Tårnhuset, der jeg ble bedt på Valentinsmiddag har en helt spesiell historie: Villaen ble revet opp med roten og flyttet med lastebil fordi kjøpesenteret Kolbotn Torg skulle bygget. Først ett år senere ble restauranten rullet på plass igjen. Over ti år senere, har restauranten slått rot på nytt og har mange trofaste gjester.
Leksehjelp og middagsdate
Jeg var heldig å bli invitert på Valentins-middag i Gamle Tårnhuset restaurant på Kolbotn. Der stilte de med egen Valentins-meny som falt i smak!
Valentinsdagen ble travel for meg i år. Fra språkkafé med Røde Kors og leksehjelp for en flyktning, bar det rett på hyggelig date og middag. Jeg var midt i et vanskelig mattestykke, da jeg måtte gå for å rekke avtalen… Skatt og mva var vanskelig å finne ut av på så kort tid. 😉
Tårnhuset er den mest berømte restauranten på mitt hjemsted, og her var det både ledig bord og en spesiell Valentins-meny i forbindelse med dagen. Smakfullt og bra, syntes vi. Restauranten har fortreffelighetsbevis på TripAdvisor og mange fornøyde kunder.
Menyen: Røkte reker og sause gribiche med crisp salat
Kalv fra Nes servert med byggootto, grillet vårløk og grønnkål
Bringebærgel fulgt av sjokolade, marsipan og kaffekrem. (Desserten var egentlig ostekake, men vi fikk byttet til bringebærgel på forespørsel.)
På
Restauranten er liten og intim og har en helt spesiell historie. Tårnhuset som ble bygget i 1912 måtte fjernes da kjøpesenteret Kolbotn Torg skulle bygges for over 10 år siden! Det var et syn for guder da villaen ble flyttet opp på et lasteplan, kjørte gjennom sentrum og ble plassert ved rådhuset. Her sto huset i over et år – før det møysommelig ble rullet på plass igjen. Tilskuerne var mange – for det er ikke hver dag du ser en restaurant på hjul gjennom gatene.
Bildet: Da Kolbotn Torg skulle bygges, måtte huset ut på en spektakulær flytteferd. I mai 2006 ble villaen heist opp på lastebilen og fraktet til rådhustomten. Da anleggsarbeidene var ferdige i juli 2007, bar det ut på samme reise tilbake. Gamle Tårnhus var kommet hjem. (Kilde Østlandets blad.)
Se hele prosessen her – med huset som ble flyttet og satt på plass. Les historien.
Dette er min mest travle Valentinsdag på flere år – og for en hyggelig feiring! Anbefales. 🙂
Fakta om Gamle Tårnhuset
Villa Hoelstad, også kalt Gamle Tårnhuset, ble reist av H. Hoelstad i 1912. Tårnet ble bygd i 1917. I alle år har det tronet i sentrum som et landemerke for Kolbotn. I nyere tid har det tjent som kommunale lokaler, blant annet for kulturskolen. Deretter ble det restaurant og selskapslokaler. I 2000 fikk Tårnhuset Oppegård kommunes byggeskikkpris.
Maten smakte forøvrig vel så bra på den mer moderne og enklere restauranten og puben ved siden av:
Komiker-frue reklamerer for gele-lakk du kan gjøre selv hjemme. Jeg slår tvertimot et slag for gele-lakken du slipper å gjøre selv hjemme. Hos Dina på Beauty Nails Vinterbro er det proft, rimelig og vennlig og du får en hyggelig prat på kjøpet – noe man ikke skal undervurdere! Her er alle temaer lov, og hun svarer, lytter og gir råd. 🙂
Neglelakk funker best i salong
Hvem vil sitte å slite med denne gele-lakken hjemme selv? Hvorfor må jeg investere i herdelampe til flere tusen spenn, dyr neglelakk, aceton og drive med selvmanikyr? Jeg kommer bare til å kløne det til.
Den ene gangen jeg prøvde å fjerne gel-lakken hjemme med sterke midler kjøpt i en neglesalong, ødela jeg parketten. Parketten likte ikke aceton! Så, aldri mer. Lakken sitter som støpt og er ikke lett å få av. Det gjør proffe negldesigner bedre. De gjør en god jobb og fortjener trofaste kunder som spanderer noen kroner på å fikse neglene.
Dina er rimelig og bra
I dag var jeg hos Dina på Vinterbro senter og ba henne finne på noe kult til Valentines-dagen. Slik ble resultatet: Dina har tilbud i disse dager og jeg betalte bare 350 for hele jobben, noe som er veldig bra pris. Det koster ofte det dobbelte. Gele-lakk som dette sitter i 3 uker og mer, det er det som er det geniale.
Tror du jeg hadde fått til dette selv? Neppe. Du ser neglene står i stil med tilbehøret til vaffelen også. Jeg synes vaffelen smaker best fersk og varm slik som dette og med syltetøy og rømme i to skåler ved siden av. Smoothien på Jordbærpikene er det sunne alibiet. Jeg skal snart ta en ny treningstime, og da forsvinner denne vaffelen fort igjen. 😉
Neglelakken som ødela parketten var forresten på tærne: På tærne holder det med vanlig lakk, mens på hendene er det kun shellac-negler som funker, enten du støper de lenger eller legger lakken over dine egne som jeg gjør. Lykke til. 🙂
Her er komiker-frues innlegg, det er vel sponset? 😉
Jeg beveget meg ut av huset og vinterdvalen og på date! Fredag blir det ofte TV-kveld, men en middag på Kullebunden Spiseri fristet mer.
Jeg og kavaleren koste oss med chilimarinerte scampi og rosastekt filet av dåhjort. Begge deler smakte utmerket,og det var god stemning i lokalet. Jeg dro også kjensel på noen gamle kjente og de sa: «Du er aldri her.» Det stemmer – jeg er ingen fast traver på Kolbotn torg, jeg treffer nesten alltid venner i Oslo!
Testet den lokale puben
Det blir litt for nært for meg på Kolbotn og jeg slapper mer av i byen. Andre Kolbotn-folk derimot, tror jeg nærmes vanker her hver helg. Det var derfor de sa «Du er aldri her, Tine.»
Men når daten var i nærheten og det passet godt for begge å møtes her, så ble det sånn. Det angrer jeg ikke på. Vi hadde mye å snakke om, det var trivelig og det ble sent.
Fortsatt heter stedet på folkemunne «Terrassen». Det var mye lettere å uttale og huske enn «Kullebunden spiseri» som restaurantens nye eiere omdøpte stedet til for noen år siden. Men den nye eieren ville ha mer lokalt preg og døpte restauranten etter et gammelt nan på Kolbon. Maten er om mulig enda bedre, så dette er et suksess-konsept. Tidligere hadde vi ikke rare utelivet på Kolbotn, men med det nye senteret og 2-3 restauranter, begynner det å komme seg.
Jeg hjelper en alenemor fra Syria med leksene på biblioteket – hun ber meg på middag! Kan jeg si ja på sparket eller må jeg planlegge det? Vi nordmenn har litt å lære om å være mer gjestfrie og mer spontane. Jeg sier eh, hm, ehe, ja – ok! – og får en fin kveld.
Jeg har sagt ja til å treffe en lokal flyktning en gang i uken eller to ganger i måneden – noen timer hver gang. Vi kan gjøre lekser, prate sammen eller gå på kino.
Lam og kardemommete
Det første møtet er spesielt. Vi sitter en gjeng nordmenn og en gjeng flyktninger i et offentlig lokale, og får tildelt en flyktning hver. Ingen informasjon eller utveksling av erfaringer, bare – du skal ha henne – sett dere ned og avtal et første møte! Selv om det er litt brått på for en nordmann, så går det fint: Jeg og alenemoren fra Syria avtaler å møtes på språkcafé. Hun har med en venn som bor et annet sted i landet, vi prater, spiller spill og har det hyggelig sammen,
Neste gang møtes vi på biblioteket for å gjøre lekser. Jeg hjelper henne med engelsk og matte, naturfag og alt det andre har hun kontroll på selv.
«Etter en time sier hun; vi drar hjem til meg og spiser middag, har du tid?»
Jeg tenker først – eeehhh – nei, vi har jo ikke planlagt det?! Kanskje neste uke? Etter litt nøling, sier jeg ja, og vi drar sammen i min bil hjem til henne og ett av barna.
NB; jeg har taushetsplikt og skriver derfor verken navn eller detaljer fra møtet. Bildene har hun og vennen gitt meg tillatelse til å bruke på bloggen. Helt sikkert! sa de.
Middagen er god, det er lammekjøtt med grønnsaker i en slags stuing og naturell yoghurt å drikke. Litt uvant smak for meg den drikkeyoghurten, og det sier jeg også. Etterpå drikker vi deilig kardemommete og prater. De viser meg bilder av familien og folk de kjenner fra mottaket et annet sted i landet.
Etter to møter vet jeg allerede ganske mye om den lille familien.
Må på tre kurs med Røde Kors
Slik Røde Kors arrangerer dette, må jeg igjennom tre kurs for å bli ordentlig godkjent som guide. Det første gikk av stabelen denne uken. I tre timer hører vi en kursleder i Røde Kors snakke om migrasjon. Det blir mye ivrig diskusjon rundt bordet og det er ikke alt vi er enige om: Barnevern, skolebøker, hvordan alt er organisert? Ulike synsvinklinger, mange spørsmål og noen svar.
Jeg protesterer mot at vi ikke kan snakke om religion og politikk. Det gjør de på skolen, jeg vet det for jeg har vært vikar og det går helt fint å utveksle erfaringer – selv om vi SELVSAGT ikke har lov til å prøve å omvende noen eller agitere for vårt syn! Vi skal være nøytrale. Her savner jeg nyansene. De er mennesker akkurat som oss, som liker å diskutere. Det er ikke vi og dem! Å snakke om Ramadan og hvilke høytider de feirer er helt ok, så lenge det er respekt. På mitt hjemmebesøk googlet vi Ramadan 2018 og fant ut når den starter og vi snakket litt rundt det.. Skulle det være feil?
Samtalen kan stoppe opp
Jeg stusser også på et utsagn om at vi ikke må stille spørsmål og la samtalen være opp til flyktningen. Det kan fort slå feil. Det kan virke som vi er uinteressert og sier flyktningen lite, vil samtalen stoppe opp. Noen er sjenert og trenger at du tar initiativ til å bli bedre kjent, særlig i starten. To mannlige bekjente, begge flyktninger, sier at det er bra at jeg er nysgjerrig og at det er greit å spørre; kvinner fra Syria liker å prate, sier de. Men å forhøre noen, som Røde Kors´damen nevnte, DET er noe annet og det blir feil.
Kan jeg si ja til middag?
Det er også uklarhet om vi kan være med flyktningen på møter hos NAV og hjelpe til med telefoner til det offentlige. Kommuner gjør dette ulikt. En er usikker på hva flyktningen har for apparat rundt seg, han savner mer informasjon.
«Vi må bruke sunn fornuft,» sier en dame.
Hvor mye skal vi engasjere oss og bli med på? spør jeg.
«Vi tar det skritt for skritt,» sier en fornuftig mann.
Flere ler når jeg sier at jeg ble bedt på middag og syntes det kom brått på: Som nordmenn har vi mye å lære om å ta ting mer på sparket!
«Her planlegger vi i månedsvis for å få til en enkel venninnekveld og selv da skal det mye til at alle kommer.»
Ellers blir det sagt at vi skal holde møtene nøkterne, ikke invitere til ting som koster mye penger. Å spandere en vaffel eller en kopp te er ok. Kurs-lederen har spandert museumsbesøk og hennes flyktning laget piknik, da bidro de gjensidig, og de var likeverdige. At det er et profesjonelt forhold for vennskap, er likevel noe å ta innover seg; det er arrangert av Røde Kors og dermed ikke naturlig, selv om vennskap kan utvikle seg naturlig over tid.
MeToo, trakassering og samvær med barna, blir også nevnt på møtet – og det er fint. Jeg må være varsom, vise respekt og kan ikke være barnevakt for flyktningens barn. Vi skal aldri være alene med mindreårige – vi må være minst to sammen. Litt synd, kanskje, men slik blir det trygt for alle parter, og det er bra.
Mange myter om innvandring
Vi tror det kommer horder av flyktninger, men det stemmer ikke. De fleste som kommer til Norge er korttidsinnvandrere fra Polen. Flyktninger fra Syria og andre land kommer langt ned på listen, og vi tar inn stadig færre. Min kommune tar inn 15 flyktninger i 2018. I alt skal Norge ta inn 4400 flyktninger i år og det er så få at bare halvparten av alle landets kommuner er spurt om å bosette. Mottak og hjelpesteder er lagt ned, fordi vi tar inn færre en før. Slik blir arbeidsplasser borte, også for nordmenn.
Bildet av meg og min sønn er tatt under en jeep safari i Dubai i julen. Vi fikk prøve lokale, religiøse plagg.
Jeg trodde ikke det var sant da jeg fikk vite at broren til min barndomsvenninne hadde hoppet foran toget på en stasjon nær meg. Tidlig på morgenen, 8. februar i år, endte nok et menneskes liv, denne gangen i jernbanesporet ved Nationaltheatret i Oslo.
Det er ting som er verre enn å vente på et forsinket tog:
«Vi vet ikke om toget kommer. En person har hoppet ved National-teatret stasjon,» fortalte NSB-reisende meg klokken 07.30 på Rosenhom stasjon. En dramatisk start på dagen! I 17 år har jeg bodd med jernbanen som nærmeste nabo, og synes det er dypt tragisk noen mennesker avslutter livet sitt her. Hvert år skjer det at mennesker er så fortvilte at de hopper i døden foran et tog. Det skjer gjerne på natten eller tidlig om morgenen. De velger ofte en øde stasjon hvor det er lett å hoppe uten at noen ser det.
Så ble det nyheter av dette igjen: NRK meldte kl 05.57 at en person er død etter å ha blitt påkjørt av toget på Nationaltheatrets stasjon og at hendelsen medfører forsinkelser. De skriver aldri selvmord, men ofte er det tilfelle.
En gammel bekjent hoppet i døden
I og med at jeg har NSB durende forbi rett nedenfor hagen min, har jeg et nært forhold til slike dødsfall. For endel år siden, fikk jeg vite at personen som ble meldt død i sporet noen togstasjoner unna meg, var en barndomsbekjent, broren til en venninne. Det var så hjerteskjærende trist at jeg har vanskelig for å finne ord. Han var høy, mørk, kjekk og stillfaren, husket jeg fra videregående skole. I følge ryktene hadde han slitt med kronisk hodepine og ventet på profesjonell hjelp. Men fra det til å hoppe foran toget?
Dødsfall rett nedenfor hagen
En annen gang våknet jeg om natten av store lykter som lyste inn i soverommet og høye politistemmer i jernbanesporet på utsiden av eiendommen. Neste morgen lurte jeg på om jeg kunne ha drømt? Så sjekket jeg lokalavisen på nett og så at en kvinnelig politiker var død; hun hadde gått langs toglinjen alene, midt på natten. Jeg grøsset over hele kroppen; jeg hadde hørt politiet si at de hadde funnet et hode, men håpet det var snakk om et dyr. Barna mine og jeg klarte nesten ikke å snakke om det, så fælt var det.
Vi må forebygge mot selvmord
Det er noe skremmende feil med samfunnet vårt når vi ikke fanger opp de som har det vondt og sliter! En bekjent betrodde meg at han nesten ikke har mannlige kompiser igjen: Alle har tatt livet sitt. Jeg trodde han spøkte, men det var alvor.
Hvert år tar rundt 600 nordmenn sitt eget liv. Faktisk er det flere, for selvmord blir skjult. Særlig gjelder det eldre menn i små bygdesamfunn, har jeg lest i media: Det står hjerteinfarkt i dødsannonsen, men det var selvmord.
Vi må forske mer på selvmord og gjøre mer for å forebygge mot depresjon og fortvilelse. Samtidig bør det gjøres noe med NSB-plattformene som gjør det vanskeligere å hoppe.
«Dette skjer i verdens rikeste og lykkeligste land – og vi kan ikke finne oss i det».
Hva tenker du kan gjøres for å forebygge mot selvmord?
If you read this and are not in Norway, call National Suicide Prevention Lifeline 24/7. This is a free and confidential support for people in distress, prevention and crisis resources for you and your loved ones.
Nå er jeg lei av å se mennesker bli ødelagt og utnyttet i NAV-systemet. Line Holen (28) måtte spa grus i et NAV-prosjekt for 13 000 kroner måneden. I vinter er det for kaldt å spa grus på Jæren, så nå er hun satt til å bygge bruer på en fjelltopp! De tunge tiltaks-jobbene går på helsa løs. Hvorfor blir den unge alenemoren plassert her og hvorfor klarer ikke NAV-byråkratene å finne jobb til en flink jente med fantastiske referanser? Jeg er rasende og drittlei av NAV-galskapen som rammer så mange flotte mennesker!
Alt Line Holen (28) drømmer om er en fast, vanlig jobb. Hun er fornøyd med en butikk-jobb eller en anleggs-jobb. Men i tre år har ikke NAV-byråkratene klart å hjelpe alenemoren fra Jæren med en ordentlig jobb. De sender henne på tiltak etter tiltak – som ikke virker. NAV-direktør Sigrun Vågeng og arbeidsminister Anniken Hauglie synes Line fortjener å stå å spa grus! Ja, du hørte riktig!
Før jul slet Line i et arbeidsmarkedstiltak der hun måtte spa flere tonn grus på en sti på Jæren som skal bli til en flere hundre meter lang gangvei. For denne tunge heltidsjobben fikk hun 13 000 kroner i måneden av Nav – før skatt. Det er rene utnyttingen og slavearbeidet!
Den tunge jobben gikk utover samværet med hennes to små barn.
«Jeg tror ikke at mange hadde orket å gjøre dette for den lønna. Jeg får det ikke til å gå rundt. Jeg må legge bort regninger hver måned. Det har hendt at jeg har måttet selge ting for å ha råd til å dra på kino med ungene,» sa Line som nettopp fylte 28 år til TV2.
Den tøffe alenemoren fikk masse sympati og støtte-erklæringer. Snille folk bidro med julegaver til barna hennes.
En skulle tro at etter at en slik virkelighet kommer for dagen, så blir det slutt på utnyttingen og at NAV skaffer jenta et skikkelig arbeid. Men, nei! Sist jeg var i kontakt med Line var hun fortsatt på tiltak:
«Nå er det for kaldt å spa grus på Jæren, så nå lager hun bruer på en fjelltopp! Da et TV-team ville filme henne og følge opp storyen, orket hun ikke, hun var helt utslitt.»
«Jeg er sliten ennå,» fortalte hun meg senere på kvelden og sendte meg disse bildene fra sitt nye arbeidssted: Det er 8 kilometer å gå hver vei for å komme hit, og hun blir kjørt i senk av det harde arbeidet.
«Jenta sliter med smerter i hele den ene siden av kroppen, og det er ikke rart etter år med påkjenninger og tøff behandling fra NAV. Situasjonen går på helsa løs og går ut over hennes to små barn.»
Arbeidsministeren lyver og sier hun ikke vet
Line har også andre grunner til å si nei til mer TV-filming: Hun synes det er flaut og skamfullt at så mange kjenner historien og har gjemt seg bort. I tillegg synes hun det er vanskelig å svare på spørsmål fra regjering og maktpersoner som hun blir bedt om av journalister.
”Jeg blir så nervøs når de vil filme meg,” Jeg er redd jeg skal si noe galt eller drite meg ut,» sier Line til Helsetine.
Men det er NAV og arbeidsminister Anniken Hauglie som driter seg ut og har grunn til å føle seg nervøse: For de håpløse tiltakene for Line og tusenvis av andre bare fortsetter. Hauglie klarer heller ikke å svare på situasjonen Line er oppe i. Til TV2 påstår Hauglie at hun ikke kjenner detaljene i Lines historie, og hvilke tiltak hun har gått på. Hva skyldes denne uopplystheten? Har ikke Hauglie internett som alle oss andre der Lines historie og hvilke tiltak hun har gått på er klart som dagen?
Om NAVs jobbtiltak skriver Hauglie følgende i en epost til TV2:
«Vi vet at mange av de som sliter med å få seg jobb i dag, mangler relevant kompetanse. De som trenger gjentatte tiltak fra NAV er de som sliter aller mest med å få jobb. Det er ikke alltid man lykkes etter ett gjennomført tiltak, og vi ser at overgangen til arbeid er betydelig høyere når den enkelte er ferdig kvalifisert med hjelp fra NAV».
«For meg blir dette god dag mann-økseskaft! For en utrolig tåkelegging og ansvarsfraskrivelse!»
Line har kompetanse og sliter ikke med «overgang til arbeid.» Det er ikke derfor hun ”trenger gjentatte tiltak fra NAV.” Hun søker jobber og står på i de mest håpløse prosjekter NAV truer henne til. Det er NAVs byråkrati og inkompetente medarbeidere som svikter. Hauglie legger ansvaret på klienten.
Mens både forskere og andre vettuge folk påpeker at arbeidsmarkedstiltak virker mot sin hensikt – er Hauglies nyeste utspill at NAV må bli strengere mot brukerne! Hun har altså ennå ikke tatt innover seg at det er hun og NAV som besitter problemet.
For hva hjelper det å true folk opp om morgenen og følge opp «tettere», når NAV-klienter møter roboter med likegyldig mine som ikke kan hjelpe annet med underskrift på nok et idiotisk papir?
«Hauglie synes også helt å ha glemt at hun selv har vært langtidssykemeldt og ble nektet hjelp i NAV-systemet. I 2015 sa hun til VG at hun at hun hadde lært av egen sykdom. Det virker ikke slik.»
Line er oppgitt. Hun føler at hennes lokale NAV-kontor ikke kan hjelpe med stort. Selv søker hun jobb etter jobb, men får ikke resultate:. «Eg er superleie. Har en flotte cv og fantastiske referanse, men komme ingen vei. Alle firmaer her vil ha billig arbeidskraft,» sier hun, til Helsetine.
«Hva gjør de ansatte på lokalkontoret for å skaffe arbeidsplasser? Hvorfor blir Line satt til å vaske på sykehjem og spa grus? På hvilken måte mener NAV at det kan få henne i en reell jobb? Og hva gjør at en hel regjering med arbeidsministeren i spissen opptrer som hjelpeløse statister uten handlekraft og vilje til endring?»
Det er disse spørsmålene vi bør stille.
Med innstramming av AAP-penger som Hauglie truer med, kan vi få en ny fattigdomsklasse i Norge. Å ha mange tusen på sosialtrygd er farlig, det kan skape bitre mennesker som føler seg utenfor samfunnet. Noen av disse blir sinte menn som skriver stygge ting i kommentarfelt, andre blir uføre – de klarer ikke mer.
JA – jeg vet det finnes suksesshistorier og at NAV lykkes med å få et fåtall i arbeid. Men historiene om Line og andre som blir direkte utnyttet og dårlig og brutalt behandlet, er så mange, mange fler.
«Vi trenger ikke flere overlegne og udugelige byråkrater, vi trenger flinke folk som ser muligheter, er kreative, lite regelstyrte og som har empati og forstålse for hvordan folk som sitter fast i systemet har det!»
Legg ned hele NAV
Konklusjon: Nav har råd til å lønne tusenvis av mer eller mindre udyktige konsulenter – men klarer ikke å få folk i jobb. De snur papirbunker, klør seg i hodet og sender Line og hundretusenvis i håpløse tiltak – eller enda verre – tar fra dem pengene og gjør dem til sosialklienter. Det er fristende å si – legg ned hele NAV. Da frigjøres milliarder av kroner som heller kan brukes til å gi skikkelig støtte til arbeidsledige og syke som har prøvd alt for å komme i jobb. Gi udugelige byråkrater sparken og gi heller lokale bedrifter tilskudd slik at de har råd til å ansatte Line og andre som trenger jobb. De som ikke kan jobbe, bør få borgerlønn, ikke ydmykes med sosialpenger eller ingen penger som helst!
På ville veier
I følge Tv2 har vi fra 1. januar 2013 til 30. oktober i fjor brukt 19,5 milliarder kroner på NAV-tiltak av diverse sort. Utgiftene økte med en tredel fra 2013 til 2016. 144 000 nordmenn er nå på ulike tiltak, mot tidligere 117 000.
Kun 1 av 5 får jobb etter fullført tiltak: Tiltaket blir ikke gjort om til betalt jobb. NAV-klienten blir i stedet satt i et nytt håpløst tiltak. Det virker mot sin hensikt – for med ordet NAV på CVen skygger arbeidsgiverne banen, ifølge forskning. Etter år i dette systemet, er konsekvensen at folk kan bli sykere og ødelagt.
Kilde og bilder: TV2 og Line Holen
Denne artikkelen er trykket med samtykke fra Line Holen og jeg har fått bruke bilder fra hennes FB-side.
På
