Jeg spiser mye havregrøt med rosiner, mandler, kanel og lettmelk, men noen ganger er det deilig å slå ut håret med cava i godt selskap. Da Naoual som driver reisebyrået Lille Marrakech inviterte på jentekos på the Well og bursdag på Champagneria, sa jeg ja takk – begge deler.
«For en bra uke det ble, midt i kalde, mørke og snøtunge mars.»
Maten har enda litt å gå på på The Well
På kvinnedagen var jeg på the Well, nordens største spa og opplevelsesparadis med spa, massasje, bad og behandlinger fra hele verden. Badeanlegget ligger bare fem kilometer fra hjemmet mitt og er lett tilgjengelig. Denne dagen var det kaldt ute og derfor ekstra deilig å svømme og ta badstu sammen med Naoual som driver Lille Marrakech og fire andre hyggelige damer.
Hvorfor vi valgte The Well på kvinnedagen? «Fordi vi fortjener det.»
Vi avsluttet med mat i restauranten og her var det litt blandede meninger. De som valgte pizza, salat og suppe var fornøyd – mens de som valgte skrei og burger hadde forventet bedre og mere smak. The Well har fortsatt litt å gå på når det gjelder menyen og kvaliteten på maten. Selv savnet jeg ris til den asiatiske hot pot-suppen. Tørt brød har ikke samme sjarmen.
Utebassenget var stengt
Servicen var ellers bra denne dagen og vi fik gratis spa kit i anledning kvinnedagen, noe som var ekstra stas. På minussiden vil jeg nevne at det ikke var informert om at utebassenget på toppen var stengt grunnet vedlikehold. I og med at anlegget har så mye annet å by på av opplevelser og jeg var i godt selskap, sitter jeg likevel igjen med et bra inntrykk. Denne gangen prøvde jeg mentol- og appelsin- aufguss og avslappende bad med badebelter og klangboller og det var deilig.
Fikk freshe vårdrøm-negler av Dina
Dette var også uken jeg byttet ut røde negler med vårgrønt! HÅPET er lysegrønt og Dina på BeautyNails Vinterbro tok utfordringen og ga meg freshe «vårdrøm-«negler med litt glam-faktor. Hun er kreativ og har gode priser på manikyr og pedikyr.
Champagneria – bobler og bursdagsfest
Lørdag var dagen kommet til Naouals bursdagsparty på Champagneria. Der var hele annen etasje holdt av til oss og vi koste oss med tapas og bobler. Vi var mange og bestilte så mange ulike småretter at det gikk i sur på kjøkkenet: Jeg ventet forgjeves på min scampi i hvitløksaus. Da jeg endelig fikk maten, sa den søte servitøren at den var gratis. Scampien smakte, men det var lite mat, så neste gang bestiller jeg to. En bordvenninne hadde bestilt for mange retter og lot meg smake på hummus og dadler – begge deler var veldig godt. Cavaen smakte også fortreffelig.
Dans og bobler
Da bursdagskaken kom på bordet ble det bursdagssang for flotte Naoual og mere bobler. De fleste var danselystne og avsluttet kvelden på bar Tjuvholmen. Her var det stappfullt og trangt om plassene både på stoler og på dansegulvet – men vi trengte oss frem i mylderet. Alt i alt en super uke og bursdagen til Naoual fra Lille Marrakech toppet det hele.
Naoual driver reisebyrået Lille Marrakech og liker å samle venner til sosiale lag.
Les mer om Naoual fra Lille Marrakech og hennes reiser her:
Les mer om Champagneria, vestkantens hotteste plass for bobler her.
Les mer om negler og Dina fra Beauty Nails Vinterbro på Facebook og Instagram.
Les mer om stedet vi danset, hippe Bar Tjuvholmen her. Et hipt kjendissted for de som vil se og bli sett – eller bare liker å danse til god musikk som oss .Ønsker du et mer avslappet og rocka utested, så ikke gå hit. Da er pianobaren på sir Winston bedre.
Ikke en eneste liten nerve i meg ønsket å bli alene med barna. Men når det første skjedde, er jeg stolt av at jeg mestret oppgaven. Kvinnedagen minner meg på hvor viktig det er å kjempe for likelønn og likeverd og for gode kår for alenemødre og andre med store omsorgsoppgaver.
Jeg ble gravid etter nyttårsfesten. Det første jeg gjorde var å sjekke mine rettigheter. Jeg ville vite hva som skjedde om jeg endte opp som alenemor.
av Tine Holm, ekspert
VG intervjuet i forbindelse med morsdagen 10 kjente kvinner om hvordan det var å få barn. Det var få detaljer om hvordan det virkelig var. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland for eksempel – fortalte hun hvordan det var å miste en sønn i selvmord? Fortalte hun om hvordan det var for hans samboer å stå alene igjen med barnet? Om rollen som farmor for barnet som mistet pappa? Hun nevnte det ikke med et ord.
Savnet mer ekte følelser fra kvinnene
Jeg savnet mer ekte følelser fra disse kjente kvinnene, som sitter på så mye livserfaring. Vi som er mødre og spesielt vi som har opplevd traumer, vi som har vært alene med oppgaven, sitter på bøtter med livserfaring. Vi er eksperter på bleieskift, omsorg og barneoppdragelse. – i tillegg til alle de rollene vi ellers har – på jobb, blant venner og familie.
«Vi er løvinner – sterke kvinner som ikke gir opp.»
Nå har vi hatt kvinnedagen og #Metoo – kampanjen og det er viktigere enn noen gang å minne om hvor viktig det er å stå på for kvinners rettigheter. Det er viktig å hylle alenemødrene. I Norge vokser 1 av 5 barn opp hos en aleneforelder. Når vi tar med barn som bor med steforeldre, gjelder det hele 1 av 4 barn.
Fortsatt er storsamfunnet mest tilrettelagt for familier med to foreldre – det er de du hører og leser om – og dette irriterer meg! Hvorfor skrives det så lite om aleneforeldre, når det gjelder hver fjerde familie i Norge?
Mange aleneforeldre gjør en fantastisk innsats for barna sine hver dag – uten å bli premiert for det. De sliter med dårlig råd, men klager aldri, har lite avlastning, men uttrykker større glede over barna enn mange som er to om jobben. Endel aleneforeldre lever på sosialstønad, og det er en skam for Norge: Det skulle ikke vært lov! Alle burde vært sikret en borgerlønn som gjør det mulig å delta på lik linje med andre i samfunnet. Fattige familier skaper barn som kan bli mobbet av andre fordi mamma (eller pappa) ikke har råd til barnebursdager og ferier. I tillegg sås det noen ganger tvil om omsorgsevnen. Her er aleneforeldre ekstra sårbare. Undersøkelser viser tvertimot at vi som oppdrar barn alene, får mer selvstendige barn.
Da jeg ble gravid, var det fordi jeg ønsket barnet sammen med en partner. Det var ikke en eneste liten nerve i meg som ønsket å bli mamma alene. Slik gikk det likevel tilslutt – og etter dette har jeg svært opptatt av aleneforeldre og den fantastiske innsatsen de (vi) gjør.
«Jeg husker da Frp-leder Carl i Hagen gikk ut og sa at alenemødre ikke gadd å jobbe og snyltet på samfunnet. Det gjorde enormt vondt, det føltes så provoserende at jeg aldri siden har glemt det. Vi er mange som har stått på i hundre i jobbene våre og for barna våre: Dette fortjente vi ikke!»
Den ene gangen jeg prøvde å intervjue Carl og hans kone Eli, kom manuset tilbake med tusen røde streker. Dette var lenge før jeg fikk barn, men vi var allerede en dårlig match. Jeg opplevde ekteparet som direkte slemme i sine kommentarer. De gikk tilbake på uttalelser og opplevdes ufine. Når jeg skriver det, kan jeg fortsatt kjenne det i magen.
Siden har jeg hatt vanskelig for å føle sympati for det omstridte og profilerte ekteparet: Hva har de bidratt med, annet enn å sette grupper opp mot hverandre og skape kvalm og rase rundt med sure miner og høyt hår?
Regnet med å bli alenemor
Selv kommer jeg fra en familie hvor ingen er skilt. Selv hadde jeg heller ingen planer om å bli det – men man kan ikke rå med alt.
Det første jeg gjorde da jeg ble gravid, var å sjekke rettighetene mine i tilfelle jeg ville bli alenemor. Forholdet med min kjæreste hadde vært av og på og jeg visste ikke om han ville flytte sammen med meg og barnet. Jeg ville vite hva jeg fikk i støtte dersom jeg endte opp alene. Det var ikke mye – men det skremte meg ikke den gangen. Jeg var optimistisk.
På den tiden hadde jeg sluttet som fastlance med kontor i Allers og begynt på samme vilkår i Billedbladet Nå. Kontoret var en mørk liten krok uten vindu der jeg delte plass med en storrøykende eldre kar. Forholdene kunne derfor vært bedre.
Måtte spørre om jeg fikk beholde jobben
Jeg hadde akkurat fått ny jobb, og måtte ta den vanskelige samtalen med min sjef og si at jeg var gravid og spørre om han fortsatt ville ha meg! Denne samtalen gruet jeg meg til. Han sa bare: Selvsagt er jobben din – men er du sikker på at du vil dette? Det var en lettelse. Jeg ønsket både jobben som journalist i billedbladet Nå og barnet.
«Fortsatt i dag må mange kvinner ta den vanskelige samtalen med sjefen. Det er ikke en selvfølge at noen vil ansette deg som gravid. Kvinner opplever fortsatt å miste jobben etter permisjon.»
Praten med min daværende kjæreste gikk bra. Han ville gjerne bli pappa og vi bestemte oss for å flytte sammen på Grünerløkka i en større leilighet. Forholdet stabiliserte seg og brevet med rettigheter fra Aleneforeldreforeningen ble liggende urørt.
Lang og brutal fødsel
Jeg jobbet til termin og ble tvunget hjem av kolleger: De sa det var på tide å forberede seg til fødselen hjemme. Nesten to uker etter termin, startet veene. Den natten og dagen glemmer jeg aldri. Det var en tøff og lang fødsel og jeg ble røft behandlet av ulike jordmødre. De lurte på hvorfor jeg skrek så mye? De truet med keisersnitt og om å ta barnet med tang. Jeg klarte å roe meg, og fikk omsider nok åpning til at jeg kunne få epidural. Lå jeg ikke stille, kunne jeg bli lam, sa de. Det var brutalt. Sprøyten måtte settes to ganger fordi nålen brakk. Samboeren ble engstelig og gikk på gangen for å ringe moren sin. Det husker jeg at ble sint for. Pingle.
Skulle ha gutt, det ble jente
Det rareste av alt var at jordmor sa jeg ville få en stor gutt, det kunne hun kjenne! Jeg var helt i tåka og trodde jeg drømte, da barnet kom ut og det var en jente! Faktisk var jeg så sliten at jeg så feil, og trodde det var en gutt som de hadde påstått. Men ei jente var det. Hun var kraftig og muskuløs og klar for verden. De fleste barn kommer ut med nakken først, men denne jenta kom ut med nesa i været, over 4 kilo og 52 cm lang. Jeg var programleder for Norsktoppen på P1 på denne tiden og fødselen ble annonsert på Norsktoppen hvor Eva Glorvigen var vikar for meg. Det var morsomt.
Jeg var så sliten etter fødselen at da min mor kom på besøk og lurte på hvor barnet var, svarte jeg apatisk «det vet jeg ikke.» Jeg husker min mor hentet jenta og la henne i armene mine og at jeg akkurat da ikke orket å føle noe. Men jeg kom fort til hektene og hadde ingen svangerskapsdepresjon eller andre problemer.
Det er fortsatt kvinner som føder barn, som ammer og som er nærmest barna den første tiden. Det er en gave. Samtidig synes jeg vi burde bli hyllet mer for innsatsen vi gjør og behandles som dronninger på sykehuset, ikke som kvinner til bry som skal sendes fortest mulig hjem!
Jeg søkte om pappa-permisjon for min samboer
Da jeg var hjemme med den nyfødte, ville jeg gjerne at pappaen til barnet skulle være sammen med oss. Jeg skrev et brev til min manns sjef i platebransjen og sa han måtte gi min samboer fri til å være hjemme hos kone og barn: Han torde ikke å spørre selv. Det syntes sjefen i BMG ble vanskelig, men han fikk fri noen dager.
«I dag er det en selvfølge at fedre får pappapermisjon, men slik var det ikke den gangen. Mye vi tar som en selvfølge i dag, er det noen som har kjempet for og mange av dem er kvinner!»
Det verste var å få brystbetennelse med høy feber flere ganger. Det beste var all kosen og nærheten med barnet og all oppmerksomheten vi fikk fra familie og venner. Jeg hadde vært så redd for at det å få barn ville forandre meg?! Det skjedde ikke.
Føler stolthet
Fire år og et halvt år senere fikk jeg mitt andre barn. Da var forholdet til min samboer over på grunn av hans problemer – og brevet fra Aleneforeldreforeningen kom ironisk nok til nytte. Jeg var fast ansatt på dette tidspunktet og hadde alle rettigheter – men senere ble bladet lagt ned og jeg måtte søke nye jobber som alenemor med en ettåring på armen.
Når jeg tenker tilbake på årene med bleieskift og amming som alenemor, føler jeg stolthet: Jeg ga ikke opp. Jeg klarte det – i likhet med masse andre flotte alenemødre og kvinner – mange jeg kjenner og mange jeg ikke kjenner. Jeg er stolt av unge alenemødre i dag, som står på og er så dyktige. En av dem er Line Holen som spar grus på Jæren i et Nav-prosjekt for 13 000 kroner måneden – en inntekt hun ikke kan leve på.
Vi har kommet for kort når det gjelder å behandle enslige forsørgere på en verdig måte i samfunnet.
«Vi hadde fortjent et eget 8. mars- tog for alle dagene, minuttene og øyeblikkene vi var tilstede for våre barn. Mange av oss hadde fortjent mye mer ros og mye bedre lønn i jobbene våre! De som må ta til takke med sosialstønad, hadde fortjent en helt annen respekt av samfunnet og langt mere penger. Selv klarte jeg å skaffe meg jobber, men i en redaktørjobb som tilslutt slet meg ut, fikk jeg skammelig dårlig betalt! Fortsatt går en femtedel av lønnen vi skulle hatt til menn.»
Vi som har stått i stormen og klart det alt sammen, vi må snakke om det, komme på banen. Derfor synes jeg VGs artikkel var skuffende, den viste ikke mangfoldet, viste ikke følelsene og bød ikke på en Gro som satte ord på det vanskelige.
Hvordan det gikk da jeg fikk gutten alene, kan du lese her.
Hovedbildet i artikkelen viser meg, min datter og mormor i et lykkelig øyeblikk på Eidsvoll før jeg ble alene. Mormor var forfatter fra Årdal i indre Sogn. Hun var forut for sin tid og samfunnsengasjert og skrev boken Liv og Lars om en ung jente som ble gravid og ble alene med skammen. For første gang var ungdommens seksualliv tema i en ungdomsroman. Denne boken ble mye brukt til undervisning i skolen. Da mormor hørte at det var slutt med far til barna mine på grunn av hans problemer, viste hun stor omsorg og empati: «Skal Tine være alene med disse barna, hun da? spurte hun. Jeg ble rørt og gråt, jeg syntes det var så leit at mormor måtte få vite det og at det ikke var noe jeg kunne gjøre for å endre omstendighetene. I dag er jeg stolt over at jeg mestret oppgaven så bra.
Vi er mange som har grunn til å være stolte av morsrollen – og det må du være også!
Jeg innrømmer det, jeg elsker en varm, lang dusj om vinteren. Men i en badstu ble jeg overtalt til å hoppe i det kalde utebassenget – naken! Isbading og kalddusj er ikke for pyser – men det er sunt for helsen!
Første gangen jeg var med på et lengre badsturitual på The Well, feiget jeg unna dupp i utebassenget. Jeg elsker varm badstu og lang dusj i varmt vann og har ikke lyst til å fryse i kaldt vann – frivillig.
Gikk glipp av halve opplevelsen
«Men da gikk du glipp av noe av opplevelsen,» innvendte en tysk forretningsmann på et reiseevent i Oslo. Hans kone er russisk og i Russland er badsturitualer hot stuff. Han var derfor godt kjent med banja, pisking og rask avkjøling i kaldkulp eller basseng mellom ritualene.
Kaldt bad om vinteren: Tørre å hoppe i det naken? Disse bildene er lånt fra The Well.
Naken på spa – litt skummelt
Da jeg nylig var på et badstu-rituale i skogbadstuen på The Well, bestemte jeg meg for å prøve et iskaldt bad: Jeg kunne ikke feige ut igjen! Heller ikke var det tid til å dra på seg badetøyet i den korte pausen Jeg måtte rett og slett hoppe i det naken! Og jeg er ganske forsiktig. Og redd for iskaldt vann. Så jeg hoppet ikke – jeg gikk badetrappen og kom meg såvidt under. Jeg hylte, så kaldt var det! Men for en pirrende følelse. Wow!
Jeg steg lynsraskt opp trappen igjen og dro på meg det fine kledet jeg har kjøpt på spastedeet; et tyrkisk pesthemal som er lett å ta rundt seg og som passer perfekt i badstu.
Tre ganger dyppet jeg meg i det kalde bassenget, og det frister til gjentagelse – til tross for at jeg jamret meg høylydt:
«Nå må du ikke svime av uti der,» lo noen mannlige veteraner. Det var det motsatte som skjedde: Jeg ble lys våken og hodepine og spenninger forsvant som dugg for isvannet. 😉
Her er syv gode grunner til å hoppe i det kalde vannet:
Nå du isbader, frigjøres et fyrverkeri av endorfiner: Du kan oppleve en lykkerus og ute av deg selv-opplevelse.
Det kalde badet har en smertestillende effekt, og du kan, om du har plager, føle deg smertefri i opptil fire timer etterpå.
Badet virker antidepressivt og kan få deg i bedre humør og dempe vinter-depresjonen.
Kalde bad sies å kunne virke lindrende på giktsmerter.
Blodet strømmer raskere i årene og du kan føle deg mer våken.
Kalde bad kan styrke immunforsvaret. De som isbader, er mindre forkjølet og mindre syke gjennom vinterhalvåret – enda en grunn til å prøve denne vintersporten. Mange toppidrettsutøvere bruker det som restitusjon etter hardtrening.
Du bryter barrierer, og bare det er et endorfinrush i seg selv.
Kilde: Illustrert vitenskap. Les hele artikkelen her.
En advarsel til slutt: Har du hjerteproblemer, skal du være forsiktig med å hive deg i det kalde vannet. Da kan det faktisk være farlig. Isbad kan ende med døden for deg med dårlig helse. Flere hundre dør hvert år som følge av isbad, så vær forsiktig om du er syk! Les mer om dette i artikkel her.
Jenter og kvinner våger ikke å ta nok plass. Nå er det slutt på å sitte på seg dårlig blodomløp og andre helseplager med bena i kors. Gjør som livsstilscoach Mia Törnblom, skrev for bedre selvtillit.
Det høres litt overfladisk ut å si at jeg har lest meg opp i magasinet Tara. Men noen ganger kan selv glossy kvinneblader by på hjelp. Da jeg leste om livsstilscoach Mia Törnblom og at hun anbefalte å sitte og skreve for å føle seg mer selvsikker, fikk jeg lyst til å prøve det.
Jeg var på café den dagen jeg leste artikkelen, og følte meg anspent. Uten at noen merket det, beveget jeg bena mer fra hverandre i sofaen jeg satt i, tok armene bak nakken og smilte for meg selv. Jeg ble sittende sånn noen minutter mens jeg passert på å puste dypt, noe jeg ofte glemmer nå jeg er stresset. Det føltes pussig, men merkelig nok virket det. Jeg fikk tilbake energien og smertene i bekkenet løsnet. Livsstilscoach Mia Törnblom hadde rett.
Da jeg kom på business-frokost en tidlig morgen og følte meg matt og sliten, gjorde jeg det igjen. Ingen reagerte på at jeg satt bredbent på benken i foredragssalen.
Den tredje gangen skulle jeg på et møte jeg gruet meg litt til, og øvet meg med denne teknikken alene hjemme. Det virket, og jeg følte meg tryggere og mer avslappet.
Hun var flau over at hun ikke satt korrekt
I dag, da en tidligere klassekamerat la ut bilder fra barneskolen og var en smule flau over at hun skrevet på bildet i 1. klasse, sendte jeg dette utklippet fra Tara som «trøst.» Hun gjorde ikke noe feil, det var kanskje ikke riktig sittestilling, men sunt.
I 6. klasse hadde hun lært seg å sitte pent. Det hadde også alle vi andre jentene. Vi satt sammenklemt og sammentrykt på en benk, mens guttene sto og flottet seg med bedre plass bak oss.
Jeg ble sur da jeg så det – jeg er så lei det snill, flink pike-syndromet nå – hvor vi alle skal være så perfekt tilpasset.
Hva med å skreve litt mer i hverdagen?
Neste gang du ser en skrevende dame på trikken eller på stolen foran deg på jobben, det er ikke sikkert hun har dårlige manerer. Kanskje bare øver hun seg på å ta mer plass og trenger mer selvtillit før kurset hun skal holde eller jobbintervjuet hun skal på. Og det er bra.
«Damer – skrev i vei. Gi litt mer faen.»
Prøvde du og virket det?
Nervøs? Prøv skreveskolen. Den virker. Les saken fra Tara her.
Les også: Derfor bør du aldri sitte med beina i kors. Les saken her.
Les også: Øvelser mot bekkensmerter. Les saken her.
Gmail – jeg elsker og hater deg. Du driver meg til vanvidd! :/
Hvor ble det av fakturaen i alle trådene? Jeg finner 49 meldinger frem og tilbake, men ikke selve fakturaen i spaghettien av tråder. Alle sa gmail var så fantastisk, og jeg byttet under tvil. Nå er jeg lei! Hva med deg – finner du ut av det?! Er det noen vei ut?
Jeg er ram på email, og jeg finner ut av det meste. Men alle disse trådene i gmail-systemet, gjør meg gal! Da jeg brukte online og hotmail, var det mye lettere å finne tilbake til mailer noen hadde skrevet og mailer jeg hadde sendt. Gikk jeg inn på sendte mailer, fant jeg alt jeg hadde sendt der.
Men ikke på gmail. Når jeg søker opp det jeg sendte i går, kommer lange tråder opp – og det kan være mailer sendt for flere måneder siden. Og jeg synes vedleggene har en tendens til å forsvinne også. Er jeg heldig, dukker de opp helt nederst i den 19. mailen. Men de er ikke lette å se!
2 ganger i det siste har jeg vært nødt til å bite i det sure eplet og henvende meg til firmaet som hjalp meg?
«Sorry, jeg har lett overalt,men fakturaen forsvant i alle trådene, kan du sende den igjen?»
En gang var det advokaten, neste gang Kodeks, som har laget nytt design for meg.
Mine forbindelser etterlyser mailen
Det hender også venner og forretningsforbindelser påstår jeg ikke har sendt dem mailen jeg lovet med info om eventet eller med alle de nye ideene. Men det har jeg – i følge gmail. Svaret har bare druknet i all trådene, også for den som mottar den nye mailen.
Hva er veien ut av dette spaghetti-marerittet?
Det var dagens hjertesukk!
Har du mistet noen mailer eller har du styr på alt?
Du som misunner meg at jeg reiser mye og tror jeg har det så lett alltid. Du vet ingenting om meg og mitt liv. Du vet ikke at jeg fødte sønnen min alene og hadde en fireåring som ventet på meg hjemme. Du så aldri slitet, så aldri smerten, så aldri tårene.
I dag blir sønnen min 24 år, og jeg skriver om fødselsdagen på Facebook. Jeg ser at vi ser glade ut på bildene jeg legger ut fra juleferien i Dubai. Vi hadde det fint også. Jeg er takknemlig for mye.
Men til deg som er så misunnelig over at jeg reiser mye og smiler på bilder. Du aner ikke noe om meg innerst inne. Hvordan jeg har det.
Tårene jeg skjuler på dager jeg savner de som ikke er der lenger.
Smerten og sorgen jeg ikke viser når jeg er lei meg for at mye har skjedd som jeg ikke kan rå med.
De vonde følelsene jeg av og til kjemper med om natten.
Hvordan det var å føde sønnen alene, med en fireåring som ventet hjemme.
Du vet ingenting om meg og mitt liv
Jeg har fått høre at jeg har sterk rygg, at jeg har vært tapper. Det sier de som vet litt av historien. Du som ikke vet noe, du er bare misunnelig på alle fine bilder på Facebook, av at jeg er både her og der. Du tror jeg har veldig god råd og lever et luksusliv. Men du vet ingenting om mitt liv.
Du aner ikke hvor tøft det var å måtte bryte med min mann etter at vi hadde giftet oss og jeg var gravid.
Du aner ikke hvor mye det kostet å holde det barneselskapet i hagen på Vinderen på min datters 4-årsdag.
Jeg visste at samme kveld skulle min mann flytte ut, det var avtalt, men vi holdt begge masken.
Fødte gutt under OL på Lillehammer
Jeg ville jobbe til termin, men fikk ikke lov av legen. Det var for turbulent i mine omgivelser, og jeg måtte ta det med ro, sa de. Jeg hadde lagt på meg for lite. Jeg ble beordret til å logge av deskjobben i ukebladet, gå hjem og spise sjokolade og vente på fødselen. Jeg gruet meg til å føde et barn alene, jeg fikk hjelp av en jordmor til å forberede meg. Det var ikke planen, det var unntakstilstand.
Da jeg lå der på Aker sykehus den morgenen etter fødselen, og min søster var reist hjem, lå jeg med sønnen på armen og så OL på Lillehammer. Jeg hadde fått en OL-gutt og han var nydelig, en liten atlet. Thomas Alsgaard slo Bjørn Dæhlie for første gang, og jeg tenkte det må bli Thomas – Thomas etter Aalsgaard og en kjekk fotograf jeg jobbet med. Og XXX – et kosenavn i tillegg – han måtte ha to navn som trøst fordi jeg var alene med ham.
«Jeg smilte tappert, men følte meg knust.»
Det var tøft med nattevåk, amming og bleieskift alene
Du som er så misunnelig, du aner ikke hvor tøft det var med amming og barnestell og bleieskift alene. Jeg badet barna i en liten balje på gulvet, jeg hadde ikke badekar. Jobben min ble nedlagt, jeg hadde dårlig råd og måtte ut og søke nye jobber med en ettåring på armen.
Du vet ingenting om stikket jeg følte i hjertet i den fine barselgruppen på Vinderen – der damene hadde mye penger, fin mann som gjorde alt for dem og tre biler i garasjen. «Hvordan skal jeg klare meg to dager mens mannen er på jobbreise? sa de. Jeg leide første etasje i et gammelt hus og var alenemor til to og måtte gjennom to uforskyldte rettssaker. Helsesøster følte seg beskjemmet på mine vegne av de fine fruers prat. Hun hjalp meg senere med litt avlastning. Å flytte fra det stedet, var en lettelse.
Som om noen hadde ønsket alt det slitet
«Midt oppe i dette var det noen som presterte å spørre meg om jeg hadde kvittet meg med barnas far fordi jeg ville ha barna alene.»
Det var helt ufattelig å høre. Som om noen frivillig hadde sagt ja til den jobben alene med to barn, dårlig råd og usikre bo- og jobb-forhold. Som å tape i lotto hver dag! Jeg som ungjente tegnet bilder av bryllup og kirken jeg skulle gifte meg i. Som ikke hadde noen annen drøm enn et lykkelig familieliv. Men mannen fikk store alkoholproblemer og ville ikke ha hjelp fra noen. Jeg hadde ikke noe valg.
Livet ble snudd opp ned. Det var som å ramle fra 10-meteren og rett i asfalten. Jeg gråt noen ganger hos legen, men til deg og andre skjulte jeg tårene.
«Jeg smilte i alle bursdager, på alle foreldremøter og skoleavslutninger, selv om jeg satt der med hjertet i halsen fordi dere alle var to – to foreldre sammen – mens jeg som oftest kom alene. Sårheten kjenner jeg på ennå.»
Konsentrasjonsproblemer og synstrening
Det ble mange fine, men også utmattende og lange år: Jeg måtte flytte, jeg byttet jobber, tok redaktørjobb og ble utbrent, min sønn slet på skolen med konsentrasjon. Det var noe med synet også, bokstavene danset foran øynene hans og gjorde det krevende å lese. Jeg syntes det var urettferdig og gråt på BUP da jeg fikk vite det. Hvorfor dette også?
Jeg ga aldri opp; vi reiste på synstrening i Drammen et helt år år for å få hjelp til å bedre min sønns samsyn. Jeg kranglet med lærerne på ungdomsskolen; de forsto ikke hvorfor gutten var lei, DET gjorde jeg! Samtidig var jeg motivator og jeg vekket ham hver morgen:
«Uansett hvor lei og trøtt han var, han SKULLE gjennom videregående.»
Det går bra mamma, det er bare å prøve.
Tilslutt, etter lang tid, løste alt seg, han gjennomførte alt, begynte på studier og ringte meg en dag jeg var med feriegjengen i Parga: «Mamma, jeg vil bare si at jeg har funnet leilighet og flytter sammen med kjæresten. Det er bare å prøve.»
Jeg husker fortsatt alt slitet, all nattevandringen, alle bekymringene rundt skolen, om jeg ville klare alt dette alene – men best husker jeg alle de gode lykke-stundene som mor og dagen sønnen ringte meg da jeg var i Hellas:
«Det går bra, mamma, det er bare å prøve.»
Så til deg som så de bildene fra Dubai i julen og følte et stikk av misunnelse: Du får prøve litt du også og slutte å være misunnelig på andre. Vi vet aldri hvordan det er å være i andres sko.
Og om du virkelig vil vite det: Det var som å løpe en evig maraton til du segner om av utmattelse, foran det høye tårnet og igjen har et håp om å nå til topps. Slik var det å få barn – alene.
