ikke respekt for sjefen sin, og setter statsminister Erna Solberg i forlegenhet. Samme dag som Utøya-filmen har premiere, poster Sylvi et skremmebilde på FB. Bildet viser tildekte terrorister. Påstanden hennes er at AP mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Utøya-ofre føler seg såret og nesten samtlige politiske partier finner utspillet trist og opprørende. Høyre-ekstrem retorikk, skriver Dagbladet. Helt siden lørdag har Erna bedt Sylvi fjerne skremmebildet, men hun nekter som en unge i trassalderen. Vi kan ikke ha en justisminister som opptrer som en fjortis og som bruker tiden på netthets.
Hun er ikke villig til å gå i seg selv og si unnskyld. På fjerde forsøk og nærmest under tvang fra Støre og andre gjør hun det, men det virker ikke ekte. «Hvor vanskelig kan det være? Vi lærer barna våre å si unnskyld! » uttaler Marit Arnstad (SP.) Det samme spør jeg om. Kanskje Sylvi kan lære av sine egne barn – og skrive unnskyld på tavlen 100 ganger som en slags botsøvelse?
Tilliten til Sylvi er tynnslitt etter utallige fremstøt som ydmyker og krenker andre. Vi husker alle Rinkeby-stuntet der hun gjorde seg til uvenn med mesteparten av Sverige, det pinlige bade-stuntet der hun skulle prøve hvordan det var å være flyktning, og debatten om pedofile, der det eneste vår nye justisminister tilførte debatten var ordet «monster.»
5. På kjøkkenbenken kan hun gjøre nytte for seg heller enn skade! Hun kan ta seg av sine tre barn som ikke fortjener å ha en mor som krenker andre med slemme utspill. Sylvi er videre opptatt av ekte norsk tradisjonsmat som pinnekjøtt, og kan starte restaurant for kun etnisk norske. Hun kan koke mat, ikke bare til egne barn, men barna i barnehagen! Ekte norsk bondekost! (Og lære de om troll og monstre.) Hun kan servere norsk bløtkake og kringle etter kirkekaffen – med det store korset rundt halsen er hun skreddersydd til oppgaven. Jeg ser henne også for meg som taletunger i den lokale menigheten og som en Jehovas vitner-skikkelse som ringer på dørene for å frelse ukristelige sjeler.
Håper Sylvi trekker seg
Jeg håper Sylvi Listhaug trekker seg før tirsdag, slik at ikke Erna, KrF og partiene som allerede har uttrykt mistillit blir tvunget til be henne gå av. Det er det mest ryddige Sylvi Listhaug kan gjøre – når hun har gått så til de grader over streken. Justisposten kan med hell gis til Jonas Gahr Støre som fyller skoene til punkt og prikke. Arbeiderpartiet kan han overlate til Anniken Huitfeldt og MeToo-jentene!
Pakk feighetskoffertene
Da trenger vi bare en liten politisk revolusjon slik at det er mulig å gjøre Støre til justisminister med Erna til rors. Jeg er til og med villig til å gi jobben til KrF om de støtter mistillit mot Sylvi innen tirsdag! 🙂
Eller Erna og Siv kan pakke feighetskoffertene og si takk for seg og overlate styringen til nye koster!
Kanskje kan vi også på sikt kreve Jens Stoltenberg tilbake.
«Dette er min meningsytring og du er velkommen til å ha andre meninger og kommentarer.»
Frp-velgere rasere fordi de mener jeg har gjort narr av husmorrollen i denne bloggen. Det var overhodet ikke meningen å såre noen her! Jeg tenkte jo ikke på ramme alvor at Sylvi skal fylle hele husmorrollen, bare komme seg hjem dit hun kom fra etter barselpermisjonen for minstemann og servere litt på kirkekaffe og sånt! ? 😉
RESULTATENE UTEBLIR: De som er for en streng innvandringspolitikk – og det er helt greit – bør velge en annen å stemme på – en som har gjennomslagskraft! Listhaug får ikke gjennomført noe, hun er en svak alliansebygger, skaper for mye støy og kun oppmerksomhet rundt seg selv. Les bare hva Aftenpostens politiske redaktør skriver: «Listhaugs evne til å bygge allianser fremstår som svak. Både da hun var landbruksminister, innvandringsminister og nå, som justisminister, soler hun seg i kjeften fra potensielle samarbeidspartnere. Problemet er at de politiske resultatene uteblir. Den konfronterende linjen fungerer dårlig når absolutt ingen saker vedtas uten samarbeid og gode, politiske relasjoner.»
Stephen Hawkin – vår tids Einstein – som nylig døde 76 år gammel, lot ikke en grusom skjebne som muskelsyk hindre seg i å oppleve stor kjærlighet. Da ekteskapet med studievenninnen Jane Wilde røk, innledet han en het romanse med sykepleieren sin fra rullestolen – ved å kommunisere via en datamaskin! Les om den verdensberømte fysikerens stormfulle liv.
Av Tine Holm
Da jeg for en tid tilbake så spillefilmenThe Theory of Everything om den engelske fysikeren og matematikeren Stephen Hawkins liv, ble jeg trollbundet: Dette var sterk kost. Det var tøft å se den unge, begavede fysikkstudenten få en grusom og hjerteskjærende diagnose av legen. Han var bare 21 og fikk vite at han led av sykdommen Amyotrofisk lateral sklerose (ALS) – en sykdom som fører til gradvis muskelsvinn. Forventet levetid var fra 2 til 5 år, og det fantes ingen kur, ingen medisiner, ikke noe håp.
Stephen Hawkin ville bryte med kjæresten
Knust og ute av stand til å si noe, avviste Stephen Hawkin kjæresten Jane Wilde – han ville bryte med henne – for hennes egen skyld: Han hadde ikke noe å tilby, ville ikke plage henne, han skulle dø. Drømmer om studier, forskerkarriere, ekteskap og barn – alt lå i grus. Men ungdomskjæresten som drev med språkstudier, nektet å høre på ham. De hadde møtt hverandre på en fest i 1962 og hun var ung og forelsket: Ungjenta troppet opp på kontoret hans på universitetet: Hun ville satse trass i sykdom og elendige spådommer, hun ville gifte seg og få barn!
Stephens eksentriske familie var mot forholdet, de mente det var galskap av Jane å satse på den syke sønnen og syntes heller ikke hun passet inn i familien. Men Stephen valgte å lytte til hjertet – ikke til familien. Jane fikk den meget begavede og intelligente unge mannen ut av en dyp depresjon, og de fant lykken sammen. Paret giftet seg i 1965 og bosatte seg i Cambridge i England.
Måtte oppdra barna alene
Hawkin trosset legens dystre spådommer og ble en verdensberømt forsker – mot alle odds. Han og Jane fikk 3 barn sammen, Lucy, Robert og Tim. Men ekteskapet var langt fra en dans på roser. Samtidig som Hawkins karriere blomstret og han ble mer og mer beundret og anerkjent – slet de på hjemmebane: Ikke bare måtte Jane pleie mannen som etterhvert havnet i rullestol og mistet taleevnen – hun måtte oppdra og ta vare på de tre barna nærmest alene. Der gjorde ikke saken lettere at Stephen Hawkins var en bestemt herremann som ofte dro på reiser og seminarer alene, uten å involvere sin hustru. Hawkins led også i ekteskapet fordi han visste hvor mye hans handikap og sykdom slet på kona. Det gjorde ham ulykkelig.
Var nær å ta sitt eget liv
Hawkins lansert selv en teori om at det var mangel på science – forskning – som gjorde at de som mann og kvinne ikke nådde frem til hverandre på slutten. Selv sa Jane at det hadde ikke noe med vitenskap å gjøre – hun følte derimot at mannen viste henne for lite følelser – emotions– og mener at det var det som tok livet av forholdet.
«Det var fire i vårt forhold, » har Jane uttalt. «Sykdommen, fysikken, Stephen og meg. Selv om sykdommen ble borte, ville fortsatt fysikken kommet mellom dem,» hevdet hun.
Selv om han prøvde å forklare henne om fysikk og hva han jobber med, følte hun at han trakk seg inn i seg selv når han arbeidet. I tillegg plaget det Jane at det var så mange sykepleiere i huset: Hun følte at de snakket om henne og så ned på henne – og de mistet sitt privatliv.
Men hjelperne trengtes: Hawkin var lenket til rullestolen og mye syk og etter 1985 kunne han bare kommunisere med omverdenen via en datamaskin som han styrte ved hjelp av øyebevegelser og enkelte muskler i ansiktet. Det var en tøff hverdag.
Hør og se Stephen Hawking kommunisere og holde tale med spesialutstyret her.
«I 2015 fortalte hun til pressen at hun flere ganger hadde vært så utslitt av den enormt stressende situasjonen som hjelper for den handikappede mannen og mor til de tre barna at hun vurderte å ta sitt eget liv.»
Kona kjente seg igjen i spillefilmen
Den verdensberømte filmen om Hawkins liv, The Theory of Everything, viser hvor enormt krevende hans helsesituasjon var for alle rundt ham. I følge Jane var virkeligheten langt verre. Å ta seg av en handikappet mann er en ensom jobb, sier hun – og det var langt mer krevende enn det var mulig å vise på lerretet. Ellers kjente hun seg godt igjen i spillefilmen, hun mente den var spot on. Faktisk følte hun at Felicity Jones, som spilte henne og ble Oscar-nominert for innsatsen, var så lik henne at det var nifst. Skuespillerinnen hadde stjålet kroppspråket og mimikken hennes, følte hun. Mannen som spilte Hawkin, Eddie Redmayne, fikk både en Oscar og en annen pris for sitt glimrende portrett av den eksentriske professoren. Men virkeligheten slo altså filmen en lang gang: Selv skrev Stephen Hawkin i sine memoarer i 2013 at hans kone var redd han skulle dø og om han gjorde det, drømte hun om å finne en mann som kunne ta ordentlig vare på henne.
Fant ny mann i kirkekoret
Det var nok ikke helt usant: Jane ble mer og mer isolert og nedkjørt og moren og en venn oppfordret henne til å begynne å synge i det lokale kirkekoret for å komme seg ut og tenke på noe annet. Dette rådet fulgte hun – og i kirkekoret, i 1977, traff hun den ensomme enkemannen, musikeren Jonathan Hellyer Jones. (Bilder av de over er tatt mange år etterpå.) Han tilbød seg å hjelpe familien og ble etterhvert svært forelsket i Jane. Hun avviste ham og sendte ham hjem, hun ville ikke svikte sin Hawkin.
«Jeg elsket dem begge,» har hun uttalt. Hawkin var hennes store kjærlighet, men hun kunne ikke lene seg til ham, hun måtte ta alt ansvaret. Hos Jonathan kunne hun hvile ut, og de hadde en felles interesse i musikken og sangen.
Ba mannen fra kirkekoret flytte inn
Tilslutt var det Hawkin selv som trillet rullestolen sin inn på Jonathans kontor og ba ham komme tilbake og flytte inn hos dem: » Jane trenger hjelp,» sa han.
Jonathan flyttet da inn i hjemmet deres i Cambridge – ikke uten problemer. Professor Hawkin forsto at Jonathan og Jane hadde varme følelser for hverandre og selv om forholdet var platonisk, fant han det vanskelig å takle – selv om de alle trengte hjelpen Jonathan tilbød. Selv fikk Hawkin et nærere og nærere forhold til sykepleieren sin, Elaine: Det var hennes første ektemann som hadde funnet opp computer stemme-synthesizeren som han brukte og som gjorde ham i stand til å snakke etter at taleevnen forsvant.
Fra ungdomskjæresten rett i armene på sykepleieren
I 1990, etter 26 års ekteskap, forlot Stephen Hawkin Jane og flyttet inn i en leilighet sammen med Elaine. Jane fikk sjokk da hun oppdaget at han hadde flyttet rett fra henne og inn til sin sykepleier Elaine Mason som han hadde fått varme følelser for.
«Denne «krøplingen» var ingen slagen mann, men en elskovssyk beiler…!»
Men hun tok det med godt humør og sørget for å få den nære vennen Jonathan tilbake i livet sitt. Fem år etter tok Stephen Hawkin ut skilsmisse og giftet seg med sykepleieren. To år etter dette, giftet ekshustruen Jane seg med mannen fra kirkekoret, Jonathan, og de var lykkelige på hver sin kant.
Gikk rykter om at den nye kona var slem mot ham
Om Hawkins andre ekteskap med sykepleieren Elaine Mason gikk det mange rykter som aldri har blitt ordentlig bekreftet. Mens Jane var mild og oppofrende, var Elaine temperamentsfull og ildfull. Paret var gift i 11 år i – noe Hawkins selv har kalt et lidenskapelig og stormfullt ekteskap. Men et par sykepleiersker som så opp til den verdensberømte og hardt rammede forskeren, anmeldte på et tidspunkt Elaine til politiet: De mente bestemt at hun plaget Hawkin både psykisk og fysisk. Både Stephen og Elaine nektet for at det var sant, og politiet droppet anklagen. Paret skilte seg i 2006, to år etter de stygge anklagene ble satt frem. I den berømte spillefilmen er ikke disse anklagene tatt med.
Sjarmerende til det siste
På selveste 70-åsdagen uttalte Hawkin at kvinner var det største mysteriumet han visste om. Trass i dette, fikk han med seg to lange forhold til kvinner han elsket og som tilba ham. Det er slett ikke verst til en multihandikappet, pleietrengende mann å være. Hawkin var en av verdens mest intelligente menn og samtidig hadde han bøtter av sjarm og var morsom. De siste årene holdt han god kontakt med ekskona Jane og hennes nye mann Jonathan. De pleide å møtes sammen med barn og barnebarn. På bildet under er han sammen med ekskona og hennes nye mann og barna.
Hawkin, det handikappede geniet som er aller mest kjent for den svært populære boka «A Brief History of Time», døde i sitt hjem i Cambridge for kort tid siden.
«Vi er svært triste over at vår kjære far forlot oss i dag. Han var en stor vitenskapsmann og en ekstraordinær mann. Arbeidet og arven etter ham vil leve videre i mange år. Hans mot og standhaftighet sammen med hans brillianse og humor, inspirerte mennesker over hele verden, skrev Hawkings barn, Lucy, Robert og Tim, i en felles uttalelse. «
Jeg sitter og tenker på den utrolige filmen jeg så om ham som grep meg så sterkt, og synes det er rart at han er død. Nå minnes hele verden den fantastiske og eiendommelige fysikeren.
Kjenner du til Stephen Hawkin? Hva tenker du om hans liv og historie?
Lykkelig med sin første kone: Her er Jane og Stephen Hawking i 1974. Under ser du bilde av det multihandikappede geniet i rullestolen.
Og her et lykkelig øyeblikk som vektløs. Stephen Hawkin hadde masse drømmer, men var selv lenket til rullestolen.
Stephen Hawkin var vår tids Einstein
Stephen Hawkin er vår tids Einstein, og regnes for være en av jordens skarpeste hjerner. Arbeidet hans dreiet seg rundt sorte hull, Einsteins generelle relativitetsteori og kvantemekanikk. Han fikk en rekke priser. I 1970 fikk Stephen Hawking sitt første vitenskapelige gjennombrudd i sine studier av svarte hull sammen med Roger Penrose. I 1974 førte det til teorien om at svarte hull ga fra seg Hawking-stråling. Hans teorier skapte bølger innen kosmologien. Med boken A Brief History of Time i 1988 ble han kjent for resten av verden. Boken om universets gåter havnet i Guinness rekordbok etter å ha ligget på bestselgerlisten til Sunday Times i 237 uker og solgt 10 millioner eksemplarer.
Jeg liker ikke feige mennesker, enten de er venner eller statsministre. Nå har jeg fått nok av Ernas likegladhet. Sylvi må innordne seg i klassen og slutte å sjikanere andre, eller kastes på gangen for evig tid!
Mobbere er ynkelige mennesker
Vi ser de i klasserommet og i skolegården hver dag. Gutten eller jenta som opponerer mot alt og alle – som gang på gang trår over streken og ikke lar seg skremme av autoriteter. De fremstår sterke og tøffe, men de er mobbere: Mobbere som blir giret av å trykke ned og skremme andre – og/eller de usikre menneskene med lav selvfølelse. De får energi av den makten de får når de lokker andre med på sitt skremmespill.
Mennesker med god selvfølelse bitcher ikke
Elever med normalt utviklet følelsesregister og god tro på seg selv og egne evner, oppfører seg aldri slik. De bitcher ikke, fryser ikke andre ut, driver ikke med splitt og hersk, nekter ikke å innordne seg, er snille mot seg selv og andre.
En veps du ikke blir kvitt
Sylvi velger i stedet å vise vrangsiden ut. Fredag forrige uke, samtidig som Utøya-filmen hadde premiere, delte hun et bilde på Facebook av soldater med tildekkede fjes med teksten: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del». Terrorbildet viser det seg nå at hun har brukt ulovlig.
Listhaug er som en irriterende veps du forgjeves prøver å bli kvitt, hun er eleven som har tagget veggen for tiende gang og fortsatt synes det er tøft at det ikke er lov. Hun gjør det fordi hun kan, ikke fordi hun ikke forstår konsekvensene. Det er det som gjør det ekstra stygt, umodent og ondskapsfullt:
«En justisminister som på aller plumpeste vis og med tilbakelent overlegg, publiserer en påstand der hun kaller flertallet på Stortinget for terroristvenner?» skrev Aps Fredrik Mellem i en ytring i VG og ba opposisjonen fremsette mistillitsforslag.
Utøya-ofre reagerer kraftig, og står frem og forteller om hvor vondt det føles å bli hengt ut av FrP på et sårbart tidspunkt. «Frp anklager Ap, og med det oss, for å sette terroristers interesser foran befolkningen. Som overlevende er det ekstremt grovt, » skriver de overlevende.Les kronikk fra Utøya-ofre her.
Flaut å ha en mor som mobber andre
Lishaug har barn som alle oss andre, barn som går på skolen og i barnehagen og lærer at de skal være snille, vise respekt og ikke mobbe andre: Tre uskyldige barn, Signe (9), Lars (6) og Steffen på snart et år
Hadde jeg vært barna hennes, hadde jeg vært så flau! Tenke seg til å ha en mor som påstår å være et kristent, godt menneske og en god mor, men mobber, fordømmer og hetser andre – hver eneste dag i flere år. Det er omsorgssvikt.
Tillater at kona hetser andre mennesker
Selv har hun uttalt at det viktigste om du vil gjøre karriere, er å velge en god mann. Men for en pudding denne mannen, Espen Espeseth, må være som tillater at kona hetser andre mennesker. Det er barnslig, umodent og flaut, Espen.
De fleste menn ønsker seg noe helt annet, nemlig en snill og empatisk kvinne som viser storsinn mot andre og respekterer andres syn. Ikke en illsint veps som stikker til når du minst venter det. Ofte bitcher disse på hjemmebane også, er min erfaring.
Å vise disrespekt for sjefen er uklokt
Listhaug er også eleven som mobber læreren – i dette tilfelle Erna. Hun viser så totalt lite respekt for sin overordnede at det ikke hører hjemme noe sted, og i iallfall ikke i regjeringen.
Og nå er jeg lei. Ikke bare av Listhaug – som skriker høyest av alle med en umoden medierådgiver på 25 år som støttespiller – men av deg, Erna!
Du må slå hardt tilbake, ikke vike unna og la henne holde på. Herregud – du ble mobbet på skolen selv! Verst var det å bli stengt inne på en stinkende guttedo, fortalte du i en bok om kvinnemobbing; Bitching En bok om jenter og mobbing.
Er det lov å banne i Sylvis kjerke?
Du har blitt mobbet for dysleksi, for dårlig klesstil, for overvekt! Du av alle vet hvor vondt det gjør. Og så lar du det skje i din egen regjering! Du lar Sylvi hetse Arbeiderpartiet og skade Utøya-ofre med et kynisk utspill som er plantet for å provosere mest mulig. Er det lov å banne i Sylvis kjerke og si faen?
Jeg forstår at du er lei av at folk sier du bør slanke deg for å oppnå sunnere helse – selv om det er et godt poeng! Du står i sterk fare for å pådra deg livsstilssykdommer.
«Men nå handler det ikke om fett eller sykdom – men om å ta til vettet!»
Få satt denne dama på plass nå, endelig. Det er pinlig for Norge og det er ikke minst pinlig for deg, Erna at du har så lite kontroll i klasserommet og bryr deg så lite.
Det finnes verktøy for slikt. Du kan om du vil.
En mor som forsvarer mobbedatteren
Den grenseløse adferden må få konsekvenser snart! Det nytter ikke at du som «mor» må stille på intervju i beste sendetid for å forsvare eller forklare din slemme datters oppførsel. For det er sånn det virker!
«Ikke bare Sylvi har sagt dumme ting,» sier du. » Hun gikk for langt,» innrømmer du senere.
Det sitter langt inne, for jenta som erter og mobber er som en umoden datter du vil beskytte. Eller er du bare redd for å miste velgere – alle de velgerne som er der på grunn av Sylvis hatretorikk og som du mister flertallet uten?
Vet ikke hvor jeg har Erna
Jeg vet ikke hvor jeg har deg lenger, Erna. Det er lenge siden jeg har visst det. Det føles utrygt på vegne av hele Norge. Selv gadd du ikke å feire kvinnedagen, du kjente deg ikke igjen, sa du – i paroler om MeToo og likelønn – at kvinner skal tjene like godt som menn for samme arbeid. Da lurer jeg på hva du kjenner deg igjen i?
«Kanskje du må tilbake til læreboka og lese den boken du selv har bidratt til – der du fortalte om den hjerteløse mobbingen du selv ble utsatt for? Ellers kan vi ikke ta deg på alvor neste gang du besøker en skole og sier du er mot mobbing.»
Med all respekt å melde, din plumpe venninne egner seg best til å pelle poteter i åkeren og servere på den lokale puben der sladderen går eller i beste fall å tale i tunger på bedehuset i bygda hun kommer fra – ikke som justisminister.
Hun er venninnen vi må kvitte oss med
«Hun er intrigemaker-venninnen vi tilslutt ikke har noe annet valg enn å kvitte oss med, fordi hun gjør seg til uvenn med så mange og skaper så dårlig stemning på klasseturen at ingen orker henne mer. Og det er lov. Det er lov å kvitte seg med slike. Får de fortsette, blir de som regel bare verre.»
To kvinnelige journalister, Liv Skotheim og Anna Holm Vågland, skrev boken «Bitching. En bok om jenter og mobbing.» De håpet at den skulle føre til at fenomenet jentemobbing tas på alvor. Men klimaet har blitt verre. I følge den engelske trendforskeren Nick Andrews blir debatten i sosiale medier og kommentarfeltet bare hardere i året som kommer. Det er ingen myk linje på vei. Og vi hører ikke lenger på eksperter, hevder han – vi tviholder på våre egne følelser og meninger.
Da gjelder det å stå for kloke meninger og sørge for en stø kurs. Særlig når man er statsminister.
Les om boken om bitching der Erna står frem som mobbeoffer her.
Bildet over er sakset fra boken bitching, en bok om jenter og mobbing.
Bildet av Andrews er fra et trendseminar på Aker brygge i år hvor han blant annet snakket om netthets og sosiale medier.
Med loven i hånd, lot Ann- Cathrin og Geir Otto Hagelund døtrene (15) slippe lekser. Da anmeldte skolen familien til barnevernet! De sjokkerte foreldrene måtte møte hos barnevernet og forklare seg. De gruet seg og var bekymret: Hvordan skulle de forsvare seg mot skolens anklager?
av Tine C. Holm
Visste du at du kan stoppe lekser med loven i hånd? Det står faktisk ikke i en paragraf et eneste sted at skolen kan pålegge barna dine å gjøre lekser!
Dette vet ekteparet Hagelund fra Ringsaker. Tvillingjentene Linn og Kine og på 15 år fikk slippe lekser fra slutten av 6. klasse fordi foreldrene ville ha ro i familien. Leksene førte til mye krangling og masing og jentene reagerte med sinne. Jentenes lekseslit på kveldstid førte til at de ikke våknet uthvilte neste skoledag.
– Den ene jenta, Kine har spesielle behov grunnet tale- og forståelses-problematikk, forteller Ann-Cathrin. Dette er skolen klar over og er pålagt å tilrettelegge for.
Problemene startet på Furnes ungdomsskole på Ringsaker. Der var det noe annet enn tilrettelegging og forståelse som ventet dem: At familien droppet leksene og sa fra om grunnen i et møte, førte til at skolen begynte å true med barnevernet: De fant på småting å klage over i tillegg, er mors oppfatning. Skolen påsto at de var bekymret fordi jentene ikke gjorde lekser, ikke spiste frokost og fordi de hadde på seg for lite klær på skolen. Familien diskuterte dette hjemme. Jentene mente at skolen overdrev.
Skolen fikk blod på tann
Det hjalp ikke med foreldrenes forsikringer om at alt sto bra til på hjemmeplan. Skolen fikk blod på tann – og anmeldte familien til barnevernet! Mor ble sjokkert og sint og skrev et innlegg i Facebook-gruppen STOPP LEKSER I SKOLEN der hun fortalte om bekymringsmeldingen. I gruppen fikk hun mye støtte og dro tappert i vei til barnevernet sammen med mannen Geir Otto. Det viste seg at skolen hadde skrevet et bekymringsbrev på hver av jentene.
Hele fire fag-personer har undertegnet brevene som ble sendt til barnevernet mot foreldrenes vilje.
Sammen med barnevernet, gikk foreldrene igjennom skolens anklager punkt for punkt:
Ble beskyldt for å ikke sende med mat og klær
– Vi fortalte at det med frokost var overdrevet: Vår datter forteller at det er sjelden hun glemmer å spise, og hun har med matpakke hver dag. Hun sier også at hun har tilgang til søtt pålegg på skolen. Skolen har selv valgt å kjøpe inn knekkebrød og syltetøy til våre barn, slik at de har mat der, om de ønsker dette. Vi fortalte, som også jentene selv bekreftet, at de har klær nok, men selv velger å gå med det de vil – selv om jeg sier ifra at de bør ha mer eller mindre på.
Ann-Cathrin forteller at i skolens brev står det også at foreldrene var høylydte og truende i siste møte: – Det er riktig at vi var sinte, men det er fordi vi ble truet med barnevernet, sier en sjokkert Ann-Cathrin Hagelund. Hun føler hun fikk forklart seg godt hos barnevernet.
Så skjedde noe uventet! Leksene, skolens største bekymring, ble ikke tema! Representantene for barnevernet sa bare at det hadde vært fint om datteren fikk ekstra sett med bøker hjemme, slik at hun kunne forberede seg til prøver og eksamen.
Fikk klump i halsen
Da brast det for Ann-Cathrin: – Hva med lekser? spurte hun. Jeg er forberedt på å ta kampen, om dere vil argumentere, eller si meg imot. Jeg har lastet ned og tatt med linker til steder og paragrafer der det står at skolen ikke kan tvinge oss til lekselesing.
– Da svarte begge fagpersonene fra barnevernet, at det hadde de ikke tenkt å ta opp, for det var vår rett å si NEI til alle slags lekser, også innføringer og fremføringer. Jeg fikk sjokk, også ble jeg så glad at jeg fikk klump i halsen. Endelig noen som visste hva vi snakket om. Så dere! STOPP LEKSER MED LOVEN I HÅNDA. Dette er det mest produktive møtet jeg har vært på noen gang, jubler mamma Ann-Cathrin Hagelund fra Ringsaker. Hun og mannen følte at de møtte stor forståelse for situasjonen – det hadde de ikke regnet med!
Frykt endte i glede og lettelse
Ergo er det ikke alltid barnevernet som er den store stygge ulven. I denne historien var barnevernet på foreldrenes side, og det var skolen som måtte i skammekroken. Frykt og usikkerhet endte med en gladhistorie for familien på Ringsaker. De hadde regnet med å måtte kjøre saken hos Fylkesmannen, men det slapp de heldigvis!
Kritikkverdig av skolen
Fra lederne i Utdanningsforbundet, har jeg fått følgende kommentar på denne bloggen: » Vi er hverken for eller mot lekser, men mener at bruk av lekser må vurderes av den enkelte lærer og hvorvidt det er til støtte i læreprosessen. Situasjonen du beskriver med foreldre som blir meldt til barnevernet grunnet leksenekt er kritikkverdig, og vitner om et svært dårlig fungerende skole-hjem samarbeid.»
Ann-Cathrin er delvis enig, hun mener de har samarbeidet med skolen, men ble straffet fordi de nektet lekser av helsemessige grunner.
Alt tyder på at det er skolen som ikke har samarbeidet i dette tilfelle og som må ta selvkritikk.
«Hva synes du – er det riktig å boikotte leksene for å skape ro i heimen?»
Bør elevene pålegges hjemmelekser i skolen? Svar i kommentarfeltet på bloggen. 🙂
Denne bloggen er skrevet i samråd med Ann-Cathrin Hagelund. Foreldrene har godkjent innholdet og sagt ja til at Helsetine bruker navn og bilder på dem og jentene. Saken er også postet i Facebook-gruppen STOPP LEKSER I SKOLEN!
Rektor Geir Mauseth ved Furnes Ungdomsskole er gjort kjent med innholdet i denne saken og har fått beskjed om at den trykkes på Helsetine 13. mars kl 17.00. Han er bedt om å komme med en kommentar fra skolens side innen dette tidspunkt, men har ikke svart på forespørselen.
Når denne bloggen legges ut, har far fått beskjed av barnevernet at dette bare er småtteri, og ingen grunn til å ta så alvorlig, men de vil ta en ny prat med jentene over påsken. Ikke fordi det absolutt er noe behov, men mer en rutine. «Som jeg forsto det, kunne skolen bare latt dette være!?» sier mamma Ann-Cathrin oppgitt.
Hvorfor ble bekymringsmeldingene sendt? er Helsetines spørsmål til skolen.
Dette mener Facebookgruppen mot lekser i skolen:
STOPP LEKSER I SKOLEN har over 3800 medlemmer på Facebook og jobber for opplysning og støtte til elever, foreldre og lærere som er MOTSTANDERE av lekser i skolen, forklarer administratorene Aurora Cath og Unni Fevang på medlemssiden. Målet er å få innvilget full leksestopp i skolen: – Målet vårt er at vi på sikt lykkes med å få skolene til å legge læring i skoletiden slik at barnas fritid respekteres. Vi har loven på vår side, men skolene henger dessverre etter og gjør som de alltid har gjort – gir lekser uten forankring i lovverket og håper at ingen protesterer! Gruppa skal fungere som «klubbhuset» vårt, hvor vi skal kunne ta opp problemstillinger vedr. lekser, spørre, gi råd og tips til hverandre, opplyser Cath og Fevang.
Jeg spiser mye havregrøt med rosiner, mandler, kanel og lettmelk, men noen ganger er det deilig å slå ut håret med cava i godt selskap. Da Naoual som driver reisebyrået Lille Marrakech inviterte på jentekos på the Well og bursdag på Champagneria, sa jeg ja takk – begge deler.
«For en bra uke det ble, midt i kalde, mørke og snøtunge mars.»
Maten har enda litt å gå på på The Well
På kvinnedagen var jeg på the Well, nordens største spa og opplevelsesparadis med spa, massasje, bad og behandlinger fra hele verden. Badeanlegget ligger bare fem kilometer fra hjemmet mitt og er lett tilgjengelig. Denne dagen var det kaldt ute og derfor ekstra deilig å svømme og ta badstu sammen med Naoual som driver Lille Marrakech og fire andre hyggelige damer.
Hvorfor vi valgte The Well på kvinnedagen? «Fordi vi fortjener det.»
Vi avsluttet med mat i restauranten og her var det litt blandede meninger. De som valgte pizza, salat og suppe var fornøyd – mens de som valgte skrei og burger hadde forventet bedre og mere smak. The Well har fortsatt litt å gå på når det gjelder menyen og kvaliteten på maten. Selv savnet jeg ris til den asiatiske hot pot-suppen. Tørt brød har ikke samme sjarmen.
Utebassenget var stengt
Servicen var ellers bra denne dagen og vi fik gratis spa kit i anledning kvinnedagen, noe som var ekstra stas. På minussiden vil jeg nevne at det ikke var informert om at utebassenget på toppen var stengt grunnet vedlikehold. I og med at anlegget har så mye annet å by på av opplevelser og jeg var i godt selskap, sitter jeg likevel igjen med et bra inntrykk. Denne gangen prøvde jeg mentol- og appelsin- aufguss og avslappende bad med badebelter og klangboller og det var deilig.
Fikk freshe vårdrøm-negler av Dina
Dette var også uken jeg byttet ut røde negler med vårgrønt! HÅPET er lysegrønt og Dina på BeautyNails Vinterbro tok utfordringen og ga meg freshe «vårdrøm-«negler med litt glam-faktor. Hun er kreativ og har gode priser på manikyr og pedikyr.
Champagneria – bobler og bursdagsfest
Lørdag var dagen kommet til Naouals bursdagsparty på Champagneria. Der var hele annen etasje holdt av til oss og vi koste oss med tapas og bobler. Vi var mange og bestilte så mange ulike småretter at det gikk i sur på kjøkkenet: Jeg ventet forgjeves på min scampi i hvitløksaus. Da jeg endelig fikk maten, sa den søte servitøren at den var gratis. Scampien smakte, men det var lite mat, så neste gang bestiller jeg to. En bordvenninne hadde bestilt for mange retter og lot meg smake på hummus og dadler – begge deler var veldig godt. Cavaen smakte også fortreffelig.
Dans og bobler
Da bursdagskaken kom på bordet ble det bursdagssang for flotte Naoual og mere bobler. De fleste var danselystne og avsluttet kvelden på bar Tjuvholmen. Her var det stappfullt og trangt om plassene både på stoler og på dansegulvet – men vi trengte oss frem i mylderet. Alt i alt en super uke og bursdagen til Naoual fra Lille Marrakech toppet det hele.
Naoual driver reisebyrået Lille Marrakech og liker å samle venner til sosiale lag.
Les mer om Naoual fra Lille Marrakech og hennes reiser her:
Les mer om Champagneria, vestkantens hotteste plass for bobler her.
Les mer om negler og Dina fra Beauty Nails Vinterbro på Facebook og Instagram.
Les mer om stedet vi danset, hippe Bar Tjuvholmen her. Et hipt kjendissted for de som vil se og bli sett – eller bare liker å danse til god musikk som oss .Ønsker du et mer avslappet og rocka utested, så ikke gå hit. Da er pianobaren på sir Winston bedre.
Ikke en eneste liten nerve i meg ønsket å bli alene med barna. Men når det første skjedde, er jeg stolt av at jeg mestret oppgaven. Kvinnedagen minner meg på hvor viktig det er å kjempe for likelønn og likeverd og for gode kår for alenemødre og andre med store omsorgsoppgaver.
Jeg ble gravid etter nyttårsfesten. Det første jeg gjorde var å sjekke mine rettigheter. Jeg ville vite hva som skjedde om jeg endte opp som alenemor.
av Tine Holm, ekspert
VG intervjuet i forbindelse med morsdagen 10 kjente kvinner om hvordan det var å få barn. Det var få detaljer om hvordan det virkelig var. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland for eksempel – fortalte hun hvordan det var å miste en sønn i selvmord? Fortalte hun om hvordan det var for hans samboer å stå alene igjen med barnet? Om rollen som farmor for barnet som mistet pappa? Hun nevnte det ikke med et ord.
Savnet mer ekte følelser fra kvinnene
Jeg savnet mer ekte følelser fra disse kjente kvinnene, som sitter på så mye livserfaring. Vi som er mødre og spesielt vi som har opplevd traumer, vi som har vært alene med oppgaven, sitter på bøtter med livserfaring. Vi er eksperter på bleieskift, omsorg og barneoppdragelse. – i tillegg til alle de rollene vi ellers har – på jobb, blant venner og familie.
«Vi er løvinner – sterke kvinner som ikke gir opp.»
Nå har vi hatt kvinnedagen og #Metoo – kampanjen og det er viktigere enn noen gang å minne om hvor viktig det er å stå på for kvinners rettigheter. Det er viktig å hylle alenemødrene. I Norge vokser 1 av 5 barn opp hos en aleneforelder. Når vi tar med barn som bor med steforeldre, gjelder det hele 1 av 4 barn.
Fortsatt er storsamfunnet mest tilrettelagt for familier med to foreldre – det er de du hører og leser om – og dette irriterer meg! Hvorfor skrives det så lite om aleneforeldre, når det gjelder hver fjerde familie i Norge?
Mange aleneforeldre gjør en fantastisk innsats for barna sine hver dag – uten å bli premiert for det. De sliter med dårlig råd, men klager aldri, har lite avlastning, men uttrykker større glede over barna enn mange som er to om jobben. Endel aleneforeldre lever på sosialstønad, og det er en skam for Norge: Det skulle ikke vært lov! Alle burde vært sikret en borgerlønn som gjør det mulig å delta på lik linje med andre i samfunnet. Fattige familier skaper barn som kan bli mobbet av andre fordi mamma (eller pappa) ikke har råd til barnebursdager og ferier. I tillegg sås det noen ganger tvil om omsorgsevnen. Her er aleneforeldre ekstra sårbare. Undersøkelser viser tvertimot at vi som oppdrar barn alene, får mer selvstendige barn.
Da jeg ble gravid, var det fordi jeg ønsket barnet sammen med en partner. Det var ikke en eneste liten nerve i meg som ønsket å bli mamma alene. Slik gikk det likevel tilslutt – og etter dette har jeg svært opptatt av aleneforeldre og den fantastiske innsatsen de (vi) gjør.
«Jeg husker da Frp-leder Carl i Hagen gikk ut og sa at alenemødre ikke gadd å jobbe og snyltet på samfunnet. Det gjorde enormt vondt, det føltes så provoserende at jeg aldri siden har glemt det. Vi er mange som har stått på i hundre i jobbene våre og for barna våre: Dette fortjente vi ikke!»
Den ene gangen jeg prøvde å intervjue Carl og hans kone Eli, kom manuset tilbake med tusen røde streker. Dette var lenge før jeg fikk barn, men vi var allerede en dårlig match. Jeg opplevde ekteparet som direkte slemme i sine kommentarer. De gikk tilbake på uttalelser og opplevdes ufine. Når jeg skriver det, kan jeg fortsatt kjenne det i magen.
Siden har jeg hatt vanskelig for å føle sympati for det omstridte og profilerte ekteparet: Hva har de bidratt med, annet enn å sette grupper opp mot hverandre og skape kvalm og rase rundt med sure miner og høyt hår?
Regnet med å bli alenemor
Selv kommer jeg fra en familie hvor ingen er skilt. Selv hadde jeg heller ingen planer om å bli det – men man kan ikke rå med alt.
Det første jeg gjorde da jeg ble gravid, var å sjekke rettighetene mine i tilfelle jeg ville bli alenemor. Forholdet med min kjæreste hadde vært av og på og jeg visste ikke om han ville flytte sammen med meg og barnet. Jeg ville vite hva jeg fikk i støtte dersom jeg endte opp alene. Det var ikke mye – men det skremte meg ikke den gangen. Jeg var optimistisk.
På den tiden hadde jeg sluttet som fastlance med kontor i Allers og begynt på samme vilkår i Billedbladet Nå. Kontoret var en mørk liten krok uten vindu der jeg delte plass med en storrøykende eldre kar. Forholdene kunne derfor vært bedre.
Måtte spørre om jeg fikk beholde jobben
Jeg hadde akkurat fått ny jobb, og måtte ta den vanskelige samtalen med min sjef og si at jeg var gravid og spørre om han fortsatt ville ha meg! Denne samtalen gruet jeg meg til. Han sa bare: Selvsagt er jobben din – men er du sikker på at du vil dette? Det var en lettelse. Jeg ønsket både jobben som journalist i billedbladet Nå og barnet.
«Fortsatt i dag må mange kvinner ta den vanskelige samtalen med sjefen. Det er ikke en selvfølge at noen vil ansette deg som gravid. Kvinner opplever fortsatt å miste jobben etter permisjon.»
Praten med min daværende kjæreste gikk bra. Han ville gjerne bli pappa og vi bestemte oss for å flytte sammen på Grünerløkka i en større leilighet. Forholdet stabiliserte seg og brevet med rettigheter fra Aleneforeldreforeningen ble liggende urørt.
Lang og brutal fødsel
Jeg jobbet til termin og ble tvunget hjem av kolleger: De sa det var på tide å forberede seg til fødselen hjemme. Nesten to uker etter termin, startet veene. Den natten og dagen glemmer jeg aldri. Det var en tøff og lang fødsel og jeg ble røft behandlet av ulike jordmødre. De lurte på hvorfor jeg skrek så mye? De truet med keisersnitt og om å ta barnet med tang. Jeg klarte å roe meg, og fikk omsider nok åpning til at jeg kunne få epidural. Lå jeg ikke stille, kunne jeg bli lam, sa de. Det var brutalt. Sprøyten måtte settes to ganger fordi nålen brakk. Samboeren ble engstelig og gikk på gangen for å ringe moren sin. Det husker jeg at ble sint for. Pingle.
Skulle ha gutt, det ble jente
Det rareste av alt var at jordmor sa jeg ville få en stor gutt, det kunne hun kjenne! Jeg var helt i tåka og trodde jeg drømte, da barnet kom ut og det var en jente! Faktisk var jeg så sliten at jeg så feil, og trodde det var en gutt som de hadde påstått. Men ei jente var det. Hun var kraftig og muskuløs og klar for verden. De fleste barn kommer ut med nakken først, men denne jenta kom ut med nesa i været, over 4 kilo og 52 cm lang. Jeg var programleder for Norsktoppen på P1 på denne tiden og fødselen ble annonsert på Norsktoppen hvor Eva Glorvigen var vikar for meg. Det var morsomt.
Jeg var så sliten etter fødselen at da min mor kom på besøk og lurte på hvor barnet var, svarte jeg apatisk «det vet jeg ikke.» Jeg husker min mor hentet jenta og la henne i armene mine og at jeg akkurat da ikke orket å føle noe. Men jeg kom fort til hektene og hadde ingen svangerskapsdepresjon eller andre problemer.
Det er fortsatt kvinner som føder barn, som ammer og som er nærmest barna den første tiden. Det er en gave. Samtidig synes jeg vi burde bli hyllet mer for innsatsen vi gjør og behandles som dronninger på sykehuset, ikke som kvinner til bry som skal sendes fortest mulig hjem!
Jeg søkte om pappa-permisjon for min samboer
Da jeg var hjemme med den nyfødte, ville jeg gjerne at pappaen til barnet skulle være sammen med oss. Jeg skrev et brev til min manns sjef i platebransjen og sa han måtte gi min samboer fri til å være hjemme hos kone og barn: Han torde ikke å spørre selv. Det syntes sjefen i BMG ble vanskelig, men han fikk fri noen dager.
«I dag er det en selvfølge at fedre får pappapermisjon, men slik var det ikke den gangen. Mye vi tar som en selvfølge i dag, er det noen som har kjempet for og mange av dem er kvinner!»
Det verste var å få brystbetennelse med høy feber flere ganger. Det beste var all kosen og nærheten med barnet og all oppmerksomheten vi fikk fra familie og venner. Jeg hadde vært så redd for at det å få barn ville forandre meg?! Det skjedde ikke.
Føler stolthet
Fire år og et halvt år senere fikk jeg mitt andre barn. Da var forholdet til min samboer over på grunn av hans problemer – og brevet fra Aleneforeldreforeningen kom ironisk nok til nytte. Jeg var fast ansatt på dette tidspunktet og hadde alle rettigheter – men senere ble bladet lagt ned og jeg måtte søke nye jobber som alenemor med en ettåring på armen.
Når jeg tenker tilbake på årene med bleieskift og amming som alenemor, føler jeg stolthet: Jeg ga ikke opp. Jeg klarte det – i likhet med masse andre flotte alenemødre og kvinner – mange jeg kjenner og mange jeg ikke kjenner. Jeg er stolt av unge alenemødre i dag, som står på og er så dyktige. En av dem er Line Holen som spar grus på Jæren i et Nav-prosjekt for 13 000 kroner måneden – en inntekt hun ikke kan leve på.
Vi har kommet for kort når det gjelder å behandle enslige forsørgere på en verdig måte i samfunnet.
«Vi hadde fortjent et eget 8. mars- tog for alle dagene, minuttene og øyeblikkene vi var tilstede for våre barn. Mange av oss hadde fortjent mye mer ros og mye bedre lønn i jobbene våre! De som må ta til takke med sosialstønad, hadde fortjent en helt annen respekt av samfunnet og langt mere penger. Selv klarte jeg å skaffe meg jobber, men i en redaktørjobb som tilslutt slet meg ut, fikk jeg skammelig dårlig betalt! Fortsatt går en femtedel av lønnen vi skulle hatt til menn.»
Vi som har stått i stormen og klart det alt sammen, vi må snakke om det, komme på banen. Derfor synes jeg VGs artikkel var skuffende, den viste ikke mangfoldet, viste ikke følelsene og bød ikke på en Gro som satte ord på det vanskelige.
Hvordan det gikk da jeg fikk gutten alene, kan du lese her.
Hovedbildet i artikkelen viser meg, min datter og mormor i et lykkelig øyeblikk på Eidsvoll før jeg ble alene. Mormor var forfatter fra Årdal i indre Sogn. Hun var forut for sin tid og samfunnsengasjert og skrev boken Liv og Lars om en ung jente som ble gravid og ble alene med skammen. For første gang var ungdommens seksualliv tema i en ungdomsroman. Denne boken ble mye brukt til undervisning i skolen. Da mormor hørte at det var slutt med far til barna mine på grunn av hans problemer, viste hun stor omsorg og empati: «Skal Tine være alene med disse barna, hun da? spurte hun. Jeg ble rørt og gråt, jeg syntes det var så leit at mormor måtte få vite det og at det ikke var noe jeg kunne gjøre for å endre omstendighetene. I dag er jeg stolt over at jeg mestret oppgaven så bra.
Vi er mange som har grunn til å være stolte av morsrollen – og det må du være også!
Jeg liker ikke feige mennesker, enten de er venner eller statsministre. Nå har jeg fått nok av Ernas likegladhet. Sylvi må innordne seg i klassen og slutte å sjikanere andre, eller kastes på gangen for evig tid!
