Uten bankkort får du ikke penger utbetalt fra Lånekassen. Ungdommen, som er flyktning, mangler en attest, og kan dermed ikke få utbetalt stipendet han har fått innvilget på videregående skole. Uten bankkonto – ingen penger! Etter fem måneder venter han fortsatt på stipendet.
Et penge-mysterium
Jeg sitter midt oppe i et penge-mysterium. Jeg lurer på hvordan det kan ha seg at en ungdom må vente i fem måneder på å få utbetalt et innvilget stipend fra Lånekassen. Jeg tenker at her er det noen i NAV eller UDI som ikke har gjort jobben sin. Stipendet er der, alle papirene er i orden, men ungdommen kan ikke få pengene til PC og annet nødvendig skoleutstyr utbetalt fordi han mangler konto i banken!
Og konto kan han ikke få, for det kreves en form for attest som flyktningen ikke har. Stort mer kan jeg ikke si om saken, for jeg har taushetsplikt.
Systemet virker låst (jeg mener loco).
Men jeg kan si så mye som at jeg synes systemet virker vanskelig. Jeg mailet og ringte banken selv , men fant ikke ut av det.
Mailen kom i retur, for jeg har mailet fra et «usikret nettsted», og det er ikke lov. » Uten at jeg er innlogget med familiens kodebrikke når jeg skriver, kan de ikke svare meg.
Samfunnet vårt er i dag så digitalisert at uten internett, kodebrikker og å forstå hvordan du tar deg frem på ulike byråkratiske nettsider, når du ikke frem. Du må selv scanne inn pass og andre attester og sørge for at de er gyldige.
I banken møter du en travel ansatt som sier «dette må du ordne selv hjemme. Gå inn på nettsiden vår.»
På telefonen – om du kommer frem i den endeløse køen – og skjønner om du skal taste svarvalg, 1,2,3,4,5, eller 6 for å komme til en kundebehandler og ikke til en robot, svarer personen du når etter tyve minutter:
«Han må gå inn på nettsiden og registrere seg selv.»
«Men hvorfor tror du jeg ringer – og står i kø i 20 minutter?! Tror du det var for å få dette svaret?»
Det må være aldeles håpløst for dyslektikere, eldre og/eller for nye innvandrere å orientere seg.
Saken jeg nevnte står uløst, nå prøver jeg å ta tak:
«Får jeg dette stipendet, eller mister jeg det,» fortviler ungdommen.
Nav sier bare «vi får vente og se neste måned.» Jeg sier – la oss løse dette nå.
Alltid gøy med salg: Jeg fikk orden på håret hos HairShop og var en liten tur innom Match. Der skulle jeg egentlig ikke ha noe, men falt for rød og blå blonder på 70 prosent salg. Jeg prøvde blusene i begge farger og endte opp med begge to. De var satt ned til kr 149 og jeg fikk to nye bluser til under 300 kroner. Ikke verst!
Han som sto i kassa likte at jeg kjøpte salgsvaren i to ulike farger – de passer til så mye og da kan du bruke de til alt, sa han! Så da vet dere hva jeg kommer til å gå i utover våren. Jeg liker godt rødt, men denne gangen syntes jeg den blå blusen kom mest til sin rett. Enig?
I dag leste jeg noe av det mest dustete jeg har sett på lenge! En journalist i New York Times har uttalt at kvinner over 30 ikke bør trene i yoga-tights og vise frem valker. De må ha på seg vide joggebukser! Aldri i livet – noe så dumt! Vi bruker tights så mye vi bare vil. Det å være flott og veltrent er ikke bare for kvinner under 30. Og ofte har de vel så mye valker som oss litt eldre. Plager det deg om jeg trener i tights eller kort shorts og singlet?
Hørt på makan! Skal jeg ikke kunne trene yoga på Elixia lenger uten store bestemor-bukser?! Det går jeg ikke med på. En journalist har uttalt dette i New York Times, og folk raser på Twitter.
Tights er noe man bruker for å se sexy ut, hevder journalisten. Og det har altså ikke kvinner over 30 lov til? Nei, for da viser vi frem valker, strekkmerker og verre ting som helst bør skjules under saggy joggebukser?
Jeg blir fort varm når jeg trener og klarer ikke å trene med for mye klær på meg. Og jeg får et kick av kult treningstøy litt utenom det vanlige. Så det kommer ikke på tale! Har ikke journalisten fått med seg at voksne, modne kvinner kan være like flotte og sexy som en 30-åring? Dette blir for dumt.
Singlet var ikke lov
Det minner meg om debatten for noen år siden, da en jente ble kastet ut av et norsk studio fordi hun hadde singlet. Det var bare lov med trenings-topp med armer! Selv klarer jeg ikke å trene i annet enn i singlet, så jeg hadde gått på dagen om jeg trente et sted hvor påkledningen min ble tilsnakket.
Jeg lurer på hva NY-journalisten synes om mine trenings-outfit når jeg danser zumba og bruker skjørt og kjole?
Det hadde vel blitt ramaskrik: Altfor gammel til å kle seg sånn! Jada, vi skal vel gjemme oss bort i svarte, store gevanter.
«Men, damer – dette gidder vi ikke å høre på. Neste gang vi drar på trening, synes jeg vi alle skal stille i ettersittende tights: Et par valker er bare sjarmerende, hvem bryr seg om sånne filleting i 2018?!»
Hva mener du?
Les den omdiskuterte artikkelen om yoga tights her.
Under har jeg samlet alle de flotte tights-bildene jeg fant av meg selv og kvinner i sin beste alder! Enjoy. 😉
Plager det deg at jeg trener i kort shorts eller tights og single selv om jeg er godt over 30?
Hva foretrekker du å trene i ? Det viktigste er å føle seg vel og trives med det vi har på oss, og da bestemmer vi selv!
Les også: Treningssentre måtte tydeliggjøre kleskoder her.
Brenner det, så brenner det! Spiller ingen rolle om personen har hijab eller ikke. Da kaller vi en spade for en spade og yter hjelp – eller?
Diskusjonen sto høyt i taket da vi snakket om dette dilemmaet på kurs med Røde Kors: «Brenner huset, så er det vel ikke noe forskjell om personen er norsk eller har hijab?» Hvorfor er oppgaven stilt på denne måten? Også kurslederen stusset på det og ble provosert. Nå var hun på sitt tyvende kurs eller noe sånt, og vi slapp heldigvis å lage rollespill av oppgaven. Det ble ofte litt kaotisk, mente hun.
Det gjelder vel å bruke common sense, og snakke rolig til henne og spørre om vi kan hjelpe med noe. Gi en klapp på skulderen, mente jeg .En mann var uenig:
«Han sa at om en mann kom bort og rørte ved henne, kunne det gjøre vondt verre, for en muslimsk kvinne. For muslimske kvinner kan ikke ha nærkontakt med menn.»
Vær varsom med fysisk kontakt
Berøring skal man alltid være ekstra varsom med, mente kurslederen. Likevel – det er forskjell på å kaste seg over noen og gi en forsiktig berøring på skulderen. (Skulderen er området på kroppen vi er minst minst sensitive når det gjelder fysisk kontakt.) Dessuten er det viktig å få kvinnen bort fra ulykkesstedet: Uansett om det er noen igjen i det brennende huset, skal hun ikke inn der! Hvordan får vi henne så bort? La oss si hun ikke kan språket?
«For å få henne trygt til siden, må vi ta sjansen på å røre forsiktig ved henne og geleide henne bort, uansett om vi er en kvinne eller mann.»
Også for nordmenn finnes intimsonen
Jeg sa jeg synes det blir så mye stereotypier. Muslimske kvinner er ulike – noen kan synes det er greit med varsom berøring, for andre blir det helt feil! Kurslederen hadde selv fått klem av en muslimsk mann, og selv har jeg fått en klem både av muslimske menn og kvinner. Kanskje er de like forskjellige som oss? Også en stiv nordmann kan synes det er ubehagelig med fysisk berøring. Det er noe som heter intimsonen.
Du må beholde roen
Noe av det viktigste om du møter en person i sjokktilstand er at du selv beholder roen. Det er viktig å ikke komme med fraser, men forsiktig tilby hjelp. Er du fra Røde Kors, vil du sannsynligvis ha et visittkort, og i alle nasjoner kjenner man Røde Kors-symbolet. Det kan være beroligende i seg selv.
«Vil du snakke eller er det bedre at vi er stille,» er et passende spørsmål dersom du møter en person i en krise-situasjon.
Jeg tenkte på reportasjen jeg skrev om en ung mamma som fikk et tre veltende over seg på stranden. Der satt en dame som trolig var sykepleier ved siden av henne: Hun holdt henne stabil og kom med beroligende ord helt til hjelpemannskapet kom: Dette betydde alt. Fortsatt ønsker Veronica å takke sin ukjente hjelper.
Les min artikkel takk, ukjente som har stått i bladet Kamille her.
Hva om jeg begynner å gråte?
Skal du hjelpe noen som har vært i en tog-ulykke eller mistet noen i dramatisk dødsfall, må du vente deg ulike reaksjoner: Noen av kursdeltagerne så for seg at det kan bli vanskelig å takle voldsom gråt. Selv så jeg for meg hylende gråtekoner etter terror eller flyulykker – slik det ofte blir vist på TV – og satt med en følelse av at jeg ville blitt redd og kommet til kort.
«Hva om jeg begynner å gråte selv? Er ikke det upassende?»
Det er ikke farlig å vise normale reaksjoner som gråt, fikk vi beskjed om. Men hva om personen ler eller blir veldig sint på oss? Flere syntes dette var vanskelig å takle. Særlig uberettiget sinne. Men det gjelder å beholde roen og skjønne at personer i krise kan reagere forskjellig, og at det er greit.
Nytt kurs obligatorisk etter 22. juli
Dette kurset om psykososial førstehjelp i regi av Røde Kors ble innført etter 22. juli i Norge. Nå må alle som vil være frivillige i Røde Kors ta det, enten de skal være leksehjelp, flyktningeguide eller besøksvenn for eldre.
Vafler og kaffe – ikke pengehjelp
I Røde Kors er det tradisjon for å servere kaffe og vafler og vi skal deale minst mulig med penger.
«Låner du bort jakken din til noen i en krisesituasjon, har du gitt den bort, informerte kurslederen.»
Folk i krise vil lett glemme at du har lånt dem klær eller penger – eller mobiltelefonen. Du kan derfor ikke vente å få det tilbake. Noe å tenke på, ikke sant? Hun fortalte at Kongen ved et tilfelle hadde gitt bort jakken sin på fjellet til en som frøs – ikke lånt den ut.
Tilbyr kaffe og en prat
Dette diskuterer jeg med en flyktningvenn fra Syria. Jeg har lånt bort skolebøker og en mobil en gang, og fikk ingen av delene tilbake. Personen har vel glemt det, nikket vennen. Han møtte selv Røde Kors-folk på mottak og vet at de tilbyr kaffe og en prat – og ikke noe mer.
– Men flyktninger har lite penger, sa han. – Spiller ingen rolle, svarte jeg – i Røde Kors har vi ikke lov å gi penger, bare vafler. Han smilte, han visste det allerede.
-Men for snømåking, får jeg penger for slik jobb?, spurte han.
Der ble jeg svar skyldig. 😉
Betaler du for snømåking eller flyttehjelp eller regner du med at en venn hjelper deg gratis?
Ville du behandlet en dame med hijab foran et brennende hus annerledes enn om hun var norsk?
Det er krevende, men også inspirerende og morsomt å blogge fra eget nettsted! Selvsagt ønsker jeg meg flere lesere, men den viktigste grunnen er at jeg kan få innflytelse på saker jeg brenner for og få utløp for min skriveglede og kreativitet!
1.Kan skrive om det jeg brenner for. Jeg har skrevet dagbok og laget album fra jeg var 7, jeg skrev stiler som ble lest opp på skolen og hadde så mye på hjertet at jeg bruke permen som hjelp, jeg har hatt brevvenner over hele verden og jeg har alltid vært opptatt av mennesker og samfunnet rundt meg. Som blogger får jeg en unik mulighet til å skrive om ting jeg brenner for! Saker jeg gjerne vil skrive om i ukepressen, får jeg ofte nei på – som denne saken under om kvinner og sexlyst. I ukepressen er livet sterilisert og de vil at jeg skal skrive om sykdom og slankekurer. Jeg brenner for mye mer enn det, og da er det godt å ha denne bloggen!
Les om hvordan du kan få en mer sexy overgangsalder her.
2. Jeg kan være personlig! Når jeg skriver i ukebladene får jeg sjelden lov til å skrive i jeg-form. Jeg må fjerne mine egne meninger, være nøytral og følge en haug med regler og stryke en el del – for det skal alltid vært så kort! På bloggen kan jeg være meg selv og skrive fra hjertet og det føles befriende og herlig – som da jeg skrev brev til Sylvi Listhaug. Det er min mest delte blogg og Utrop har senere trykket den på sin nettside.
3. Jeg kan være frekkere og mer direkte enn jeg kan være som journalist i de store mediene. Og jeg vet at jeg får det på trykk! Det er kamp om å få ytringer trykket i store medier, og med mitt eget nettsted, går ikke saken i papirkurven selv om NRK ikke har kapasitet til å få inn innlegget. Ved å blogge om egne saker skapte jeg debatt rundt Giske-saken og saken om Trine Skei Grande. Dette er også noen av de mest delte og diskuterte bloggene mine.
Les en av de mest diskuterte bloggene mine om Grande her.
4. Jeg kan engasjerte meg i enkeltsaker, noe jeg savnet da jeg var styremedlem i Oppegård arbeiderparti! Jeg brant for fattige familier og ungdom som sliter psykisk – der handlet det om 1. mai-nåler og bytte av saler til arrangement. Jeg trakk meg fra styret før jul – og fortsatte heller å skrive om saker jeg brenner for. Da jeg skrev om NAV-Line som måtte spa grus på Jæren i et grusprosjekt, fikk jeg uventet mange nye lesere og god respons! Som journalist eller AP-medlem, kunne jeg ikke ha gjort dette – men med bloggen Helsetine kan jeg være samfunnsytrer på mine egne premisser! Jeg har vært alenemor til to barn selv og vet at det er en fulltidsjobb – og jeg vet også hvor tøft det er å klare seg på lav inntekt og lete etter nye jobber. Jeg vet også endel om det trehodede trollet, som mange kaller NAV.
«Sånn sett var det helhjertet at jeg skrev om Line: Jeg ble sinna og fikk sagt fra om det!»
Å fighte NAV er som å fighte mot 100 vindmøller, men å hjelpe en er bedre enn ingen. Line er også et forbilde – hun tok mot til seg og sto frem på TV2 med bilde og fullt navn og snakket om hvordan hun hadde det: Sånn sett er det ikke en hvilken som helst dame jeg valge å skrive om og støtte: De fleste er anonyme, og nå beundrer de Line som har satt ord på det så mange føler.
Les min mest populære blogg om Line og se alle kommentarene her.
Les også om grunnen til at jeg trakk meg i politikken her.
5. Jeg får mer ut av sakene jeg skriver. Da jeg ble bedt av Her og Nå om å dra til Mali og følge Bjørn Kjos på en reise hvor vi skulle dele ut nødhjelp, var det utrolig godt å ha denne bloggen. Etter at saken sto i Her og Nå, kunne jeg skrive min egen historie på bloggen om mine egne opplevelser i Mali. Det hadde jeg behov for, og det føltes meningsfullt. Jeg var ikke bare en sekretær for Kjos, jeg møtte barn og mødre som gjorde sterkt inntrykk – og det ville jeg snakke om.
«Noen er bekymret over at jeg da har flere roller samtidig, men jeg opplever at jeg har god etisk retningssans og at jeg sjonglerer bra mellom de ulike rollene. At jeg skriver godt og vinkler bra, som noen har nevnt nærmest som et problem, kan jeg faktisk ikke noe for. Jeg fortsetter å skrive og ytre meg og være engasjert – helt uten dårlig samvittighet.»
Jeg er overveldet over responsen jeg har fått fra lesere av min blogg Helsetine etter at jeg skrev om Line Holen som måtte spa grus for 13 000 kroner måneden på Jæren i et grusprosjekt i regi av NAV. Jeg ble rasende over at 28-åringen som er alene med to barn på 6 og 8 år gjennom 4 år har blitt utnyttet i NAV-systemet. Hun har nærmest jobbet som slave fra tiltak til tiltak! Vaskejobb den ene dagen, grus-graving og bro-bygging på en fjelltopp det neste – og uten å bli tilbudt en reell jobb! På oppfordring fra mine lesere, starter jeg nå innsamlingsaksjon: Vi vil at Line skal få ta sertifikatet til bil – noe som vil lette hverdagen til alenemoren i Hå kommune og gjøre det lettere å få jobb. Vær med og gi ditt bidrag!
I samarbeid med Jo Mogstad, Karen Høydal og andre ivrige blogglesere, starter jeg innsamlingsaksjon via SPLEIS for at Line Holen skal få tatt sertifikatet til bil! Å ta lappen koster ca 25 000 kroner, kanskje litt mer. Aksjonen er foreslått av mine lesere og hadde aldri sett dagens lys uten deres initiativ.
Du har kanskje sett Line spa grus på TV-2-nyhetene eller lest om henne på min blogg? For få dager siden var Line så langt nede at hun nesten ikke så noen utvei. Hun har lite å rutte med og må selge unna ting for å få råd til utstyr til barna og SFO. Samtidig får hun avslag på søknader om økonomisk støtte. «Jeg må flytte og bort snart på gaten,» sa hun oppgitt.
I tillegg blir hun sendt på slave-tiltak hos NAV: Jeg holdt på å dette av stolen og ble sinna, da jeg så at hun spadde grus på Jæren for 13 000 kroner i et NAV-prosjekt. Det tøffe tiltaket ødela familielivet og gjorde henne utslitt.
Skulle dra fra barna om natten
Da NAV for få dager siden, toppet elendigheten med å sende Line på sitt fjerde tiltak – og ville at hun skulle dra fra barna sine om natten og jobbe på et butikklager 4 mil unna fra 0200-1000, var det nok for meg og mine lesere!
Nå vil vi bidra til å lette hverdagen for alenemoren på Jæren. Sammen med mine lesere håper jeg at dere vil støtte opp om tiltaket som skal gå uavkortet til førerkort. Støtt aksjonen her.
«Ønsker du heller å gi et lite bidrag til Line og barna hennes på 6 og 8 år i hverdagen, så kan du vippse penger direkte til Line Holen på tlf. 90174472.»
Line Holen ble et forbilde for mange, da hun trosset både nerver og skam, og sto frem med navn og ansikt og fortalte sin NAV-historie på TV2. Jeg har senere fulgt henne på min blogg. For Line varmer hvert hyggelige ord fra folk som uttrykker sympati og støtte direkte eller i kommentarfelt. «Bare det gjør dagene lettere å komme igjennom.» sier alenemoren.
Nå har jeg sommerfugler i magen med tanke på å ha startet en slik aksjon som jeg ikke vet resultatet av: Men jeg tenker som Pippi: Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!
Klem til alle mine fantastiske, engasjerte lesere og tvi tvi til Line i dagene fremover – med nye NAV-møter og mye å tenke på.
