Til deg som er kronisk for sent ute. Du sløser med tiden min. Så neste gang vi skal møtes på vin eller kaffe får du komme i tide – ellers så stikker jeg!
Jeg har hørt alle unnskyldningene dine nå! Du trodde du skulle rekke kaffe-møtet med meg klokken 11, men du ble forsinket der hjemme. Ryggen sviktet og du lå en halvtime på gulvet før du omsider kom deg opp i stående stilling. Etterpå satt du fast i trafikken. Det har aldri vært så mye kø på E6 før noengang. Du måtte innom og levere noe til barnet ditt på skolen og fikk telefon fra barnehagen om at det andre barnet ditt hadde kastet opp. Du måtte svinge av E6 og ringe mannen din, slik at han kunne hente det syke barnet i barnehagen. Akkurat da du nesten var fremme, fikk du en viktig hastetelefon fra jobben du bare måtte ta.
Tror du rekker alt
«Du er tidsoptimist og tror hver eneste gang du skal møte meg at du skal rekke både en frisørtime, en manikyrtime, en passiar med naboen og et møte med fysioterapeuten før kaffeavtalen vår klokken 11.»
Du ringer meg 1130 og sier du har parkert bilen eller sykkelen og er rett rundt hjørnet, men på veien møter du en gammel beiler og du blir ytterligere 45 minutter forsinket.
Jeg er fleksibel
Jeg har drukket opp kaffen, spist smørbrødet og er klar til å gå og hadde det ikke vært for at du er så sjarmerende og søt når du deler alle dine unnskyldninger, så hadde jeg dratt hjem. Men jeg er fleksibel, så jeg kan ta en ekstra kaffe, et glass vin, en musserende, en dessert, en salat eller en farris nå som vi endelig er i gang med kaffedaten to timer for sent.
Tidsoptimister eller late?
Hva synes du om de som alltid kommer for sent? Er de tidsoptimister eller bare late? De fleste jeg kjenner er til å stole på, men unntakene er ekstreme! Jeg har svømt rundt i et svømmebasseng og ventet på en venninne i to timer! Hun sto liksom fast i trafikken?! En annen gang ventet jeg over to timer på en café i byen, mens en annen venninne stadig kom med nye unnskyldninger. «Ta deg en dessert eller noe,» skrev hun på sms. Hallo! I to timer? Disse opplevelsene med kronisk forsentkommere, ga meg inspirasjon til å skrive denne bloggen. Så tusen takk. Not! Jeg hører til de som heller kommer litt før til avtalen; da stiller jeg rolig og lite stresset.
Beiler uten dekning
En beiler jeg hadde, fant aldri frem i tide med metroen. Det var så mange utganger og metroen var stadig i streik selv om jeg ikke hadde fått det med meg.
«Til og med kameraten ble irritert på mine vegne og og tilbød seg selv som et alternativ. Han også var lei av å vente på vennen utenfor metroen eller McDonalds en time eller mer.»
Beileren var en mann fra ancient time, han studerte fysikk og ville være annerledes og var derfor ikke på sosiale medier. Han var etter eget utsagn ikke så god med tid. I tillegg hadde han en gammel telefon med dårlig batteri som stadig streiket og var umulig å nå.
Gidder ikke mer
Vet du hva som skjer når man har ventet for mange ganger på slike mennesker? Man gidder ikke mer. Man gir opp. Det er sløsing med andres tid, og lite respekt. Og hvor interessert er du egentlig i å møtes, når du er kronisk for sent ute?
Hva skjer når slike mennesker skal rekke et fly? Du risikerer å bli stående ved gaten alene.
For sent i egen begravelse
«En bekjent innrømmet at han kommer til å komme for sent i sin egen begravelse.»
Han inviterer til middags-events, men klarer ikke å dukke opp tidsnok selv og går tidlig da han egentlig har en avtale en halvtime senere med sin egen gjeng.
Vi respekt for andres tid
Jeg skjønner at dere er tidsoptimister og surrehuer og at det er fint å være aktiv og ville delta på tre ting på en gang, men det er kjedelig for oss som venter! Vi har satt av denne tiden i VÅR dyrebare og travle tid, bare til deg! Så prøv å lære deg klokken, og vis respekt for andres tid. Det er aldri for sent å snu en dårlig vane!
Er du enig eller uenig?
Om du er en kronisk forsentkommer, hvorfor kommer du stadig for sent?
Irriterende nok mener forskningen at du er mer harmonisk enn meg også?! Men det er f.. ikke noen unnskyldning!
Klem og god helg fra Helse-Tine
Jeg er helse-journalist og blogger
Kontakt meg på tinecec@gmail.com
Forskning sier at de som kommer for sent er gode mennesker: Les her.
Ps, angående vennen fra ancient time, så takket jeg tilslutt ja til en date med vennen i stedet. Det er sånt som kan skje når man er kronisk forsinket. Damer venter ikke for evig, vi har flere options. 😉
Skandalen: Denne bloggen er en av mine mest delte og leste saker. Jeg trykker det på nytt i lys av NAV-avsløringene den siste tiden. Jeg fikk aldri noe svar, verken fra Erna, Anniken eller Sigrun.
Åpent brev til Erna Solberg
Kopi: Arbeidsminister Anniken Hauglie og NAV-direktør Sigrun Vågeng
Et destruktivt Nav ødelegger mennesker
Jeg skriver dette brevet fordi jeg er rasende over hvordan mennesker behandles i Nav-systemet. Jeg har merket meg at du har sagt at meningsløse Nav-tiltak som å spa grus på Jæren, ikke er godt nok, Erna. Når skal du gjøre noe med det?
Da Tv2 avslørte at Line (på bildet over) og mange andre gruses på arbeidsmarkedstiltak uten å få jobb, lovet Erna bot og bedring. Men ingenting har skjedd. Tre av fire med nedsatt arbeidsevne kommer ikke ut i yrkeslivet ett år etter at de avsluttet tiltak. «Når NAV har brukt nær 60 milliarder kroner uten å lykkes i få folk med nedsatt arbeidsevne ut i arbeidslivet, så er det en ulykke – ikke bare for samfunnet, men også for den enkelte,» skrev Gunnar Stavrum i Nettavisen. Han viser til at Riksrevisjonen slakter Nav, men kommer med tomme ord. Nav kaster bort milliarder uten å hjelpe folk. Les saken her.
Systemet har gått ut på dato. Det er byråkratisk, tungrodd og dårlig fungerende for alle parter. Samtidig er det på høy tid at Nav-ansatte uten kvalifikasjoner ikke lenger skal få lov til å overprøve leger og skrive vedtak på mangelfullt grunnlag. I alle andre jobber ville man fått sparken om man drev hasardspill med andre mennesker på denne måten. I Nav skjer maktovergrep og brukere møtes med manglende respekt uten at det får noen konsekvenser for de som gjør det. Hvordan kan dette være lov?
Det finnes i Nav en ukultur som gjør folk sykere
Brukere føler seg maktesløse og ydmyket i møte med en flerhodet og rigid Nav-demon. Det finnes i Nav en ukultur som er farlig og som gjør mennesker sykere: Utallige er de som forteller at de føler seg helt tomme etter møtene med Nav-ansatte: De blir møtt med arroganse og trusler, de blir mistenkeliggjort og sett ned på.
Nav driver folk til vanvidd. Jeg er rasende fordi Nav ødelegger restarbeidsevne og møter folk med arroganse og absurditet. Jeg er rasende over lang saksbehandlingstid, regelrytteri til det schizofrene, dårlig oppfølging og mangel på sunn fornuft.
Nav hører verken på leger eller advokater, men kun på sine egne. Tvilen kommer ikke tiltalte tilgode slik som i retten. Advokater rapporterer om at deres klienter behandles verre en kriminelle. Leger har mange ganger varslet at det går på helsa løs for deres pasienter.
«En psykiater skrev nylig i Aftenposten at Nav lager en ny gruppe psykiatriske pasienter. Uten penger til livsgrunnlag, blir man psykisk syk.»
Dette er alarmerende. Det skulle ikke vært lov til å frata mennesker penger til livsopphold. Har du lest saken, Erna? Les den på min side her.
«Jeg får noen tusen kroner i måneden i sosialpenger. Det er fryktelig ydmykende,” sa en kvinne jeg intervjuet for et ukeblad. Les om Heidi her.
Javisst er det ydmykende å ikke bli hørt og respektert og bli fratatt AAP og selve livsgrunnlaget uten grunn.» Noe så destruktivt, sa en ekspert på kvinnelidelser da hun ble informert om ståa. Hun ble sinna, og spurte om Nav vil at denne kvinnen og andre som blir fratatt pengene, skal sove på gaten. Vil du det, Erna?
Varsellampen har lyst rødt litt for lenge og det er på høy tid å gjøre noe med det. Snakk med brukerne! Forenkle systemet, spark alle som sitter og snur papirbunker og gjør en dårlig jobb!
«Å si til arbeidsledige at de kan ringe dyrebutikken på hjørnet og spørre om de kan jobbe gratis der, er ikke å gjøre jobben sin – men det motsatte. Altfor mange Nav-ansatte har kommet unna med slik latterlig og nedbrytende oppførsel altfor lenge. Jeg får lyst til å kaste opp når jeg vet hvor mange mennesker de behandler sånn!»
Gjør om Nav til en aktiv jobb-bedrift der de ansatte er eksperter på å finne arbeid – ikke tiltak. Gi utdanning og kurs til arbeidsledige som trenger det. De som ikke kan jobbe, bør raskt utredes og gis annen type støtte i stedetfor AAP. Å frata folk økonomisk stønad til livsopphold, må forbys. Sosialtrygd må avskaffes. Det er en gammeldags ordning som er nedverdigende og ikke Norge verdig.
Utallige tiltak – 3 av 4 får ikke jobb etterpå
TV2 avdekket nylig at det er mange aktører som skor seg på Nav: Din utvikling og andre markedstiltaksbedrifter flår Nav for milliarder, mens de som sendes på kurs og samtaler, blir gruset og tvangssendt på meningsløse tiltak hvor de mottar luselønn.
Hva er greia, Erna?
Ingunn fra Stavanger ble skuffet over veiledningen hun fikk av Din Utvikling: Hun fikk beskjed om å jobbe i garnbutikk selv om hun har ti tommeltommer og ikke kan noe om håndarbeid og mønstre. Les saken her.
Line var fortvilet etter at kommunalsjefen i hennes kommune gikk ut og sa at det var helt greit for en småbarnsmor å jobbe natta på tiltak – når toget ikke går.
Nav lyver og ydmyker – det må tenkes nytt
Nav løy også for Line, de sa hun kunne vente seg fast jobb her, mens Emil har jobbet i tre år i denne butikken på Nav-tiltak uten å få fast jobb. Han får bare betalt for hver fjerde time han jobber. Les om Emil her.
Nylig sto kvinner fra Somalia frem i Aftenposten og fortalte at de blir sendt på totalt meningsløse kurs som gjør at de føler seg ydmyket – altså i tråd med det Line og de andre forteller. FAFO-forskere er enig: Nav må tenke helt nytt. Tenk om folk hadde blitt tilbudt å få et fagbrev i stedet for? Les saken her.
Til tross for langvarige, alarmerende signaler på at Nav-systemet skader mer enn det hjelper, fortsetter regjeringen og arbeidsminister Anniken Hauglie å spy ut milliarder til håpløse tiltak.
«Hva skal til for å snu den negative trenden, Erna? Hvem makter å gå inn å tenke nytt, slik forskere anbefaler.»
Uføretrygd blir en lettelse etter mange års kamp
I gruppen Nav-kamp og andre FB- grupper som handler om Nav, skriver Nav-ofre daglig om hvordan de blir ydmyket, satt i meningsløse tiltak uten mål og mening som ødelegger og gjør dem sykere. De skriver om Nav som tar fra dem AAP uten varsel, de skriver at de er rasende og fortvilet og må bruke sine siste penger på advokat. De skriver om Nav som vil teste restarbeidsevnen enda en gang etter 16- år i systemet. De skriver at når de endelig får innvilget uføretrygd så er de lei seg, men lettet over endelig å slippe konstant å bli truet med å bli fratatt rettigheter hvis de ikke gjør som systemet vil.
Norge bruker milliarder av kroner i året på dårlige kurs og meningsløse tiltaksplasser, Erna! Norge lønner utallige Nav-ansatte og Nav-tilbydere som er ukvalifiserte og ikke gjør jobben sin og som skriver absurde vedtak.
«Nav har som før nevnt lite eller ingen kontakt med næringsliv og arbeidsliv, veilederne har lite å tilby og gir brukerne skylden.»
Brukere blir møtt med aggresjon og lite tillit. De blir motarbeidet når det selv prøver å gjøre noe. Brukere som ikke har gjort noe galt kan gå i flere år uten penger fordi Nav-ansatte gjør en dårlig jobb.
Nå må politikerne gå inn og evaluere tiltakene, Erna. Det kan ikke være slik at TV2 og sårbare brukere alene skal avsløre hvor dårlig det står til. Dere som sitter med makten har også et ansvar!
Nav skjelte ut kvinne og fotfulgte henne til legen
Og det er flere skjebner: En bekjent forteller at en saksbehandler har gitt henne en ny tiltaksplan. Et par uker senere ringer en ny saksbehandler hun aldri har snakket med før. Hun truer med å stanse planen og ta fra henne aap dersom hun ikke snarest kommer i jobb. ”Du kan jobbe mer enn 50 % ,” sier veilederen. Min bekjente sier at det kan hun ikke i følge legen. Veilederen blir sint, skjeller henne ut og forlanger å være med henne til legen. ”Det er så ydmykende,” forteller min bekjente. ”Nav skal være med til fastlegen og høre intime detaljer om hennes sykehistorie.” Hun sier hun skulle ønske at jeg kunne vært med henne – som advokat.
«Etter møtet med legen forteller min bekjente at verken hun eller legen kom til orde. Kvinnen fra Nav, som virket nervøs, brukte tiden på å ramse opp tillærte fraser.»
Hva skal dette være godt for? Min bekjente er for sliten til å orke å klage via advokat. Hun orker snart ingen ting lenger.
”Hvordan kan Nav ha helt andre regler enn resten av samfunnet?,” spør min bekjente meg. ”Hvorfor er det slik at de kan overprøve fastleger og har lov til å behandle folk med så lite respekt?
Nav-veilederen er som en robot – orker ikke flere møter
En annen bekjent sier: ”Jeg orker nesten ikke å gå på møter med Nav mer. Min Nav-veileder er som en robot, det er ingen tilstede der,” sier hun og peker på hodet sitt. ”Han gjør aldri noe for å følge meg opp eller finne jobber, det er det jeg som må. Hans eneste jobb er å sette navnet sitt på en papir, så er han fornøyd.” Hun orker ikke klage. ”Det kommer til å ta to år, og de vil ikke høre på meg.”
«Etter noen år på harde tiltak, noen av de så tøffe at hun ble sykmeldt, er hun ikke tilbudt jobb – men fratatt alle økonomiske rettigheter.»
En flott norsk kvinne som har gjort alt Nav ba henne om og mere til. For en skam for Norge.
Ble lurt av Nav til å søke falske jobber
En tredje bekjent forteller om da hun ble satt i et tiltak som opplevdes destruktivt. ”På papiret så det bra ut, men da jeg kom dit var det så hindisides all fornuft og verdighet at jeg troppet opp på Nav-kontoret og sa at enten måtte de droppe det ellers så måtte jeg sykemelde meg. Heldigvis tok de til fornuft.” Min bekjente fortalte at på tiltaket satt det en annen dame; hun hadde vært der i flere år uten å gjøre noe eller få tilbud om jobb.” Dette er altså greit for Nav, mens man blir straffet for å prøve å gjøre noe selv?” Denne tredje bekjente har en venninne, høyt utdannet, med ME, som blir lurt av Nav til å søke fiktive jobber:
”De ber henne ringe den og den bedriften og når hun gjør det, så trenger de ingen”. Rent lureri, med andre ord.
Det er på tide å lytte til brukerne og se ressursene de har og finne en helt ny metode.
Når skal du trå til, Erna? Line på Jæren er fortsatt arbeidsledig etter å ha spadd grus som en moderne Askepott. Nå lurer hun på om du ville vært villig til å ta denne jobben selv?
Du har ikke svart.
Note: Line skaffet seg tilslutt jobb selv i en lekebutikk på Jæren og har det bra. Les om Lines nye liv her.
Her har jeg samlet noen gode innlegg om hvordan NAV behandler mennesker.
Nav kaster bort milliarder uten å hjelpe folk. Les saken her.
Riksrevisjonen slakter både Nav og arbeidsdepartementet. Alt de får er en kølapp. Les saken her.
Hadia Tajik krever at Nav-systemet endres. Les saken her.
Somaliske kvinner slår tilbake: Bruk oss, sier de. Les saken her.
Nav gjør folk sykere, innrømmer Nav-ansatt i bok. Les saken her.
Nav ødelegger restarbeidsevnen til folk, sier psykolog. Les saken her.
Han tok sitt eget liv på grunn av Nav. Les saken her.
ALANYA: Målet med turen var en søt ferie-tattoo. Men selgerne ville ikke gi meg små roser. De ville selge store skrekkfigurer. Jeg måtte virkelig stå på mitt for å ikke ende opp som et tattoomonster.
Punkt en på min bucket list: Jeg vil tørre å ta en tatovering.
«Jeg vil ha en tatovering!» Jeg stirrer med skrekkblandet fryd på tatoveringen til en ung kvinne jeg møter i en hotellbar i Tyrkia. Hele armen er tatovert med vakre mandala-mønstre. Ellers på kroppen har hun både livs-sitater, navn på barna sine og en drage på ryggen. Det er i overkant, men jeg er imponert. Imponert over at hun tør å gå for det hun vil ha! Selv vil jeg bare ha en liten søt ferietattoo. Den skal vise seg vanskelig å finne.
Vil selge gigant-tattooer
De stedene jeg oppsøker vil nemlig ikke selge søte ferietattooer som sommerfugler eller blomster: De vil selge gigant-tattoer med skrikende skrekkfigurer og hylende løver og tigre. Jeg rister voldsomt på hodet. Jeg skal ikke ha noen løve over hele brystet mitt eller en figur fra en skrekkfilm på låret. Jeg skal heller ikke se ut som Justin Bieber!
Jeg er i Alanya i Tyrkia, tattoenes mekka, og er overrasket over all motstanden jeg møter.
«Liten, søt rose!» sier jeg optimistisk.
– «IKKE autentisk i 3D med masse farger.
-Jeg liker svart hvitt. Feminin. Art!»
Nå forstår de. Trodde jeg da. Men, nei.
Ser helt skrekkelig ut
– Denne er liten og søt, sier tattoo-innehaveren og viser meg en kjempediger rose med torner som tar halve armen og vel så det. Ved siden av planter han en sommerfugl og et sitat der det står live, life, love. Det ser helt skrekkelig ut og jeg ville dødd om jeg måtte gå rundt med det resten av livet.
«Du har ikke noe mindre da, spør jeg tynt. Mindre enn dette! Tatovøren ser misfornøyd ut. Nei, det går ikke. Vi ser hele og halve armen under ett. Vi må tenke dimensjoner!»
Ikke noe lite kirsebær på armen
Hva mener han med det? Jeg får altså ikke lov til å tatovere f.eks et lite kirsebær på armen – det må være megastort og fylle minst halve armen – eller hele?
Flere tatovører protesterer også kraftig over at jeg vil ha en liten rose på skulderen.
– Det er ikke øverst på armen vi begynner. Vi begynner nederst, for så å bygge oppover og tilslutt fylle hele armen.
Men jeg skal da ikke fylle hele armen min med tatoveringer. Er det så himla vanskelig å forstå??
Drar deg med på en scooter
Tydeligvis. I tillegg er det gutta og vennene jeg møter som vil bestemme hvilken tattoshappe jeg skal benytte.
«Alle» har en fetter eller venn som driver et sted jeg bør dra. Får de prosenter? Når jeg vil bestemme selv, blir de rent ut skuffet eller forbanna.
Så jeg slutter å be om råd. Det er ikke så veldig lurt nemlig. For da drar de deg med på en scooter og du aner ikke hvor du havner.
Stirrer på alle jeg møter
I Alanya er alle veldig ivrige etter å gi meg råd og ting skjer veldig raskt. Men ikke for meg. Jeg er en sinke når det gjelder ferietattooen. Ukene går og jeg stirrer på alle jeg møter for å se om noen har en tattoo som frister: Digre menn med mage og store stjerner tatovert over hele ryggen? Mneiii.
Kvinner med litt for hard utstråling og en diger pytonslange på det ene benet? Nei. Den søte jenta med den perfekte rosetatttooen på skulderen? Ja, men hun forsvant før jeg fikk tatt bilde.
Vil tegne kontrakt veldig fort
Et par steder viser de tattooer jeg liker – litt. De tar bilde av skulderen min, tegner på et motiv og vil skrive kontrakt med det samme. De er så superfornøyde med å tegne opp en rose sammen med et monster på skulderen og en sommerfugl fra helvete, mens jeg bare blir mer og mer fortvilet. Nei!
Går for Mummidalen
En jente jeg møter er mye lettere å ha med å gjøre. Hun vil ha hele Mummidalen på overkroppen og går modig og lykkelig i vei for å utføre ærendet, mens jeg sitter igjen med to Happy Hour mojitos. Det ender meg at jeg reiser hjem uten noen tattoo. Lille My frister ikke og Mummimamma er best i bøkene.
Prøver igjen
I høst skal jeg nedover igjen og denne gangen vil jeg fullføre det jeg har bestemt meg for. Å ta tatovering er selve målet for reisen. Når det er gjort kan jeg reise hjem igjen og stryke et punkt fra bucket-listen.
Lastet ned hundrevis av motiver
Jeg har lastet nede enda flere motiver: Roser, sommerfugler, sitater, mandala-mønstre. Jeg har kopiert tatoveringene til stjerner som Shakira, Rihanna, og Madonna for få inspirasjon. Jeg har sett på alle små, søte feminine og artistiske tatoveringer på google, instagram og Pinterest.
Jeg har sendt forslag til sønn og svigerdatter på messenger og fått kommentarer som hmmm, ja, kan bli fin den. Den er ikke litt stor da? Ja, ok, du kan jo tenke litt på det, eller?
Bestemmer meg, men feiger ut
Tilslutt forstår jeg at jeg må ta en avgjørelse. Jeg får tegnet opp en rose med et mandalamønster jeg virkelig liker, men vil tenke meg om. Noen timer senere blir jeg dratt inn i butikken igjen fordi jeg tilfeldig går forbi og nå henter de selve sjefssjefen og gir meg en øl for at jeg skal slappe av.
«Hva var det du ikke var fornøyd med?» spør han. «Jeg var fornøyd, men visste ikke om jeg ville ha hele tattooen.»
Monsterrose og hylende bjørn
På computeren klarer han å finne tilbake til bildet av rosemønsteret med mandala som ble tegnet opp på skulderen min. Jeg skal akkurat til å si ok, da han snur tvert om. «Men hvorfor viste designeren deg dette,» protesterer han og tegner opp noe helt annet. Hjelp! Den søte rosen min forsvinner og er erstattet med en monsterrose. «Eller hva med denne,» sier han og tegner opp en hylende bjørn. Jeg får hakaslepp: «Neiiiiii. Jeg likte den kollegaen din laget, den var fin.»
Autentisk, ikke old school
Vi blir enige om å droppe mandalaen og gå for kun rosen. den koster 1000 lire men om jeg betaler halvparten nå, får jeg rabatt og betaler kun 800 lire. Kvelden før avreisen skal han hente meg på hotellet og tatoveringen skal lages. Alt går bra til jeg kommer dit og oppdager at den rosen jeg egentlig ville ha, er erstattet med en han selv liker bedre.
En mer autentisk en, slik alt skal være nå.
«Den jeg likte, som det meste annet jeg liker av tattooer, mener de er OLD SCHOOL.»
Jeg stiller krav
«Finn igjen den rosen jeg hadde først,» krever jeg. Han nøler og forstår ikke greia. Han har jo funnet den fineste.
«Det er kanskje noe galt med meg, men jeg liker old school,» nærmest hikster jeg.» Jeg vil ha den jeg hadde.»
Og da skjer det. Jeg får viljen min.
En broiler av en russisk bokser
Jeg får beskjed om å sette meg i en stol hvor en kar renser og tar noe bedøvende salve på skulderen min. Så blir jeg geleidet et kvartal lenger ned i gaten. Der venter en broiler av en mann, en russisk bokser på meg. Han er heltatovert og ser i tøffeste laget ut. Men han forstår at jeg er redd og viser meg intagramkontoen sin og alle tatoveringer han har gjort. Og de ser bra ut. Trancemusikken i bakgrunnen virker og jeg er ikke så redd lenger.
– Er denne rosen old school, spør jeg. Han blunker til meg:
– Nei, denne er new school! Jeg begynner å slappe av.
Det durer som et tannlegebor når han går løs på skulderen min og det gjør litt vondt som når tannlegen borrer i tennene eller pusser med veldig sterk pussemaskin eller som sterk laser i ansiktet, men høy smertefaktor er det ikke. Det er høyt adrenalin og nesten som et kick.
Designeren er dyktig og småprater med meg underveis.
Plutselig, etter en drøy halvannen time, er vi ferdige og han vil at jeg skal se meg i speilet. Jeg er utrolig fornøyd og litt euforisk. I did it. Og det ser kult ut.
Russeren kjeder seg i Alanya og kjæresten hans er ikke der. Om jeg vil feire min første tatovering, kan han gjerne ta meg med ut, tilbyr han. Det er snilt, men jeg har planer om å møte noen på restaurant denne siste kvelden.
Får god respons
Utstyrt med plastfolie festet med tape over den nytatoverte skulderen, går jeg mot yndlingsrestauranten. Der smiler og ler der de med meg: «Har du tatt tattoo?! Kom og feir med en drink, sett deg ned, kom.»
Utsetter hjemreisen
Tilfeldighetene vil ha det slik at jeg ikke reiser hjem neste dag men blir i Alanya i 10 dager til. Jeg får låne en leilighet og får utsatt en jobb.
Det føles bra å bli igjen, men nå har jeg virkelig tabbet meg ut. Jeg elsker å svømme, bade, sole meg og ta hamam, men kan ikke gjøre noen av delene på grunn av tattoen. En fersk tattoo liker verken såpe, sol eller varmt vann.
Folk spør hva jeg tenkte på? Tenkte på? Jeg skulle jo hjem.
Ber om råd – og får tilbud om ny tattoo
Etter fem dager sprekker jeg og tar et bad etter å ha påført vaselin på rosen, og det går helt fint. Jeg går også innom tatto-stedet der jeg nå bor, i Oba, for å få råd om hvordan jeg skal beskytte tattoen resten av dagene. Før jeg vet ordet av det sitter jeg i stolen med en øl og en tattoodesigner:
«Du vil ha mandala-mønster rundt rosen, ikke sant» sier han og tryller frem de vakreste forslag fra noen websider. OMG. Dette kan bli virkelig bra. Jeg har overlevd en gang og vil overleve igjen. Men jeg får ikke ta bilde eller kopi og tenke meg om og heller ikke ta tatoveringen fra stedet jeg kjenner fra før, ved stranden. Det er der, nå eller aldri. Kontrakt, forskudd i kontanter og deal om oppmøte kvelden før avreise.
Deal
«Deal!» Nå gleder jeg meg til å krydre rosetatoveringen jeg allerede har tatt. Da blir det ikke old school lenger, men new school. Det blir min unike tattoo, ikke en modell fra en tilfeldig tatto-site.
Skuffer flere mennesker
Uheldig nok treffer jeg innkasteren fra mitt første tattoosted på gaten ved stranden. Han lurer på hva jeg gjør der med tattoo. Skulle jeg ikke hjem? Og hvorfor har jeg laget en ny deal med det samme kompaniet et annet sted og ikke DER?
Jeg er lei meg, men også litt overrasket over hvor sur han er på meg. Jeg trodde med samme kjede og samme eier at det gikk fint, sier jeg – jeg havnet bare i Oba – det var ikke planlagt.
Gud, nå skuffer jeg enda flere mennesker.
Ute i gaten roper en tattoomann på scooter til meg:
– Tattoo?
– Ser du ikke at jeg har en, roper jeg tilbake.
– Ja,men du må ta en STØRRE!
JESUS.
Pickup tur retur
Dagen opprinner og jeg får pickup fra Alanya til Oba. Jeg bor ikke i Oba lenger, men det gjør ingenting, de henter meg gladelig bare de får pengene. Jeg har pruttet ned den nye tattooen fra 2000 til 1000 lire. Selv det er dyrt, men det er 5 års garanti og de har kontor i Oslo.
Venter pga norsk gutt
Jeg venter lenge før det blir min tur. Det skyldes at en norsk gutt skal ha hele armen tatovert med et bjørne-tema. Han har vært der fra klokken 10 om morgenen til 21 på kvelden og betalt 15 000 lire inkludert en rose til kjæresten. Når han endelig er ferdig, smiler han tappert og sier jeg er i trygge hender, de er flinke der. Neste år skal han lage et skogmotiv på den andre armen, sier han. Virkelig?
Det er klart at en liten mandala jeg har pruttet ned til 1000 lire ikke er så attraktiv. Men vil de at alle skal se ut som ham?
Min tattoo går forbausende fort å lage. Jeg klager litt over at jeg ikke fikk smertestillende krem først og designeren fra Tyrkia ser på meg:
-No pain, no gain, lady.
Da blir jeg stille. Jeg er på øl nummer to og slapper av.
Litt stor, men fin altså
Den nye tatoveringen er kjempekul sammen med rosen og jeg er veldig fornøyd. Jeg sender bilde til sønnen og får tommel opp. – Litt stor men fin, altså, selv om du sa du skulle ha en liten bare.
Den er det minste de har i Alanya, svarer jeg med et hjertesukk. Her skal alt være stort, autentisk, fargerikt i 3D og fylle minst halve armen.
Cred på gamlehjemmet
Da er det på med tattoo-krem og unngå sol og bad igjen.
Men det gjør ingenting, for jeg er sylta forkjølet og skal hjem til regnfulle Norge. Der venter verken sol eller varme.
«Denne tatoveringen må du ha der hele livet!», sier noen dansker på nærrestauranten omsorgsfullt:
Halve livet har allerede gått og jeg er ikke i det minste tvil om hva jeg skal svare:
«Det er ikke denne tattoen jeg kommer til å angre på gamlehjemmet. Den gir cred.»
Kom gjerne med tilbakemelding og fortell din tattoohistorie.
Du treffer flere mennesker når du reiser alene. Det er fint – men kan også være utfordrende. Du må ha flere følehorn ute og samtidig by mer på deg selv! Du er mer utsatt for uønsket oppmerksomhet. Og du kan oppleve å få dårligere service.
Jeg kan ikke få fullrost det å reise alene på ferie. Det kan være ensomme øyeblikk og du kan ha øyeblikk med angst midt i storbyvrimmelen, men plutselig møter du noen og får en helt annen opplevelse enn om du var med vennegjengen eller i et par. Likevel er det forhåndsregler å ta.
Vi blir mer sårbare om vi ikke får oppmerksomhet: Hvorfor fikk det reisefølget i hjørnet servert melon etter middagen og ikke du? Er det fordi du sitter alene og ikke ”teller” som gjest? Hvorfor heller servitøren øl i glasset til noen damer, mens du sitter alene og heller i glasset for egen hjelp? Hvorfor blir du ikke sett når du vil betale? Ok, jeg skjønner at dere vil ha mitt vakre vesen sittende her lengst mulig, men det får være grenser!
Det kan bli mye uønsket oppmerksomhet: Det er den andre biten av skålen. Du er fritt vilt. Det er de som ser på lang avstand at du reiser alene. De vil ta deg med ut. De vil slå av en prat. De blir sur om du sier nei. I baren kan det være deilig å bli oppvartet av en søt kelner. Har du lyst til å date ham, så klin til! Men du har lov å si nei. Det kan bli mange å avvise og som kvinne kan du oppleve mangel på respekt. Sånt skjer aldri om du reiser med en partner. Da er du beskyttet. Går du alene, blir du stoppet på gaten. Det kan være gøy, og det kan også bli litt for mye om du ikke er i flørtehumør.
Du kan bli lurt. Du er lettere å lure når du tar taxi for eksempel. Ofte skrur de ikke på taxameteret og vil ha dobbelt pris for den lille turen ned til byen. Er det innfødte med, tør de ikke. Du må lære deg å bli tøff, du må tåle en krangel og du må forlange taxameter. I butikken må du lære deg å prute og ikke betale for mye. Og ikke bli med butikksjefen ned i kjelleren!
Er du singel og på flørter´n så ikke vær naiv. Ferieflørten kan være gift selv om han sier han er singel. Ikke alle vil deg vel. Noen er supersøte og slår med ett om og blir sinte eller sjalu. Noen har et håp om pengehjelp og visum. Mange vil ha sex: Endel kvinner har blitt smittet under feriesex. Så ha med kondomer. Vi (altså damene) har enda ikke hørt om en eneste mann som foreslår kondomer når han vil forføre en dame. Ofte skjer det fort, og du tenker på det etterpå. Vi vil føle oss trygge og ikke være fylt med angst og måtte sjekke oss når vi kommer hjem. Her har menn noe å lære. Stå på krava eller si NEI.
Det er dyrere: Chartertur for en er dyrere enn chartertur for to. Du må betale enkeltromstillegg. Du får ikke partilbud om romantisk middag eller spahelg. Restauranter og tilbydere vil ikke alltid hente deg på hotellet når du er en person og ikke fem. Det går, men du må stå på krava og vise hvor verdifull du er. Selv ble jeg hentet med scooter fordi jeg kun var en person, men det var greit. Vil du ha besøk på rommet må du bestille for to personer på nettet selv. Selv da kan de nekte deg besøk og gjøre ferien sur for deg. Betaler du litt ekstra, kan det ordne seg likevel.
Det å spise alene på kvelden er noe jeg kan grue meg til. Ofte går jeg inn på en restaurant med friskt mot og spør om de har musikk eller underholdning. Men maten tar tid, plutselig føler jeg meg utilpass, selv med mobilen. Selv yndlingsrestauranten er ikke det samme uten selskap. Det er bedre å dumpe ned på en kneipe hvor det går raskt å få mat – eller spise i baren med selskap av bartenderen. Det går an å gjøre det enkelt: Et av mine lykkeligste øyeblikk under en ferietur var da jeg nøt en varm maiskolbe i en park. En dame jeg møtte kjenner seg igjen alt dette. Hun har ordnet det slik at hun spiser stor middag ute til lunsj. Om kvelden spiser hun brødskiver hjemme for å unngå å føle seg ensom og dum på restaurant.
Du blir mer oppmerksom på par.Det kan virke som om alle reiser i grupper eller med sin kjære. Det kan ødelegge ferien å bli fokusert på det. Da gjelder det å finne andre alenereisende å henge med. I Alanya f.eks finnes flere grupper for nordmenn og mange av de liker å møtes. Andre steder kan du joine InterNations´ treff eller finne likesinnede i små moteller, hostels og barer samt danseplasser. Der vanker ikke kjernefamilien!
Du må tåle andres misunnelse.Er hun rik og har ikke noe annet å gjøre enn å dra ferie? Hvordan har hun råd til det? Legger du ut feriebilder på FB er det ikke sikkert du kun får hyggelige kommentarer. Noen vil la være å si noe og være sjalu i smug eller sette ut rykter om at du ikke jobber. Noen ganger skriver jeg at jeg har migrene eller halsbrann, bare for at det skal bli litt motvekt. Ingen vet alt om hvordan du har det, og kanskje er misunnelsen helt uberettiget.
Uhell kan skje, så husk reiseforsikringenog la alltid noen hjemme vite hvor du er. Og ikke drikk deg full på byen: Er du i en gjeng vil noen få deg hjem, alene kan du havne på ville veier og det kan gå galt. Ha alltid strøm på mobilen, så du får ringt noen. Jeg traff noen norske gutter som la mobilen på rommet hver kveld i frykt for å miste den på byen, men de havnet oppi mye rart: De ble ranet, fikk fake taxi og ble kjørt langt utpå landet og mistet hverandre hver natt. Ikke å anbefale. Bruk hodet.
Fordelene er selvsagt like mange som ulempene! Du kan stå opp når du vi, spise når du vil, bruke pengene på deg selv, droppe kjedelige sightseeing-utflukter eller andre ting du ikke har lyst til, flørte så mye du vil, leve i nuet og kaste deg ut i dansen og eventyret uten å føle ansvar for en venninne, barn eller partner. Det kan være befriende å treffe mennesker som bare kjenner deg nå – uten fortid! Du slipper å forklare eller snakke om ting du ikke har lyst til. På ferie slapper du av, du kan være spontan og trenger ikke å fortelle om alt du foretar deg. ”Det som skjer her forblir her,” sa en jente jeg traff på et turiststed. Jeg fant henne i en gruppe og vi dro på båttur og middag sammen. En annen ble med meg ut på byen. Med et positivt sinn blir opplevelsene flere og det er lettere å møte nye mennesker også.
Flere innspill til alene-ferien? Skriv kommentarer!
Da jeg skrev om hvordan jeg opplevde sjokkbeskjeden om at rosene jeg hadde delt ut for Ap var stemmer til Høyre, ble jeg sablet ned av en partikollega. På skjebnemøtet på Langhus bo- og service-senter mandag kveld, minnet en annen meg på det viktigste: «Du har ytringsfrihet. Jeg er enig med deg.»
Var ikke planlagt
Det var ikke planlagt å skrive om hvordan det føltes å få en melding som snudde verden på hodet. Etter å ha delt ut roser for Ap i nordre Follo, kom beskjeden fra partiledelsen: Samarbeidet med sentrumspartiene førte ikke frem, og de hadde laget en intensjonsavtale med Høyre!
Måtte bare
Jeg satt ved Imacen og hadde det vondt. Det jeg skrev kom fra hjertet. Jeg måtte bare: Brennende saker kan ikke vente. Fra mitt ståsted, som Kolbotn-jente fra Ingieråsen, var det viktigere enn noen gang å kjempe for at Høyre ikke skulle fortsette å overstyre Ap fra ordførerstolen.
Alle rosene jeg hadde delt ut, var til AP, ikke stemmer til Høyre.
Ærlig, åpent og riktig
Fra andre sosialdemokrater på nettet fikk jeg skryt for mitt innlegg som også er delt med Oppegård avis og Østlandets blad. De sa det var ærlig, åpent og riktig.
Brønnpissing
Men fra en partikollega, vanket harde og krasse ord i gruppen vi har på messenger. Han kalte det for brønnpissing. Han mente jeg var illojal.
«For en flott anledning for deg å få oppmerksomhet og klikk. Gjør ingenting at du gjør det personlig, at du kommer med masse feilinformasjon og at du ikke gidder å høre på versjonen fra ditt eget parti. Brønnpissing av beste merke. Gratulerer!» skrev han blant annet. Da jeg tok til motmæle, brukte han ord som slemt, illojalt og feilinformert.
På møtet tok han meg riktignok i hånden og sa «deg har jeg kranglet med på Facebook.» Det føles fortsatt vondt å bli sablet ned for en ærlig ytring. At vedkommende er på vei ut av styre og stell, er derfor noe jeg ikke er spesielt lei meg for.
Viktig å ikke la seg herse og herske med
Det er viktig å ikke la seg herse og herske med: Og andre var ikke enige med ham: En partikollega lo og kalte utbruddet fra den andre for storm i et vannglass. En sa «jeg er enig med deg og du har ytringsfrihet. Når de sender ut brev om Høyre-samarbeid midt i natten må de regne med at folk reagerer.»
Var enig med den frekke bloggeren
En annen spurte overlegent hvordan det gikk med BLOGGEREN. Hun mente jeg var frekk. Etterpå gikk hun på talerstolen og sa nøyaktig det samme jeg mente og hadde gitt uttrykk for i innlegget. Hun hadde det vondt langt inne i hjertet over at ledelsen hadde gått til Høyre og holdt henne utenfor og det kom til å ta lang tid før hun kom over det.
Var ikke redd nok
Ja, det er kanskje dristig å gå litt utenom og skrive det man har på hjertet. Kanskje hadde jeg ikke forstått det politiske spillet og spillereglene godt nok. Jeg er vant til å ytre meg som journalist og blogger. Jeg forsto ikke hvor redd jeg burde være for maktens elitespillere.
Jeg står fast på at det var viktig å ytre seg midt i kampens hete:
Ledelsen hadde ikke kommunisert godt nok ut det de holdt på med. De hadde gitt lite og mangelfull informasjon underveis. Vi var mange som følte avmakt og forvirring. Samtidig opplevde mange at vi nærmest fikk munnkurv: Ledelsen kommuniserte senere ut at man kan snakke for seg selv men ikke for partiet og at Ap er et demokratisk parti. Opplevelsen om at dette skulle ties om og ikke diskuteres i sosiale medier, samtidig som nyheten ble debattert på alt fra podcast til lokalaviser og NRK, satt fortsatt igjen.
Verden foregår ikke bare inne i et lukket rom der noen få er samlet. Virkeligheten lar seg ikke stenge inne i en boks. På utsiden blir spørsmålene flere og flere og frustrasjonen stiger i taket. Tilslutt sprekker «trollet» og følelser, skuffelse, sinne, vantro og spørsmål stiger til dagen.
Vondt i hjertet
På Aps medlemsmøte igår kveld, fikk jeg for fullt ut oppleve at det jeg hadde skrevet var viktig: En etter en, fra AUFere på 14 og 15 år til gamle Apere på langt over åtti på stotrende ben gikk frem på talerstolen og sa nøyaktig det jeg hadde skrevet, bare enda sterkere.
Det blir feil i forhold til alt
At det gjorde vondt i hjertet. At å samarbeide med Høyre ble feil. Feil i forhold til velgerne, verdiene og ideologien. Det var ikke dette folk hadde stemt på. Ikke en eneste av de som stemte på Ap ved årets valg, gjorde det for å beholde Høyre-ordfører Thomas Sjøvold som ordfører. De gjorde det fordi de ønsket forandring.
Endelig
At når vi endelig har muligheten til å bli kvitt Høyre-ordfører i Oppegård etter 51 år, så MÅ vi si ja til det. Noe annet er katastrofe.
«Jeg er RØD, ikke BLÅ, «sa en gammel mann uttrykkelig, med hodet og kroppen vendt mot Opdan. En hadde barnebarn han hadde fått til å stemme på partiet og som nå syntes valg var dumt og forgjeves. Dette kunne føre til flere hjemmesittere ved neste valg, mente han.
Skal aldri velge letteste vei
«AP skal aldri velge den letteste vei,» sa AUF-leder August Wærstad Aalandslid i et krast innlegg til Ap-ledelsen. Han satte tonen for møtet med en sterk appell.
«Som leder av Nordre Follo AUF er jeg så glad for at hele 102 av 111 partifolk stemte mot samarbeid med Høyre, og at det nå ligger an til at Hanne skal bli ordfører🌹🌹🌹, » skriver han på Fb.
Og flere imponerte:
«Virkelig imponert over de unges talekunst! 14 år gamle Theo Mølster holdt et flammende engasjert innlegg foran et fullsatt medlemsmøte i Arbeiderpartiet, og sa sin hjertens mening til partiledelsen til full applaus fra salen. Dette lover godt for fremtiden,» skriver Hanne Opdan på sin FB-side.
Theo (14) imponerte alle og gir håp for fremtiden: Han talte partiledelsen midt i mot.
Kun 9 personer støttet intensjonsavtalen med Høyre. 102 var i mot. En fullsatt sal støttet å gå videre med en ny, utstrakt hånd fra mellompartiene om samarbeid med Ap.
Opplevde situasjonen som fastlåst
På møtet som varte i over tre timer, ble en ting klart: Verken Hanne Opdan eller hennes team hadde prøvd å lure noen. Det hadde bare gått galt. De ønsket å få i land en avtale med småpartiene på venstresiden, men opplevde situasjonen som fastlåst. De opplevde at to av partiene ville ha varaordføreren og at ingen ville gi seg. De opplevde at det ikke ville gå veien, og var redde for å miste all makt til Høyre. Da alt håp syntes ute om å bli enige med sentrumskameratene, tok Ap kontakt med Høyre og startet i følge de selv en god dialog. På sin side opplevde midtpartiene situasjonen annerledes: De trodde de fortsatt var i dialog med Ap ,og følte seg sveket. Begge parter opplevde dermed at den andre parten brøt, selv om det kanskje ikke var ønsket.
Kommunikasjon og forhandlinger er risikosport på høyeste plan: Gikk det for raskt?
I ettertid bør både midtpartiene og Ap gå i seg selv og søke refleksjon: Hva var det som gikk galt? Hvordan snakker vi sammen som gjør at vi havner i i klinsj og ikke kommer til enighet? Det er vanlig og skjer overalt der mennesker samles, men er ikke mindre viktig å jobbe med av den grunn.
Ikke minst må man evaluere hva som gikk galt og hva som kan gjøres bedre til neste gang for ikke å havne i fastlåste situasjoner.
Har klart det før
Det er ikke enkelt å styre med hele fem andre partier ved sin side. Men Hanne har klart det før. Hun klarte det i Ski i forrige periode.
Med vår alles støtte, vil hun klare det igjen.
Så – ja til et mindre lukket og kaldt og et mer åpent og varmt nordre Follo.
Det gjorde vondt og det var vanskelig, men vi klarte det:
Etter nær 51 år, ser det ut som om vi blir kvitt Høyre ved makten i min hjemkommune Oppegård og dermed også i nordre Follo.
Som en så treffende sa det: «Hanne er vår ordfører. Høyre kan gå ut i det blå.»
Dette innlegget ble også trykket i Østlandets blad og Oppegård avis. Se her.
Jeg sto på liste for AP fordi jeg ønsket ordførerskifte i Høyrestyrte Oppegård. Alle rosene jeg delte ut var til dere som ville ha noe nytt og som trodde på meg. Like etter kom sjokkbeskjeden på messenger…
Jeg trodde det var en spøk, da meldingen rant inn på messenger en sen kveld: «Ap i Nordre Follo har skrevet intensjonsavtale med Høyre!»
Bildet med Hanne Opdan: Fra roseidyll på Kolbotn Torg til svik, sjokk og løgner,
Lurte troskyldige velgere
Vi hadde hatt valg, stått på stands og smilt til folk og delt ut roser og kaffe.
«Jeg hadde fått smil og klem av begeistrede innvandrere som elsker og stoler på AP, mødre med barnevogn som blunket til meg for å si at de støttet, frustrerte folk som kom bort og sa «nå må vi bli kvitt Høyregjengen, vi trenger noe nytt!, flere som sa «jeg stemmer SV, men nå vil jeg tenke strategisk og velge Ap.»
Både jeg og velgerne ble lurt: En rose fra Ap, var en stemme til Høyre!
Var sikret som ordfører
Valget var over. AP gjorde det dårligere enn ønsket, men Høyre gikk mest ned. Ski-ordfører Hanne Opdan (AP) var nærmest sikret som ny ordfører for Nordre Follo. ENDELIG skulle vi bli kvitt Høyrearrogansen i min hjemkommune Oppegård.
«Høyre har hatt makten i over 50 år. Nå brenner et blått lys,» skrev lokalavisen.
Men det varte ikke lenge. AP startet riktignok forhandlinger med MDG og flere andre partier – unntatt Frp og Høyre.
Avgjørelsen som endret alt
SÅ skjedde det som endret alt:
Brått og uventet bykset Hanne Opdan og hennes betrodde til Høyre. Thomas Sjøvold fra Høyre skulle fortsette som ordfører, mens hun skulle bli utvalgsleder. Med et pennestrøk spente de ben for alle oss som med hjertet hadde trodd på et nytt rødgrønt og AP-styrt Ski og Oppegård.
«De røde rosene jeg delte ut til deg som trodde på meg og de andre listekandidatene ble brutalt kappet hodet av og bladene farget blå.»
Jeg følte meg like lurt og snytt som mange velgere. For det handlet ikke bare om politikertaktikk. Det handlet om verdivalg – iallfall for meg.
Følte seg sveket og triste som faen
Hele kommunen var i opprør, ikke bare jeg. AP-ekteparet i Oppegård, Merete Bellingmo og Dag Johnsrud ,var like overrasket som alle andre. Les saken her.
FrP på sin side, følte seg sveket av Høyre. Her sto skuffelsene i kø.
Trosser munnkurv
Vi i AP fikk beskjed om å ikke uttale oss på sosiale medier. Vi skulle altså tie stille mens media svømmet over av debatter om det vi ikke fikk uttale oss om.
ØB skrev at vi hadde fått munnkurv! Som journalist og blogger aksepterer jeg ikke noen munnkurv, og det har jeg sagt fra om. AP er et demokratisk parti og vi har ytringsfrihet i Norge. Når ledelsen gjør noe så brått og uventet og kontroversielt uten å forklare listekandidater og medlemmer hva det er som skjer, så skulle det bare mangle at vi ikke får uttale oss.
Det vil si på egne vegne. Opdan og gjengen hennes kan jeg ikke snakke for. De skal briefe medlemmene på et møte for AP mandag kveld, og det skal stemmes over sjokkavgjørelsen.
«Som alle andre lurer jeg på hva som skjedde!»
Hva skyldes hoppet til Høyre?
Hva skyldes den brå overgangen fra midten til Høyre? Har Thomas Sjøvold vært på smisketur og vunnet? For i følge pressemeldingen er det han som skal fortsett som ordfører mens Opdan tar seg av diverse utvalg. TYPISK – at det er mannen som vinner og hun som dilter etter – eller tar jeg feil?
VIL ikke Opdan være ordfører for Nordre Follo? Ble overgangen for stor fra fredet AP-ordfører i Ski til møtet med alskens midtpartier, grønne idealister og sterke Høyrekrefter i Oppegård? Har noen skremt henne? Fikk hun kalde føtter og rømte på hytta med halen mellom beina?
Har AP og Høyre slått seg sammen for å sikre seg makt og posisjoner? Er det en slags vinn-vinn-greie som gjør at Opdan og Sjøvold har mer å tjene på kontroversielt samarbeid enn å samarbeide med vanskelig småpartier på hver sin side?
Hva med skolemat og bedre forhold for elever og lærere som jeg gikk til valg for? Blir det noe av, nå som Høyre skal styre avdelingen for skole og oppvekst?
Slitt med Høyre hele livet
Jeg er oppgitt og skuffet. Høyre har regjert i Oppegård i hele mitt liv.
«Omtrent samtidig med at mine foreldre kjøpte hus på Ingieråsen og drasset med seg to småbarn fra Økern som ikke ville flytte og iallfall ikke ha eget rom men fortsette å dele køyeseng, vant Høyre frem i kommunen og har fortsatt med makten.»
I de 30 foregående år var kommunen styrt av Ap-ordførere. MEN ALDRI SIDEN!
Jeg har aldri vært fortrolig med Høyre-kommunen. Jeg likte ikke det kjølige miljøet og sossegreiene i klassen. Jeg brant for de svake, han som gjemte seg i skapet i klasserommet, hun som tisset på seg, de som sloss fordi de ikke visste bedre. Ungdom i fine strøk som Ingieråsen som strøk med av overdose. De som hoppet foran toget.
Ble oppdratt av rødgrønne
Med en mor som stemte AP og SV, en mormor i kommunestyret for AP i Eidsvoll og en far som stemte grønt, SP eller Venstre, var jeg aldri i nærheten av den blåblå bølgen. Jeg ble oppdratt de rødgrønne, lærere, forfattere, leger, ingeniører og vanlige folk fra bygda; fra bondegårder på Sætre i Moi, Kvinesdal og Årdal i Sogn.
Verdier
Langt fra noen perfekt oppvekst, men med verdier som fortsatt veier tungt når jeg stemmer ved valg.
Som hjemflytter til min hjemkommune tenkte jeg: 2019 er året! ENDELIG er hjemkommunen mer på linje med det jeg alltid har følt er riktig. Vi skal utjevne forskjeller, ta oss bedre av barn og ungdom som sliter psykisk eller på andre måter, sørge for skolemat, mer praktiske fag og flere miljøarbeidere. Farge kommunen rødere og varmere.
For godt til å være sant
Men, nei. Det var ikke mulig. Etter 52 uutholdelige blåblåe år, er det Høyre som vinner igjen.
Med hilsen Tine C Holm, listekandidat for AP i Nordre Follo, journalist, norsklærer og blogger med eget nettsted, helsetine.no
Innlegget er også delt med Facebook-gruppen Arbeiderkamp.
På disse sidene kan du lese flere kommentarer til denne artikkelen.
