Annonse

Ari skulle feire jul med barna på Kongsseteren. Det skjedde ikke. Maud fikk aldri overrakt julegaven; ett portrett av faren. Siste gang hun så ham var rundt 20. desember. Modig og sterkt fortalte hun om en pappa som var helten, men også psykisk syk. «Det finnes alltid håp om bedring,»  sa hun og manet til å oppsøke hjelp.

Så sterkt, så inderlig, så modig. Ari skulle vært tilstede i kirken og hørt sin eldste datter tale varmt, åpent og vakkert om ham.

Maud Angelica må være Norges modigste 16-åring. Ikke bare talte hun for hele Norge om pappa Ari, hun holdt også et flammende innlegg til alle som sliter om aldri å gi opp håpet. Det var vanvittig bra, om det er lov å si det i en så tragisk situasjon.

Jeg føler en enorm respekt og kjærlighet for henne og søstrene. Det må være den beste talen holdt av en 16-åring noensinne – og i en så bunnløst tragisk situasjon. Det sier også mye om hvor fantastisk Märtha og Ari må ha vært som foreldre.

Hør hele talen til Maud her. 

Måtte tenne mange lys

Jeg satt i min egen stue og hadde tent alle de lysene jeg fant, fordi jeg måtte det, jeg trengte å se flest mulig lys skinne mens jeg så begravelsen til Ari Behn i Oslo Domkirke. Underveis måtte jeg tenne enda flere lys og nå har jeg tent i peisen. Det er som et fysisk behov, som presten var inne på: Mange tente lys på slottsplassen. Og vi tenner dem i dag.

Hadde Märtha som støtte

Maud Angelica hadde mamma Märtha som støtte mens hun holdt den lange og rørende talen til pappa som ble borte så altfor tidlig. Begge virket sterkt preget. De hadde rosa hårpynt og rosa blomster fordi rosa var Aris yndlingsfarge.

Kunne jage bort monstre

Maud snakket om en pappa som var så sterk at han kunne jage bort monstre fra  soverommet hennes da hun var liten. Hun følte seg helt trygg sammen med ham. Elsket. Han var unorsk, og også flinkere til å rose og sette ord på det enn andre.

Psykisk syk i mange år

Men varmen og storsinnet fra faren hadde en skyggeside: Åpent og inderlig fortalte Maud at faren hadde vært psykisk syk i mange år. Det var vanskelig for Ari og vanskelig for familien, sa hun.

Feiret ikke jul sammen

Gråtkvalt talte hun direkte til sin far: Hun sa hun ikke visste at hun skulle dra så tidlig. Hun hadde ingen anelse om at han skulle forlate dem. De skulle jo feire jul sammen!

Med disse ordene røpet hun det vi alle lurte sånn på. Feiret han jul på Kongsseteren som planlagt? Tydelig skjedde det ikke. For Maud sa hun aldri fikk overrakt julegaven – et portrett hun hadde tegnet av ham og som hun hadde gledet seg sånn til å overrekke ham.

-Jeg har ikke sett deg på to uker, sa hun. Går vi to uker tilbake, er vi rundt 20. desember.

Må ha skjult ting

Den dagen møttes de, og Maud kunne ikke ane at hun aldri ville få se pappaen igjen.

-Du  sa det gikk bedre. Du må ha skjult for oss hvor ille du hadde det, holdt ting hemmelig for oss, sa hun. 

1. juledag, ca 5 dager senere tok faren sitt eget liv.

-Jeg fikk ingen closure, sa Maud. Det var hjerteskjærende å høre på.

Mange røper ikke planene

Dessverre er det jo slik at de som sliter ofte ikke forteller hele sannheten om hvor ille det står til. Mange som har alkoholproblemer, er mestere i å skjule problemer for sine nærmeste, noe jeg selv har opplevd.

Mange som tar selvmord røper ikke planene for sine nærmeste. Familie, barn og venner står rammet og fattigere tilbake, uten muligheten til å forberede seg, uten forvarsel. Det er smertefullt og vondt.

Maud snakket om en pappa hun trodde skulle være der i mange år: En pappa som skulle se hvordan de ble, som skulle følge dem opp kirkegulvet når de giftet seg, som skulle oppleve å bli bestefar.

– Men, nei, du valgte å dra tidlig, sa hun sønderknust.

Selvmord som en dødelig sykdom

Maud var inne på at hun kunne gjort mer koselige ting sammen med pappaen, men var samtidig klar over at hun og andre ikke kan laste seg selv: Et selvmord er ingen sin feil. Det er som en dødelig sykdom, sa hun. Og for Ari virker det som om det stemmer. De som forsøkte å hjelpe, nådde ikke frem.

– Pappa må ha vært så sliten at han ikke så noen annen utvei, sa hun.

I sin siste bok Inferno skriver Ari åpent at han er en belastning for andre og at han vil bort fra seg selv fordi han forvolder andre skade.

Det finnes alltid en utvei

Maud gikk rett inn i dette. Hun leverte en brennende appell til alle som sliter med selvskading, depresjon eller selvmordstanker:

Tenk aldri at det er bedre for andre at du forlater livet. Det er så innmari feil! sa 16-åringen.

-Alle fortjener kjærlighet og glede og mange elsker deg, sa hun direkte til alle som sliter.

Maud fortsatte appellen med å si at det alltid finnes en utvei og at man aldri må gi opp håpet. -Søk hjelp. Det finnes profesjonelle, og det er det de er der for, sa hun.

-Du kan få hjelp, og det kan bli bedre, sa hun.

Med disse ordene kan Maud redde liv. Det er godt å vite  i en så trist situasjon. Den nye generasjonen ungdom er åpnere og modigere enn vi var. Det gir håp.

Få forsto hvor syk han var

Utallige er de som har lovprist Ari og fortalt hvilket fantastisk varmt menneske han var. Få er de som har forstått alvoret i det han slet med. Hvor syk han faktisk var. Foreldrene og søsknene hans holdt brennende, varme taler for sønnen. Heller ikke de hadde forstått hvor dypt depresjonen stakk. Ingen, selv ikke bestevennene, så for seg at Ari var i stand til å ta sitt eget liv. Dette siste er til ettertanke.

Må være føre var

Det viser oss at vi må være føre var. Vi må våge å bry oss mer, våge å spørre direkte: Planlegger du å ta livet ditt! Hva slags hjelp trenger du?

Det er unorsk. Vi vil ikke bry oss og holder oss borte til noen selv strekker ut en arm. Men er du syk nok, tar du ikke kontakt for å få hjelp, nødvendigvis. Vi må være åpnere, og varmere i møte med de som har det vondt og vanskelig.

Håper han fikk hjelp

Ari ga mange hint, både i intervjuer, i maleriene og bøkene sine om at han slet. Han snakket om døden. Trodde vi det bare var fiksjon? Fiksjonen ble til slutt virkelighet, sa en av bestevennene.

Jeg vet ikke hvor mye profesjonell hjelp han fikk. Jeg håper det var mye. Men heller ikke hjelpeapparatet når alltid frem. Du er avhengig av å finne den stemmen som rører noe i deg, slik at hjelpen virkelig nytter. I helse-Norge er det dessverre ikke alltid at de som sliter, blir møtt som mennesker, men mer som figurer man kan dytte piller i og si noen overfladiske ord til. Er det noe som ikke hjelper eller lindrer så er det det.

Må bli sett som menneske

Selvsagt skal man medisineres om man har en psykisk sykdom som krever det, men det er det å bli sett som menneske som kan  gi heling. Noen ganger må innleggelse til. Det er skambelagt, men det burde vært motsatt: At det er tøft å si du har vært modig nok til å oppsøke hjelp.

Vil være varsom

Kanskje gjorde alle alt de kunne – og for de etterlatte sin skyld vil jeg være varsom og ikke tegne opp et bilde som kanskje ikke stemmer. Alle kan ikke reddes. Han var nok veldig sliten, som Maud så fint sa det.

Var som Ari var i rommet

Under begravelsen kjente jeg på tunge følelser. Da Aris brors stemme brast, kom tårene og de fortsatte med Mauds sterke minneord.

Etterpå var det som Ari var i rommet. Han åpenbarte seg for meg både som en engel med vinger, smilende på vei mot lyset – og som en korsfestet skikkelse. Det var sterkt.

Ari ga oss en tidlig vår

Men så var begravelsen over og TV bildet viste en domkirke og et Oslo sentrum helt snøfritt, med varmegrader,  i sol. Mette Marit strøk omsorgsfullt sønnen Marius over ryggen. Aris far ga klemmer.

Jeg hørte fuglene kvitre høyt  gjennom TV-skjermen og jeg tenkte at Ari har sannelig myknet og varmet oss så mye at det vi opplever her er en tidlig vår. Det var som om Oslo var forandret til en sydlandsk og varmere storby, som Barcelona.

Ari smeltet snøen og ga oss håpet, våren, med solglimt, plussgrader og fuglekvitter.

Kom endelig til sin rett

Det er sannelig bra gjort, Ari. Du smeltet oss, islandet. Ismenneskene.

Endelig kom du helt til din rett  – og vi så deg som du virkelig er – verken som klovnen eller en viktig meningsytrer og kunstner – men som den du var, som ARI.

Hadde jeg bare kunnet snakke med deg, rose deg, sendt deg noen blomster som jeg skjønner du fikk for få av mens du levde. Ingen kan det. Det er over.

Mine varmeste tanker går til familien og de nærmeste i tiden som kommer. Ta godt vare på dere selv. Og vi må være varsomme og ta godt vare på dere.

Steng kommentarfeltet

Til mine kolleger i pressen maner jeg til å tenke nytt, droppe tøffe ord om kjente mennesker, aldri gi terningkast 1, stenge kommentarfeltet om det er det som skal til for å skru av kranen for stygge, og urettferdige kommentarer.

Og til de av mine kolleger som skamløst har gått hardt ut mot alternativ medisin og kalt vakre flotte mennesker for klovner eller kvakksalvere. Skam dere.

Jeg heier på de jeg så snakke så sårt og hudløst i Domkirken i dag: På Maud og søstrene, Märtha, kongeparet, Aris foreldre og søsken.  Det er dere som er håpet og lyset.

Les også: Ari Behn tok livet sitt. Det er bare trist som faen

Les også: Märthas siste ord til Ari

Trenger du noen å snakke med?

Mental Helses hjelpetelefon hele døgnet: 116 123

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Maud Angelica Behn (16 år) , dagens helt:

Om portrettet hun tegnet av faren som julegave:  «Jeg har jobbet på den i minst ti timer, og mens jeg gjorde det, tenkte jeg på hvor mye jeg elsker deg og hvor spent jeg var på å se reaksjonen din.  Jeg vil aldri kunne gi deg tegningen. Det knuser hjertet mitt.»

Om alle minneordene til faren: «Jeg er glad for at pappaen min betydde så mye for så mange.»

Om farens evne til å sette ord på ting: «Du brukte så fine, store ord. «Du ville si at jeg var en glitrende diamant. Hvem sier sånne ting? Du fikk oss barna til å tro at vi kunne få til hva som helst. Du fikk oss til å føle en uendelig styrke og glede i at du trodde sånn på oss. Takk for det. Leah, Emma, mamma og jeg savner deg så utrolig mye.»

Om knuste drømmer: «Vi trodde du ville være her for å følge oss ned midtgangen i kirken når vi gifter oss, se hva vi gjør med livene våre, se hva slags personer vi blir, eller se vår forbedring i kunst, ridning og sminke – eller være her for å se våre fremtidige barn. Men nei, det ble ikke sånn. Du bestemte deg for å dra tidlig.»

Om erkjennelse: «Pappa må ha vært så sliten at han ikke hadde følt at han hadde noen annen utvei enn å gå ut av denne verden.»

Bønn til andre som sliter med tunge tanker: «Jeg vil si til alle at det alltid finnes en utvei, selv om det ikke føles sånn. Du kan få hjelp, og det kan bli bedre. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke. Aldri tro at det er bedre at du går bort, det kan jeg love deg at er så feil.»

Om fortvilelsen ved å ikke få en closure, om ikke å få tatt farvel: «Vi skulle så gjerne ønske at vi kunne gi deg en aller siste klem. Vi elsker deg pappa – du er en glitrende diamant du også.»

Annonse

Jeg møtte aldri Ari, og det er jeg lei meg for. Jeg skulle gjerne opplevd det flotte mennesket alle snakker om. Når han begraves i morgen, følger jeg det fra TV-skjermen. Å være tilstede i Domkirken blir for heavy.

Screenshot: Ari Behn (47) er død

Jeg er på vei hjem fra julelunsj med familie i Oslo da sønnen tekster meg. Jeg åpner meldingen på messenger og tenker at vi kanskje har forbyttet noen julegaver. Ordene som lyser mot meg er uvirkelige: Det er screenshot fra VG: Ari Behn er død, står det. Sønnen skriver at han tok sitt eget liv, og det eneste jeg finner på å svare mens jeg raser langs E6 på vei hjem i mørket 1. juledag er det ene ordet Ari brukte selv. Faen.

Kalde facts med syv små ord

For det er jo bare trist som faen at denne kunstersjelen, dette åpne, spirituelle og helt spesielle mennesket ikke er mer.

Jeg tør ikke lese mer før jeg er hjemme. Jeg stanser bilen utenfor rekkehuset, tar meg ikke tid til å parkere i garasjen. Lamslått åpner jeg nettavisene og leser mens jeg føler meg død innvendig. Det er tilfelle. Ari Behn tok sitt liv 1. juledag. Harde og tunge facts forklart med syv små ord.

Jeg ringer sønnen opp igjen og vi har en prat. Vi har selv mistet pappaen til rus og stått i mye og det gjør oss vare. Vi passer på hverandre og har en av oss forsøkt å ringe, ringer den andre alltid fort opp igjen for å å sjekke om alt er bra. Sønnen har samboer og blir tatt vare på der. Selv tar jeg meg en øl for å roe meg ned. I julen har jeg selv følt på savn og sorg og dette topper alt.

En mann, ingen påfugl

Jeg ser folk kaller Ari for påfugl. Han var jo ikke en påfugl. Han var en levende mann av kjøtt og blod, med et stort hjerte. En trebarnsfar som skulle levd lenge i landet og blitt bestefar.

Han var fargerik, en helt eksepsjonelt begavet og intelligent fyr, mer følsom enn de fleste norske menn, mer spansk, latino, hva du vil, mer feminin, samtidig kjekk og mandig nok i massevis.

Hva gjorde Ari så fortvilet?

Hva som har skjedd som gjorde ham så fortvilet det siste året av sitt liv, vet jeg ikke. I følge bestevennen Per Heimly var det så mye Ari slet med. Han mistet Märtha, sin store kjærlighet. Han slet med bruddet, å finne igjen til kjernen av seg selv, å gå videre. Det var tøft for ham at livet i Kongehuset hadde en utløpsdato. Samtidig følte han ikke at han var bra nok. Forfatteren og kunstneren slet med dårlig selvtillit. Når han fikk kritikk brydde han seg på en måte ikke om det, men følte seg samtidig som en skyteskive.

Ny kjæreste og kunstsuksess

Jeg har alltid syntes at Ari var kul, og har aldri helt tatt innover meg at han opplevde seg mobbet av folk. For like mange beundret han og satte ham høyt. Etter bruddet fikk han vel så mye sympati som Märtha. Han fant seg ny kjæreste 10 måneder etterpå, jurist og venninne gjennom mange år, Ebba, fra samme sted som ham, Moss.  Han gjorde kunstsuksess og skrev bok med eldstedatteren.

Finnes som oftest en vei videre

Over 50 prosent av alle ekteskap ryker, og når Ari snakket, var det også med visshet om at det gjelder så mange. Likevel klarte han ikke å reise seg som den han var, i all sin prakt.

Det gjør de færreste av oss: Vi blir eldre og må se tilbake på tapte glansdager med vemod. For de fleste av oss finnes det likevel en vei videre, på tross av opplevd smerte og noen sår kravler vi oss videre.

Bipolar?

Selv har Ari uttalt at han lurte på om han kunne være bipolar. Det er mye som tyder på at det kan stemme, når jeg leser beskrivelsene andre gir av ham. Selv skrev han tidlig i VG om døden og det grønne lyset som skal møte oss når vi er borte. Trodde han på flere liv, slik som Märtha, slik som sin mor?

Kunne drikke for mye

Ari var også åpen om at han av og til kunne drikke for mye, og uttalte i intervjuer at han ikke visste om han klarte å fullføre prosjektet som ektemann og far.

Skipet sank

Slik ble det altså på flere måter. Bruddet kom, i 2016. Han holdt hodet over vannet i noen år etterpå. Så sank skipet: På tampen av 2019 avsluttet han livet, så altfor, altfor tidlig. 47 er ingen alder. Han var rene ungdommen, morsom, nysgjerrig med alle muligheter åpne fortsatt.

Hva skjedde?

Dette er spørsmål jeg har: Kom Ari til julefeiring på Kongsseteren hvor han var invitert? Dukket han opp der julaften og ble innlosjert med Märtha, Durek og barna og feiret jul som om ingenting var i ferd med å skje? Var det etterpå da han kom hjem til Lommedalen at alt svartnet, eller hadde han planlagt å ta livet sitt en stund før dette?

Som fra en såpeserie

Dramaturgien er som hentet fra den mexikanske TV-serien La casa de las flores. Der henger ektemannens elskerinne seg i taket i familiens blomsterbutikk, der de lamslått og forferdet finner henne.

Her, i Norge, i virkeligheten skjer dette: Tidlig 1. juledag ser vi bilder og film av Durek og Märtha arm i arm sammen med barna og kongeparet i kirken, utenfor Holmenkollen Kapell. Der er ikke Ari invitert, for det er ikke kotume å bli invitert etter en skilsmisse. At Durek skulle dukke opp, visste ingen. Det kan vitne om raushet fra Sonja og Harald. Alle ser glade ut.

Tok livet sitt rett etter julefeiringen

Timer etterpå, er bildene som kastet i bakken og brent ut, som aske. For nå er alle avisene viet Ari Behns selvmord. Rent uhyggelig og bare veldig, veldig trist for alle. Det er mye fortvilelse i et selvmord, naturlig nok. Det er også mye sinne. Kanskje var han mest sint på seg selv. Heimly sier at Ari angret og at han ikke orket mer savn og lengsel.

Trodde ikke han hadde det i seg

Per Heimly sier også at han da han hørte om selvmordet tenkte på Hemingway, kunsteren han og Ari begge forgudet. Hemingway skjøt seg.  Men at det skulle ende med selvmord for Ari var sjokkartet og helt uventet selv for bestevennene. De trodde ikke han hadde det i seg selv.

Og det trodde ikke jeg heller. Som de fleste kjenner jeg folk som har blitt tatt av rusen og folk som har tatt sitt eget liv. Men at det skulle skje med Ari? Aldri.

Når ingenting hjelper

Det varmer, som vår kjære konge sier i sin nyttårstale, at så mange tente lys for den tidligere svigersønnen og hedrer ham i ettertid. Også kongen snakker om mørket som kan bli så altoppslukende at ingenting hjelper, selv ikke kjærligheten til sine nærmeste.

Du skulle ventet, Ari. Du skulle søkt bedre hjelp og støtte. Det er alltid håp om å få det bedre. Etter tunge stunder kommer alltid en lysning. Vi er så mange som gjerne ville hjulpet og trøstet deg. Men hva vet vel vi om hvordan du hadde det på slutten?

Din mor sa det så godt: Hun lettet smerten vi alle følte på med følgende ord: «Det var ikke mørket som tok  deg. Det var lyset som kom deg i møte.»

Henne, familien din, døtrene og dine nærmeste tenker jeg på nå. 

I kveld tenner jeg et lys for alle som har mistet noen, men som er nødt til å leve videre og som går det nye året fattigere i møte.

Trenger du noen å snakke med?

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123

Jeg kommer tilbake med en ny blogg etter begravelsen 3.1.20

 

Annonse

Jeg er i Mali for å følge Bjørn Kjos. Vi skal dele ut nødhjelp til trengende barn. Jeg glemmer aldri det pinlige øyeblikket: Desperat kjemper jeg for å komme ut av bilen. Kan jeg hoppe ut av vinduet?

Som journalist og blogger blir det noen tabber og fadeser!  Her er en opplevelse jeg aldri glemmer: 

God tone med Kjos

Fra min oppdragsgiver Content House kommer forespørsel om jeg kan dra til Mali på kort varsel. Jeg sier ja til å være med Norwegian, Bjørn Kjos og Unicef å dele ut mat, skolebøker og nødhjelp til fattige barn. Jeg tar en haug med vaksiner, handler inn vide bukser som er praktiske og tekkelige i Mali og hiver meg på Norwegian-flyet.

Å fly privat med Bjørn Kjos i et eget Norwegian-fly fullastet med nødhjelp, er spesielt! Bjørn og jeg har en god tone ombord, og han sier jeg bare må si fra hva jeg trenger fra ham for at intervjuet  for Her og Nå skal bli best mulig.

Vel fremme i Bamako, går jeg tidlig til sengs, for vi har en lang dag neste dag: Vi skal besøke en Unicef-landsby.

Konvoi for å unngå kidnapping

Det jeg ikke har anelse om, er at bilturen til landsbyen Toumou skal ta mer enn tre timer.  Vi drar avgårde etter en kort frokost på hotellet  i Mali– og vi kjører konvoi. Det betyr at vi kjører flere biler i følge med sikkerhetsvakter. Grunnen til at vi kjører konvoi er at vi har med oss en statsråd. De er redde for at hun kan bli  kidnappet om vi ikke tar forhåndsregler. Å vite dette er nervepirrende.

Terror i Bamako

Samtidig er det godt å vite at vi blir tatt godt vare på: Det har vært terror i Bamako hvor vi bor, og det er bra at det tenkes på sikkerhet for oss som er med.

Sitter i midten

Jeg sitter i midten bak i bilen. På venstre side har jeg Bjørn Kjos og på høyre side generalsekretæren i Røde Kors. Foran sitter en sjåfør og en brysk fransk sikkerhetsdame.

Føler meg innesperret

Jeg merker snart at jeg må på toalettet. Jeg har overaktiv blære og presset øker under stress. Jeg får kramper. At jeg er innesperret i en bil, gjør meg urolig. Jeg spør på engelsk om vi kan stoppe ved en bensinstasjon slik at jeg får gått på wc. Sikkerhetsdamen rister på hodet:

«Vi kan ikke stoppe hele følget.  Du kan bruke toalettet på et stoppested om to og en halv time.»

De vil ikke drepe meg

To og en halv time? Jeg kan vente toppen en halvtime. Desperasjonen tar meg. Jeg lukker øynene og starter selvmeditasjon. Jeg tenker på nordpolen, på snø og is for å kjøle ned impulsene. Men tissetrangen øker: Jeg ser ut av vinduet. Kan jeg hoppe av i fart?

Langs veien er store ansamlinger med innfødte og noen skur og enkle bygninger. Noen vil sikkert låne meg en do; tenker jeg! Så farlig kan det tross alt ikke være.

Igjen prøver jeg meg:  «Vær så snill og stopp.  Jeg er sikker på at de ikke vil drepe meg her!

Røde Kors sin utsendte er brysk i stemmen:

«Vi kan ikke stoppe bare for deg. Man stopper ikke en konvoi.»

Intervju med komplikasjoner

Jeg puster dypt og tungt. Det gikk ikke. Hånden romsterer i vesken, finner det den leter etter og jeg lurer innpå en smertestillende tablett uten at noen ser det. Minuttene snegler seg av avgårde. Jeg sitter med blokk og penn og skal egentlig intervjue Bjørn Kjos men tviholder på pennen uten å klare å skrive noe.

Tørr i munnen og kramper i underlivet

Oppdraget er å skildre Norwegian-kongens følelser – men jeg er helt grå i ansiktet og har krampe i underlivet og klarer nesten ikke si et ord. Jeg er tørr i munnen. Jeg ser på Bjørn men han holder masken, og snakker om plastposer i åkene vi kjører forbi: Alt søppelet som ødelegger naturen.

Tror han jeg er helt uinteressert og ikke aner hva han snakker om? Jeg hører alt, jeg er bare nervøs og teller minutter for å nå et toalett.

Kan jeg tisse i kaffekoppen jeg har med meg? Hadde jeg bare vært alene i bilen. Sånt gjør man bare ikke når man er i celebert følge. Det er ikke tale om. Selv om jeg hadde hatt en jakke å legge over meg, ville de hørt lyden.

Må tisse i et åpent skur med jordgulv

Da vi endelig stopper ved grensen for at Kjos skal utføre en hilse-seremoni med en høvding, stopper jeg den franske sikkerhetsvakten: Og nå insisterer jeg:  – Her skal jeg på do! Hun ser rart på meg , men stanser en stort, høy mann i uniform. Han nikker medfølende, og peker mot et lite åpent skur med jordgulv: Om jeg kan klare meg der? Jeg nikker. Dette blir mer og mer pinlig, men jeg lar det stå til. Det er ikke lett å få blæren til å adlyde i den lille sandbingen og med Kjos og høvdingen rett utenfor, men jeg blir kvitt noen dråper. Herregud.

Luksus med ordentlig toalett

Når vi endelig ankommer en liten café noen timer etterpå er det herlig å kunne gå på et skikkelig toalett i fred. Det er en luksus som vi i Norge tar for gitt! Nå slapper blæren av og jeg med den. Når du har hyperaktiv blære, blir du veldig opptatt av hvor nærmeste toalett er. Da er det ikke så lurt å være i Mali. Der er du heldig om du finner et hull i bakken der du kan gjøre ditt fornødne.

I landsbyen vi besøker er det et slikt toalett for kvinnelige lærere. Da er jeg bare glad for at det finnes en dør å lukke og at jeg kan bruke hullet i gulvet uten å vente to timer først.

Bjørn hadde vondt av meg

Ved tilbakekomst til hotellet, later jeg som ingenting. Vi slapper av med en øl,  får deilig middag og stemningen er god. Da ser Bjørn Kjos på meg og bryter isen: Han sier at han hadde vondt av meg i bilen på vei mot landsbyen. Det er snilt. Det sier mye om hans omtanke og hjertevarme.

Jeg husker ikke hva jeg svarer. Et eller annet ehe, takk, beklager, det er sånt som skjer noen ganger. Gud, det er pinlig. Jeg, en rutinert journalist, feilet og dummet meg ut. Jeg virket sikkert hysterisk i bilen, tenker jeg.  Jeg var kun opptatt av mine egne behov, ikke de fattige. Men hvorfor sa de ikke på forhånd at bilturen var så lang og at vi ikke kom oss ut?

Fastende hjerte

Resten av turen forløper fint. Aldri glemmer jeg møtet med de glade barna på Unicef- skolen – og mødrene på sykehuset med underernærte barn. Det er minner for livet.

 Trøsten er at jeg ikke er alene med å slite med overaktiv blære:

En norsk undersøkelse viser at hver fjerde kvinne har opplevd urinlekkasje eller overaktiv blære:  Herav hadde ca 11 % urge og 36 % en blanding av urge og stressinkontinens. Dette må vi snakke mer om.

En ting er sikkert: Skal jeg noensinne kjøre konvoi igjen, blir det på fastende hjerte. Da spiser jeg ikke frokost, tar ikke en slurk med vann og drikker ikke kaffe. Og jeg tar med medisiner!

Hva er ditt største pinlige øyeblikk de siste årene?

Les også: Mitt møte med Mali, Afrika

Les også: Informasjon om overaktiv blære. 

Vi delte ut nødhjelp i Mali, Afrika med Unicef og Bjørn Kjos med Norwegian.
Vi delte ut nødhjelp i Mali, Afrika med Unicef og Bjørn Kjos med Norwegian.

Annonse

Dette må vi bli flinkere til i 2020: Å være rause med hverandre, å gi oppmuntring og ros! Du kjenner helt sikkert det motsatte som er Jantelov, misunnelse og kritikk! Her er 5 kommentarer jeg ønsker mindre av i 2020! Hva sier du nei til ta i mot fra andre i det nye året?

Slutt med reisingen

  1. «Skal du ikke snart slutte med all denne reisingen?» Er det en kommentar som setter meg ut, så er det denne. Folk kommenterer ofte at jeg reiser, og det er sjelden positivt. Det slutter aldri å forundre meg. Er det det første du tenker på når du ser meg? At jeg bør slutte å reise? Du kommer ikke å på å si hei, hvordan går det, går det bra med deg eller hvordan var den reisen – fortell!? Nei, du sier simpelthen SLUTT med det som gjør deg glad og lykkelig og holder deg oppe. Kommentaren er verken snill, raus eller positiv. Har du noen alternativer? Har du tenkt på hva det gjør med meg å få slike stikk? For jeg blir lei meg.  Er du så misunnelig over at jeg etter mange år som alenemor, har glede av å dra på tur, så synes jeg synd på deg. Hva unner du deg i livet selv? Kritikere er ofte også kritiske til seg selv. Les også: 9 gode tips: Vær forsiktig når du reiser alene på ferie fordi…

Nå må du slutte å trene

2. «Nå må du ikke trene mer, for da blir du altfor sprek.» Denne er nesten komisk. Altfor sprek? Det stemmer ikke, for jeg har hatt utmattelsessyndrom, og jobbet hardt og lenge for å komme tilbake uten å klare det. Det har både med alder og helse å gjøre. I hverdagen er trening og sunn livsstil viktig for min fysiske og psykiske helse. Derfor trener jeg og skriver om det. Jeg er klønete på step-timer og detter av når salsa-trinnene blir for vanskelige, men har likefullt stor glede av dans og trening. Jeg unner deg også å oppleve mestring og glede ved fysisk utfoldelse. Vi må heie på hverandre, ikke dra hverandre ned.

Trenger du hjelp til å komme i form, dra på treningsreise!

Ikke gi opp: Slik spiser du deg i bedre form

Du er latterlig og psykisk ustabil

3. «Du er latterlig. For noe vrøvl. Du er ustabil.»  Jeg hørte nettopp Henriette Lien undre seg over hvor mange som skriver stygt og blokkerer henne om de er uenige i det hun sier som meningsytrer og coach. Slikt kan jeg også oppleve. Å være blogger er risikosport! Jeg har blitt blokkert av tidligere venner på FB fordi jeg skrev kritisk om  Sylvi Listhaug og Trond Giske. Jeg har også fått så hatten passer av parti-kolleger og av folk i min nærhet fordi jeg har sagt hvordan jeg opplever virkeligheten. E det nok til å ditche meg og kalle meg stygge ting, så var vel ikke det vennskapet så mye verdt? Noe heter at slekten er verst. Slekt kan også oppleves som rene sekten: De som ytrer noe som ikke passer inn, skal fordømmes. Det mest absurde er at de ikke snakker ut fra seg selv. Nei, det er DU! Du er sånn  og det er din skyld! Å kaste ut beskyldninger uten å si JEG.. og tenke på hvordan du selv er, er umodent og lite reflektert. Det er rent psykologisk forsvarsmekanismer for å slippe å se på deg selv. Overføring kalles det. Et tips fra meg: Send ordene tilbake til avsender. 🙂  

I likhet med Henriette Lien kommer jeg ikke til å slutte å mene, å puste, å være meg, selv om enkelte spyr edder og galle eller blokkerer meg. Vi har alle rett til å være oss. Husk det. 

Les også: Jeg delte ut roser for AP; like etter kom sjokkbeskjeden

Les også: Derfor blogget jeg om sjokkbeskjeden: Det gjør vondt når verdier trues

Märtha må slutte å være prinsesse

4. «Märtha kan ikke oppføre seg slik som prinsesse.» «Durek er gal.» «Innvandrere bør skytes.» Er det noe som trigger vonde følelser i meg, så er det når folk er skråsikre på hvordan andre bør oppføre seg og snakker stygt om folk de tror de kjenner. De «vet» hvordan alle muslimer er f.eks.  Jeg har mistet venninner fordi jeg har protestert mot denne hetsen av enkeltpersoner. Jeg har gått fra bordet og bedt folk passe sine egne saker. Hva vet du om disse menneskene? Har du vært en eneste dag i deres sko?  Aris selvmord i romjulen viser oss hvor viktig det er å forebygge mobbing og utenforskap. Det viser oss hvor viktig det er med åpenhet, hvor viktig det er å forebygge selvmord og jobbe med mental helse. Og det viser oss hvor lite vi vet om andre. Den du misunner kan kjempe en kamp du ikke vet noenting om. Så vær snill  – alltid. Det er til ettertanke for meg selv også.

Les også: Märtha-bråket: Vi er sjalu, for vi vil også være prinsesser!

Les også: Durek skjelt ut for å tilby behandling mot kreft; Kreftforeningen viser til studie der healing har positiv effekt

Slutt å legge ut bilder hvor du ser pen ut

5. «Hvorfor legger du ut slike bilder på Facebook?» spurte en fyr jeg datet en kort periode. Bildet jeg hadde delt, er bikinibildet i denne bloggen. Jeg hadde vært på båttur i Tyrkia. En fotograf jeg kjenner, tipset meg om båtturen: Han hadde fått ny jobb som fotograf ombord. Glad og fornøyd sa jeg ja til at han kunne ta noen bilder av meg på dekk, som jeg selvsagt betalte for. Som blogger trenger jeg gode reisebilder, og jeg visste at han var dyktig. På bildet jeg la ut på FB, linket jeg til fotografens FB-side i håp om at han skulle få flere oppdrag. Men det eneste min beiler opplevde når han så bildet, var misunnelse og sjalusi. Tenk på hva du sier neste gang. Om jeg har en litt utringet topp, så er det ikke fordi jeg ønsker å høre deg si «er ikke det antrekket litt horete» eller «de bildene han vennen din tok er på kanten.» På kanten av hva da? De er utvilsomt godt innafor. Men er du det?

Les også: Hvilken kjole skal jeg velge?

Les også: 7 enkle og deilige tips: Slik får du mer sexlyst

Tenk mer på deg selv og fei for egen dør!

Klem og godt nytt år fra Helse-Tine

Annonse

Jeg ble kastet inn som norsklærer for en niende-klasse på en halvtimes varsel og skrev om det. Dette ble min mest populære sak i 2019. At jeg sa nei til Erna og skrev om NAV-Lines nye liv, fikk også mye oppmerksomhet. Følg meg videre i 2020. Tusen takk!

Det betyr så mye når lesere engasjerer seg, enten det er på Facebook, Instagram eller direkte på bloggen! Å nå frem som blogger er krevende, og jeg setter derfor ekstra pris på alle små likes, kommentarer og delinger. Fortsett med det i 2020!

Jeg er journalist, men kastet meg for noen år siden på PPU-studiet for å kunne jobbe som norsklærer. Jeg klarte også å stå i studiet norsk som andrespråk som er påkrevet for å jobbe med norskopplæring for arbeidsinnvandrere og flyktninger. Dette siste gjorde NAV sitt beste for å smadre, men jeg ga ikke opp. Jeg trosset slemme og  inkompetente veiledere og fullførte studiet – noe jeg har hatt stor nytte og glede av i ettertid.

  1. Sjokkartet møte med fjortiser:  I 2019 meldte jeg meg som tilkallingsvikar i kommunen, og ble kastet inn som som norsklærer for en 9.klasse: Læreren hadde fått slag og var sykmeldt på ubestemt tid. Møtet med 25 fjortiser var spennende og sjokkartet, og jeg skrev om opplevelsen. Læreryrket engasjerer og folk liker at jeg bruker humor og selvironi. Les den populære bloggen her.

2. Derfor sa jeg nei til Erna:. I 2019 sa jeg ja til å være listekandidat for AP for andre gang. Da jeg fikk frierbrev fra Erna, var det derfor naturlig å takke nei. Jeg liker ikke at hun gjør det lettere å være rik, at hun tar sosial-stønaden fra de som trenger det mest og at hun vil ta fra unge favorittlæreren.  Leserne er samfunnsengasjerte og liker å lese om politikk: Syv grunner til å si nei til Erna og Høyre, kan du lese om i denne bloggen. Les mitt nei til Erna her.

3. Husker du NAV-Line som spadde grus på Jæren? Det var TV2 som først brakte nyheten om alenemoren som spadde grus for NAV. Denne saken engasjerte jeg meg sterkt i. Jeg fikk direkte kontakt med Line på Facebook, og hun skrev ofte om hvordan hun hadde det. Hun var fortvilet og hadde knapt til maten for seg og barna. Mine blogger om Line var populære i 2018 og er også på best-likt-listen i 2019. Historien fikk en lykkelig slutt. Les om Lines nye liv her. 

4. Smykker som kjærlighetsgave falt i smak. Mine lesere liker romantikk og når God Morgen Norges herlige stylist Marianne Jemtegård fikk egendesignede smykker i kjærlighetsgave av mannen, ble det en godt lest sak. Selv har jeg erfaring som redaktør for et bransjeblad innen interiør og hadde i sin tid egen stand på Oslo Design Fair. Senere ble jeg Helsetine – men har beholdt interessen for design. Frilanskollega og redaktør for Gullsmedkunst, Eva Alnes Holte inviterte meg til Marianne Jemtegårds smykkevisning. Slik ble bloggen om Marianne og kjæresten til. Du kan lese hele saken her. 

5. Jenteturer er alltid populære. Det skrives mye om at venne- og jenteturer er sunt for helsen. Slik får vi påfyll og kan vende tilbake til hverdag og familie med ny energi. Selv har jeg stor sans for treningsturer. I 2019 var jeg med på jentetur til Tyrkia; den ultimate jenteturen. Jeg avtalte med Mette Myrvang, primus motor bak jenteturer, at jeg skulle skrive om opplevelsen mot en liten rabatt. Hvordan det gikk, kan du lese i denne bloggen. 

Hva unner du deg i det nye året? Hva trenger du? I 2020 er det viktigere enn noen gang å snakke om mental helse og ta vare på seg selv og andre.

Hva vil du? Hvilke drømmer har du? Hva vil du ha mer og mindre av?

Legg gjerne igjen en kommentar.

Godt nytt år! 🙂

Les også: Lurer du på hva leserne dine liker best? Her får du svar!

Les også: Politiske skandaler, sex og shopping og barn i Mali: Dette er Helsetines mest populære innlegg!

Les også: Fem år etter: Slik gikk det med Linda som gikk ned 55 kilo

 

Annonse

20. desember er årets mørkeste dag, og Røde Kors markerer med si at vi må bry oss litt mer om hverandre! Mange, både unge og eldre, føler seg ensomme i juletiden. Skuespiller Linn Skåber ønsker at julaften blir en mer åpen dag. Hvordan kan du bidra?

Se innslaget fra Røde Kors her. 

– Jeg skulle ønske julaften var en mer åpen dag, sier skuespiller Linn Skåber. En av Norges mest kjente kvinner er, i følge et intervju med Dagbladet,  ikke redd for å si at hun aldri har likt høytiden.

En av hovedgrunnene er, som Røde Kors nevner, at mange er utenfor og føler seg ensomme:

Hun klarer ikke tanken på at vi innbiller oss at alle er sammen i jula, når det står så mange utenfor.

Så hvordan kan du bidra til å glede noen som kanskje ikke har det så bra? Åpenhet er en god ting. Mange av oss innrømmer ikke for andre hvordan vi har det. Vi spiller skuespill på sosiale medier og later som vi har 100 venner, mens  vi i realiteten kanskje bare har nær kontakt med noen få:

Ærlighet er bra

Skuespiller Linn Skåber er kjent for å være ærlig. Hun har uttalt at hun kan  føle seg ensom, og synes det er noe melankolsk over jula:

En av hennes beste juleminner er julen da hun og moren banket på hos en ensom nabo i naboblokka og serverte ham en tallerken julemat.

Lykkeforskning viser at vi blir lykkeligere av å gjøre noe for andre. Linns intitiav er derfor noe flere kan prøve seg på. Blir det deg som ringer på til en fremmed i kveld?

Liker adventstiden

Linn liker som meg adventstiden, for da er lyset der og man på vei mot noe. Men hun er ikke begeistret for selve julen, familiefokuset, tradisjonene og stillheten i gatene.

Julaften for melankolsk

”Jeg har aldri likt jula noe særlig. Det er en inderlig melankoli over den. Jeg føler det er en selvransakelsesperiode,”, sier hun.

Ønsker seg en åpen dag

«Hun skulle ønske at julaften var en mer åpen dag – at tradisjonen var at du inviterte alle du kunne og så hva det ble til, fremfor at vi var så opptatt av tradisjoner.» 

Befriende med andre stemmer

Det er noe befriende over mennesker som tør å stå frem at de ikke liker julen.

Sår jul som alenemor

Grunnen til at jeg synes det er befriende er at jeg som mange andre har vært der selv.  Jeg ble tidlig alene med barna mine – og hvor fett var det  å feire jul alene med barna – mens  familie, venner og naboer feiret med alle sine? Det var utfordrende.

Made with Repix (http://repix.it)

Linn ringte på til naboen

Julen er en av de minst inkluderende høytider jeg vet om. Alle har nok med sitt.

«Nå kan vi endre den innelukkede, norske tradisjonen. Når Linn Skåber ringer på hos naboen for å spøre om han vil ha julemat så kan du ogs. Eller gjør som Eli Rygg: Hun inviterer ikke bare alle ekser, men også gjerne en ensom sjel eller to.»

Liker å snakke med folk som sliter med julen

Selv liker jeg mennesker og jeg får mer ut av å snakke med noen som sliter med julen enn venninner som snakker meg i senk om vasking, rydding og baking.

«Er det sant, kan man lure på. Eller sliter de med å skjule at de er utslitt? Utslitt av forventningene, presset og alt sammen. Noen hevder kvinner føler seg som ofre i julen, de må yte mest.»

Prøvd alt

Jeg prøvde mye etter at jeg ble alene med barna, alt fra å søke trøst i kirken, noe som føltes lite inkluderende, til å feire alternativ jul hos Aslam Asham. Siden har jeg feiret med familie, ekssvigerfamilie, venninne, kjæreste og barn.

Nyttårsfeiring 2019: Feir med likesinnede

Det beste har vært å reise på fjellet nyttårshelgen og kose seg med likesinnede – takket være Unni Belseth,  en ildsjel av en dame som arrangerer nyttårshelg for single foreldre med og uten barn.

internations

På Jessheim arrangeres det nyttårsfest for folk som er alene. Også denne damen fortjener ros for at hun står på for single, også i julen.

Takk og lov for at det finnes noen så flotte damer.

Flere folk i gatene

”Jeg håper at folk beveger seg mer ut, deltar i store sammenhenger og viser at vi er et folk.  Flere folk i gatene i jula!” ønsker Linn seg.

Samtidig kommer en Bønn fra Røde Kors: Vær noe for en annen på årets mørkeste dag og i julehøytiden hvor mange føler seg ensomme. Se innslaget fra Røde Kors her. 

Ære være Linn, ildsjeler i Røde Kors og andre steder.

Juleønsket mitt? Mer sånt prat! Flere slike mennesker. 🙂

hellasminner

Les også: Intervjuet om Linn Skåber og jul

Les også:  «Ikke alle barn gleder seg.»

Les også: Den julen jeg feiret på gayhotell

Les også: Spar på kaloriene før jul: Slik lager du en sunn julekalender!

Bildet av Linn er fra Nordiske Mediedager