Jeg er med å dele ut nødhjelp til underernærte og trengende barn i Mali, Afrika. Det er surrealistisk og gjør et uutslettelig inntrykk. Å få følge og portrettere Bjørn Kjos på denne turen sammen med Norwegian, Unicef og UD er en ære. Les om opplevelsen her.
Her kan du laste ned hele artikkelen min i Her og Nå om Norwegian-kongen Bjørn Kjos i Mali, Afrika.
For et døgn siden sto jeg lettere nervøs på Gardermoen og hilste på representanter for Norwegian, UD og Unicef. Nå er jeg i Mali i Afrika, i en landsby tre timers biltur fra hotellet vårt i Bamako. I landsbyen Toumou er det 45 plussgrader og smilende barn, og det er bare vi blekhudede nordmenn som synes det er for varmt. Overalt kryr det av glade unger. De synger for oss og underholder og følger ivrig med når vi gjør inntog i klasserommet for å se på at de lærer alfabetet ved hjelp av allsang. Det er rørende. Samtidig føler jeg meg utenfor meg selv.
«Jeg har undervist flyktninger i Norge, og har erfaring i å snakke med mennesker som har opplevd krig. Men jeg har aldri vært i Mali og sett nøden på nært hold.»
Grunnen til at jeg er her er at jeg ble spurt om å følge Bjørn Kjos som journalist på nødhjelpstokt i Afrika: Han skal dele ut mat, leker og skolebøker i samarbeid med Unicef. Det er like før avreise og det haster med å scanne pass og pressekort, med å ta vaksiner! Jeg er usikker – Mali er langt unna og fremstår som et farlig og uoversiktlig land.
Men jeg lar meg overtale, og det er jeg glad for: Dette er en slik sjanse som kommer bare en gang i livet. Mitt oppdrag er å skrive sak for Her og Nå, et magasin som ofte vil ha korte tekster. Men nå vil redaktøren gjøre et unntak og ber om en lang feature til påskenummeret: Følelser, stemninger, scener og bilder til ettertanke.
Og her, på besøk i landsbyen Toumou, er vi preget av stundens alvor, både Norwegian-kongen og jeg: Etter tre timers intens kjøring i konvoi med stort sikkerhetsoppbud. drister jeg meg til å be om en selfie. Jeg tror ikke Bjørn Kjos er tilhenger av selfies, men i Afrika må det gjøres et unntak. Dette er stort.
Samtidig er jeg på min egen lærings-reise. I de årlige hjelpeaksjonene på TV har jeg sett kjendiser, TV-reportere og andre på besøk i flyktningeleirer- men aldri tenkt at jeg ville få en slik sjanse selv.
Nå er jeg her.
Truls Brekke i Unicef er rutinert og gir råd og vink underveis, både om klesplagg (vide, tynne bukser som passer i varmen og et muslimsk land) og på kultur (hvordan vi bør opptre i respekt for barna.). Han er også fotograf, og jeg er glad for at han fanget dette bildet av meg i landsbyen. (over.) Et minne for livet.
Skolen og landsbyen er Unicef-drevet og de har det trygt her. «The best of the best,» som en av Unicef-representantene sier.
I et klasserom treffer jeg en alvorlig gutt som har vært borte fra skolen i 4 år. Nå jubler læreren over at han kom tilbake. Utallige barn faller ut av skolen i Mali på grunn av uroligheter og nød, og mange foreldre vil heller at barna skal være hjemme og hjelpe familien. Men denne gutten er det håp for, han er nå tillitsmann i klassen og stortrives.
Jeg spør om guttens navn, og læreren skriver på tavlen: Mouhazi Koné.
Nå som Mouhazi har tatt opp skolegangen, er drømmen hans å bli lege eller helsearbeider. Sammen med elevrådet besøker han barn som av en eller annen grunn har falt ut av skolen, snakker med foreldrene og får dem tilbake. Mange barn er involvert i barnearbeid i regionen, og Unicef gjør en stor jobb med å forklare foreldrene at barna har godt av å gå på skole.
Hvem er vel bedre til å motivere andre barn enn Mouhazi som selv falt helt ut av skolen? Denne gutten er ikke vanskelig å be om en selfie, altså. 🙂
Jenta som smiler i midten på bildet får jeg god kontakt med. Vi har ikke felles språk, men jeg peker på håret hennes og mitt eget og sier fint hår, og hun forstår det. På bildet under er det en Norwegian-ansatt som har glede av å følge undervisningen i en klasse. Norwegian har håndplukket noen ansatte til å delta på turen og de er så stolte og glade over å få være med.
Enda større inntrykk gjør sykehuset i Bamako. For her møter vi de sykeste barna. De som er så svekket av diaré og infeksjoner at de trenger krisehjelp. En gutt har fått sondenæring, og mammaen gråter av lettelse fordi sønnen er bedre. Han vil ikke ha maten som hun gir ham med skje, og hun sier til Unicefs representant at hun trenger medisiner.
Unicef-mannen beroliger henne:
«Melken inneholder alle de medisinene gutten din trenger.»
Et barn blir etterlatt på en seng og jeg setter meg ned og holder rundt ham. Jeg tar meg selv i å si til Unicef-representanten at gutten er alene nå og at jeg må passe på ham.
«Det er mammahjertet og følelsene som snakker – jeg har ikke tenkt å kidnappe et barn. Og gutten har allerede en mamma.»
En Unicef-ansatt smiler til meg, han forstår at jeg er berørt. Det er sårt å ikke kunne ta barnet i armene, og enda sårere å måtte dra så kjapt, uten å få vite hvordan det går: Blir barnet kvitt diaren? Kommer han seg?
«Der og da tenker jeg at jeg gjerne skulle gjerne blitt igjen og gjort en innsats.»
På sykehuset møter jeg også en ung mamma (bildet over) som ikke har ammet babyen sin. Ingen har lært henne det, og hun er bare et barn selv. Babyen fikk infeksjoner og ble syk. Når jeg spør om alderen til mammaen, ser hun blygt ned og ler.
Hun rister svakt på hodet «Jeg vet ikke» .
Hun skotter opp på meg, litt flau og mumlende:
«Jeg er gift».
Dert er alt hun vil si om saken. På bildet over ser dere at hun får livreddende mat til datteren.
Jeg følger Norwegian-kongen Bjørn Kjos på klinikken og ser at han er tydelig rørt over møtet med vesle Isa Koni (11 måneder.) Mammaen Fadimata Tuuri (36) forteller at det er hennes sjette barn. Gutten fikk stadig tilbakevendende infeksjoner. Nå er han nesten frisk etter at han fikk næringsrike Plumpy´Nuts som Norwegian og Unicef har med i bagasjen.
Plumpy Nuts redder liv
Plumpy´Nuts høres ikke akkurat ut som noe som kan redde barneliv, men det er det faktisk! En ekstremt næringsrik peanuttmasse. Og det koster bare 150 kroner å redde et barn med denne nødkosten, ifølge Unicef.
Utenfor sykehuset er det fullt av liv, for her sitter mammaene (og en pappa) i ring og leker med barna sine. Unicef-representanten snakker til dem om hvor viktig det å amme det første halve året. Han sier videre at barn som er så underernært blir raskere friske når mødrene koser med dem, har øyekontakt og snakker. Det er rørende og fint å se samholdet mellom mor og barn. Barna vil klare seg og om noen år er de forhåpentligvis klare for skolen.
Som en stor og varm familie
Da vi dro var det grytidlig mandag morgen. Nå er det onsdag ettermiddag, og vi er allerede på vei hjem til kalde Norge. Mine nye venner i Norwegian insisterer på at alle skal være med på gruppebildet på rullebanen. Da føler jeg meg virkelig inkludert! Her er en skjønn og varm forening mennesker, Norwegian-crewet, Unicef-ansatte og folk fra UD samt noen få journalister.
Jeg kunne skrevet en annerledes artikkel. Jeg kunne kalt Norwegians nødhjelp-aksjon for en PR-jippo: For Bjørn Kjos får uten tvil mye positiv reklame på kjøpet. Men det er liksom ikke noe å sette fingeren på. Jeg tror det skyldes at Bjørn og de andres engasjement opplevdes ektefølt. Jeg ble positivt overrasket og kjente selv på emosjonene.
Tine Holm i Mali for Content House/Her og Nå/Egmont Publishing. 🙂
Du kan fortsatt redde et barn ved å sende SMS med kodeord FLY til 2040. Da gir du 200 kroner.
Gikk du glipp av storyen min om Bjørn Kjos på nødhjelpstokt i Mali, Afrika i Her og Nås påskeutgave? Her et bilde fra velfortjent middag tilbake på hotellet i Bamako. Last ned PDF under:
Døtre og svigerdatter er stolte av Gerd Kjos – en ildsjel for kvinner. Gerd er leder av 1,6 millonerklubben og kjemper for mer forskning på kvinners helse. Intervju for Her og Nå.
En FB-venn meldte at kjøtt er giftig og at det er rart å kalle seg Helse-Tine når jeg spiser pølser. Ernæringsfysiologer melder at en mager kyllingpølse med lompe og/eller salat og masse sunt tilbehør, er helt grei hverdagsmat. Hva er din mening? Putter du pølser på grillen i påsken?
Testet en gratis pølse på bar
Jeg er ikke så glad i pølser. Når jeg en sjelden gang er pølsehungrig, er det fordi jeg er matlei. Da hender det jeg kjøper en mager wiener med lompe og ketchup på bensinstasjonen: Lompe er mer kalorifattig enn brød og en liten stripe ketchup kalorifattig tilbehør. Handler jeg en sjelden gang pølser selv, er det kylling- og kalkun-pølser. De er magrere og har bedre smak.
En gang var jeg også på quiz på Frogner i Oslo. Vi fikk gratis pølser i baren i pausen. Dette var så sjarmerende at jeg prøvde en. I følge FB-vennen kan jeg da ikke kalle meg Helsetine. For meg blir dette rent komisk.
Beundrer vegetarianere
Å være vegetarianer eller veganer er et personlig valg. Jeg respekterer de som ikke spiser kjøtt av personlige eller helsemessige grunner. Det er beundringsverdig å klare å holde seg unna kjøtt, som serveres så ofte både til fest og hverdags og er så vanlig i de fleste kulturer. Å spise mer økologisk og vegetarisk, er en stor trend og jeg skjønner at mange er begeistret for den.
Bra med mindre kjøtt i hverdagen
Jeg hadde også en slik periode: Da jeg var 18 ville jeg bli vegetarianer, og fikk en bok om vegetarkost til jul. Det ble kortvarig. Jeg ble aldri vegetarianer/veganer, men har innført 1-2 vegetar-dager i uken: Jeg synes det er spennende å prøve ut vegetarretter og tenker at det er bra for kroppen med mindre kjøtt og mer grønnsaker.
Egg og kylling er ok
Men at kjøtt er «giftig» som enkelte FB-venner mener, er høyst usikkert. Det som er klart er at vi spiser for mye mettet fett og for mye kjøtt generelt. Magert kjøtt som kylling og kalkun, og mer fisk, frukt og grønnsaker er derfor gunstigere for god helse. Også her blir jeg ofte arrestert: Jeg kjenner flere som mener at kylling og også egg øker insulinnivået og faren for infeksjoner i kroppen. Hvor er beviset? Enn så lenge synes jeg litt kylling er ok, f.eks i salater. Jeg spiser også kokt egg på rugbrød og av og til en omelett.
Problemet er kaker og snacks – ikke kjøtt
Mange vil ned i vekt til bikini-sesongen: Du blir ikke nødvendigvis slankere av å unngå kjøtt. Både kyllingfilet og biff inneholder mye proteiner og lite fett. For oss som trener mye, kan en god biff være bra. Tilbehør som fete sauser og pommes frites er det som feter.
Livsstilsproblemet for de fleste, er at vi får i oss for mye kaker, lyst brød, sukker og snacks – det gjør også mange vegetarianere og veganere. I tillegg koser vi oss vel mye med øl og vin. Alkohol inneholder mye kalorier og store mengder kan alkohol øke faren for alvorlig sykdom.
Jeg kan kalle meg Helsetine og like pølser
Jeg har saumfart nettet for å finne ut om jeg kan kalle meg Helsetine og fortsatt si ja en påskegrill eller putte en kyllingpølse på grillen i sommer og nyte den sammen med salaten.
Svaret er helt klart: Ja! Sunne pølser støttes av norske ernæringsfysiologer, og de kan mer om helse enn FB-venner!
Ernæringsfysiologer friskmelder pølsa
I denne artikkelen fra KK – hvor usunt er egentlig pølser, støttes argumentene mine: En mager kyllingpølse med salat, mangosalsa og fullkornspasta er sunn og grei kost, i følge ernæringseksperter. Les selv.
Pølser med lavt fettinnhold bedrer folkehelsen
KIWI melder i en artikkel skrevet av ernæringsfysiolog Tine Sunfør at vi spiser for mye fete pølser, og at å bytte til en mager variant, kan ha stor betydning for helsen din. «Vanlige pølser innholder masse fett, også mettet fett som kan øke kolesterolet. I tillegg har pølser et høyt saltinnhold. Sunnere pølser inneholder derimot mer kjøtt og mindre fett, og målet bør være at pølser med redusert fettmengde skal bli den nye standarden på markedet,» skriver matkjeden.
«Det at vi får gode pølser med lavt fettinnhold, som også er konkurransedyktige på pris, er av stor betydning for den norske folkehelsen.» Tine Sunfør til Kiwi.
Nettavisen melder at kylling- og kalkun-pølse (min favoritt) er sunnest. Kylling- og kalkun pølser er de sunneste pølsene fordi de inneholder sunnere fettsyrer. De inneholder flerumettet fett, som vanlige pølser ikke har noe av, sier ernæringsfysiolog Marte Bottolf Fevang til avisen.. Les selv.
Disse pølsene kan du trygt legge på grillen
Er du ekstra interessert i hvilke grillpølser som er sunnest, er det gode tips å få her i denne artikkelen til Bramat. Her har ernæringseksperter sett på magre pølser med mye protein og lite salt og kåret Finsbråten Mersmak, Prior kryddergrill og Gilde Go og Mager til vinnere.
Roede som har fått mange nordmenn ned i vekt, gir 4 tips til hvordan lage et sunnere og mindre kalorifattig pølsemåltid:
1.Pølser med mest kjøtt og mindre fett – du får mer proteiner og mindre mettet fett
2. Grovt pølsebrød eller lomper – du får mer fiber, vitaminer og mineraler
3. Grønn salat ved siden av – du får mindre energi, mer vitaminer og mineraler
4. Server linsesalat ved siden av – du får vegetabilske proteiner, fiber, vitaminer og mineraler. Les selv.
Mener du fortsatt at jeg ikke kan kalle meg Helsetine fordi jeg en sjelden gang spiser kyllingpølse? Jeg liker kyllingburger og kyllingkebab også; det er nok enda verre? Skriv gjerne en kommentar.
DYRT: Kulturakademiet flår studenter – og gir lite tilbake. De tok 46 500 kroner for et tre måneders språkkurs i Barcelona. Betaler du den lokale skolen direkte, må du kun ut med 11 700.
Vurderer arvingen et språkstudium i utlandet med Kulturakademiet? Pass på så du og ungdommen ikke blir ruinert.
Selv opplevde jeg at Kulturakademiet i Oslo tok hele kr 46 500 kroner for et tre måneders språkstudium i Barcelona. Det vil si nær 36 000 i gebyr. Det lokale språkkurset koster kun 11 700.
Får lite igjen
Studiet i Spania så forlokkende ut på papiret – med morsomme, ukentlige aktiviteter, egne, norske lærere, utflukter til byer som Sevilla og Madrid og muligheter til å bo med andre studenter i koselige bygårder. I virkeligheten blir du flådd og får lite tilbake:
Bolig og fly ikke inkludert i prisen
Verken flyreise tur-retur Barcelona, studentbolig, månedskort eller weekendturer er inkludert i den skyhøye prisen. Kulturakademiet krever i tillegg at alle studentene tegner en dyr studentforsikring i Gjensidige.
Og de hjelper deg ikke om du får problemer: Studentene som tar ex-phil, ex-fac og historie i Barcelona hvor de norske lærerne faktisk underviser i eget lokale, blir fulgt opp og har rettigheter.
Språkstudenter går for lut og kaldt vann
MEN – Kulturakademiets studenter som signer opp kun for språkkurset, går for lut og kaldt vann: Kulturakademiet videresender språkstudentene til Linguaschools, Barcelona, en lokal aktør som er godkjent av Lånekassen. Der har Kulturakademiet ingen representanter tilstede. De norske studentene er overlatt til seg selv og tilfeldige spanske lærere.
I tillegg krever Kulturakademiet en høstferie, som kun er tilrettelagt heltidsstudentene. For språkstudentene er høstferien meget uheldig, da man mister viktig undervisning med klassen – og blir tatt ned til et annet nivå.
Mangler vilje og myndighet
Linguaschools virket slik jeg opplevde det byråkratisk og stivbent da jeg selv var elev der i fjor høst. Ledelsen fremsto maktsyk og lite empatisk. Min erfaring er at Kulturakademiet verken har vilje eller myndighet til å hjelpe de norske språkstudentene de sender til Linguaschools.
Da jeg selv fikk problemer, fordi jeg ble flyttet til en annen klasse uten beskjed eller samtykke, gjorde Kulturakademiet lite: Rektor Are Lervik skrev riktignok at han tok saken på alvor: Han hadde blitt kontaktet av flere studenter som var misfornøyd med gruppene de var plassert i. Lervik skrev videre at han syntes skolen skulle ta mer hensyn til studentens ønsker og behov. Ergo kjente han til og så problemene ved skolen. Lervik bedyret at hans kollega i Barcelona; engelske Andrew Smith skulle ta opp saken med ledelsen ved Linguaschools.
Hjelpen besto i en kaffekopp
«Hjelpen» besto i at Andrew tok en kaffe med en leder ved skolen. I en telefonsamtale til meg, sa han følgende: «Deres (Linguaschools) emailer og svar går i ring. De vil ikke løse noe, bare gjøre det vanskeligere for seg selv.»
Spørsmålet er om det er akseptabelt å ta 36 000 kroner i gebyr, når man ikke evner å løse problemer for sine egne studenter, som har betalt en høy pris for å studere et semester i den populære byen. Jeg ble aldri tilbudt noe møte med Andrew eller skolen. Da jeg selv ba om et møte med ledelsen, ble jeg angrepet av en aggressiv sjef.
Problemene stopper ikke der. Kulturakademiet virker dårlig og tilfeldig drevet.
1. Selv ble jeg oppmuntret til å ta en felles flyreise ned med SAS. Det skulle være så fint å reise sammen. Turen var ikke sponset eller spesielt billig. Ingen av lederne eller lærerne var med på flyet. De hadde reist ned og startet festen uken før. Den felles bussen som skulle settes opp fra flyplassen i Barcelona kom aldri. Tilfeldig ble jeg tipset av en ung student på flyet om at «det var bare å ta en taxi og få kvittering.» Hvem kunne vite dette?
2. Kulturakademiet har en regel om at studenter over 28 ikke får bo på internatene. Eldre studenter blir diskriminert: De må selv finne bolig i Barcelona. Selv ble jeg lovet boligtips. Mailen kom flere måneder for sent – og inneholdt to linker. Kulturakademiet unnlot i tillegg å informere om at Linguaschools, Barcelona tilbyr studentbolig til alle, uansett alder.
3. Utfluktene, turene og treffene passer best for 20-åringer. Jentene spøkte med at det var mye drikkepress. Praten gikk mest i om å drikke øl. Selv meldte jeg meg av en weekendtur til Madrid på grunn av en arrogant mail: Turleder Andrew Smith ville ikke svare meg på om jeg trengte pcr-test for turen. Han fant det ubehagelig å svare på og sa jeg lett kunne finne svaret på nett selv. Det var ikke så enkelt å finne ut av og svaret jeg fikk, ga ikke reiselyst. Så jeg ble i Barcelona. Et godt valg i november – været var bedre der.
4. Når man bor for seg selv, får man ikke nødvendige beskjeder som lederne gir direkte til studenter på boligene. Selv fikk jeg f.eks ikke beskjed om at både velkomsmiddagen og avslutningsmiddagen var sponset av Kulturakademiet. På den ene middagen jeg deltok på, sponset de noen euro.
5. Skolen utøvde vaksine- og test-press. Å vaksinere seg er en frivillig sak. Men ikke hos Kulturakademiet. Der gikk de hardt ut og skrev at studentene burde sikre seg ekstra vaksinedose og koronapass før avreise. Jeg fikk selv beskjed av Victoria fra Kulturakademiet at «var jeg ikke vaksinert, måtte jeg sørge for å teste meg ofte der nede.» Å teste seg og ta vaksiner er en privatsak og det virket utidig.
6.Det var vanskelig å få tilsendt diplom og papirer fra Linguaschools. Linguaschools tilbyr sjelden løsninger på mail – og når man henvender seg til rektor ved Kulturakademiet Are Lervik, svarer han at man må ordne opp selv. Flere av beskjedene jeg fikk var feil. Han ga misvisende og lite dekkende informasjon om lån og stipend i Lånekassen. Det er heller ikke tilfelle som Are og Andrew hevdet på sosiale medier og på mail at språkstudiet må avsluttes med en eksamen på Linguaschools. Det anbefales å ta en test (DELE ) for å kunne studere videre på universitet i Spania, men denne trengs ikke tas på Linguaschools: I følge Lånekassen holder det å ta denne innen fire år etter avsluttet kurs for å få lån omgjort til stipend, og testen kan tas mange steder. I tillegg til dette; sa Smith til meg at det ikke var oppmøteplikt på Linguaschools; man kunne ha så mye fravær som helst. Jeg ble senere møtt med et krav om 80% oppmøte for å få diplom.
8. Hva ble de 36 000 i gebyr brukt til? Jeg har spurt Are Lervik, men ikke fått svar. Derimot fikk jeg etter mye press, etter at Linguaschools og Kulturakademiet begge skyldte på hverandre og ikke ville ta ansvar, tilbake 192 euro fra Kulturakademiet for ødelagte studieuker. En fillesum – i betraktning av at jeg ble syk av skolens ublide behandling.
9. Å bli loppet for 46 500 kroner for et 3 måneders studium, når Kulturakademiet verken tilbyr bolig, hjelp, personlige møter, riktig informasjon eller har noen innflytelse når du får problemer – er drøyt slik jeg ser det. En svensk student ved Linguaschools sa at flere at hennes norske studievenner, opplevde Kulturakademiet som en felle – de følte at de hadde betalt for mye penger. Flere ville fortsette på egen hånd, uten Kulturakademiet. Jeg hørte også at enkelte var skuffet over de dyre bostedene, enkle studentkollektiv med mye trafikkbråk og opptil en time gåavstand til skolen. Flere slet med søvn.
10. Sjekk nøye hva mellomledd som Kulturakademiet tar ekstra, før du melder deg på et slikt språkkurs. Det kan koste langt mer enn det smaker. Jeg kunne spart 36 000 kroner ved å melde meg på studiet selv. For 36 000 kunne jeg ikke bare levd som en dronning i byen! Jeg hadde også hatt mer makt. Jeg kunne booket uke for uke, krevd å bli behandlet bedre og sluttet om studiet ikke passet meg. Slik som det var nå, hadde jeg ikke noe jeg skulle sagt – for studiet var booket og betalt via Kulturakademiet.
11. Spar mer penger – vær smart! Det få vet er at du kan få språkkurs i Barcelona og andre spanske byer gratis: Jeg traff fastboende som anbefalte meg å gå til bydelen jeg bodde og si jeg trengte å lære spansk for jobb eller studier: De som gjorde dette fikk språkkurs fra 3 måneder til et år – helt gratis! Gi tipset videre! Jeg har selv informert min sønn om muligheten da han skal ha et opphold i Malaga til høsten.
12. Merk også at det finnes et vell av språkskoler , hvorav mange er mer moderne drevet enn Linguaschools. Både Camino Barcelona og Expanish som jeg tidligere har testet, fremstår som bedre og mer humane skoler. Hvilke skoler som er godkjent av Lånekassen vet jeg ikke, men er målet kun å lære spansk noen måneder, flommer nettet over av tilbud.
Kulturakademiet har ikke besvart mine spørsmål om hva det skyhøye pengebeløpet de tar fra språkstudentene går til eller hva de selv synes om at flere studenter følte seg skuffet både over prisen og tilfeldige gruppeplasseringer.
Det er vanskelig å nå frem med klager, da Kulturakademiet er privateid, og Are Lervik selv innehar alle rollene – både som rektor, eier og styreleder.
Are Lervik fikk mulighet til å gi et tilsvar til denne artikkelen, men valgte å ikke delta. Istedet kom han med beskyldninger og mer feilinfo om Lånekassen.
For ordens skyld limer jeg i stedet inn svaret jeg fikk fra Lånekassen her.
Svar på e-post du sendte oss 27.03.2022
Hei
Vi har mottatt dokumentasjon på at du har fullført språkkurset og betalt skolepengene. Årlig kontroll er derfor godkjent og avsluttet. Dersom du ble syk iløpet av høstsemesteret 2021 kan du søke om sykestipend, da bruker du skjema-S. Dette skjemaet skal ikke fylles ut av lærestedet ditt, men av legen din. Du finner skjemaet her (scroll ned til «Last ned søknadskjema) : https://www.lanekassen.no/nb-NO/stipend-og-lan/sykdom/soknad-om-sykestipend/ . Fristen for å søke sykestipend er seks måneder fra kursets slutt.
Angående eventuell omgjøring av omgjøringslån til stipend må vi få dokumentasjon på at du har bestått DELE-eksamen. Du kan ta DELE-eksamen flere steder. Dokumentasjon på fullført DELE-eksamen må vi ha mottatt innen fire år fra språkkursets slutt.
«Mitt råd: Barcelona er en herlig by; men klar deg selv!»
Dette innlegget står for skribentens mening. Andre kan være uenige.
Les også: Lenger og mer fyldig versjon om språkstudier i utlandet og spansk i Barcelona – – tips og råd.
Hjem, kjære hjem: Da jeg endelig fløy hjem fra Gran Canaria til Oslo etter tre måneder på øya, hadde jeg et sug etter alt det norske jeg digger. Jeg hadde traumer etter spanske krav om koronapass og masker, og måtte klype meg i armen før jeg forsto at ingen ville plage meg med maskepåbud eller pass verken på Rema 1000 eller på toget. Jeg trengte ikke være redd for å gå ut uten leoparden på armen.
Her er det jeg bare MÅTTE ha etter lange måneder i utlandet.
1.Norske vafler med rømme og syltetøy. Jeg ba cafévertinnen på Kaffepikene, Vinterbro om en nystekt, varm, fersk vaffel. Den var god! Det ble aldri noen norsk vaffel på Gran Canaria, for ved Sjømannskirken i Arguineguin ble jeg møtt med krav om koronapass og munnbind. Da gikk jeg og caféfølget et annet sted. At kirken utestenger folk, er bare trist. Jeg skrev blogg om kovidvaflene som ble mye lest.
2.Norsk torsk. Det ble lite fisk i Spania, mest hvitløks-reker og spicy scampi, noe som er supergodt. Da jeg sto på Rema 1000, fikk jeg lyst på fiskeboller og Fjordland torsk med gulrøtter, noe jeg aldri kjøper. Jeg lager maten min sjøl. Jeg fikk også lyst på norske poteter og potetmos. Å, det var godt. Jeg venter litt med laks, for det har jeg spist så mye av før.
3.Dansk rugbrød. I Spania er det ikke lett å få tak i grovbrød: Jeg fant halvgrovt brød og rundstykker på Lidl, men det var ikke som det danske rugbrødet jeg digger – med jarlsberg og paprika. Fiberrikt og sunt er det også. Nam. Neste ut blir knekkebrød med brunost og magerost med kylling og jalapeño.
«Jeg synes du er tøff, jeg,» sa den blide mannen i bakgrunnen. En annen utfordret meg til å kaste meg med på isbad denne lørdagen. Noen mennesker beriker dagen.
4.Isbad. Jeg isbadet meg gjennom pandemien i Norge, ble tøff, sterk og frisk og fikk nye isbad-venner. Og jeg tok utfordringen om å være med å bade igjen med Lørdagsbaderne etter varmere farvann på Gran Canaria. Alle sakene mine var låst inne på et rom og jeg slet med å finne vinterbadutstyret; men klarte det. Fra 20 grader i sjøen på Amadores til 4 var tøft, men forfriskende. Mange synes jeg er gal som isbader. Selv syntes jeg det var deilig å være tilbake. Jeg merket at munnen formet seg til et smil. Jeg var glad.
5. Nespresso kaffe i kunstglass. Jeg savnet både ekte norsk kaffe og å lage min morgen-kaffe fra Nespresso-maskinen. Det ble detektivjakt i mitt eget hus for å finne igjen kaffetrakteren. Tidligere leieboere hadde demontert maskinen og satt den i en pappkasse. Etter litt prøving og feiling var kaffemaskinen intakt og montert igjen og jeg var tilbake i min norske kaffe-rutine.
6.Musikk foran PCen. Jeg elsker å starte og avslutte dagen foran MACen med å spille yndlingsmusikken min på Spotify, latino, Jerusalema radio og mye annet, mens jeg skriver, drikker kaffe og searcher på google og Fb. Jeg jubler og er superglad – det gjør nok ikke naboene. Tror neppe at vi har samme musikksmak og at de har savnet musikken. Men hvem vet, kanskje de våkner fra vinterdvalen?
7.Hestehov og Hvervenbukta. Jeg er glad det ikke er snø nå som jeg endelig er hjemme og at det begynner å bli grønt. En venninne utfordret meg til å finne vårblomster og jeg fant ingen på min tur rundt Hvervenbukta. Så her får jeg søke videre. Men jeg fant svanene jeg liker så godt å ta bilder av og studere. Ingenting har noen hast og jeg tar livet med ro. Hvervenbukta er en perle!
8. Ikea-sengen min. Jeg har ikke tall på hvor mange hotell-rom jeg har sovet på i Spania. Jeg har bodd på hostel, små og store hoteller, sovet i bra og dårlige senger, og leid leilighet i Barcelona og opptil flere på Gran Canaria. Jeg har et godt sovehjerte og sover overalt uten piller, men ingenting er som å våkne i sin egen seng. Faktisk er jeg ikke så glad i å overnatte hos venner. Jeg liker space og mine egne morgenrutiner. Men da jeg landet på Gardermoen var jeg glad for å få sove hos bil-venninnen; og det var bra, for hjemme ventet en kald leilighet: Leieboer hadde gjemt ovnene mine , men når jeg først fant dem, fikk jeg varme i huset raskt. Snilt også av leieboer å sette ved til meg i garasjen. Her er det bare å fyre løs . Nå skal jeg sove ut og pleie meg selv både lenge og vel, helt fortjent.
9. Bilen min – Toyotaen. Det har vært rart, men også helt greit å klare seg uten bil i Spania. Å leie bil i Spania er dyrt og jeg ville heller bruke bena for å få trim, nå som jeg ikke gikk på helsestudio lenger. En venninne har leid bilen og tatt godt vare på den. Hun ble veldig glad i Toyotaen. Så mens hun nå savner bilen, er eieren lettet og glad over å få bilen tilbake. Jeg suser avgårde.
10. Plantene mine. Jeg har mye rare, grønne planter som vokser i hundre i vinduskarmene. De som leide hos meg var superflinke til å holde liv i vekstene. Mens jeg selv drepte en palme i fjor vinter, lever den nye i sitt beste velgående – ikke takket være meg men leieboer.
Det er også vemodig og rart å komme hjem og det er selvsagt mye fra Spania jeg savner og opplevelser jeg fortsetter trenger tid til å bearbeide.
Men mest av alt er det godt å være hjemme. Heia Norge.
ps; Jeg savner zumba-jentene også, men de har pause til etter påske, derfor blir det litt tid før jeg får testet danseføttene igjen. Men det kommer. Greit å ha noe å glede seg til også. Vi ses snart.
Mildt klima, perfekt for deg som vil bli frisk av alt fra fibryomalgi til Me og astma. Selv har jeg sjelden vært sykere. Jeg har nå mistet over to uker av ferien, hvor ventoline-masker og en cocktail av intravenøs penicillin og medisiner, er kveldens eneste shot. Coctail-kjolen er lagt på hylla.
For å si det med med en gang. Dette er ikke Kanariøyenes skyld. Øya er bra. Da jeg kom til øya 10. desember, var det for å oppleve øya , blogge om opplevelsene og bli så lenge jeg trivdes.
Jeg trives fortsatt, over 90 dager etterpå, men ferien tok en brå slutt for lenge siden.
Ble syk av calima
Det startet med sand fra Sahara: Vi hadde kraftig calima her to ganger i januar, og jeg hostet og ble sår i halsen. Typiske symptomer under calima, sa apoteket og ga meg nesespray, hodepinetabletter, digitalt termometer og blå Strepsils med smertestillende midler, lidokain. En kelner anbefalte en spray med aloe vera for å lette trykket ned i halsen , som jeg aldri kjøpte. Også han slet med calimaen. Sterke ibux hadde jeg fra før, fra et sykehusbesøk i Barcelona i november, der jeg ble diagnostisert med cystitis/stressutløst blærekatarr. Penicillin-tablettene ga meg kraftig diaré den gangen , men infeksjonen forsvant.
Den ubrukte pakken med Ibuprofen 600 milligram lindret forkjølelsesplagene jeg hadde nå.
Jeg utsatte en legekontroll/hudkontroll jeg hadde i Maspalomas i januar, og legen der sa det også – calimaen nå er fryktelig, folk tror de har influensa, og så er det bare calima – sandstøvet fra Sahara – som Kanariøyene plages med 20 ganger årlig og som gjør folk luftveissyke.
På Gran Canaria var en ny tur startet: Et eventyr blant palmer og landsmenn som elsker øya etter mange år her. Selv var jeg mer som førstereis. Mine reiser til Gran Canaria har vært kortvarige og med andre hensikter enn å bli kjent på øya. Det har vært treningstur, kjærestetur, jobb og jul med sønnen på hotell.
Aner ikke når jeg fikk kovid
Nå som jeg ser tilbake, vet jeg ikke om alle symptomene jeg hadde på nyåret, kun skyldtes calima. For da jeg endelig kom meg til lege – ja – jeg har legeskrekk og er ukuelig sta og vil ordne det meste selv – så det tok tid før jeg entret døren hos lege der. Vel, da jeg omsider kom dit og hun insisterte på å ta alle testene, også kovid, så viste det seg at jeg var negativ, men jeg hadde hadde hatt det. Delta! gjettet hun, for resultatet fremsto så krystallklart. Jeg kunne ikke vært mer overrasket. Mine selvtester hadde vært negative, og jeg aner fortsatt ikke hvordan eller når jeg fikk det.
Bakteriell infeksjon
Det var ikke korona jeg hadde nå: Det var slimhoste, bakteriell bronkitt, høy CRP , trolig også bihulebetennelse. Jeg forbannet min far, han var genial på sistnevnte.
Ville bli frisk for egen hjelp
Men det tok tid før jeg fikk denne diagnosen. Hver dag gikk jeg forbi legen på vei til en matbutikk der jeg måtte få meg litt overlevelses-føde, og for hver dag ble dørstokkmila og vegringen større. Kanskje i morgen, men ikke i dag. Jeg visste ikke noe om legen der inne. Kanskje han eller hun ville tvangssende meg til sykehus eller binde meg til en benk og tvinge i meg vaksiner jeg ikke ville ha. Uvaksinerte blir utsatt for press og hoderysting og jeg orket ikke å utsette meg for det. Dessuten måtte jeg klare å bli frisk for egen hjelp. Det lå en slags stolthet i det.
Min mor var lege og psykiater, og jeg husket noe hun pleide å si på egne vegne, som unnskyldning for at hun selv sjelden gikk til doktor: «Det er ingen vits, det er allikevel ingenting de kan gjøre.»
Jeg – en historieforteller
Litt av en fallit-erklæring på egen og kollegers vegne. Hun skulle vært mer stolt av meg, som journalist, noe hun aldri fant at var et ordentlig yrke, men det var det, for jeg var oppvakt, jeg så dimensjoner, jeg var gløgg, folk stolte på meg og fortalte, og jeg kunne som ingen andre i familien fortelle og formidle de viktige historiene, jeg hadde en gave, jeg var ekte, jeg kunne noe annet enn å gi folk udugelige sprøyter og Paracet og late som jeg hjalp dem, mens de i realiteten ble sykere. . Spiseforstyrrede for eksempel – som bare ble dyttet i medisiner og holdt liv i uten at noen snakket ordentlig med dem, som mennesker, hva slags behandling er det? Å nå frem til pasientene, de du snakker med, er alfa og omega, enten du kaller deg lege eller reporter. Jeg så folk til jeg ble sliten av å løfte dem og være limet alene og forsvant.
Sorgen
Hvorfor sa du aldri at jeg var pen og flott, mor, og at håret mitt var bølgende blondt, tykt og fabelaktig pent? Var det misforstått psykologi, slik som Bjørg og Dora Th også har fortalt på podcast at de har opplevd. Å få så lite, stikket etter å trenge og ønske mer man aldri fikk, både grunnet flere søsken som trengte oppmerksomhet og en slags misforstått, kald psykologisk Spock-tro på virkeligheten; slik og slik er barnet på det og det alderstrinn og kun det indre teller. Ikke si at hun er pen. Gud, jeg følte meg stygg og hjertet mitt blør når jeg ser bilder av jenta og hvor vakker og forsvarsløs hun var. En flink storesøster som sto over grytene og som tok seg av småsøsken blant umodne hushjelper, uten en takk. Den aupairen fra Danmark, hun som hadde et godt øye til meg og var bekymret for meg, hvorfor kom hun ikke tilbake, mor, hvor ble hun av? Gudene vet at jeg hadde trengt mer ros hjemme og mer selvtillit blant de tøffe jentene på skolen. Høre hvor bra jeg var. Sa en gutt en sjelden gang at jeg var fin i tenårene e, hylte de andre jentene : ikke hun. Jeg. Misunnelse. Lenge etter, da jeg forsto at det var sant og hadde draget, nøt jeg det i fulle monn. Og nå som jenta var ute av koma, raste far: Det va jo noe galt med meg; jeg kom aldri over russetiden.
Flyktig og ustabil
Og far; hvorfor var hans kjærlighet så flyktig, så uforutsigbar, ustabil og noe du ikke kunne stole på, for han kunne straffe deg ved å stenge deg ute, og gi for mye når du ikke ville ha det. Gjorde du feil, var det var du fordi du ville det selv, det var nådeløst. Men jeg likte musikken hans, de romantiske gamle platene, nysgjerrigheten på livet, sultenheten, drømmene, trangen etter å svømme over bukten og varme seg på svaberg for å føle seg i live. Han leste diktene mine høyt, og det var teatralsk, stalkete og enda dummere enn da han leste høyt fra dagboken sin fra New York; hvor ettertraktet han hadde vært blant alle jentene der. Min mor lot som hun ikke hørte, det gjorde hun lurt i. Det var nok noen historier, men ingen av dem snakket om dem. Bortsett fra en gang. Far var borte og jeg ville ha svar. Da snerret hun at han var vel hos en av de andre venninnene sine. Og jeg så henne krølle sammen en lapp fra ham ved frokostbordet. Hun sa ikke noe, men det gjorde inntrykk på en følsom sjel som jeg var. Kanskje hadde hun sine historier selv også. Det var en familievenn jeg aldri ble klok på og det var mye jeg lurte på rundt barndom jeg aldri fikk svar på. Familiens munn forble lukket med syv segl. Bortsett fra mormor, ordene hennes hoppet og spratt på papiret, i brevene, akkurat som mine egne.
Far ja. Beundret han meg i smug, trass i sitt plagede sinn? Den eneste gangen jeg kan huske far sa jeg var pen, lå jeg neddopet på et sykehus og følte meg stygg, usminket, omtrent som nå. Jeg hadde eggstokkbetennelse og den samme penicillinen i armen. En venninne sa talen han holdt til meg i bryllupet var bedre enn til min søster. Det var jo noe. Det var kanskje mer å si. Jeg bød mer på meg selv.
Familiens uutholdelige nøkternhet
Ikke be å om hjelp. Kanskje var det noe av min mors vegring mot å be om hjelp, familiens uutholdelige nedarvede nøkternhet og hennes skepsis mot at noe kunne hjelpe eller at det var noe å gjøre, jeg bar i meg. Dessuten blir jeg sliten av overbekymrede mennesker rundt meg. Vil ikke ha hjelpen din, orker ikke maset ditt, kan ikke ta meg av din bekymring akkurat nå, i tillegg til min egen, vil klare meg selv! Selvstendig dame. Herregud, hvor farlig kunne det være, feberen ville snart gå ned, hosten forsvinne, den lammende enfergiløsheten ville forsvinne og jeg kunne igjen nyte lange, late dager på stranden, svømme de lange turene i havet som jeg elsker, løpe hjem opp alle åser og trapper, ta en dusj, spise litt, skifte og møte kjente på byen til dans, drinker, konserter, mer mat og gode samtaler til langt på natt.
Halsbetennelse med feber
Det kunne jo jeg jo bare drømme om. Det ble aldri noe av. Jeg hostet 24/7 og måtte tilslutt sitte oppreist i en stol for å prøve å få litt søvn. Med det samme jeg la meg ned, økte kriblingen i halsen og hosten. Jeg hostet ikke blod, slik noen av mine bekjente dramatisk har fortalt på sosiale medier, og jeg var ikke redd for kovid. Jeg tenkte mer på halsbetennelse med feber som følge av utagerende bading med sensitiv hals og ører. Jeg kommer fra en allergi-familie, iallfall har jeg bidratt sterkt til den, som ørebarn med gjentakende infeksjoner og atopisk eksem og innimellom allergi mot pollen, støv og burot. Den siste forsvant i senere år, men all allergi kan vende tilbake.
Lykkelig uvaksinert
Men herregud, under pandemien, i Norge, hadde jeg vært friskere enn noen gang. Jeg var aldri forkjølet. Jeg var lykkelig uvaksinert, tok vitaminer, oppsøkte folk og fe og var sunn og frisk i massevis. Etter 6 uker i Tyrkia høsten 2020, ble jeg syk og sliten på slutten av oppholdet og hostet da jeg kom hjem, men antitesten viste ingen tegn på kovid, det var klima. Jeg er altså sensitiv mot fuktig klima, mulig astmatisk og all badingen kan mulig ha gjort det verre. Jeg nøs og merket kribling og tetthet i ørene etter bading, men jeg ville ikke slutte med det, jeg elsker hav og sjø og føler meg fri der. Det er selve livet. Vinterbading i Norge hadde heller ikke gjort meg syk, men det var korte bad med rask påkledning og oppvarming i et klima jeg kjenner bedre.
Hvorfor kom du ikke før, spurte legen meg. Hun var indisk, med lange, fargerike kjortler og ristet på hodet. 9 av 10 leger ville sendt deg til sykehuset med den tøffe slimhosten, sa hun; så du kan være glad du traff meg.
«Vil du til sykehuset? Du får kovid der, garantert. Og de slipper deg ikke ut. På lenge.»
Jeg ristet på hodet. Nei, nei, nei. Nå hadde jeg jo uvitende hatt korona også, og det holdt med en gang for meg. Jeg ville ikke til et kaldt og goldt sykehus nord for Las Palmas. Hadde jeg pumpet i meg alle vaksinene, hadde jeg garantert fått det mye før. Jeg snakker av erfaring, etter alle de utallige kjente og ukjente mennesker som har stått frem og jamret seg over å bli syke av korona igjen og igjen etter boosterdose, 1, 2 og 3 og 4.
Det er absolutt ingen holdepunkter for at jeg ville blitt mindre syk med vaksiner som så mange har følt bivirkninger av. Unge folk jeg kjenner som sjelden er forkjølet og syke, ble det etter vaksinen. Det har gjort meg forbanna.
CRPen var høy, rett før lungebetennelse-stadiet.
Høy CRP gjorde meg redd
Med så mye skrekkhistorier om korona og hvor farlig alt er, ble jeg selvsagt også litt redd nå. Jeg er ikke vant til å ligge syk i fremmed land. Om kvelden lå jeg med intravenøs penicillin i armen sammen med en cocktail av smertestillende, antihistaminer, valium, vitaminer etc…. Det var helt ufattelig hvor mye hun kunne koke sammen i coctailen sin for å få meg frisk. Før den intravenøse penicillinen måtte jeg sitte i 40 minutter med en maske og puste inn ventolin og andre medisiner. Det var slitsomt. Jeg hater masker og har gjort alt for å unngå dem under hele pandemien. Men jeg måtte stole på legen og at hun ville gjøre meg frisk fortest mulig. Vi måtte få CRP en ned.
Ga faen i alt
Etter behandlingen lurte de få vennene jeg hadde igjen her på om jeg kom til byen, på konsert, for å ta en drink og en øl, og jeg måtte kaste inn håndkleet fullstendig. Jeg sa nei. Til alt. En venn kom på besøk men måtte dra igjen; jeg slet han ut med hosten og han var redd for å få den. Jeg var glad til. Jeg trengte fred. Jeg ga faen i at han forsvant.
Du må spise
Den snille legen hentet meg og kjørte meg hjem som en sann venn så jeg slapp å gå opp alle trappene i åndenød, og jeg var så utmattet at alt jeg orket var å spise litt, høre en ny runde podcast og legge meg. Nå fikk jeg også sove uten å hoste noe særlig, takket være legens kreative cocktail. «Du må spise mer, hvorfor spiser du ikke,» bekymret hun seg, som en mamma mer enn en lege. «Jeg må gi deg sukker.» Så hentet hun sin mirakeljuice fra bakrommet levert av Gud, og jeg drakk, hun sendte meg på do og så var det tid for ett nytt stikk i armen.
Datatrøbbel og refs
Oppe i alt dette kommuniserte jeg med NJ, med Tryg og også med alarmsentral – som ville ha alle opplysninger om min helsetilstand og hvorfor jeg måtte bli lenger på reisemålet. De ba meg om å sende navnet på legesenteret jeg gikk til her nede. Det gjorde jeg, men MMSene nådde ikke frem grunnet datatrøbbel hos alarmsentralen. De ba meg laste opp bildene og jeg gjorde som de sa, sendte bilde av legen og legesenteret, lastet de opp hele 3 ganger uten noen respons. Da de endelig svarte var det for å refse meg – jeg hadde brukt feil lege.
Hørte podcast i leiligheten
Selv om de siste ukene har vært strevsomme og langt unna feriefølelse, har jeg vært takknemlig for at jeg klarte å booke meg inn i en koselig leilighet før dette skjedde. Her har jeg kunnet slappe av mellom legebesøkene og hatt det godt Jeg har stor solfylt terrasse med utsikt ned til havnen, og bare det å kunne åpne døren, få solen inn i rommet, og sitte litt ute innimellom, har vært skjønt. Egen kaffetrakter lager god kaffe hver morgen, og det er det første stedet jeg har bodd hvor jeg har vaskemaskin og kan få klærne rene. Jeg er også takknemlig over at jeg har hatt internett koblet fra mobilen til macen og sett så mange gode filmer og hørt så mange spennende podcasts. Jeg er helt oppdatert på VGs krimpodd og Relasjonspodden og har lært mer spansk ved å se Netflix-serien Sentralbordjentene. Jeg har også sett gåten Agnes laget av Tore Strømøy, en trist men lærerik serie om bygdedyret og historier som ikke tåler dagens lys.
Måtte slappe av mot min vilje
Så jeg har lært mye. Og jeg har fått slappet av. Min eks sa en gang at sekundet etter du føler deg frisk, er du over alle hauger. Det stemmer nok. Jeg venter ikke, tar det ikke med ro. Når jeg er frisk, blir jeg euforisk, brenner lyset i begge ender, jeg er tidlig oppe og sent i seng, løper rundt, trener, skriver, går ut, danser, snakker og vil helst få med meg alt, hele tiden. Det kunne jeg ikke nå.
Detektivjakten: Hvem smittet meg med kovid?
Jeg har prøvd å nøste i hvem som smittet meg med kovid, nå som jeg endelig fikk det. Var det den overvaksinerte og fullboostede gjengen fra Arendal som ba meg til bordet på Pio Pio? Fullvaksinerte, eldre herrer kan være smittsomme og jeg stoler ikke på dem. Var det en jeg danset med på et utested, som holdt meg litt for tett i armkroken? Var det innehaveren på en karaokebar som unnskyldte sin brå oppførsel kvelden før; han hadde vært så sliten på jobb at han måtte ty til kokain.
En annen spurte om jeg ville ha det: Aldri? Å, du er helsejournalist. Hun kommer aldri til å si ja, så kjedelig da.
Kan ha vært hvem som helst
Var det en venn som sier han hadde kovid i februar etter sin siste reise til Tenerife, en marokkaner, men mener det var etter at vi møttes? Han kunne ikke utelukke noe. Var det den norske gjengen som sa de hadde hatt det og smittet familien, men altså for en god stund siden? Var det det den norske læreren som jobber her nede og som satt og holdt kjæresten sin i hånden og sa han likte glittertoppen min og skinn-jeansene og at når karakterkortet skulle deles ut ville han gi meg 10 av 10 poeng? Så de ikke litt bleke ut? Jeg ble flau, og unnskyldte meg foran kjæresten hans; jeg følte meg for pyntet for Valhall; skal ut å danse vet du, På Black & White, må glitre litt. Hun nikket. Hun kjøpte den.
En annen i følget pekte på meg, sa at søsteren hans jobbet i klesbutikk og at jeg var den finest kledde på baren. Da følte jeg det var på tide å gå. Det var koselig, men sjalu damer er skumle. For siste gang danset jeg i glittertoppen på barene i Puerto Rico. Etter en liten tur ut i den røde kjolen som jeg også alltid får komplimenter for neste dag ble jeg som kjent akutt syk.
Mange muligheter
Det var nok ikke disse, det var kanskje heller en venninne som ga meg en velment klem eller to på byen? Eller var det det inderen som kjørte meg til legebesøket i Maspalomas og som jeg danset med på utestedet der fordi jeg var sur på en annen jeg hadde datet men som var litt for glad i pengene mine? Han elsket å nyte mine dyre gin tonic med bær samtidig som han lot som vi spleiset på dem. Sneaky. Haha. Inderen blånektet, han var frisk og hadde aldri hatt kovid.
Svimmel, ikke syk
Var det på bussen opp til Rock the Mountains? Reisefølget, en norsk mann med leilighet her nede, sa han hostet hele tiden her; så rart tenkte jeg da, i verdens beste klima! Men han var ikke syk. Selv var jeg svimmel og uvel da jeg ventet på bussen på det buss-stoppet, for jeg blir sliten og nervøs av felles bussturer i følge og flokk, det er ikke meg og jeg funker ikke på dagtid med så mye stress, men jeg var ikke syk. Trolig ikke.
Herregjeng ble akutt syke
Så fort smitter ikke omikron, selv om en høy herre og ny hyggelig, eldre venn fra Norge mener at det gjør det, og at det var dette som gjorde herregjengen brått syke så de måtte snu fra fjellturen med den norske klubben de skulle på. Snu på bussen faktisk – de ble smittet der. Wissssh. Selv ble han sengeliggende med feber og en annen i følget måtte få pustehjelp. Så ringte HelseNorge ham og sa han måtte ta det med ro, da flere i følget var smittet. Gud, som de følger med, selv her nede på Gran Canaria. Meg har ingen ringt og jeg har kun naturlig boost fra en korona jeg ikke aner hvor kom fra..
Selv tror jeg ikke man smittes så fort og at inkubasjonstiden er lenger enn et myggestikk. Men folk elsker å teste seg 24-7 her nede.
Ta en test – ikke bolle
«Ta en test, jeg føler meg litt uggen etter igår,» tekstet den eldre, norske karen meg en kveld. Jeg svarte ikke og dagen etter svarte han at jeg ikke trengte å foreta meg noe, for hans egen test var negativ. Fullvaksinert og negativ, det var jo noe. Vi dro på restaurant og nøt kvelden med dans og god mat uten å tenke noe mer på det. Han likte meg og jeg trengte selskap.
Var det den eller den?
Var det noen jeg prøvde å riste av meg på Valhall, på Heia Norge, var det noen jeg lo med i fortrolighet på Kellys bar Shamrock eller på dansebaren Black & White? Var det under en date med en lærer som var for sky til å snakke? Trolig ikke, for han satt langt unna meg og lo da jeg danset. Var det den kristne svensken som møtte meg på en kort Tinder-date, bare for å forsvinne ut til sin feilparkerte bil og tekste meg neste dag at han fikk så lyst til å være intim med meg at det var best han gikk for han kunne være ganske gal og likte ikke den siden ved seg selv? Too much kjip infoormaton. Æsj. Neppe. Var det italieneren som snek seg til et kyss under en tett dans? I motsetning til inderen kunne han kysse lidenskapelig og intenst. Men han var frisk da, har han sagt. Fikk jeg kovid samtidig som jeg ramlet ned av en barkrakk på discopuben Donalds discobar, fordi jeg var så sliten at jeg sovnet/besvimte etter etbryllup på stranden der ingen ble gift og jeg ble skjenket? Akkurat som da jeg fikk kusma etter å ramlet på isen under besøk hos mormor i tenårene? En skjebnens ironi? Det var da min mor skulle ha jenteklubb og sa jeg skulle få slippe å vise meg. Slippe å vise meg?!
Hvil deg, min elskede, vakre datter. Med det oppbulede kinnet er du enda penere og alle burde få se deg, skulle hun sagt. De ordene kom aldri. Hun så ikke hva jeg trengte å høre.
Trodde ikke jeg skulle komme meg hjem
Men tilbake til fadesen i Puerto Rico. Det var pinlig å ramle i gulvet fra en høy barkrakk, , noe sånt hadde aldri hendt meg før, selv ikke i ungdommen, og jeg forsto at Gran Canarias uteliv ikke er for pingler. Det verket i halebeinet og jeg var svimmel da to kvinnelige bargjester jeg hadde danset med, dro meg opp på bena. «Jeg kan ikke røre bena, jeg kommer meg ikke hjem,» tenkte jeg desperat. 5 minutter etterpå, kom jeg meg til meg selv og fikk vaklet meg ut og funnet en taxi hjem. (Siden, når jeg gikk forbi discobaren, var jeg flau, men eierne stoppet meg og sa «var det deg i den røde kjolen, du er alltid velkommen hit.» De hadde nok sett yngre damer ramle av barkrakker før. »
«Just another drunk person, they will think,» sa min italienske venn og lo da jeg klaget over at innehaverne på stedet ikke hjalp meg da jeg falt. Han kjenner regimet her.»
Min polske redningsmann
Da jeg kom hjem fra mitt fatale fall: I naboleiligheten sto en polsk mann og stirret på meg. Han spurte om det gikk bra med meg. Jeg ristet på hodet. «Jeg vet ikke hva som skjedde meg meg: Jeg falt og det gjør vondt.» Babe – sa han og så varmt på meg – kom inn på et glass vin. Jeg var fortumlet og jeg takket ja, ikke til vin, til vann. Jeg var ikke i stand til å ønske å bli forført på dette tidspunktet, selv om det kanskje var dette han innerst inne håpet på. Inne i leiligheten fortalte han at hans kone hadde dratt hjem. Hans kone? Jeg trodde ikke hva jeg hørte. Denne høye senete, pene mannen som jeg hadde truffet så mange ganger på min vei opp og ned endeløse trapper i Puerto Rico ned mot stranden; hadde han en kone? Jeg hadde aldri sett henne. Jo, hun var her , blond, 10 år yngre, hun brukte bassenget noen ganger også. Virkelig? Og jeg hadde kun sett ham. «Jeg trodde du var singel,» sa jeg en smule indignert. Han så på meg, lakonisk.. Nesten. De gikk ikke så bra overens. De var nesten separert. Hun drakk og hun begynte å feste her nede, så måtte hun bli en uke lenger, hun rakk ikke flyet og kom seg ikke hjem.
A proposition
Hvor mange menn har ikke prøvd å si at ekteskapet er over uten at det er det? Jeg takket ham for vannet og en hyggelig prat og kom meg hjem. Neste dag, fortsatt uten kovid, men forslått, traff jeg ham ved bassenget. Jeg ble som en jentunge og snudde ryggen til og ba ham sjekke om jeg hadde blåmerker på rompa etter fallet fra barkrakken. Han ristet på hodet. Smilet han sendte meg var uimotståelig. Han ventet på sin datter som jobber på bar her nede.fortalte han, en arv tvillingene, de så helt like ut, jentene, men bare en av de jobbet her nede og det var derfor de hadde kommet hit, for å besøke henne, nå skulle han de tilbringe noen timer sammen med datteren før han reiste videre, han var galant og inviterte meg til å reise med ham til Malaga. Et forslag. A proposition. Jeg trengte omsorg og trøst og det var fristende, å ta inn denne varmen og tilbudet fra en fremmed, som så meg og var varm og nok mann til at jeg kunne lene meg til ham, men jeg kunne ikke. Jeg hadde betalt hotellet ut måneden, og hva skulle jeg i Malaga å gjøre med en fremmed mann? Datteren kom, hun var sympatisk og full av smil og syntes det var morsomt at faren ikke hadde hatt tid til å svare henne på mobilen: Det var en kvinne ja, det hadde hun tenkt. Begge var to jeg kunne likt, og faren oppfordret meg til å besøke hennes bar en kveld, men jeg gjorde det ikke. Jeg hadde egne venner andre steder. Og det kunne jo ikke bli noe. En polsk tennistrener som reiser verden rundt uten sin fordrukne kone. Hva kunne det ende i, annet enn hjertesorg for min del – eller mye ståhei for å komme meg tilbake til livet på Kanariøyene. En dag kom også beskjed fra mannen på WhatsApp, at jeg ikke kunne komme til Malaga likevel, denne gangen. Han var veldig lei seg. Hans bror skulle komme. Dette var jo allikevel til det beste, og jeg takket ham for praten, at jeg hadde trengt den så sårt.
En verdi å ta med seg
Ikke alle mennesker ser deg som du er, mange snakker over hodet på deg, sier du må være flink pike eller at du er flink pike, så flink, så fin, selv om de ikke aner hvem du er eller har en genuin respekt for deg, og du bare vil skrike, forlate stedet og komme deg vekk , men den mannen så meg uten forbehold eller spørsmål og ville reise med meg og det var en verdi å ta med seg.
Levde det normale livet
Men tilbake til sykdommen. Hva kom først, kovid, delta, dulta eller den mer alvorlige bakterielle infeksjonen? Jeg orker ikke å spekulere i det. De som har vært fiendtlige mot meg fordi jeg ikke ville ta vaksinene, kan selvfølgelig godte seg og si – ser der – hun ble syk og fikk smake sin egen medisin. Men vi har aldri noen garantier for ikke å bli syk på ferie. Det kan skje hvor som helst. Jeg kjenner maskerte redde kovidfolk som har unngått uvaksinerte slektninger i ren redsel, og kun har vært en gang i butikken, og der fikk de kovid. Selv har jeg ikke bruke maske eller vært redd, jeg har levd normalt og det kan være en grunn til at jeg ikke fikk det før, og ikke flere ganger.
Det er irriterende å ikke vite, for planen var, om jeg nå endelig fikk kovid, skulle jeg skrive ned alle detaljer og rapportere om hvor farlig eller ufarlig det faktisk var.
Nå er jeg fanget i et langt sammensurium av historier, tråder, mennesker og opplevelser i løpet av over 90 dager på øya, og jeg aner ikke og kommer trolig heller aldri til å få vite hva som skjedde.
Til tross for legens forsikringer, får jeg ikke stempelet på HelseNorge om at jeg har hatt kovid. Vi kan ikke bevise når jeg hadde sykdommen. Det er urettferdig. Jeg kan dermed ikke reise fritt uten de forhatte pcr-testene på alle flighter i veden i et halvt år fremover. Kanskje lenger. Til verden finner på noe nytt å skremme oss med. Slik er det bare.
Bakteriell bronkitt/betente bihuler og høy CRP er langt mer å frykte, spør du meg.
Snart dags for neste shot – jeg mener cocktail. Gleder meg til en ekte tequila-shot, den smaker bedre og gir langt mer energi og mer livsglede.
Hardcore – og ingen pingle – Helsetine, Gran Canaria lørdag 17. mars, 2022.
Alive and kicking
Pga sykdom mistet jeg de siste konsertene i Puerto Rico med dyktige Marte fra Trondheim. Her er sangen hun sang som jeg ble mest glad i. Det er John Mayer, New Light.
SLUTT PÅ MASKEPÅBUD: Jeg har aldri brukt munnbind i Spania utendørs, men måtte gi tapt i matbutikken: Leopardmasken blir kun brukt på Spar: Følg meg på Facebook for video-oppdateringer. 🙂
Nå er det lettere å være turist på Gran Canaria. Maskepåbudet utendørs er skrotet – dette selv om du ikke kan holde 1,5 meter avstand. Samtidig trenger ikke restaurantene lenger å kreve kovidpass – merk at mange hele tiden har valgt å servere alle. Flere mennesker kan samles og barer og restauranter får holde oppe til klokken 04.00. Gran Canaria er nå på farenivå 3.
De fleste lettelsene trådte i kraft 11. februar 2020 – og senere har barer fått holde oppe til 0300 istedenfor 0100. Fra 7. mars kan restaurantene holde oppe til 04.00. Farenivået senkes fra 4 til 3. Offisielt kan man fortsatt ikke danse og arrangere fester, men det gjøres unntak i mange av utestedene og utendørs, på Pio Pio, kan du delta på strandfest med utendørs dans søndager.
Kanariøyene har et system med fire risikonivåer for covid på de ulike øyene. Restriksjonene er strengere på høyere nivåer.Evalueringen av nivåene skjer én gang i uken.
De vesentligste endringene
Opptil 12 personer kan samles på risikonivå 1 og 2, 8 på nivå 3, og 6 på nivå 4.
Stengetidene for etablissementer og aktiviteter er 04.00 på nivå 1 og 2, 03.00 på nivå 3, og 02.00 på nivå 4.
Restauranter kan ta imot 100 prosent av gjestekapasiteten utendørs og 75 prosent innendørs på nivå 1 og 2. På nivå 3 er det henholdsvis 75 og 50 prosent. På nivå 4 er det 75 og 40 prosent.
For massearrangementer innen kultur og sport, blir det tillatt å ta imot 75 prosent av publikumskapasiteten innendørs, og 85 prosent utendørs på alle risikonivåer.
For mindre, lukkede kulturarrangementer på steder som har dette som sin normale aktivitet, tillattes full gjestekapasitet på alle risikonivåer.
Bakgrunnen for lettelsene
Kanariøyenes høyeste domstol avslo Kanariøyenes ønske om å fortsette med særskilte covid-restriksjoner som ble innført før jul. Dermed er det nødvendig med noen justeringer i restriksjonene. En annen årsak til lettelsene er at smittetrykket har vært på vei ned siden midten av januar, og 82 prosent av befolkningen over fem år er fullvaksinert, kom det frem på pressekonferansen. Det ble også vist til internasjonale forbedringer i pandemisituasjonen.
Andre lettelser
1.Den spanske regjeringen fjernet nasjonale krav om å bære munnbind utendørs fra 10. februar. Dette gjelder over alt i Spania.
2. Kanariøyene har fjernet et krav om at covid-sertifikat måtte vises på serveringssteder, treningssentre, teatre, kinoer osv. Ordningen er nå frivillig, og de som velger å kreve sertifikat, kan slippe inn flere gjester.
Følg meg på Facebook for videooppdateringer.
Klem og god helg. 🙂
Reiseregler til Gran
Mange spør meg om kovidregler og ståa på Gran Canaria. For å reise må du vise en negativ pcr eller antigen hurtigtest i innsjekkingsskranken på flyplassen . Fortsatt gjelder kravet om gyldig pcr tatt minst 72 timer før ankomst i Spania, eller antigen hurtigtestt tatt under 24 timer før ankomst reisested. Har du hatt kovid, gjelder dette som bevis også. Det må ha gått 11 dager fra du testet positivt til du får det dokumentert fra HelseNorge. Sørg for å få dokumentert at du har hatt kovid før du reiser.
Reiseskjema for Spania skal fylles ut før du ankommer reisemålet. Link i denne bloggen.
I følge den eneste avisen på Gran Canaria for skandinaver, avisen Dag og Natt, er det for tiden mye smitte på øya, men svært få er innlagte og syke av viruset. Avisens redaktør minner om at du aldri har noen garanti for ikke å bli syk på reise, kovid eller ikke. «Kast maska, det er vår!» Oppfordrer hun frimodig.
Slutt på obligatorisk testing ved hjemkomst
Redaktøren melder også at ingen kan tvinge deg til test på Gardermoen ved hjemkomst: Det er slutt på plikt-testingen. «Vi har fått tilbake en frihet vi ikke har blitt opplyst om, « skriver hun. Se det!
Mildt klima, perfekt for deg som vil bli frisk av alt fra fibryomalgi til Me og astma. Selv har jeg sjelden vært sykere. Jeg har nå mistet over to uker av ferien, hvor ventoline-masker og en cocktail av intravenøs penicillin og medisiner, er kveldens eneste shot. Coctail-kjolen er lagt på hylla.
Hvorfor kom du ikke før, spurte legen meg. Hun var indisk, med lange, fargerike kjortler og ristet på hodet. 9 av 10 leger ville sendt deg til sykehuset med den tøffe slimhosten, sa hun; så du kan være glad du traff meg.
