Annonse

Mona Lisa Touch: Jeg testet en ny, enkel metode for kvinner med underlivsplager: Resultatet kan være mer fuktighet i underlivet, mindre infeksjoner og nattetissing og mer glede av sexlivet.   Kløe, svie og brenning i underlivet. Infeksjoner. Tørre slimhinner. Du vil så gjerne ha sex med partneren, men får det ikke til.  Du er ikke våt nok, huden i underlivet føles tynn og irritabel og au…. det kan gjøre vondt med penetrering også! Det er jo det siste du vil! I tillegg må du opp å tisse om natten og har mindre kontroll over blæren. Kvinner lider i stillhet Tusenvis av kvinner har disse plagene og skammer seg i stillhet. Etter barnefødsler og overgangsalder, synker østrogennivået, og sexlivet er ikke som før. Du prøver kanskje med stikkpiller med østrogen. Du kjøper glidekrem for å bli mere fuktig før samleie. Eller kanskje slutter du bare å ha sex: Lysten synker og det frister ikke. Vaginal atrofi kan ramme alle Diagnosen som mange kvinner tier om heter vaginal atrofi. Tilstanden kan ramme både yngre kvinner som har født barn og kvinner i overgangsalderen. Men det finnes håp. «Du kan prøve Mona Lisa Touch,» foreslår min dyktige gynekolog, Dr. Nahid Heydarpanah. Hun er overlege og spesialist i kvinnesykdommer ved Bærum Gynekolog. Mona Lisa Touch – laser for underlivet Mona Lisa hva for noe? Jeg har ikke de store plagene  – men jeg har som de fleste kvinner erfaringer på godt og vondt. Jeg har merket at  kroppen endrer seg med alderen. Jeg har født to barn, har vært gjennom noen forhold, og er ikke 20 lenger. Jeg har av og til følt ubehag (støtsmerter) under samleiet. Jeg har glidekrem på lur. Det største problemet mitt er at jeg har fått urge – stressinkontinens. Faktisk bruker jeg så mye tid på å stå i toalettkø, at det føles som waste of time!  Mange lider i stillhet med dette, og det er  slitsomt. Stressblære er flaut Barn og beilere må vente, mens damen leter etter et ledig toalett i storbyen, på stranden, på vei hjem fra fjellet med bilen, i flyet eller etter at alle restauranter har stengt om natten.. Med humor går det lettere, men det er flaut. Jeg har spurt flyvertinner om å få gå på do før flyet er i luften. (De sa nei.) Jeg har prøvd å bryte meg inn i en stengt bar i Barcelona og blitt kastet ut av toalettet. (Ikke så gøy det heller.) Mer glede av sex med mystiske Mona Lisa Nå vil Nahid sette i gang med Mona Lisa og at jeg skal skrive om det. Jeg ser for meg Mona Lisa med det mystiske smilet og tenker at det er noe mystisk med dette også. Noe mildt og  hemmelighetsfullt og mykt som du ikke helt kan sette fingeren på. Jeg er nysgjerrig og vil selvfølgelig prøve det! Det er viktig å skrive om kvinnehelse og sexliv. I tillegg blir jeg kanskje kvitt stressblære og vil oppleve mere nytelse. Er det vondt?

«Er det vondt?» spør jeg. Underlivet er en skjør og privat del av kroppen og jeg vil beskytte meg mot smerter.

«Det er laser – nesten som du tar for å forbedre huden i ansiktet – bare at vi bruker laseren i underlivet i stedet. Det er nesten smertefritt. Og det tar bare noen minutter,» forklarer Nahid. Roer meg selv med positiv tenkning Litt usikker siger jeg ned i gynekologstolen og ser for meg at jeg skal bli en forynget utgave av meg selv: En primadonna, en ung Mona Lisa, med myk hud og smilende lepper. Jeg prøver å se for meg underlivet mitt glatt og silkemykt, som kremfløte, som duftende roser, som honning. Det er ikke enkelt. Jeg føler meg sky og ubekvem. Jeg har tatt smertestillende. Men den positive tenkningen hjelper. Og Nahid er behagelig og utfører behandlingen raskt og smidig. En laser probe blir ført opp i skjeden, og forsiktig rotert rundt. Alt jeg kjenner er litt murring i underlivet, så er det over. «Vi er ferdig, » sier Nahid mykt. I dagene som kommer, har jeg ikke noe ubehag. Ingen sex på fire uker Jeg har tidligere skrevet på bloggen om beskjeden jeg fikk etter første Mona Lisa-behandling: Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne ha sex på fire uker! Dette fikk jeg mye kommentarer på fra menn. Jeg fortalte bevisst om behandlingen jeg holdt på med til flere, fordi jeg ville ha svar. Jeg ønsket å formidle reaksjonene:

«Hva er galt med deg? Er du syk? Har du problemer? Stakkars, er det vondt? Sliter du med helsen?  Slik kommentarer fikk jeg fra de søte mennene. De sa ting som «ta vare» og håper det går bra med deg. Kvinner skjønte lite de også, men de sa det var viktig og at de veldig gjerne ville lese om dette. Verre var det med de selvopptatte mennene: Kan du virkelig ikke ha sex, jeg er kåt!? Jeg vil ikke vente. Det vil ikke du heller, vet du. Vi tar det pent da, det går fint. Er det stengt der, eller? 

Det er utrolig så lite forståelsesfulle noen menn kan være! Jeg ville ikke hatt samleie rett etter laserbehandlingen om det så var George Clooney som tilbød seg.

«Det er en dyr behandling og min kropp er dyrebar. Den som vil ha meg får vente, tenkte jeg. Det ga meg styrke og kontroll over kroppen min, og jeg likte det.»

Følte rask bedring Etter fire uker, var beskjeden fra Nahid at jeg skulle teste om samleie føltes bedre!  Jeg ble stresset av å tenke på at jeg var i behandling. Jeg måtte derfor kutte ut alle tanker om Mona Lisa og bare være tilstede i øyeblikket. Det gikk ganske bra. Jeg følte at huden i underlivet ikke var skjør og tynn, men var blitt sterkere. Urgeproblemet begynte også å roe seg. Da jeg kom tilbake til Nahid for å ta Mona Lisa runde to, sa hun at hun så stor bedring. Der jeg lå i stolen, var det vanskelig å forstå nøyaktig hva hun mente. Jeg er alltid redd for at det skal være noe galt. Men det var uansett en lettelse å høre. Ingen infeksjon å spore, ingen sårhet, bare myk og glatt hud. Kunne kose meg i julen Igjen måtte jeg vente 4 uker med å ha sex. Da jeg igjen kunne ha samleie var det nesten blitt jul og jeg hadde funnet frem adventsstaken. Den første morgenen snøen lavet ned utenfor huset, pakket jeg kofferten og dro fra landet. Jeg vil ikke gå i detalj med hva jeg utforsket i ferien. Noe må være privat. Men jeg sto mindre i toalettkøer. Og jeg hadde det fint med en partner. Alt jeg ikke kan gjøre… Det nye året gjorde sin anmarsj, og tredje besøk hos Nahid sto for tur. Nå hadde jeg ikke lyst til å dra til henne. Jeg følte meg bra. Jeg likte ikke tanken på at den smertefrie laseren igjen skulle bestemme over mitt liv: Etterpå ville jeg ikke kunne trene på noen dager, ikke bade/svømme på to uker, og ikke ha sex på 4 uker. Og det var det hjernen min hadde lyst til: Trene, bade og ha sex. Akkurat som når du har lyst på sjokolade og ikke kan få det. Dette er selvsagt peanuts i forhold til å slite med store plager som gjør samleie smertefullt. Mange kvinner er langt mer plaget enn meg! Men det var nå engang slik jeg følte det. Følte meg yngre Da jeg lå i stolen for tredje gang, var både Nahid og jeg glade for at Mona Lisa-behandlingen hadde virket så fint. Jeg var sterkere, som om jeg hadde drevet styrketrening. Jeg var smidigere, som om jeg hadde blitt yngre. Jeg var meg og jeg var bra nok. I løpet av tre måneder skal behandlingen ha full effekt. Det blir spennende. Jeg gleder meg! Finn rett partner Like viktig som å få rett behandling er det  selvsagt å ha rett partner å utforske med. Er du forelsket, blir du lettere tent og våt. Det er også viktig å si at det ikke alltid er kvinnen det er noe feil med om sexlivet ikke funker, men mannen. Etter endel år sammen er det ikke alle som setter nok pris på kjæresten sin: Følelsene kan bli borte. Da er det kanskje på tide å bytte partner. Ikke glem knipeøvelser og trening av bekkenbunnen. Les mer om dette her. Mest viktig med denne artikkelen, er å drive folkeopplysning. Det gir meg glede å tenke på at det jeg skriver nå kan gi håp for kvinner som har underlivsplager og lider av vaginal atrofi. Slik virker metoden: Les alt om Mona Lisa Touch her.   Les også: Gynekologen: Du kan ikke ha sex på 4 uker! Les også: Alle kvinners skrekk: Du har celleforandringer i livmoren Les også: Slik får du mer sexlyst    

Annonse

9. og 10. klassen jeg er vikar for noen timer i uken, lurer fælt på hvorfor jeg gidder å være der og lære de om Ibsen, nynorsk og grammatikk, når jeg kan være journalist. Det høres mye morsommere ut å kunne skrive om hva man vil! Her er 6 svar:

  1. Ja, det er gøy å være journalist. Eller var. Jeg fikk ikke alltid skrive om det jeg ville og det var hard kamp om jobbene, tøffe deadlines og vanskelig å få fast jobb. Jeg hadde ikke klart det om jeg ikke brant for å skrive. Og ja, jeg fikk møte mange kule kjendiser, kunne henge på premierefester med fiffen og skrive digge portrettinterjvuer. Senere jobbet jeg med interiør og med helse og livsstil. Jeg har helseblogg og vil alltid skrive. Men i dag er det enda tøffere å få fast jobb og enda tøffere å få ordentlig betalt. Alt til sin tid, som man sier – og akkurat nå vil jeg gjøre noe annet. (også.)
  2. Det er tidvis ensomt på hjemmekontoret. Det strømmer ikke på med folk der. Det funker ikke så godt for meg lenger. Jeg trenger rutiner, trenger å komme meg ut å møte folk, trenger miljø, trenger mennesker, trenger å føle at jeg er nyttig for noe, for noen. Jeg er aktiv, jeg er sosial og vil ikke bare sitte å skrive.
  3. Da jeg var ung syntes min familie at jeg skulle bli lærer eller bibliotekar. Det var flere lærere og en forfatter i familien og det var vel det de kom på at jeg kunne brukes til. Bibliotekar var aldri aktuelt, jeg likte bøker, men ville kjedet meg i hjel på et bibliotek. Seriøst! Jeg hater støv, arkivering og stillestående miljøer. Hvorfor trodde de jeg ville passe der? Jeg er kreativ, levende og eventyrlysten. Så da ble det skriving og journalistikk i radio og magasiner, en bønn fra lærere som sa jeg måtte fortsette å skrive – og etter et år på folkehøgskole.
  4. Så hvorfor blir man lærer, plutselig? Det var en prosess. Min sønn slet på skolen. Det var en wakeupcall om at ikke alle passer inn i den teoretiske skolen med en tung og gammeldags lærerplan. Jeg var oppgitt og lei meg. Etter å ha sittet på sidelinjen som hjelpelærer og motivator, åpnet det seg et ønske om å hjelpe andre. Jeg var så vidt innom skolen for flyktninger i kommunen, og syntes det var mer morsomt å undervise i norsk enn jeg trodde. Så tok jeg praktisk pedagogikk og norsk som andrespråk. Jeg skulle egentlig ikke kommet inn, jeg hadde ikke nok studiepoeng. Men de var greie i Buskerud.
  5. Da jeg var ferdig utdannet norsklærer, strømmet frilanstilbud på, og jeg fortsatte som frilanser på deltid. Etter en tid meldte igjen behovet seg for å gjøre noe mer viktig enn å skrive artikler som ”Slik blir du kvitt søtsuget” og «Programlederne for VM var sporty i ungdommen også. » Mediabransjen sliter i motvind og mange av mine frilanskolleger er lei, veldig lei. Det er ikke så gøy lenger.
  6. Faktisk er det givende å jobbe med ungdommer, selv om dere noen ganger gjør meg sliten og helt matt så jeg ikke husker avtaler eller hvor hodet mitt er. Dere stiller spørsmålene som er viktige å reflektere over:

    «Hvorfor skal vi lære dette? Når trenger vi det? Må norsk være så kjedelig? Hvorfor er det mobilnekt inne når vi kan bruke mobilen ute? Når drakk du deg full første gang? Hva er det dyreste plagget du har? Hva er yndlingsfrukten din; liker du litchi?

    Hvorfor ble du journalist – og hva gjør du her?»

    PS: Jeg håper dere får skrive mer om det dere vil. Det er det som gir skrivelyst, det som gir kunnskap og det som gir skriveglede. Det er det som får dere til å elske norsk – heller enn å hate faget som mange av dere dessverre gjør.

    Les også: Frilansliv, ikke for amatører

    Les også: 5 gode tips: Slik kommer du deg ut av vikarhelvetet! L

    Les også: Stressfritt nytt år!

    Les også: Kjære Sylvi Listhaug

    Les også: Tonje Brennas bomskudd:

    Les også: La barna få skinne på bildene

    Svar til en leser som kontaktet meg på mail og takket for fin blogg:

    Hei og beklager at jeg ikke har fått svart deg før. Jeg har vært på reise.

    Veldig hyggelig å høre at du likte bloggen min. Del og spre den gjerne og skriv gjerne en kommentar i kommentarfeltet. Det er slike tilbakemeldinger som gjør det gøy å være blogger.
    1. For å kunne jobbe som vikar er det ikke sikkert at du trenger lærerutdanning. Journalister er ofte populære som vikarer i skolen. Du kan høre med kommunen du bor i om de trenger lærervikarer. Ulempen er at du får dårligere betalt uten pedagogikken. Jeg tok PPU ved høgskolen i Buskerud for noen år siden. Jeg kom ikke inn verken i Oslo eller på Lillehammer, men i Buskerud var de greie og jeg kom inn selv om jeg egentlig ikke hadde nok studiepoeng. Fra i år er dessverre reglene strammet inn og det er vanskeligere å komme inn. Men prøv. Du kan søke PPU på høgskole eller universitet innen 15. april neste år. Studiet tar et år. Jeg tok det på deltid over to år.
    Da jeg ikke har bachelor i journalistikk, valgte jeg å bli norsklærer. Jeg hadde såvidt nok kompetanse til at de godtok det. Norsklærere trengs mer enn medielærere. Vil du bli norsklærer eller undervise i et annet fag, er det mulig du må ta dette faget først. Dette får du svar på når du henvender deg til universitetet. Selv likte jeg å undervise voksne, flyktninger og andre i norsk, så jeg tok i tillegg et fag som heter Norsk som andrespråk, noe som er veldig populært når du søker jobber innen voksenopplæringen. Så det angrer jeg ikke på. Fikk nettopp tilbud om et oppdrag fra en privat tilbyder hvor jeg kan få 620 kr timen på enkeltmannsforetak. I den offentlige skolen får du fra 200-350 kr per time, da som vanlig lønn.
    2. Om du vil passe inn? Det viktigste er nok at du har lyst. Jeg har aldri likt å snakke i forsamlinger jeg heller  og ungdommer er tøffe, ja, men jeg har erfart at jeg ofte takler det bedre enn folk som bare har vært lærere hele sitt liv. Mediabransjen er tøff og vi er vant til og trent på å levere og tenke kreativt. Det er en stor fordel. Så kommer selvtilliten med erfaringen.
    3. Det er lett å få vikarjobb, men vanskelig å få fast stilling.
    Mer du lurer på? Go for it.

Annonse

Da Jan Thomas skulle vise frem ny design med Magnor, vek Vendela sjelden fra hans side. Bestevennene strålte under lanseringen på Bølgen og Moi, Frogner i Oslo. Begge har funnet kjærligheten på nytt etter tøffe brudd.

Har du en bucket-list?

Når jeg hører Jan Thomas snakke, er det nesten som å høre Torbjørn Egner. Han har eventyrstemme og forteller så koselig og morsomt om hvordan moren hans pyntet med blomster hjemme i leiligheten i Skien da han var barn. Før moren døde, spurte Jan Thomas om hun ikke hadde en bucket-list, altså ting hun bare måtte gjøre før hun døde. Men moren svarte at hun var fornøyd med å gå tur med hunden sin. Det var hennes liv.

Inspirert av mamma

Denne samtalen med moren og vasene hun alltid fylte med blomster, inspirerte ham til å lage serien The Bucket, en eksklusiv og sofistikert serie lykter, vaser og isbøtter. Jan Thomas ser noe godt i alle mennesker og mener alle har en historie å fortelle og fortjener å bli møtt med varme og kjærlighet. Han har derfor også designet kjærlighetskrus med påtrykte hjerter. Porselensserien heter Love.

Og love var det i luften, da Vendela Kirsebom troppet opp på Magnors event på Frogner for å hylle bestevenn Jan Thomas´sin  lansering med Magnor. (Jeg merket meg Vendelas kule lakkbukser. Hvor er de fra, Vendela? 😉 ) De to vennene smilte og lo, snakket fortrolig sammen  og virket veldig fornøyde.

Fant kjærligheten etter tøffe brudd

Det skyldes kanskje at begge har funnet kjærligheten igjen etter tøffe brudd: At Vendela fant lykken med Petter Kielgaard etter at de begge deltok på Farmen, er ingen nyhet lenger. Vendela hadde da vært alene en stund etter det bitre bruddet med forloveden Ewald Eilertsen: Forholdet endte med pengekrangel i retten, en kamp Vendela vant. Nyere er det at også Jan Thomas har funnet lykken på nytt etter bruddet med unge Christopher Mørck Husby og en senere arkitektkjæreste. Den nye flammen skal være herrefrisøren og barbereren Dan Kolltveit (30).

 

Les mer om Jan Thomas´sine eventyrlige produkter her. 

Her er bildene fra lanseringsfesten:

Jeg koste meg på Bølgen og Moi, Frogner sammen med frilansvenner.

Takk til Magnors Lena Klanderud for vennlig invitasjon

Foto Magnor og Helsetine

Annonse

Du som skrek opp og skrev Fy faen! På et uskyldig innlegg på FB. Hadde du drukket? Er du  syk? Hva er det du vil oppnå med disse ordene? Du vet ikke hvor mye det sårer.

Hva er det du lirer av deg på min FB-side? Fy faen! Står det. Du er sinna på et relativt uskyldig innlegg jeg skrev om forsvinningssaken på Lørenskog og du er ikke nådig med ordene.

Jeg blir lei meg

Jeg blir lei meg. Det gjør også en kollega som har kommentert på innlegget. Hun føler seg uthengt som et nettroll. Det gjør jeg også. Jeg sletter først den illsinte kommentaren din. Deretter hele innlegget.

«Kollegaen og jeg har en prat på messenger. Vi lurer på hva som går av deg. Hva du vil oppnå? Bare å såre?  Har du en skikkelig dårlig dag? Har du drukket? Er du syk? Er det sjalusi? «

Det verste er at du kjenner meg

Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg har aldri gjort deg noe. Det verste er at du kjenner meg. Du vet at jeg har vært alene med barna, for vi har hatt barn i samme klasse. Du vet hva jeg står for ellers også, for vi er partifeller i Ap – der din mann har et fremtredende verv.

Respektløst og sårende

Du har tidligere også vært ute etter å ta meg og svarte ganske respektløst og sårende på et innlegg hvor jeg skrev åpent om at jeg og min sønn feiret jul sammen i Dubai. Vi har ikke mye familie og følte på ekstra sårhet den julen. Men sammen fikk vi til en slags feiring og en tur sammen, bare vi to. Helt uten omtanke for meg og min lille familie, trampet du rett over meg den gangen også.

«Du ville aldri reist dit og raste over at jeg støttet dette grusomme regimet.»

«Støttet jeg dette regimet? Hvor var fornuften, hvor var empatien?»

» Du har aldri en eneste gang vist omtanke for meg og spurt hvordan jeg har det – hvordan jeg klarte alt dette alene mens du satt der med din mann som støtte hver dag, hele året. Men kritisere meg kan du.»

Problemet er ditt

Det er du som har et problem, her, ikke jeg. Det er du som eier problemet.

«Hva skal jeg svare deg? Fy, fy faen til deg også?»

Jeg trenger ofte betenkningtid når jeg føler meg overrumplet på denne måten.  Ord kan gjøre like vondt som slag. Det tok derfor et døgn før jeg svarte deg på messenger. Da hadde du rukket å slette meg som venn. Og noe svar fikk jeg ikke.

Si hva du vil, men vær snill

Hva var det debattpanelet konkluderte med da de diskuterte nettdebatt på Kulturhuset nylig: ”Si hva du vil, men vær snill.” Det er et godt slagord som kan brukes av alle, men som er vanskelig å etterfølge når sinnene koker over.

Vet aldri hvordan andre har det

Nettavisen har stengt kommentarfeltet på grunn av for mye hets fra sinnatagger som går over streken. Det kostet millioner av kroner for redaktøren å følge med og slette stygge kommentarer. Endel andre aviser og publikasjoner følger etter. Det viktigste er dette: Når du skal ta noen for noe: Vær varsom. Du vet aldri hvordan andre har det. Den du fyrer løs mot, kan kjempe en kamp du ikke vet noenting om.

Les også: Nettavisen har stengt kommentarfeltet på grunn av hets.

Les også: Bloggere blir svett av at illsinte bestemødre kommenterer nedlatende på bloggen.

Les også: Haterne ødelegger for mange 

Annonse

Brrr, jeg fryser om dagen! Overgangen fra Spania til norsk vinter og ti minus, var stor. I dag fant jeg frem pelsen igjen. Blir jeg lynsjet, eller er det lov? Ekte pels er mer miljøvennlig enn kunstpels og  jeg holder varmen. Jeg er glad i dyr, men har ikke lyst til å kaste jakken med pelskrage på dynga. Hva sier folket?

Ifølge kjendiskvinner er jeg en jåledame. Enig?

Vil ikke protestere mot pels

For all del, jeg vil ikke være slem mot dyr, og jeg respekterer pelsmotstandere. Det er bare ikke min greie å protestere mot pels!

Kjøpte pelskrage uten dårlig samvittighet

Da jeg kjøpte jakken fra Haust, gjorde jeg det uten dårlig samvittighet. «For en deilig, stor og myk pelskrage,» tenkte jeg. Det er vaskebjørn – men jeg synes ikke synd på den.

«Er det lov å gå med jakken i 2019 også, eller kan jeg regne med å bli slått ned i byen av illsinte pelsmotstandere eller av rasende kids mot pels? «

Les også: Pelsdyrbøndene fortviler

Kaninjakke – er det innafor?

I skapet har jeg også en gammel pelsjakke i kanin fra Marie Philippe. Den er lett, varm og deilig og kan brukes enda i mange år. Den blir ikke utslitt. Jeg vil ikke spise kanin, det byr meg i mot, men å ha den som jakke gjør meg ingenting. I noen få øyeblikk har jeg vært redd for sinte blikk når jeg bruker jakken. Men ved å bruke og ikke kaste jakken, sparer jeg faktisk miljøet!

Spise kanin – nei, takk!

«En sommer fikk jeg tilbud om kanin som hovedrett – dagens lunsj – på en restaurant i Barcelona, men takket nei. Jeg klarer ikke å spise søte kaniner! Vi har jo heller ingen tradisjon for dette i Norge, slik at det føles fremmed. Samtidig føles det greiere å bruke den lille jakken jeg har i kaninskinn; det er vel fordi det er større avstand til dyret – jeg fortærer det ikke, men bærer en jakke jeg har kjøpt. Det er subjektivt og handler om følelser.» 

Unni Lindell hater sånne som meg

I følge forfatteren Unni Lindell er jeg en skikkelig jåledame. Hun og andre kjendiskvinner går i bresjen for å få blant andre Mette Marit og noen politikere til å kaste pelsen.  Les sak. 

«Det finnes da ting som er mye mer jålete enn å ha en enkel jakke i naturpels?»

Andre får gå i tog og kjempe for dyrs rettigheter, jeg koser meg med pels-jakkene mine. Jeg har også flere fuskepels, men de er ikke like myke og varme.

Gjorde ære på mormors mink

Jeg arvet i sin tid også en mink fra mormor, og synes heller ikke hun gjorde noe galt i å holde varmen som 90-åring i pels. Da jeg brukte mormors pels, følte jeg også at jeg gjorde stas på henne. Hun var en flott forfatter og en sterk personlighet i Eidsvoll.

Hva er din mening om ekte pels kontra fuskepels?

Pels har mange fordeler kontra fuskepels!

  1. En pelsjakke er slitesterk og kan vare i 30 år, mens en fuskepels varer i maks 10. Å produsere fuskepels er mer belastning på miljøet og fører til mer avfall.
  2. Klær av narturskinn kan gjenbrukes i nye plagg og gir bedre resirkulering.
  3. Naturpels er mer klimavennlig. Pels er et naturprodukt som kommer fra fornybare kilder – det motsatte av bruk-og-kast moten. Kunstig pels er mer ødeleggende for miljøet enn den ekte varen.
  4. Pelsindustrien tar ansvar og det er overdrevet at dyr lider fordi vi skal se fine ut. Se informasjon fra pelsdyrbonde.no. Til de som har spurt hvordan jeg kan hevde dette: Jeg leste nylig at 4 av 5 pelsdyrfarmer driver lovlig og tar vare på dyrene. I Norge har vi strenge krav. Det burde selvsagt vært 5 av 5 og jeg respekterer folk som har andre syn i saken. Om pelsindustrien avvikles i Norge, respekterer jeg det. Jeg liker ikke å se dyr lide, men vil ikke kaste jakkene!

Bloggeren Ida Wulff ble drapstruet da hun sa hun elsker pels.

Mange oppfordrer til å boikotte pelskragene.

Her kan du hjelpe dyrene.

Erna Solberg, som selv elsker pels, ville avvikle pelsdyrnæringen og pelsdyrbøndene fortvilte. Men den varslede nedleggelsen er avlyst.

Kan jeg fortsatt bruke pelsen min uten dårlig samvittighet og holde varmen? Hva mener du om saken!?

Klem fra Helse-Tine

Jeg er journalist og blogger.

Mail meg på tinecec@gmail.com

 

Annonse

Hvordan kunne jeg tro at dette var en god idé? Reise alene til Barcelona i julen og ta inn på gay hotel? I lobbyen på hotellet, julaften ettermiddag, er det folketomt og jeg føler meg ensom. På rommet stiger panikken: Jeg har ingen planer for kvelden.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har startet på språkkurs om morgenen. Det er min plan A for ikke å ende opp alene. Jeg er den eneste eleven som velger å begynne på skolen julaften. Skolens leder forteller meg det.

Kan du preteritum?

Hun vil intervjue meg på spansk. Jeg trenger kaffe. Jeg peker mot et bord, og hun sier ja, værsågod. Jeg grabber til meg en kaffekopp og en gratis muffins. Det er tross alt julaften.

«Kan du preteritum?» Jeg nøler: «Litt.» Hun plasserer meg i klasse A2, som er litt øvet.

Hvor er svensken?

I klasserommet er det heldigvis et par andre.  En ung mann fra Nederland med en høygravid, columbiansk kone, og en dame fra Sveits. De savner en student fra Sverige. Noe så dumt. Selv en gutt fra Sverige hadde hjulpet på alene-følelsen julaften. En nabo!

Vi avslutter timen sammen med lærerne og et glass cava, og jeg snakker litt med kvinnen fra Sveits. Hun er skuespiller. Som meg er hun på eventyr alene i Barcelona, og har et forslag: «Vi kan gå på teater!»  Men stykket viser seg å være en annen dag. Julaften holder de stengt.

Julen har for mange følelser

Vel hjemme på hotellet, lager jeg en plan B for å overleve dagen. Julen er så klam, og har så mange følelser. Å reise bort, å rømme fra julen, kan høres lett ut – som et valg – men akkurat nå føles det ikke greit. Jeg har en avtale med min venn på kvelden, men han jobber, og jeg vet ikke om han får det til.

Alene på heterovennlig gay-hotell

Jeg bor på heterovennlig gay hotel i Eixample-området. Mange kaller området for gay-xample, leser jeg på internett. Jeg har ikke fordommer mot homofile. Likevel sniker følelsen seg inn av å ikke passe inn.  Jeg ser et heteropar blant gjestene, men de fleste er menn. Da jeg dypper føttene i det kalde boblebadet på takterrassen, hører jeg turtelduene –  to menn bak meg le.

Tar heisen ned i kjelleren

Hotellet har et spa i kjelleren. Jeg tar heisen ned hit. Jeg vil se meg rundt, og sjekke om jeg kan få den 10 minutters gratis massasjen jeg har lest om i brosjyren. Det kan jeg, om jeg betaler for å bruke spaet. Det er åpent noen timer til.

Er alle her gay?

«Er alle som jobber her gay?  Jeg vil ikke tenke på det, men det blir det eneste jeg tenker på de følgende timene: Han unge som masserer meg og sier jeg har bra muskler og spør hvor gammel jeg er: Er han gay? De søte gutta i resepsjonen, som heter Toto, Lolo og Bobo, og forstår sååå godt at det var ille å ha øresmerter på flyet: Er de gay også?

Våger ikke å spørre

Jeg er for høflig til å spørre. Han ene har oppgradert rommet mitt og gitt meg visittkortet og bedt om god reklame på tripadvisor. Skulle jeg spurt om han var hetero, og sagt det er jeg også? Kanskje han hadde invitert meg ut? Eller, om han er gay og jeg hadde våget å si jeg var alene julaften, kanskje vi kunne gjort noe sammen?

Stirrer på menn i truser

Jeg liker homofile, og hotellet er fint og flott. Men alenefølelsen stiger. Jeg flyter rundt i et digert spabad uten å vite hvem noen er. Jeg kikker i smug på mennene som er der, på badetrusene, kroppene, håret, men får ingen clue. De ser helt vanlige ut.

Negletimen som røk

Tilbake på rommet, bestemmer jeg meg for å fikse neglene mine. Ta manikyr. Det er koselig! På google maps får jeg opp flere åpne salonger, og marsjerer av sted. Det første stedet er stengt.  Det andre stedet er åpent, men de stenger tidlig på julaften og ber meg komme tilbake etter helligdagene. Å, nei!

«Hva gjør du?»

Slukøret går jeg tilbake til hotellet. Nå melder heldigvis min venn meg på messenger:

«Hva gjør du?»

Jeg svarer med sjokk- og tristfjes: «Prøver å årne neglene mine, men alt er stengt.Veldig fint om du kan komme. Håper det. Det er julaften! Christmas eve!»

Min venn feirer ikke jul

Min venn feirer ikke jul. Han jobber med turisme, og sier at han fortsatt jobber, men han skal prøve. I mellomtiden er jeg blitt sulten. På hotellet er restauranten stengt på grunn av jul og jeg vil ikke møte på takterrassen klokken 21 for en gratis cava. Det er obvious at jeg ikke passer inn der. De fleste ser ut til å være stamgjester. Hva vil de tro om meg? Hva gjør hun her helt alene på gayhotellet VÅRT?

Jeg finner et sted å være

I nærområdet mitt har alle tatt juleferie. Stor er derfor gleden da jeg finner en åpen tapas-restaurant. Jeg setter meg i baren. Der blir det ikke så tydelig at jeg er alene. Jeg spør servitøren om han har matservering og om hvor lenge han har åpent. Han svarer ja, han har tapas og stenger ikke før 02. For en lettelse. Nå har jeg et sted å være.

Tenkte på pinnekjøtt i boblebadet

På rommet har jeg åpnet presangen fra sønn og svigerdatter, og jeg har tatt på meg øredobbene de har kjøpt til meg. Men hvorfor er vi ikke sammen?  Tanker og minner strømmer på, og jeg føler panikken komme.

Jeg tekster til sønnen: «Ista, da jeg badet, tenkte jeg på kålrotstappe og pinnekjøtt. Det må bety at jeg savner deg, for det er bare du som lager det.» Han svarer: «Hehe» eller var det «haha?» Han har det iallfall bra der hjemme.

Reddet av en åpen tapas-bar

Hva gjør jeg nå? Bestiller meg noe mat mens jeg lærer mer spansk med appen DuoLingo? Den durer, og sier at det er tid for dagens økt. Hjernen min leter etter spanske ord:

«Una copa de vino blanco, por favor. Et glass hvitvin!

Fremmedarbeideren bak kassen ser på meg: «Bestiller du drikke, får du to tapas gratis.»

«Så fantastisk!»

Bareieren fra Pakistan ser på meg som om jeg skulle vært gal. «Synes du det er bra?»

«Veldig bra.»

Det føles som å få en gave på julaften. Jeg er på en åpen bar med en mann som snakker med meg, og han tilbyr meg gratis mat.

«Hvor er du nå?»

Min venn tekster meg igjen: «Hvor er du nå?»  Han vil jeg skal komme til Plaza Catalunya.

Gode poteter og en god venn. Hva mer trenger man?

Jeg vil at han skal komme til meg: «Jeg er på tapasbar, jeg er sulten. Kom hit! Det er JULAFTEN!» Min venn forstår meg. Han svarer ja. Han kommer i arbeidstøy og vil ha patatas bravas og en energidrikk. Mannen har lite penger og liker ikke å bli spandert på. Det blir to patatas bravas og litt mer hvitvin på meg. Vi koser oss veldig. Jeg er ikke alene på julaften lenger.  Gode poteter og en god venn. Hva mer trenger man?

Loco

Servitøren ser ut til å like meg bedre nå som jeg har fått selskap.  Han sender gode blikk. Vi får en flaske vann som gave fra baren. Et annet par, turister, kommer bort og hilser på oss. Mannen er ganske full og tekster i telefonen med venner fra hjemlandet. Kjæresten  hans ler, rister på hodet og sier at han er loco.

Smaksprøver på gaybar

Vi går rundt hjørnet og havner på gaybar. Der har de smaksprøver. Jeg får to drinker, for min venn drikker kun Red Bull. Noen unge gutter slår seg ned ved siden av oss. Det er god stemning.

Hotellkvaler

Vi drar til hotellet mitt, et stenkast unna. Når vi går inn i den tomme resepsjonen med det enslige juletreet i lobbyen, føler jeg angsten komme. Det kan være vanskelig å få med vennen inn, selv om man har bestilt og betalt for to. Men mannen i resepsjonen med glatt sveis blunker til meg og vifter oss avgårde. Han smiler. Hodet mitt begynner å slappe av: «Kanskje er han glad for at jeg slipper å være alene. På et heterovennlig gayhotel, er de sikkert vant til det meste. Ingen sitter alene og sturer på rommet der.»

Kun bilder av menn som kysser

Det er flust av homobilder, både i  i lobbyen, i heisen, og på rommet. Vennen ler da han ser plakatene av menn som kysser og holder hverandre i hånden. Han som ikke feirer jul, er ikke så vant til homofile, men han tar det pent. Han synes det er morsomt.

Gratis kondomer til hotellets casanovaer

På badet ligger det en beskjed til meg om at jeg må huske at jeg er en ekte casanova. Midt mellom tannbørste, shampoo og gratis hårskum og såper, ligger det en liten konvolutt med kondomer. Jeg har aldri vært på et hotell hvor man får utdelt kondomer på rommet. Heller ikke har jeg bodd på gay hotel eller blitt kalt casanova. Vennen bryr seg ikke. Han ber meg sette på noe god musikk på macen. Mannen som jobber med turister liker reggae. Jeg, turisten, liker reggaeton.

Tonen har vi allerede funnet. Vi finner en sang som begge liker.

Reddet

Da vennen må forlate meg, er det ikke lenger julaften og jeg har overlevd uten at det ble fullstendig krise. Jeg er reddet.

Det er 1. juledag, en stengt og trist dag, men en frokostcafé rundt hjørnet holder åpent. Jeg tygger og tygger på eggerøre-omeletten med sopp og fetaost. Den vokser i munnen. Så tar jeg en tur på stranden og nyter solen.

Om to dager åpner heldigvis byen igjen. Butikkene, sentrene og skolen.

Etterord:

Det er januar og mange er nysgjerrige på hvordan jeg hadde det i Spania i julen. Jeg forteller historien til en dame fra Kroatia som ordner vippeextensions for meg: Hun humrer:»Heterovennlig gay hotel? Seriøst? Finnes det? Og du bodde der julaften? Det er derfor jeg liker å snakke med deg. Hver gang vi møtes, har du gjort noe jeg aldri har hørt om før.»

På denne turen fikk jeg mange nye erfaringer. Jeg lærte at å tilbringe julaften i en stor, fremmed by ikke er enkelt. Selv om jeg hadde planlagt aktiviteter, kurs og møter, følte jeg meg alene på den store dagen. Mye var stengt i Barcelona. Det var kaldt om kvelden og jeg var overlatt til meg selv. Et par ganger kjente jeg på angst da jeg gikk alene rundt i byen.

 Neste jul blir jeg hjemme eller reiser på en gruppetur. 

Hvorfor jeg valgte et heterovennlig gay-hotell

Grunnen til at jeg booket meg inn på Axel hotell i Eixample-området, var at en venninne tipset meg om hotwire.com, et nettsted som tilbyr reduserte priser på 4-stjerners hoteller. Jeg hadde lyst på spa og velvære i julen. Axel hotell kom opp med et bra tilbud og det lå sentralt til, bare 18 minutters gåtur fra skolen. Også en gang til i løpet av turen, benyttet jeg meg av hotwire for å finne et godt, sentralt hotell til spottpris. De to andre stedene jeg bodde var hostels:  St. Christophers Inn og Casa Gracia.

Alene på tur i julen – 5 tips:

  1. Ordne noen avtaler i forkant slik at du har en plan: Språkkurs, dans, fotball, teater, treffe venner  eller noe annet som interesser deg. Såå interessant å se solnedgangen alene, er det faktisk ikke!
  2. Velg et hotell hvor det skjer litt, eller bo med andre.
  3. Sørg for at du kan flytte om du ikke trives
  4. Ha noen hjemme du kan ringe om du trenger noen å snakke med.
  5. Unn deg en god massasje eller to, og ta boblebad, det gjør underverker

Pedro Capó – Calma (remix)

Cuatro abrazos y un café
apenas me desperté
y al mirarte recordé
que ya todo lo encontré
Tu mano en mi mano
de todo escapamos
juntos ver el sol caer
(let them enjoy the Paradise)
Vamos pa la playa
pa curarte el alma
cierra la pantalla
abre la medalla
todo el mar caribe
viendo tu cintura
tú le coqueteas
tú eres buscabuyas
y me gusta
lento y contento cara al viento
lento y contento cara al viento
Ya Ya Ya Farru!
[Farruko]
Y aprovecha que el sol está caliente
y vamos a disfruta el ambiente
vamos a meternos pal agua pa que veas que rico se siente
y vamos bien tropical
por toda la costa a chinchorrear
de chinchorro en chinchorro
paramos pa darnos una medalla
bien fría pa bajar la sequía
un poco de Bob Marley y unos tragos de sangría
pa que te sueltes
poco a poquito
porque pa vacilar no hay que salir de Puerto Rico