Helsetines lesere elsker Marianne Jemtegård. Den dyktige og alltid smilende God Morgen Norge-stylisten og mote-eksperten har flere ganger vært på topp 10-listen. Nå har hun og mannen Zino Alves gått hver til sitt: Det får folk til å søke enda mer informasjon om paret. Marianne er nå alenemor i Oslo. Livet er snudd på hodet – både på grunn av pandemien og at mannen, som er kjendistrener og designer, flyttet tilbake til Paris.
I følge Marianne pendlet mannen en stund frem og tilbake til Paris, og de prøvde lenge å få forholdet til å fungere. Tilslutt innså de at det var bedre å fortsette hver for seg. Marianne spøker nå med at hun kan arrangere singelmesse! Babymessen hun skulle arrangert, ble avlyst grunnet pandemien.
Ønsker Marianne og alle andre en håpefull vår – med nye muligheter i sikte. 🙂
Her er saken jeg laget om kjærlighetsgaven:
Herlige God morgen-Norge-stylist og moteekspert Marianne Jemtegård er ute med ny smykkekolleksjon sammen med ektemannen, den franske kjendistreneren og designeren Zinho Alves. Fredag fylte datteren Julia et halvt år, og paret valgte å feire dagen ved å invitere kontakter og venner til en eksklusiv smykkevisning på Hotel Christiania Teater i Oslo. «Det er et familieprosjekt, og hele familien er derfor med,» lo Marianne, med baby, hunden Luna og mann på slep.
Tøffe – som Marianne
Det er samboeren Zinho som har designet smykkene som en kjærlighetserklæring til sin vakre kjæreste. «De er tøffe i formen, som Marianne,» sier han med et smil.
Smykkene i gull og sølvfarge med emalje har selvfølgelig fått samme navn som hans blonde samboer. De heter Marianne J og er – androgyne – unisex. Det betyr at også menn kan bruke smykkene. På bildet viser Zinho frem sin egen favoritt.
Blyg kjendis-samboer
Zinho virket blyg og tilbaketrukken i forhold til sin sprudlende kjæreste. Han måtte likevel trekke på smilebåndet da datteren Julia begynte å leke med «juvelene.» Marianne strålte som en sol og så veldig lykkelig ut.
Det ble servert cava og pizza under den beskjedne smykkevisningen i teatret.
Paret har brukt smykkedesigneren Linn Sigrid Bratland (t.h. i bildet under) til å utforme smykkene. Hun holder til i Vinje og fikk besøk av de nybakte foreldrene i verkstedet bare noen uker etter fødselen. Sammen utformet de Marianne J-kolleksjonen.
Født med hofteleddsdysplasi
TV2-stylisten som nylig fylte 40, så strålende opplagt ut. Hun ser ut til å ha kommet seg godt etter et slitsomt svangerskap og en nervepirrende fødel: Marianne hadde som mange vet et tøft svangerskap. Hun er født med hofteleddsdysplasi, som i følge Norsk Helseinformatikk er en utviklingsfeil i hofteskålen. Da legene ikke ville love henne keisersnitt, trass i denne lidelsen, gikk hun åpent ut og skrev om angsten for fødselen.
Fikk kjeft for ikke å føde naturlig
”Fødepolitiet” angrep henne og anklaget henne for å ødelegge for barnet siden hun ikke ville føde naturlig. Men hun fikk også mange støtteerklæringer.
Like før fødselen ble Marianne likevel lovet keisersnitt og fødselen gikk veldig bra. Siden har det gått i ett med oppdrag og aktiviteter med babyen på armen og innlagte ammepauser!
Gleder meg til å høre mer fra denne flotte damen og hennes søte familie! Tøffe damer får til alt. 🙂
Takker for invitasjon fra magasinet Gull og Ur og redaktør Eva Alnes Holte.
Les mer om The Marianne J Collection på Mariannes hjemmeside her
«13 kjoler vi vil bruke når denne dritten er over. La det skje fort!» skrev Min Mote. Jeg ble utfordret til å gå på tur med kjole – i dag – ikke når dritten er over. Blir tur med party-antrekk, stylet hår og parfyme den nye trenden i 2021?
Ja! Dette delte jeg og bifalte på Facebook. En leser ilte til og sa at det var ingen grunn til å vente med å ta på seg finkjole. Vi trenger ikke vente til «dritten er over.» Det var fint vær og selv så hun festkledde folk langs Akerselva: De hadde rett og slett byttet ut joggebuksa med partyantrekk og det duftet parfyme langs turstier i Oslo, ivret hun.
Gikk tur med leopardkjole
«Joggere og maraton-løpere har forlengst innført «kjole-torsdag», der de løper mil etter mil i kjole og skjørt. Nå innfører jeg kjole-torsdag for turfolket.»
Jeg ble inspirert til å gå tur med leopardkjole før dagens isbad i 6 grader. Jeg kan ikke si jeg ble så party-stemt, men det var uansett et morsomt stunt! Kan vi be vennegjengen på pølsegrill og full partyfaktor utendørs i påsken? Det ville vært morsomt!
Savner du Spania?
Vil du gå på tur og ski i partykjolen?
Hvor mye savner du å mingle i baren, reise til Spania og gå på fest?
Påsken 2021 henger i en tynn tråd! Like etter at jeg var på Hafjell og Lillehammer på et lite prosjekt, ble det innført skjenkestopp i hele NORGE. Spa-opplevelsen jeg viser på bildet, må du derfor kanskje vente på. Men fortsatt lokker fjellet med hytter, badstuer og ski for den som kan og vil. Hva er dine påskeplaner – og hvor vil du helst reise?
Skremming eller fakta
Jeg fikk sjokk da hele Viken ble stengt ned igjen før påske. Drømmen om deilige turer på The Well røk: Igjen er spa-opplevelsen stengt på ubestemt tid. Å reise utenlands er heller ikke enkelt: Det stilles krav om negativ covidtest og 10 dager på karantenehotell ved hjemkomst. Dette vil nok skremme mange fra å reise. Skjønt hvordan skal man få plass til tusenvis av påsketurister ankommende Gardermoen på karantenehotell? Er det mer skremming enn fakta? Og hvordan kan jeg være mer beskyttet på et hotell blant masse turister enn i mitt eget hjem? Noen har pekt på at dette nye påbudet strider mot menneskerettigheter og minner om»nazi-kultur.»
Påskeregler: Vår Staude klikket på Høie
I Norge så jeg åpne muligheter i Tønsberg, på Trysil-fjeller og i Trondheim: Men få dager før påske, kom beskjeden om at det ble skjenkestopp i hele landet og gjeninnføring av to meter avstand. Da ble det bråstopp for mange hoteller og restauranter. Jeg føler med alle som hadde handlet inn påskevarerog nå må stenge og kanskje går konkurs. Men endel hoteller og tilbud holder fortsatt åpent. Har du hytte eller mulighet til å leie, er det bare å reise avgårde. Du bestemmer selv, selv om anbefalingen er maks to gjester og å unngå fritidsreiser. Forstå det den som kan. I God Morgen Norge så vi Vår Staude bli frustrert og sinna på Høie, som lager de uforståelige påskereglene.
Unn deg god påskemat og påskedrikke
En deilig Aperol i hytteveggen eller på terrassen kan vi uansett unne oss. Den lager du enkelt selv: Bare kjøp prosecco, farris/soda, aperol, appelsin og isbiter. Menyen på Hafjell før påske var bl.a reker på ferskt rugbrød, kjeks, gode oster og urter, tomatsuppe med rømme og urter og pizza. På bildet nederst vises et enkelt skreimåltid; med skrei, bacon, ferdig ertepuré og kålrotstappe fra Meny, saus og kamskjell. God drikke til: Tørr/halvtørr hvitvin med eller uten bobler eller farris. Anbefalt rødvin er en god Bourgogne, f.eks Hautes-Cotes de Beaune.
Her er noen glimt fra Hafjell og Lillehammer noen dager før påske.
Bildene er fra alpinanlegget på Hafjell, Scandic Lillehammer hotell: Spa: kr 195,- per person – og lånt hytte på Hafjell
Corona-forvirret? En jungel av regler, gjør det vanskelig å vite hva som gjelder. Vi kan kjøpe melk, brød og medisiner, men ikke nye klær.
Klikk&Hent my ass! Jeg ender opp med feil størrelse og liker det ikke. Jeg vil se og kjenne på varene og velge selv. Derfor ble jeg glad da jeg fant et åpent senter i Lillehammer. På Strandtorget kunne jeg kjøpe både sokker, pysj og blomster! Får du kjøpt det du vil eller savner du åpne sentre og en caféstol? Og hva synes du om klikk&hent-trenden?
Mange stengte sentre i coronatid
Jeg måtte helt til Lillehammer for å få tak i pysj og sokker. Der var det også lov å sitte ned på café, mens det i min kommune er kun take away og/eller låste dører. Hva er du mest irritert/forvirret over? Munnbind, besøksregler eller hva du kan handle og ikke?
Liker og savner en caféstol
Jeg har sjelden vært så takknemlig over å kunne sitte ned på café å nyte en vaffel med rømme og syltetøy. Det var mulig på Strandtorget i Lillehammer, et par timer fra mitt hjemsted. Her kunne jeg også vandre rundt på et åpent senter og handle blomster, pysj, en skjorte og sokker. Det føltes befriende, som å få noe av normallivet tilbake. Rusle rundt og se – som vi damer liker!
Forstår ikke reglene
Vi er mange som snubler i corona-reglene: Hva er forskjellen på å handle klær og shampoo? Hvorfor er det i min kommune Nordre Follo, Oslo og mange andre kun frisører, Vita, apotek og matbutikker som er åpne? Det er nok flere enn meg som ønsker seg ny skidress eller nye sokker før påske, og som ikke får tak i det.
Endte opp med skijakke i feil størrelse
Sist mitt lokale kjøpesenter stengte, kjøpte jeg ny skijakke på tilbud med klikk & hent- men jeg fikk jo ikke prøve den og endte opp med feil størrelse. Det skal ikke være enkelt, det har regjeringen bestemt!
«Skijakken fra Johaug ble hengende i en pose i gangen. Slukøret dro jeg på skitur i gammelt utstyr og ikke den trendy nye outfiten som planlagt. Noe så irriterende! Det ødela hele opplevelsen.»
Da senteret åpnet igjen, gikk jeg inn og byttet jakken i en størrelse større, da etter en tur i prøverommet – «som normalt.» Men det var for sent, og det magiske skiøyeblikket var over.
Heller ikke på The Well kan man nå prøve tøy, det vil si badedrakter og bikini, før kjøp grunnet smittefare: En venninne merket at badetøyet strammet, men da var det for sent og hun måtte bare beholde den. Dette er jo helt håpløst! Regelrytteriet har gått for langt.
Min største irritasjon er at vi ikke får ordentlige svar på hvorfor det stenges ned. Det finnes ingen konsekvensanalyser. Tiltakene ødelegger mer enn de gavner, det har mange eksperter pekt på. Men fagfolk blir ikke hørt.
Stenger for stengingens skyld?
Kanskje finnes det ikke noe svar på nedstengingen. Det kan oppleves som man stenger for stengingens skyld. Føler man seg innestengt, går det iallfall an, som jeg gjorde det, å ta turen til et åpent senter, endel mil unna. Heldigvis har jeg bil! I påsken er det mye buss for tog, som gjør reising enda mer brysomt.. 🙂
Her er innkjøpene fra Strandtorget i Lillehammer: Pysjen bestående av to deler, trøye og kort shorts, er fra H&M og deilig å chille i.
Den kule skjorten i sort og hvitt er fra H&M
Sokkene og trusene er fra Gina Trikot og H&M
Samtidig fikk jeg kjøpt nydelige tulipaner i mange farger fra Mester Grønn og påskelys og servietter + skåler og påskegodt på Nille.
«Nå drømmer jeg om at alle verdens sentre, svømmehaller, restauranter og hotell må få åpne. Vi trenger normallivet tilbake. Å få kjøpt seg helt dagligdagse ting som sokker og truser, bør ikke være så vanskelig! Jeg trenger å rusle rundt som en normal person, uten tvangsregime. Og jeg trenger å få sitte ned på en caféstol og slurpe i meg noen dråper varm drikke og spise en vaffel. «
Hva gjør du i påsken? Hva synes du om klikk & hent-kulturen?
– Et morsomt bilde, tenkte vi der vi sto på flyplassen og ventet på forsinket fly hjem til Norge. Endelig kom buffene fra Jomfrureiser til nytte. «Farlig. Det kan se ut som dere ikke tar viruset på alvor,» skrev en frilanskollega på Fb.
What else is new? Gamle, fordomsfulle menn med virusangst styrer fortsatt verden. For et år siden hadde jeg bare migrene og ville av flyet. Nå vil jeg helst på et fly og ut av nedstengte Norge. Ha en super dag.
Denne reiseskildringen ble først trykket 17. mars 2020. I dag går tankene mine til alle i turistnæringen som mistet jobben på Tenerife.
Jeg har flyangst og det gikk ikke så bra etter den mest absurde treningsuken i mitt liv.
Tatt av flyskrekk og flykaos på Tenerife: Etter en stressende avreisedag, har jeg begynnende migrene og magesmerter. Jeg finner setet mitt bakerst, inneklemt mellom to store personer, til tross for at jeg har bestilt midtgang-sete. Kapteinen sier det blir ekstra venting: De har feil bagasje med som de må få ut. Det kan ta tid. Da blir det for mye for meg. Jeg forlater setet. En flyvertinne kommer etter meg: «Klarer du turen, eller må vi få deg av?»
Invadert av skrekknyheter
Hele den ekstraordinære uken på Tenerife har jeg holdt motet oppe. Jeg har følt meg invadert av skrekknyheter om coronaviruset. Jeg har vært slått ut av skremme-meldinger fra folk hjemme og sett deltager etter deltager blir redd og dra hjem. Samtidig har jeg klart å holde støyen på avstand ved å være aktiv. Jeg er på treningstur med Jomfrureiser. Vi trener to ganger om dagen og er sosiale utenom. Det er til stor hjelp. Men nå – selve avreisedagen, er det som motet er brukt opp. Jeg våkner med stive muskler og hodepine og pakker det siste i kofferten, svimeslått. Selvforskyldt, delvis, siden jeg tok et glass vin med damene etter middag og satt oppe og blogget i stedet for å legge meg.
«Stresset skylder også at mange hjemmefra har truet oss på messenger i flere dager og sagt at vi ikke kommer oss hjem. Flyplasser stenges og flighter avlyses. D e t har utvilsomt satt seg i kroppen.»
Coronakrise Tenerife
Hotellet pakker ned sammen med meg
Hele hotellet pakker ned samtidig med meg. De skal stenge grunnet coronaviruset og sender turistene som er igjen på øya til et flyktningehotell i påvente av hjemreise. Hotell for flyktninger, faktisk.
Vi har fått beskjed om å dra klokken 10, trass i at Oslo-flyet først går 1450 og Bergensflyet halvannen time senere: Det er tydelig at de vil bli kvitt oss. Resepsjonisten smiler varmt og er lei seg over at han må stenge: «Håper det blir bedre neste gang.»
Den kjekke mannen som serverer frokost til oss, er varm i blikket: Han rister trist på hodet og unnskylder seg: «Dere kommer vel tilbake? Alt er stengt, vi får kun servere mat.»
Avgangshallen – en smittebombe
På flyplassen en halvtime unna, venter selve reisemarerittet: For hvorfor er vi sendt avgårde mange timer før flyene går? Hele uken har vi brukt antibac, unngått klemming og holdt avstand. Nå er vi inne i innsjekkingsområdet, og her kryr det av folk. Er det noe sted vi kan bli smittet av coronaviruset, selv om jeg ikke er redd for det, så er det av å oppholde oss i lengre tid her!
Ingen av flightene våre er satt opp. Det er bedre å vente utenfor. Noen av damene viser magedans, for å lette ventetiden. Det er morsomt, midt i alt reisestresset. Andre leser og prøver å slappe av så godt de kan.
Får med en dram
Klokken 12 er det mulig å stille seg i kø for Oslo-flighten. Halvannen time tar det å få levert kofferten. Det hjelper at personalet på flyplassen, de få som ikke er permittert, er blide. Damen i skranken smiler da jeg spør hvorfor Norwegian-skiltet med ett er byttet ut med Iberia: Må vi stå i kø på nytt?
«No, don´t worry, we are here to send you home.»
En mann i sikkerhetskontrollen nikker når jeg spør om jeg kan få med en liten dram på miniflaske gjennom sikkerhetskontrollen. I dag er alt ok.
Kule buffer fra Jomfrureiser kommer til nytte
Selve avgangshallen er et trist syn. Taxfree og alt av cafeer er stengt. Folk står og sitter overalt, eller står i kø foran brusautomater. Mange har masker for å beskytte seg mot coronaviruset. Et merkelig syn. De fine «buffene» vi har fått av Jomfrureiser, kommer til nytte. Kanskje de holder coronaviruset unna? Vi spøker litt. Uansett løfter det slitenheten og ventetiden litt, at vi har like buffer og kan ta bilde med dem.
Få dager tidligere har Erna bedt alle nordmenn komme hjem. Hva er det som skjer, egentlig. Det oppleves nesten som vi er i krig.
-Krig mot viruset, mumler en av damene som svar. Jeg får det ikke inn i hodet.
En annen av damene undrer også:
– Blir vi lurt?
Jeg hører en svak stemme si ja. Det er en følelse. Ingen av oss sier noe mer.
Nesten slåsskamp foran brusautomaten
Vi er tørste og da jeg vil kjøpe en flaske vann sammen med en av reisevennene, blir det bråk i den lange køen vi står i. En nordmann hamstrer brus til seg og fruen. Han bruker lang tid. En annen nordmann sier han får skjerpe seg: «Ser du ikke køen?» Da svartner han som hamstrer i blikket. Knyttnevene skjelver. Ut av munnen kommer det noen durabelige gloser. Det er rett før det blir slåsskamp. Vi beskjedne damene nøyer oss med en flaske vann. Jeg er stresset og legger på for mange mynter. Da kommer en blid svenske meg i møte borte i korridoren med resten av myntene: Svensker er bra folk.
Begynnende migrene
Flyet vårt er en time forsinket og ved gaten er det så tett med folk og så varmt at jeg helst vil legge meg på gulvet. Hodet hamrer og jeg kjenner en begynnende migrene. Like før vi skal ombord tikker det inn en melding på FB fra en mannlig kollega som sier at bildet av oss med Jomfru-munnbind kan se ut som vi ikke tar epidemien på alvor.
Det er slemt og det er hersketeknikk, og jeg kjenner at migrenen blir verre. Jeg skulle ikke lest det. Ikke nå!
Inne i kabinen, ser jeg at Jomfrureiser har glemt min forespørsel om midtgangssete grunnet flyangst: Jeg er plassert nest bakerst i flyet klint mellom to gedigne personer. Å, nei. Kapteinen forteller at de har fått med for mye bagasje ombord. Bagasjen må ut. Det vil ta tid. Nå blir det for mye for meg. Jeg klarer ikke å roe meg ned og romsterer med bagene jeg har med meg. Jeg hører selv at jeg er helt på tuppa, men klarer ikke å skjerpe meg.
Hjelp med flyangst og smerter
Jeg forlater setet og ber om å få låne toalettet. Flyvertinnen spør om grunnen: Om jeg har mensen eller er syk? Jeg har flyangst og migrene og har fått feil sete, sier jeg og viser frem migrenetabletten jeg har i hånden. Jeg har kramper; jeg må låne wc. Hun lar meg gå inn: «Mange er stresset i dag.»
Da jeg kommer ut, spør hun om jeg klarer flyturen på fem og en halv time eller om de må få meg ut. Det er pinlig. Hun åpner en dør slik at jeg får frisk luft og ber meg puste med magen. Jeg står der i noe som virker som en evighet. Krampene slipper ikke taket.
Jeg har én tanke i hodet: De holder på å ta ut bagasje. Da kan de ta ut min koffert også og jeg kan komme meg ut.Men hvor? Hele Tenerife er stengt.
Omsider er vi klare til å dra, og flyvertinnen snakker til meg som om vi to er sammen: «Skal vi prøve å sette oss ned igjen?» Som et under ordner hun et midtgangssete til meg. Det er flaut, men jeg er takknemlig.
Klager over at vannet er dyrt
Halvannen time og noen tabletter senere, faller hodet til ro. Det er ikke matservering ombord, og de beklager. De har vann til kr 30. En mann er forbanna, han syntes det skulle vært gratis. Selv betaler jeg gladelig: Vann er viktig for å svelge piller og hjelper mot hodepine. Og jeg har med niste. Den snille flyvertinnen ordner kaffe til oss også, selv om de egentlig ikke kunne servere det. Nå føler jeg meg heldig. Med et skjerf tullet rundt øynene for å unngå lys som gjør vondt og gir smerter, klarer jeg å sove litt.
Skal rett i fengsel
Vel fremme på Gardermoen, to timer etter at vi skulle landet, sier kabinpersonalet at vi må vise papirer og sjekkes når vi kommer inn: Nå skal dere rett i karantene!. Jeg tolker det som vi skal i fengsel. Den bryske vakten som sjekker passet mitt, spør om jeg har tenkt meg rett hjem`»Ja, jeg har bil på Gardermoen og skal hjem! Hva tror hun?»
Knallrød leppestift som trøst
Taxfreen er åpen til tross for beskjed om at den var stengt. På jakt etter en Dior leppestift, få jeg ikke røre noe og må holde meg på avstand mens damen leter: Hun finner ikke riktig farge, og jeg bestemmer meg for en knallrød variant. Jeg tenker at DEN skal jeg ha på hver dag, 14 dager i karantene. Noe skal jeg ha ut av dette!
Heldig med VIP-parkering
Koffertene kommer raskt og med ett er jeg på korttidsparkeringen i avgangshallen der Flightpark venter med oppvarmet bil: DET var jeg heldig med, at jeg valgte dem og ikke flytog akkurat denne gangen. Jeg kjører en dame i følget hjemme til Lambertseter og setter kurs for hjemstedet. Klokken er halv to på natten og jeg er endelig hjemme.
Tåre i øyekroken
Tanken på at jeg ville gå av flyet og bli på stengte Tenerife, har lagt seg i bakhodet som et perifert minne. Nå begynner alvoret som et forbausende stort antall FB-venner har truet meg med: 14 dager i hjemmekarantene og isolasjon. Først da jeg våkner neste dag, kjenner jeg en tåre i øyekroken. Jeg føler meg lost.
Tøff hverdag!
Dette er en reiseskildring. Mine tanker går fortsatt til alle hyggelige mennesker i turistnæringen på Tenerife som måtte stenge ned og mistet jobben på dagen. De er det mest synd på.
Hotellbesøk i Oslo mars 2021: Resepsjonisten skvetter fem meter unna og gjemmer seg i et hjørne. Hun har kols og er vettskremt. Det er maskeplikt til frokost og vi må ta bilde med munnbind på for å få bestilt en Uber. Triste tilstander må vike: Det er nytt år nå og vi vil ha livet tilbake. Vi orker ikke mer corona eller flere restriksjoner.
Maskeplikt til frokost på Oslo-hotell
– Fritatt. Du også? Resepsjonisten ser på meg, rådvill i blikket. Min venninne er allerede inne i spisesalen, til frokost.
Det er kun hun og jeg der til frokost på dette hotellet i Oslo sentrum, Scandic Karl Johan. Likevel sier resepsjonisten at jeg må ta på meg et munnbind for å gå de 5 skrittene fra resepsjonen og inn i frokostsalen, altså før jeg setter meg. Da er det trygt uten.
-Ja, jeg også. Jeg er fritatt.
Bruker aldri maske
-Vi bruker det aldri, istemmer reisevenninnen.
Jeg er på tur – helt til Oslo – for å møte en venn og delta på møte slash fest litt utenfor byen.
Resepsjonisten sier det er ok, men kommer med en utlegning om at dersom det kommer mange gjester i morgen og mange kommer sent til frokost, så blir det vanskelig, da må vi sitte i ro og ikke fly rundt ved buffeten. Gjestene kommer til å reagere og spørre hvorfor vi ikke har maske og da har hun ikke noe å si.
–Jeg er ikke her i morgen, sier jeg kort, og går til buffeten. Jeg vil ha kaffe og jeg er sulten.
Er vi på karantenhotell? Jeg er drittlei.
Jeg er drittlei av tullete og uforståelige regler, som de fleste andre. Det er nytt år nå. Et hotellbesøk pleide å være hyggelig. Nå får venner av meg assosiasjoner til karantenehotell når de ser bilde av meg med slåbrok foran hotellsesengen.
Hotell er blitt noe grøsseraktig, noe man gruer seg til og blir tvunget inn på når man ikke får lov til å reise hjem.
Dette skal liksom være en miniferie, og jeg orker ikke slåss mot maskepolitiet. Likevel er det slik det er – i år også.
Ung jente livredd for corona
Det starter allerede på morgenen. Jeg kjemper med en ung frisør i nærmiljøet, litt utenfor hovedstaden. Det er ikke maskepåbud i kommunen og restaurantene er åpnet opp. Likevel insisterer hun på at jeg må ha på meg maske i stolen. En blond jente på 21 som skulle vært ute og nytt livet, men som er skremt opp av media og myndighetene og ikke har vært noe sted på et år.
-Hvorfor må jeg ha maske på?
-Sjefen har sagt det. Jeg er litt redd jeg da. Jeg er redd for å smitte andre. Jeg er redd fordi man kan ha det uten å vite det. Og jeg har familie som er i risikosonen.
Med sliten stemme tar jeg meg i å forklare hvor liten sjanse det er for å bli smittet eller syk, selv for de som er i risikosonen for influensa og corona og sier at reglene på senteret er opphørt. Hadde det vært så farlig, ville vi sett syke overalt. Hadde jeg hatt mer tid, ville jeg gått et annet sted. Hun gir seg, men hun kan ikke ordne brynene mine.
– Det er litt hva jeg er komfortabel med også. Jeg kommer for nær ansiktet ditt. Og jeg skal møte mamma etterpå.
Du verden. Jeg tar ikke på meg maske for at hun skal få bekreftet hvor farlig farging av bryn er i 2021. Det stemmer ikke og jeg klarer meg uten, in natura.
Maskekø og utkastelse
Jeg må inn på polet og står i verdens lengste og dummeste kø, der alle unntatt jeg er maskert. Synet gir meg angst. Jeg stønner. Hadde jeg ikke hatt så lyst på den hvitvinen, så ville jeg løpt ut av senteret med rekordfart. I mellomtiden blir min venninne kastet ut av et åpent lokale hvor hun vil nyte en takeaway-rett, kjøpt på Grønland i Oslo. Hun kan ikke sitte der å spise. Maktkåte vakter har et godt liv om dagen. De kan sjefe som aldri før. På flyet har min venninne opplevd å få kjeft fordi hun ikke har maske:
«Nå har du spist lenge nok på den maten! På med maska.»
På toget er det lettere, jeg har en kupé for meg selv og puster maskeløs ut på firemannssetet.
Klaus av små rom og masker
Når jeg ankommer hotellet, er det i nedstengte Oslo, og med blandede følelser. Alkoholservering på hotellet er strengt forbudt og jeg må trekke kortet mitt selv i resepsjonen for innsjekk, for det er farlig å ta på det. Triste tilstander.
Jeg oppgraderer rommet, som jeg får høre er lite. -Du er kanskje en sånn som får klaus av for små rom? -Ja, det stemmer. Samtidig sier resepsjonisten altså at jeg må ha maske på under frokosten. Jeg blir matt.
Skjønner hun ikke at jeg får like klaus av den masken som det lille rommet? At det går ut på ett?
Min hotell-venninne byr på medbrakt Aperol Spritz før møtet slash festen og vi koser oss. Vin og godt drikke hjelper alltid.
Maske-paranoiaen fortsetter i resepsjonen, der vi vil bestille en taxi.
Resepsjonisten får nervesammenbrudd
Ny dame i resepsjonen og denne er reddere enn den unge frisøren. Hun blir så redd når hun ser oss at hun skvetter fem meter unna, bak resepsjonen. Et forsøk på å spørre om hun er redd for oss eller vil beskytte oss, faller ikke heldig ut. Hun tror vi er sinte, kommer foran oss, river av seg masken og roper at hun har kols.
-Det var jo leit da. Men vi er ikke syke.
–Nei, men dere kan jo ikke vite om jeg er det? Hun forsvinner ut av rommet, trolig i nervesammenbrudd, for vi ser henne ikke lenger og det er ingen å spørre om taxi-bestilling.
Min venninne må ha seg en røyk.
-Hun der slet visst litt psykisk?
-Ja, hva skal man kalle det ? Jeg er dåneferdig.
Må ta bilde med maske for å få taxi!
Jeg bestemmer meg for å bestille en UBER. Billig og bra taxi som jeg pleier å bruke i utlandet. Men hva er det som skjer? Jammen har ikke maskepolitiet gjort sitt inntog her også.
«Ta bilde av deg selv med maske for å bekrefte turen,» lyder beskjeden på appen.
Er det mulig? Tuller de. Kan jeg bruke skjerfet mitt? Utrolig nok får vi bestilt og Uber-sjåføren kommer. Han er fra Pakistan og tar det helt rolig.
-Tullete med det der bildet, ja? Han er helt enig. Det er nok nå. For ham også. Så snakker vi ikke mer om saken.
Vi vil ha maskefri og normallivet tilbake, både vi og sjåføren som kjører oss til møtet uten masker.
Takk for en natt på hotell, Oslo. Håper vi møtes i litt mer avslappede former neste gang.
Advarsel: Denne posten inneholder humor. Omgivelsene var dystopiske, men frokosten god.
Sen
