Annonse
Tvillingene Mille og Mina (privat bilde) slet med alvorlige spiseforstyrrelser, psykisk helse og rus. De døde av en overdose av narkotika bare 16 år gamle. Det er fryktelig trist.
Mina Alexandra og Mille Andrea Hjalmarsen (16) ble funnet døde i Spydeberg natt til 8. januar på en ukjent adresse. De hadde rømt fra institusjonen Fossumkollektivet et døgn før og var meldt savnet. Politiet antar at jentene døde etter en overdose. To menn er siktet i saken. «Vi opplever at jentene blir fremstilt som to tunge rusmisbrukere som selv valgte å gå den veien. Slik var det ikke,» sa foreldrene til Mille og Mina; Kirsti Merete Skogsholm og Kim André Hjalmarsen til TV2. De fortalte om to levende og fargerike jenter som alle ble glade i. I 2020, på ungdomsskolen, snudde det. Tvillingene ble psykisk syke og fikk alvorlige spiseforstyrrelser. På en institusjon begynte de å ruse seg og ble hektet på narkotika.
Se intervju med foreldrene til Mille og Mina på TV2 her.
Foreldrene til Mina og Mille på TV2 (TV.)
Hvorfor gikk det så galt?
Hvorfor går det så galt for noen unge, hvordan kan vi hjelpe og forebygge? Arv, sårbarhet og oppvekstbakgrunn kan ha mye å si – men også miljø og påvirkning fra andre unge. Når ungdom blir alvorlig psykisk syke er det uansett årsak viktig å få god nok hjelp over tid og å bli sett som det hele mennesket man er. Det svikter i høy grad i helse-Norge. Unge blir flyttet fra sted til sted og hjelpen er for dårlig.
3 jenter om sin vei tilbake fra spiseforstyrrelser – råd og tips
Som helsejournalist har jeg ofte møtt mennesker som sliter: Også spiseforstyrrede. Her er intervjuet jeg gjorde for Shapeup der 3 spiseforstyrrede jenter forteller om sin vei tilbake. Elixia-instruktør Anniken Cappelen Søvik, langrennsutøver Marthe Katrine Myhre og skoleelev Marianne Dolven har alle kjempet hardt for å bli friske av hver sin ulike spiseforstyrrelse. Flotte, intelligente, bra jenter. Så gikk det så galt. De ble alvorlig syke og har brukt år på å bli friske.
Å møte en likesinnet som var kommet ut av spiseforstyrrelsen, hjalp den ene, en idrettsutøver med anoreksi: Marthe Katrine Myhre, langrennsløper og triatlonutøver, veide kun 30 kilo. Hun var så syk at hun ikke merket at organer i kroppen sluttet å fungere. Hadde hun ikke blitt hasteinnlagt på sykehuset, kunne hun dødd: På sykehuset, uten et normalt ungdomsliv, måtte hun bo lenge. Den tøffe idrettsjenta måtte lære å gå på nytt. «Hun tror hun hadde blitt frisk før, om hun virkelig hadde blitt møtt som den hun er.»
Jeg håper at disse storyene vil vekke noen. Husk at du er dyrebar. Husk på alt du fortjener. Husk at du er mer enn god nok, akkurat som du er.
Les om VEIEN TILBAKE i linken under. Intervjuene har vært publisert i bladet Shapeup.
15_no_su_10_3_caser_spiseforstyrrelser_content_house_43453
Tenker på Mille og Mina
Og til Mille og Mina og alle som savner dem. To skjebner – ett liv. Mine tanker er med dere. RIP, vakre engler. Jentene ble bisatt hånd i hånd i samme kiste med åpen kirke i Askim 25.1.23. Nydelige Engel, ikke dra (Tix), ble fremført under bisettelsen. Også sangene How do I say goodbye og In the Stars. Send en siste hilsen til Mille og Mina på minnesiden til jentene her.
Tvillingene hadde flere tusen følgere på TikTok og hilsener strømmer på også her.
Les om veien tilbake:
15_no_su_10_3_caser_spiseforstyrrelser_content_house_43453
Les mer om Mille og Mina under:
Mina og Mille (16) ble født sammen og bisatt sammen. OA.
Hvem var Mille og Mina? Les foreldrenes historie her (TV2).
«Hva er det vi ikke har prøvd?» Foreldrene til Mille og Mina beskriver en fortvilet situasjon. (VG.)
Mille og Mina ble kasteballer i systemet: Foreldrene på TV2 (TV.)
Åse Minde, spesialist på spiseforstyrrelser etterlyser handling: Noe er helt feil. (TV2.)
Et system og en hjelp som ikke fungerer: 491 barn rømte fra barneverns-institusjoner i fjor. Aftenposten.
10 barn døde under barnevernets omsorg. Da er ikke Mille og Mina engang regnet med. (Aftenposten.)
Systemet fungerer ikke for de som trenger hjelpen. Barneombud Inga Bejer Engh. (TV2.)
Politikere slår alarm: Foreldre til spiseforstyrrede barn er fortvilet. (TV2.)
Rusproblemer og spiseforstyrrelser økte under pandemien. Stadig yngre unge ble psykisk syke.
Les også: Det fatale selvmordet: Hvordan hjelpe noen som sliter i tide?
Les også: Ari Behn tok livet sitt. Det er bare trist som faen
Les også: Maud (16) fikk ikke tatt farvel med Ari: Vi skulle feiret jul sammen
Les også: NSB: Det er tragisk at nok et menneske endte sitt liv på jernbanen
Kommentar fra Helsetine: – Hvorfor blir noen barn og unge så syke? Hvordan kan vi forebygge mot spiseproblemer og rus?
Hvordan hjelpe barn og unge som er så syke som Mille og Mina? Hvorfor blir noen unge så syke? Hva kan gjøres for å forebygge mot spiseproblemer og rus?
-Det er viktig å gi ungdommer som har sklidd ut et langvarig tilbud, å få faglig god nok hjelp over tid, å bli sett som det hele mennesket man er, ikke bare som sykdommen, sier en ekspert på spiseforstyrrelser, Åse Minde. Det samme sa noen jenter jeg en gang intervjuet om spiseforstyrrelser: De trengte å bli sett som mennesker, ikke bare som gjenstander som skulle veies og måles. Møter med en likesinnet som var kommet ut av det, hjalp den ene, en idrettsutøver med anoreksi: Marthe Katrine Myhre, langrennsløper og triatlonutøver, veide kun 30 kilo og holdt på å dø:
«Jenta var så syk at hun ikke merket at indre organer sviktet. Hadde hun ikke blitt hasteinnlagt på sykehus, kunne det endt virkelig ille. På sykehuset måtte hun bo lenge, uten noe ungdomsliv. Den tøffe idrettsjenta måtte lære å gå på nytt. «Hun tror hun hadde blitt frisk før, om hun virkelig hadde blitt møtt som den hun er.»
Mange unge skjebner får vi aldri høre om. Men noen pårørende er tøffe nok til å stå frem. Jeg har tidligere intervjuet Ann-Mari Mellegård for Norsk ukeblad. Læreren fra Ski mistet sin datter til selvmord. Datteren Birgit var bipolar/manisk depressiv og hadde flere selvmordsforsøk bak seg da hun lyktes i å avslutte livet. Også her mistet vi en flott ung jente, helt unødvendig. Moren mener at Birgit ikke fikk god nok oppfølging og døde som følge av systemfeil.
Psykiske lidelser hos unge er et stort og vanskelig tema. Adferdsvansker, angst og depresjon kan skyldes arv, miljø, sårbarhet, medfødte diagnoser og/eller omsorgssvikt. I kjølvannet er det ofte utslitte foreldre som føler de har prøvd alt. Foreldrene må stå på selv for å få hjelp. Lite kommer av seg selv. Psykiatrien er rustet ned og det er ikke nok langtidsplasser. På institusjon blir noen verre, det er lite aktiviteter, mye oppbevaring og lett tilgang på rusmidler. Det er andre unge å rømme med: Andre unge som sliter med rus, som føler seg innesperret, langt unna venner og familie. «Hold de der med tvang,» mener noen. Men i Norge sperrer vi ikke barn og unge inne. Det skal svært mye til. Å få noen tvangsinnlagt er nærmest umulig, selv for en psykiater , etter dagens regler. BUP og også voksenpsykiatrien skal hjelpe familier med utredning av psykiske problemer og tilstander som ADHD. Utredning kan de, men samtaler og oppfølging fungerer så som så med mye uerfarne sosionomer og psykologer. Mange gjør en god jobb, men det er avhengig av hvem du møter. BUP har ikke langtidstilbud som de sykeste trenger.
Skolen har få hjelpemidler annet enn hos helsesøster: Og der står særlig jenter i kø for å ha noen å snakke med, på ungdomsskolen især; har jeg sett med egne øyne, som vikar. Et skrikende behov for en voksen samtalepartner altså. Tenk på hvordan alt dette sviktet under pandemien og hvor mange unge som ble sykere – uten at noen har tatt ansvar! Det er en skam.
Skoler henviser til barnevernet f.eks ved ved høyt fravær, noe skolen selv har ansvar for, mens unge som sliter mer alvorlig gjerne ikke oppdages. Oppdages de, så har barnevernet lite hjelpemidler. Å ha med barnevernet å gjøre har fortsatt et negativt stigma. Så utgangspunktet er dårlig. Det burde vært andre steder å henvende seg til feks. for slitne, enslige forsørgere som trenger avlastning. Slike saker har ikke noe i barnevernet å gjøre. Familier som sliter mer, trenger hjelp et sted med mer tverrfaglig hjelp. Ansatte i barnevernet har liten kompetanse på helse og få ressurser å sette inn. Langt fra alle i barnevernet er heller egnet til å veilede barn og foreldre. Det kan gjøre vondt verre.
Her må en rystelse til for at ting skal bli bedre. Snu opp ned på alt. Systemet fungerer ikke verken for liten eller stor. Unge med store hjelpebehov, blir stemoderlig behandlet. Og det hjelper ikke med flere møter med dårlig innhold der fagpersoner tvinner tommeltotter. Samtidig må vi gjøre mer av det som går bra.
At foreldrene til tvillingene står frem med åpenhet og storsinn, kan være en utstrakt hånd til andre som sliter. Jentene ble kasteballer i psykiatrien. De ble sendt fra den ene institusjonen til den andre. Utskrevet for tidlig, mens de skrek om mer hjelp. Jentene har en lang historikk i barnevernet og har tidligere bodd på Olivia Solhaugen i Vest-Oppland. Behandlingsstedene der jentene har vært kan nå bli gransket. Jeg legger merke til at foreldrene også berømmer noe av hjelpen de fikk: Foreldrene var fornøyde med tilbudet de fikk ved det siste stedet Mille og Mina bodde, Fossumkollektivet – en institusjon for unge som sliter med psykiatri og rus. De ber om donasjoner til Fossum ung, heller enn blomster. Der er det rørende omsorg fra begge sider. Tillit. Det er bra, selv om utfallet ble helt forferdelig. To flotte jenter med hele livet foran seg er døde i en alder av 16. Det skal ikke skje i Norge. Her skal hjelpen nå frem. Hvordan unngå så triste skjebner i fremtiden?
Aftenposten har tidligere avdekket at av 10 barn som døde under barnevernets omsorg, har kun ett dødsfall blitt gransket.
Mine dypeste kondolanser til venner og familie.
