Annonse
Ari skulle feire jul med barna på Kongsseteren. Det skjedde ikke. Maud fikk aldri overrakt julegaven; ett portrett av faren. Siste gang hun så ham var rundt 20. desember. Modig og sterkt fortalte hun om en pappa som var helten, men også psykisk syk. «Det finnes alltid håp om bedring,» sa hun og manet til å oppsøke hjelp.
Så sterkt, så inderlig, så modig. Ari skulle vært tilstede i kirken og hørt sin eldste datter tale varmt, åpent og vakkert om ham.
Maud Angelica må være Norges modigste 16-åring. Ikke bare talte hun for hele Norge om pappa Ari, hun holdt også et flammende innlegg til alle som sliter om aldri å gi opp håpet. Det var vanvittig bra, om det er lov å si det i en så tragisk situasjon.
Jeg føler en enorm respekt og kjærlighet for henne og søstrene. Det må være den beste talen holdt av en 16-åring noensinne – og i en så bunnløst tragisk situasjon. Det sier også mye om hvor fantastisk Märtha og Ari må ha vært som foreldre.
Måtte tenne mange lys
Jeg satt i min egen stue og hadde tent alle de lysene jeg fant, fordi jeg måtte det, jeg trengte å se flest mulig lys skinne mens jeg så begravelsen til Ari Behn i Oslo Domkirke. Underveis måtte jeg tenne enda flere lys og nå har jeg tent i peisen. Det er som et fysisk behov, som presten var inne på: Mange tente lys på slottsplassen. Og vi tenner dem i dag.
Hadde Märtha som støtte
Maud Angelica hadde mamma Märtha som støtte mens hun holdt den lange og rørende talen til pappa som ble borte så altfor tidlig. Begge virket sterkt preget. De hadde rosa hårpynt og rosa blomster fordi rosa var Aris yndlingsfarge.
Kunne jage bort monstre
Maud snakket om en pappa som var så sterk at han kunne jage bort monstre fra soverommet hennes da hun var liten. Hun følte seg helt trygg sammen med ham. Elsket. Han var unorsk, og også flinkere til å rose og sette ord på det enn andre.
Psykisk syk i mange år
Men varmen og storsinnet fra faren hadde en skyggeside: Åpent og inderlig fortalte Maud at faren hadde vært psykisk syk i mange år. Det var vanskelig for Ari og vanskelig for familien, sa hun.
Feiret ikke jul sammen
Gråtkvalt talte hun direkte til sin far: Hun sa hun ikke visste at hun skulle dra så tidlig. Hun hadde ingen anelse om at han skulle forlate dem. De skulle jo feire jul sammen!
Med disse ordene røpet hun det vi alle lurte sånn på. Feiret han jul på Kongsseteren som planlagt? Tydelig skjedde det ikke. For Maud sa hun aldri fikk overrakt julegaven – et portrett hun hadde tegnet av ham og som hun hadde gledet seg sånn til å overrekke ham.
-Jeg har ikke sett deg på to uker, sa hun. Går vi to uker tilbake, er vi rundt 20. desember.
Må ha skjult ting
Den dagen møttes de, og Maud kunne ikke ane at hun aldri ville få se pappaen igjen.
-Du sa det gikk bedre. Du må ha skjult for oss hvor ille du hadde det, holdt ting hemmelig for oss, sa hun.
1. juledag, ca 5 dager senere tok faren sitt eget liv.
-Jeg fikk ingen closure, sa Maud. Det var hjerteskjærende å høre på.
Mange røper ikke planene
Dessverre er det jo slik at de som sliter ofte ikke forteller hele sannheten om hvor ille det står til. Mange som har alkoholproblemer, er mestere i å skjule problemer for sine nærmeste, noe jeg selv har opplevd.
Mange som tar selvmord røper ikke planene for sine nærmeste. Familie, barn og venner står rammet og fattigere tilbake, uten muligheten til å forberede seg, uten forvarsel. Det er smertefullt og vondt.
Maud snakket om en pappa hun trodde skulle være der i mange år: En pappa som skulle se hvordan de ble, som skulle følge dem opp kirkegulvet når de giftet seg, som skulle oppleve å bli bestefar.
– Men, nei, du valgte å dra tidlig, sa hun sønderknust.
Selvmord som en dødelig sykdom
Maud var inne på at hun kunne gjort mer koselige ting sammen med pappaen, men var samtidig klar over at hun og andre ikke kan laste seg selv: Et selvmord er ingen sin feil. Det er som en dødelig sykdom, sa hun. Og for Ari virker det som om det stemmer. De som forsøkte å hjelpe, nådde ikke frem.
– Pappa må ha vært så sliten at han ikke så noen annen utvei, sa hun.
I sin siste bok Inferno skriver Ari åpent at han er en belastning for andre og at han vil bort fra seg selv fordi han forvolder andre skade.
Det finnes alltid en utvei
Maud gikk rett inn i dette. Hun leverte en brennende appell til alle som sliter med selvskading, depresjon eller selvmordstanker:
Tenk aldri at det er bedre for andre at du forlater livet. Det er så innmari feil! sa 16-åringen.
-Alle fortjener kjærlighet og glede og mange elsker deg, sa hun direkte til alle som sliter.
Maud fortsatte appellen med å si at det alltid finnes en utvei og at man aldri må gi opp håpet. -Søk hjelp. Det finnes profesjonelle, og det er det de er der for, sa hun.
-Du kan få hjelp, og det kan bli bedre, sa hun.
Med disse ordene kan Maud redde liv. Det er godt å vite i en så trist situasjon. Den nye generasjonen ungdom er åpnere og modigere enn vi var. Det gir håp.
Få forsto hvor syk han var
Utallige er de som har lovprist Ari og fortalt hvilket fantastisk varmt menneske han var. Få er de som har forstått alvoret i det han slet med. Hvor syk han faktisk var. Foreldrene og søsknene hans holdt brennende, varme taler for sønnen. Heller ikke de hadde forstått hvor dypt depresjonen stakk. Ingen, selv ikke bestevennene, så for seg at Ari var i stand til å ta sitt eget liv. Dette siste er til ettertanke.
Må være føre var
Det viser oss at vi må være føre var. Vi må våge å bry oss mer, våge å spørre direkte: Planlegger du å ta livet ditt! Hva slags hjelp trenger du?
Det er unorsk. Vi vil ikke bry oss og holder oss borte til noen selv strekker ut en arm. Men er du syk nok, tar du ikke kontakt for å få hjelp, nødvendigvis. Vi må være åpnere, og varmere i møte med de som har det vondt og vanskelig.
Håper han fikk hjelp
Ari ga mange hint, både i intervjuer, i maleriene og bøkene sine om at han slet. Han snakket om døden. Trodde vi det bare var fiksjon? Fiksjonen ble til slutt virkelighet, sa en av bestevennene.
Jeg vet ikke hvor mye profesjonell hjelp han fikk. Jeg håper det var mye. Men heller ikke hjelpeapparatet når alltid frem. Du er avhengig av å finne den stemmen som rører noe i deg, slik at hjelpen virkelig nytter. I helse-Norge er det dessverre ikke alltid at de som sliter, blir møtt som mennesker, men mer som figurer man kan dytte piller i og si noen overfladiske ord til. Er det noe som ikke hjelper eller lindrer så er det det.
Må bli sett som menneske
Selvsagt skal man medisineres om man har en psykisk sykdom som krever det, men det er det å bli sett som menneske som kan gi heling. Noen ganger må innleggelse til. Det er skambelagt, men det burde vært motsatt: At det er tøft å si du har vært modig nok til å oppsøke hjelp.
Vil være varsom
Kanskje gjorde alle alt de kunne – og for de etterlatte sin skyld vil jeg være varsom og ikke tegne opp et bilde som kanskje ikke stemmer. Alle kan ikke reddes. Han var nok veldig sliten, som Maud så fint sa det.
Var som Ari var i rommet
Under begravelsen kjente jeg på tunge følelser. Da Aris brors stemme brast, kom tårene og de fortsatte med Mauds sterke minneord.
Etterpå var det som Ari var i rommet. Han åpenbarte seg for meg både som en engel med vinger, smilende på vei mot lyset – og som en korsfestet skikkelse. Det var sterkt.
Ari ga oss en tidlig vår
Men så var begravelsen over og TV bildet viste en domkirke og et Oslo sentrum helt snøfritt, med varmegrader, i sol. Mette Marit strøk omsorgsfullt sønnen Marius over ryggen. Aris far ga klemmer.
Jeg hørte fuglene kvitre høyt gjennom TV-skjermen og jeg tenkte at Ari har sannelig myknet og varmet oss så mye at det vi opplever her er en tidlig vår. Det var som om Oslo var forandret til en sydlandsk og varmere storby, som Barcelona.
Ari smeltet snøen og ga oss håpet, våren, med solglimt, plussgrader og fuglekvitter.
Kom endelig til sin rett
Det er sannelig bra gjort, Ari. Du smeltet oss, islandet. Ismenneskene.
Endelig kom du helt til din rett – og vi så deg som du virkelig er – verken som klovnen eller en viktig meningsytrer og kunstner – men som den du var, som ARI.
Hadde jeg bare kunnet snakke med deg, rose deg, sendt deg noen blomster som jeg skjønner du fikk for få av mens du levde. Ingen kan det. Det er over.
Mine varmeste tanker går til familien og de nærmeste i tiden som kommer. Ta godt vare på dere selv. Og vi må være varsomme og ta godt vare på dere.
Steng kommentarfeltet
Til mine kolleger i pressen maner jeg til å tenke nytt, droppe tøffe ord om kjente mennesker, aldri gi terningkast 1, stenge kommentarfeltet om det er det som skal til for å skru av kranen for stygge, og urettferdige kommentarer.
Og til de av mine kolleger som skamløst har gått hardt ut mot alternativ medisin og kalt vakre flotte mennesker for klovner eller kvakksalvere. Skam dere.
Jeg heier på de jeg så snakke så sårt og hudløst i Domkirken i dag: På Maud og søstrene, Märtha, kongeparet, Aris foreldre og søsken. Det er dere som er håpet og lyset.
Les også: Ari Behn tok livet sitt. Det er bare trist som faen
Les også: Märthas siste ord til Ari
Trenger du noen å snakke med?
Mental Helses hjelpetelefon hele døgnet: 116 123
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Maud Angelica Behn (16 år) , dagens helt:
Om portrettet hun tegnet av faren som julegave: «Jeg har jobbet på den i minst ti timer, og mens jeg gjorde det, tenkte jeg på hvor mye jeg elsker deg og hvor spent jeg var på å se reaksjonen din. Jeg vil aldri kunne gi deg tegningen. Det knuser hjertet mitt.»
Om alle minneordene til faren: «Jeg er glad for at pappaen min betydde så mye for så mange.»
Om farens evne til å sette ord på ting: «Du brukte så fine, store ord. «Du ville si at jeg var en glitrende diamant. Hvem sier sånne ting? Du fikk oss barna til å tro at vi kunne få til hva som helst. Du fikk oss til å føle en uendelig styrke og glede i at du trodde sånn på oss. Takk for det. Leah, Emma, mamma og jeg savner deg så utrolig mye.»
Om knuste drømmer: «Vi trodde du ville være her for å følge oss ned midtgangen i kirken når vi gifter oss, se hva vi gjør med livene våre, se hva slags personer vi blir, eller se vår forbedring i kunst, ridning og sminke – eller være her for å se våre fremtidige barn. Men nei, det ble ikke sånn. Du bestemte deg for å dra tidlig.»
Om erkjennelse: «Pappa må ha vært så sliten at han ikke hadde følt at han hadde noen annen utvei enn å gå ut av denne verden.»
Bønn til andre som sliter med tunge tanker: «Jeg vil si til alle at det alltid finnes en utvei, selv om det ikke føles sånn. Du kan få hjelp, og det kan bli bedre. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke. Aldri tro at det er bedre at du går bort, det kan jeg love deg at er så feil.»
Om fortvilelsen ved å ikke få en closure, om ikke å få tatt farvel: «Vi skulle så gjerne ønske at vi kunne gi deg en aller siste klem. Vi elsker deg pappa – du er en glitrende diamant du også.»
