Har du en partner og dere har begynt å kjede dere litt? Det er mye dere kan gjøre både sammen og hver for dere for å få fart i sexlivet igjen. Her er syv tips til en mer erotisk hverdag med din kjære. Denne saken er skrevet basert på tips fra fagpersoner jeg tidligere har intervjuet, blant andre sexolog Ellen Skjelbred.
Les erotisk litteratur: De fleste har sett en sexy film eller serie på Netflix. Hva med å lese en erotisk novelle sammen i stedet? Mens menn kan tenne på å se nakne kropper, tenner mange kvinner mer på å lese noveller eller bøker som trigger fantasien. Med Fifty Shades of Grey fikk mange ny inspirasjon. Finn noen ting begge liker og som dere kan teste ut.
Flørt og ha det gøy: Mange slukner på hver sin sofa. Gjør ting sammen, ta et dansekurs, tren sammen eller reis bort en weekend. Det er viktig å gi hverandre komplimenter, være snille mot hverandre og vise at dere setter pris på hverandre. Bruk tid på berøring og kyss mye.
Hva med sex-leketøy? En sexy truse eller nattkjole blir aldri feil. Jeg synes det kan bli litt mye med håndjern, utkledning og rollespill. Men den som har lyst har lov. Så prøv dere frem. Det er mye utstyr på markedet. Selv anbefaler jeg en kraftig vibrator på strøm som ser ut som et massasje-apparat. Her har Sinful en vibrator kalt Magic Wand som har kommet godt ut i test. En slik vibrator kan gi orgasme til de som sliter med å å få det. Vibrasjonene er så sterke at det holder å holde vibratoren på utsiden av underlivet eller på den ene skinken. Å lukke øynene og drømme deg inn i din yndlingsfantasi mens du bruker den, er et godt tips. Husker du Samantha Jones i Sex og Singelliv? Hun slet ut sin før utløpsdato, og forlangte ny i butikken.
Prøv glidemiddel! Jeg leste en fantastisk hyllest til glidemiddel (lube) i Cosmopolitan. Hvorfor skal dette vidundermiddelet gjemmes bort i en badehylle når det burde vært servert som en førsteklasses rett, sto det. Jeg er helt enig. Vær stolt av din lube. Mange kvinner opplever for lite fukt nedentil. Når vi nærmer oss orgasme blir vi mindre fuktige, faktisk. Et enkelt glidemiddel kan redde samleiet og gjøre det til en nytelse heller enn at du håper det snart er over. Altfor få vet det og altfor få bruker det.Kjøp et luksus- glidemiddel, la det pynte opp på nattbordet og bruk det så mye du vil – også for deg selv. Det gjør masturbasjon til en nytelse. Bruker du kondom under samleiet, vil det helt klart gli bedre med glidemiddel. Ha begge deler tilgjengelig, så er du forberedt til spontan sex.
Tren musklene: For kvinner kan bekkenbunnstrening bedre sexlivet og motvirke urinlekkasjer. Å onanere kan også styrke underlivet og vekke sexlysten. Bare vibrator blir ensidig, så sexologer anbefaler finger-stimulans som variasjon. I følge sexologer er onanering også et godt sovemiddel og godt egnet til å kvitte seg med spenninger i kroppen.
6. Ta vare på dere selv: Mange er slitne og stresset i hverdagen. Noen kan trenge ekstra tilskudd av vitaminer. Andre trenger bare å legge listen lavere, bli kvitt stresset og bli uthvilt. Etter et varmt skumbad, kan det hende du mykner og får lyst på sex med kjæresten igjen. Massér hverandre med en velduftende olje, eller bare kose dere. Ikke stress. Vi er for opptatt av selve samleiet. Sex er mye mer enn inn og ut med penis! 2 av 3 kvinner får ikke orgasme av dette, de trenger å få stimulert klitoris, være med i hjernen og føle seg trygg. Så å kile henne på armen, blåse henne i øret og si varme ord, kan være smart, for en start. Jeg har sett SexEducation på Netflix, et tips.
7. Pynt dere for hverandre. Selvbildet er viktig for å føle seg attraktiv. Trener du, har et sunt kosthold, kler deg pent og føler deg vel, så vil du også like det du ser i speilet. Andre vil se på deg som mer attraktiv også. Plutselig ser du at andre kikker beundrende på din utkårede, og blir vekket igjen selv. Til en spesiell kveld kan hun ha på seg den lille sorte eller en rød kjole og han kan bruke god parfyme og en pen, utringet skjorte. Men for all del, trives dere best i pysjen, så for all del, ikke stress.
ps; For deg som er alene: Er du alene, kan det være svært positivt å komme i gang med trening og sosial aktivitet. Du kan nyte erotisk litteratur og ha sex med deg selv. Her finnes det mye hjelpemidler på markedet. Prøv nettdating, flørt og ha det gøy.
Selv er jeg helsejournalist, coach og livsstilsblogger.
Jeg har prøvd alle timer på Sats Elixia, men kulen på magen er der fortsatt. Irriterende som søren! Men det er håp! Les 6 kjappe tips.
«Jeg så deg på stranden og så at du hadde fått kul på magen. Jeg håpet at du ikke var gravid, jeg ble litt redd!» Denne kommentaren fikk jeg av en ålesunder for flere år siden. Jeg var spent på å treffe ham igjen etter noe av og på-dating. Det var ikke akkurat responsen jeg håpet på.
Barnefødsler og hormoner
Replikken brant seg inn, og derfor husker jeg den ennå. Jeg var ikke gravid – jeg var bare en voksen kvinne som nærmet meg overgangsalderen. Jeg hadde trent og kost meg omtrent like mye, og med to barnefødsler og hormoner attpå, så var det slik jeg så ut. Relativt slank og trent, men med en liten kul på magen.
Var redd han skulle bli far
Han kunne si at han hadde savnet meg. Vi kvinner er sårbare når det kommer til kropp sommerstid. Men han så altså en kul og var redd for at han skulle bli far. Etter litt mer av og på dating ga jeg opp hele fyren. Han var for dum.
I dag gir jeg faen og kjøper de minste og mest fargerike badetrusene – (ingen skal tvinge på meg badedrakt verken på stranden eller på spa) – men jeg holder fortsatt forgjeves inn magen når jeg bader – og sletter uheldige bikinibilder fortere enn lynet.
Måtte kaste bildene
For vel et år siden tok en fotograf bilder av meg på en badebåt i Alanya, og han sendte meg mange fine bilder. Han var fornøyd. Til min ergrelse så jeg at jeg måtte kaste flere av de: Hodet og overkroppen så fin ut, men denne kulen syntes på magen. Da hjalp det ikke å posere i grønn, fresh bikini og lett retusjering hjalp heller ikke. På magen altså. Jeg torde ikke poste de uheldige bildene forfra, for jeg visste jeg ville få kommentarer.
Ett bilde jeg trodde var greit, fikk jeg kommentar på, og da ble jeg lei meg og slettet det.
Slik får du bukt med magefettet. Her er 6 kjappe tips:
Stress, øl og karbohydrater er dårlig
Stress og for mye karbohydrater, gjær, øl og brød gir mer magefett. Da starter jeg det nye året med havregrøt, dansk rugbrød og grønnsaker og håper å være sylslank før neste ferie.. Jeg elsker å kose meg med en øl på stranden og tyrkisk, oppblåsbart brød, lavash, – men meningen var ikke at magen skulle ligne på brødet. Sukk. 🙁
2. Lavkarbodiett en uke eller to virker. Egg med wokede grønnsaker til frokost uten brød. Svart kaffe. Fisk og store biffer, kylling og kalkun uten saus og annet tilbehør enn grønnsaker. Litt frukt går, men bær er bedre. Sukkerter, knaskegulrøtter, mager kesam som eneste dressing. Et glass knusktørr hvitvin. Dropp øl.
3. Styrketrening. Det løser ikke alt, altså. Jeg har tatt mye situps uten å bli kvitt magefettet. Men styrketrening strammer opp kroppen generelt, og det ser bra ut.
4. Kondisjon. Jeg liker zumba og styrketrening og er ikke glad i timer hvor pulsen stiger for raskt. Faktisk får jeg litt noia. Men de siste ukene tvang jeg meg til å like mer råkondis i sal, og overlevde, Jeg trodde ryggen og bekkenet skulle svi etterpå, men faktisk følte jeg meg bedre. Kondisjon øker også forbrenningen og det er det du vil når du vil kvitte deg med magefettet. Løp trappene.
5. Kjøp klær en størrelse større. Jeg har for mange stramme tights og korte, trange topper. Da kan teite typer fort kommentere «is it my baby inside?» Utrolig kjipt. Ved å kjøpe større klær, ser jeg nesten tynn ut. Å bruke skjørt og bukser med høyt liv er et godt alternativ og en kjole med litt vidde så du får plass til feriemagen og weekend-middagen.
6. Er det her jeg skal foreslå mer tid i sengen med din kjære, som jo er god trim? Jeg vil iallfall appellere til mer livsglede. Aldri har en fyr klaget på magen min i bingen. Jeg tror knapt han har sett den. Og det er bedre å fremstå med litt myke former enn å være en tynn sylfide. Operere bort magefettet? Der sier jeg nei. Aldri! Med mindre du er sykelig overvektig, det er noe annet. Vi som klager er egentlig for selvopptatte. Enig? Så bare gi faen og vær stolt av deg selv. Velg tøy med sterke farger, smil og la det stå til.
Jeg er bra nok som jeg er. Det er du også. Derfor lo jeg høyt da en forsoffen eks sa – de bildene du la ut fra båten er de fineste jeg har sett; bare forstørr brystene litt, så blir du helt perfekt 🙂
Vil du komme i bedre form i det nye året og gå ned et par kilo? Få motivasjonen her! «Det er oppskrytt å trene med andre. Vær ego og legg løpet selv!», hevder Helsetine og trår til med 10 enkle tips.
Du vet hvordan det er! Venninnen som skulle være med deg på joggetur, mens som melder avbud på grunn av sykt barn. Kjæresten som heller vil ligge på sofaen enn å være med på styrke-timen på gymmen. Vennen som ber deg på kaffe, og plutselig er tiden gått og det ble ikke noen trening den dagen heller .
Vær pur egoistisk, for en gangs skyld. Bli din egen motivator. Da dropper du ikke treningstimen selv om det ikke passer for noen andre.
Finn noe du liker. Jeg har halset etter venner på 2 mils skitur med blodsmak i munnen og tråkket rundt i fjellet med en gjeng som ikke vil stoppe når jeg trenger det. Det er mye bedre å svømme, danse, gå tur, trene styrke eller gjøre noe du liker – for deg selv. Jeg mener ikke at du skal ditche vennene, bare at du ikke skal la de stoppe deg fra å gjøre det du egentlig vil. Bare en spasertur en halvtime daglig, gjør enorm forskjell og kan redde liv! Og du vil ikke dø, fordi treningsvennen sviktet! 🙂
Når du gjør deg selv til sjefen, da går du på den spinningtimen, flamencotimen eller løpetreningen på mølle uansett. Joiner noen, er det hyggelig og/eller en bonus, hvis ikke, er det de som går glipp av noe og ikke du. Har du lyst til å gi opp halvveis, så tell til hundre og ned igjen – helt til timen er over. Det sitter i hodet, og du gir ikke opp.
Bruk tid på yoga og pilates-timer. Planlegg og book timer via appen. De rolige timene frigjør tanker som gir deg overskudd til andre tyngre timer og oppgaver senere.
Kjøp noe nytt og fresht treningstøy som gjør deg glad. Trener du på studio, så ha alltid en bag med treningstøy + treningskort, drikkeflaske og håndkle liggende i bilen. Det har jeg. Slik blir det lettere å trene akkurat når det passer deg. Har du ikke bil, så sett treningsbaggen rett foran inngangsdøren i gangen! Da kan du ikke unngå å se den. 😉
Sørg for nok søvn, nok drikke (vann) og unn deg en sjokoladebit eller kakestykke av og til – gjerne den første timen etter treningen, da er forbrenningen på topp og kaloriene fester seg ikke så lett. Å nekte deg alt søtt, gjør presset for stort. Putt inn mer grønnsaker, kylling og fisk i kosten, samtidig som du unner deg bare litt mindre av kosematen og kosedrikken.
Del bilder og treningsstatuser på sosiale medier som Facebook og/eller instagram. For meg er det en egen motivasjon og føles som belønning. Så får heller FB-venner bli lei av deg/meg. For all del, styr unna negative energityver og lyseslukkere! Husk at noen vil alltid heie på deg, ikke minst du selv. Det er den indrestyrte delen av deg du må få tak på. Så lenge du booster din egen treningsglede, når du ditt eget mål om å bli stolt av deg selv og fortsetter innsatsen. Du gjør treningen til din livsstil.
Når du har funnet yndlingssporten din, så meld deg på en treningstur, gjerne til utlandet om mulig. Du trenger ikke å vente til noen har tid til å bli med deg, du treffer likesinnede på turen som også liker golf, dans eller yoga. Dermed er den positive sirkelen i gang og du får nye venner på kjøpet.
Ikke tenk verken på kropp, prestasjoner eller slanking, tenk på at du er snill med kroppen din og lar den bli sunnere, gladere, og ikke minst sterkere, og at du frigjør endorfiner (lykkehormoner). Selvfølelsen vil øke i takt med treningen.
Ta en pause. Plutselig går du på en nedtur og orker ikke. Da er det viktig å ha omsorg for deg selv. Gi deg selv en bamseklem og ta den iskremen du har lengtet etter. Om noen dager er du tilbake.
Første gang jeg hørte om selvmord var på folkehøgskolen. Da vi kom tilbake fra påskeferie, var ikke A. der lenger. Lærerne sa han tok sitt eget liv fordi han var homofil. Hvordan hjelper vi de som sliter før det fatale skjer?
Første juledag tok kunstneren og forfatteren Ari Behn sitt eget liv. De nærmeste visste at han slet psykisk, men ingen hadde forstått hvor alvorlig det var. De trodde ikke han hadde det i seg. Årlig tar rundt 600 sitt eget liv og så mange som 6000 kan ha gjort et forsøk på selvmord. For mange pårørende kommer det som lyn fra klar himmel.
Det er vanlig å være nedfor i perioder og de fleste av oss har opplevd det. Det er smart å snakke med nære venner, nevne det for fastlegen og be om henvisning til psykolog. I følge eksperter skal det ikke alltid så mye til å snu selvmordstanker slik at personen får håp. Det beste er å spørre rett ut: Har du tenkt å ta livet ditt og hva kan jeg gjøre for å hjelpe/forhindre det? Det kan oppleves støttende og lindrende.
Når kjente og elskede personer som Ari tar sitt liv, føler vi ikke bare sympatisorg. Din egen ensomhetsfølelse, dine egne sår – trigges og du kan bli trist. Det er viktig å vite om dette og også å føle egenomsorg i slike situasjoner. Kom deg ut, gjør noe annet, besøk en venn. Ta vare. Her snakker jeg både til meg selv og andre. <3
Å få folk til å ønske å fortsette å leve, er et stort lerret å bleke, som Ingeborg Senneset skriver i Aftenposten: Maud Angelica ba på sine knær om at de som sliter, skal søke hjelp. Da må den hjelpen eksistere.
Her er jeg helt på linje med henne: Det er ikke bra nok som Erna Solberg vil, å kartlegge jenter som sliter psykisk. Strakstiltak må settes inn NÅ.
Det bør komme flere lavterskeltilbud og hjelpen må ha god nok kvalitet. Hva hjelper det å søke psykolog om du må stå ett år på venteliste og kjemien ikke stemmer?
A. tok livet sitt fordi han var homofil
Første gang jeg hørte om selvmord var på Skjeberg FHS. Året var 1980 og jeg gikk der med folk som senere ble kjendiser; som Knut Nærum. Nærum har tidligere skrevet en kronikk om alt det ville som skjedde det året, med Berlintur, festing, politirazzia, narkobeslag, stenging av skolen og utkastelse av elever som ruset seg. Men det verste var selvmordet. Ingen visste at A. slet. Han var stille. Vennlig. Da vi kom tilbake fra påskeferie, så alle lærerne alvorlige ut i ansiktet. De sa A var homofil og at han hadde tatt livet sitt. Det gjorde inntrykk. Vi var lei oss. I dag er det lettere å være homofil, men fortsatt tar unge livet sitt pga legning. Det bør ikke skje i 2020. Vi må jobbe med følelsen av utenforskap.
Nabojenta mestret ikke livet
En tidligere nabojente tok livet sitt i skogen. Hun var adoptert inn i en stor og fin familie. Minstemann i søskenflokken. Jeg husket at hun pleide å sitte i et tre og se ned på oss. Kanskje hun likte utsikten? I tenårene slet hun og livet ble for vanskelig. Plutselig var hun borte. Det var nitrist, særlig for familien. Hva hadde skjedd som gjorde livet så uutholdelig vanskelig? At unge tar sitt eget liv er et stort samfunsproblem. Vi må forebygge og ha flere helsesøstre og annet helsepersonell tilgjengelig for ungdom som har det vanskelig.
Skolekamerater tok overdose
Jeg har alltid hatt et hjerte for de de går dårlig med, og har friskt i minne flere av mine egne og min brors skolekamerater, som endte sitt liv med en overdose. Min brors bestevenn som jeg hadde et godt øye til og bøllen som mobbet min bror og som jeg tok igjen med, endte begge sitt liv grunnet overdose. Hvordan hadde de det hjemme – i tettstedets fineste strøk? Vi vet at Alkohol-og rusmisbruk øker faren for selvmord, planlagt eller ikke. Alkohol kan utløse depresjon. Hva gjør vi for å minske misbruk av tabletter, narkotika og alkohol?
S havnet i økonomisk krise
En ekskjæreste tok sitt eget liv. Det var en kjekk mann, men han manglet styring på økonomien. Han leide leilighet, betalte ikke leien og ble kastet ut. Han kjøpte møbler, unnlot å betale og de ble hentet. Fordi han så gjerne ville spandere på meg, «lånte» han bankkortet mitt uten lov, og fikk ut 20 000 kroner. Da jeg oppdaget dette, følte jeg meg lurt og forholdet tok slutt. Jeg fikk siden igjen pengene. Mannen fikk seg ny kjæreste. Etter en stund ringte lillebror meg og sa at «det var over.» Storebror hadde tatt livet sitt på en øde skogsvei, på vei til familien. Han var i økonomisk krise og kemneren var etter ham. Jeg var i begravelsen. Der snakket vi om den fine humoren hans. Moren sa han hadde sett så pen ut som død. Det var en fattig trøst. Vi må hjelpe arbeidsledige og de som går på en smell økonomisk til mer styring. S slet også psykisk grunnet økonomien.
K slet med kronisk hodepine etter samlivsbrudd
Jeg bor langs toglinjen og har opplevd politiet lyse med lykter nedenfor hagen – på grunn av et selvmord i natten. Den gang mener jeg å huske det var en kvinne, en lokalpolitiker, som hadde vandret langs toglinjen og ble påkjørt. En annen gang leste jeg i avisen at en mann hadde forulykket på toglinjen et stykke unna. Sjokket var stort da jeg fikk vite at det var en tidligere bekjent av meg, broren til en venninne. Han slet visstnok med kronisk hodepine etter et samlivsbrudd og ventet på time hos psykolog.Ventetiden for å få hjelp med psykiske problemer er for lang: Skal vi få ned selvmordsraten må det finnes øyeblikkelig hjelp som virker.
Bjørg Eva Jensen mistet en av tvillingene
Veldig vond var nyheten om at flotte Bjørg Eva Jensen, tidligere skøyteløper og venn, hadde mistet en av tvillingguttene. Marius valge å ta livet sitt i april i fjor. Det kom helt uforberedt på familien. Bjørg Eva fikk beskjeden av sin samboer da hun var på vei til trening. Hun har selv vært åpen om selvmordet og er opptatt av at vi snakker mer om psykisk helsevern. Det er viktig å snakke mer om psykisk helse og hvordan vi kan forebygge og forhindre at nydelige og umistelige unge menn forsvinner fra oss.
Psykiske lidelser kan øke faren: B var bipolar
For Norsk Ukeblad skrev jeg om Birgit: En ung flott jente og mamma til en liten gutt. Birgit var bipolar og hadde vært psykisk syk i lang tid da hun tok sitt eget liv. Jeg intervjuet mammaen Ann-Mari Mellegård, som er lærer. Ann-Mari opplevde det som vanskelig å finne riktig hjelp og behandling. Hun måtte finne ut alt selv og kjempe på egenhånd. Hun mener datteren kunne vært reddet ved riktig hjelp og at hun døde grunnet systemfeil.Ann-Mari jobber fortsatt for å forebygge selvmord blant unge mennesker og har FB-siden Birgits Hjerte.
2 av 3 som tar livet sitt er menn, flere av de er eldre.
47 år er gjennomsnittsalderen til de som tar livet sitt. Ironisk nok var Ari Behn akkurat 47. Flere av de som tar livet sitt er over 60: Bestefar kan være deprimert og det er ikke sikkert du får vite at det er selvmord. Flere selvmord blir kamuflert med «hjerteinfarkt» da selvmord fortsatt er forbundet med skam.
Hvilke opplevelser har du med selvmord selv? På date i byen har jeg fått høre historier jeg ellers ikke ville fått høre, fra fedre som har vært nær å miste sin sønn eller datter i selvmordsforsøk. Vi har ingen flere å miste! Ta action nå.
Sliter du – ring i dag
Leser du dette og sliter eller kjenner noen som sliter. Si det høyt. Ta en telefon:
Ring Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Røde Kors: 800 33 321. Samme telefonnummer går til Kors på Halsen, Røde Kors’ nettside for deg under 18 år.
Ari Behn skulle feire jul med barna på Kongsseteren. Det skjedde ikke. Maud fikk aldri overrakt julegaven; ett portrett av faren. Siste gang hun så ham var rundt 20. desember. Modig fortalte hun om en pappa som var helten, men som var psykisk syk. «Det finnes alltid håp om bedring,» sa hun og manet til å oppsøke hjelp.
Så sterkt, så inderlig, så modig. Ari skulle vært tilstede i kirken og hørt sin eldste datter tale varmt, åpent og vakkert om ham.
Maud Angelica må være Norges modigste 16-åring. Ikke bare talte hun for hele Norge om pappa Ari, hun holdt også et flammende innlegg til alle som sliter om aldri å gi opp håpet. Det var vanvittig bra, om det er lov å si det i en så tragisk situasjon.
Jeg føler en enorm respekt for og kjærlighet til henne og søstrene. Det må være den beste talen holdt av en 16-åring noensinne – og i en så bunnløst tragisk situasjon. Det sier også mye om hvor fantastisk Märtha og Ari må ha vært som foreldre.
Jeg satt i min egen stue og hadde tent alle de lysene jeg fant, fordi jeg måtte det, jeg trengte å se flest mulig lys skinne mens jeg så begravelsen til Ari Behn i Oslo Domkirke. Underveis måtte jeg tenne enda flere lys og nå har jeg tent i peisen. Det er som et fysisk behov, som presten var inne på: Mange tente lys på slottsplassen. Og vi tenner dem i dag.
Hadde Märtha som støtte
Maud Angelica hadde mamma Märtha som støtte mens hun holdt den lange og rørende talen til pappa som ble borte så altfor tidlig. Begge virket sterkt preget. De hadde rosa hårpynt og rosa blomster fordi rosa var Aris yndlingsfarge.
Kunne jage bort monstre
Maud snakket om en pappa som var så sterk at han kunne jage bort monstre fra soverommet hennes da hun var liten. Hun følte seg helt trygg sammen med ham. Elsket. Han var unorsk, og også flinkere til å rose og sette ord på det enn andre.
Psykisk syk i mange år
Men varmen og storsinnet fra faren hadde en skyggeside: Åpent og inderlig fortalte Maud at faren hadde vær psykisk syk i mange år. Det var vanskelig for Ari og vanskelig for familien, sa hun.
Feiret ikke jul sammen
Gråtkvalt talte hun direkte til sin far: Hun sa hun ikke visste at hun skulle dra så tidlig. Hun hadde ingen anelse om at han skulle forlate dem. De skulle jo feire jul sammen!
Med disse ordene røpet hun det vi alle lurte sånn på. Feiret han jul på Kongsseteren som planlagt? Tydelig skjedde det ikke. For Maud sa hun aldri fikk overrakt julegaven – et portrett hun hadde tegnet av ham og som hun hadde gledet seg sånn til å overrekke ham.
– Jeg har ikke sett deg på to uker, sa hun. Går vi to uker tilbake, er vi rundt 20. desember.
Må ha skjult ting
Den dagen møttes de, og Maud kunne ikke ane at hun aldri ville få se pappaen igjen.
– Du sa det gikk bedre. Du må ha skjult for oss hvor ille du hadde det, holdt ting hemmelig for oss, sa hun.
1. juledag, ca 5 dager senere tok faren sitt eget liv.
Jeg fikk ingen closure, sa Maud. Det var hjerteskjærende å høre på.
Mange røper ikke planene
Dessverre er det jo slik at de som sliter ofte ikke forteller hele sannheten om hvor ille det står til. Mange som har alkoholproblemer, er mestere i å skjule problemer for sine nærmeste, noe jeg selv har opplevd.
Mange som tar selvmord røper ikke planene for sine nærmeste. Familie, barn og venner står rammet og fattigere tilbake, uten muligheten til å forberede seg, uten forvarsel. Det er smertefullt og vondt.
Maud snakket om en pappa hun trodde skulle være der i mange år: En pappa som skulle se hvordan de ble, som skulle følge dem opp kirkegulvet når de giftet seg, som skulle oppleve å bli bestefar.
– Men, nei, du valgte å dra tidlig, sa hun sønderknust.
Selvmord som en dødelig sykdom
Maud var inne på at hun kunne gjort mer koselige ting sammen med pappaen, men var samtidig klar over at hun og andre ikke kan laste seg selv: Et selvmord er ingen sin feil. Det er som en dødelig sykdom, sa hun. Og for Ari virker det som om det stemmer. De som forsøkte å hjelpe, nådde ikke frem.
– Pappa må ha vært så sliten at han ikke så noen annen utvei, sa hun.
I sin siste bok Inferno skriver Ari åpent at han er en belastning for andre og at han vil bort fra seg selv fordi han forvolder andre skade.
Det finnes alltid en utvei
Maud gikk rett inn i dette. Hun leverte en brennende appell til alle som sliter med selvskading, depresjon eller selvmordstanker:
– Tenk aldri at det er bedre for andre at du forlater livet. Det er så innmari feil! sa 16-åringen.
Alle fortjener kjærlighet og glede og mange elsker deg, sa hun direkte til alle som sliter.
Maud fortsatte appellen med å si at det alltid finnes en utvei og at man aldri må gi opp håpet. Søk hjelp. Det finnes profesjonelle, og det er det de er der for, sa hun:
-Du kan få hjelp, og det kan bli bedre.
Med disse ordene kan Maud redde liv. Det er godt å vite i en så trist situasjon. Den nye generasjonen ungdom er åpnere og modigere enn vi var. Det gir håp.
Få forsto hvor syk han var
Utallige er de som har lovprist Ari og fortalt hvilket fantastisk varmt menneske han var. Få er de som har forstått alvoret i det han slet med. Hvor syk han faktisk var. Foreldrene og søsknene hans holdt brennende, varme taler for sønnen. Heller ikke de hadde forstått hvor dypt depresjonen stakk. Ingen, selv ikke bestevennene, så for seg at Ari var i stand til å ta sitt eget liv. Dette siste er til ettertanke.
Må være føre var
Det viser oss at vi må være føre var. Vi må våge å bry oss mer, våge å spørre direkte: Planlegger du å ta livet ditt! Hva slags hjelp trenger du?
Det er unorsk. Vi vil ikke bry oss og holder oss borte til noen selv strekker ut en arm. Men er du syk nok, tar du ikke kontakt for å få hjelp, nødvendigvis. Vi må være åpnere og varmere i møte med de som har det vondt og vanskelig.
Håper han fikk hjelp
Ari ga mange hint, både i intervjuer, i maleriene og bøkene sine om at han slet. Han snakket om døden. Trodde vi det bare var fiksjon? Fiksjonen ble til slutt virkelighet, sa en av bestevennene.
Jeg vet ikke hvor mye profesjonell hjelp han fikk. Jeg håper det var mye. Men heller ikke hjelpeapparatet virker alltid. Du er avhengig av å finne den stemmen som rører noe i deg, slik at hjelpen virkelig når frem og hjelper. I helse-Norge er det dessverre ikke alltid at de som sliter, blir møtt som mennesker, men mer som figurer man kan dytte piller i og si noen overfladiske ord til. Er det noe som ikke hjelper eller lindrer så er det det.
Må bli sett som menneske
Selvsagt skal man medisineres om man har en psykisk sykdom som krever det, men det er det å bli sett som menneske som kan gi heling. Noen ganger må innleggelse til. Det er skambelagt, men det burde vært motsatt: At det er tøft å si du har vært modig nok til å oppsøke hjelp.
Vil være varsom
Kanskje gjorde alle alt de kunne – og for de etterlatte sin skyld vil jeg være varsom og ikke tegne opp et bilde som kanskje ikke stemmer. Alle kan ikke reddes. Han var nok veldig sliten, som Maud så fint sa det.
Var som Ari var i rommet
Under begravelsen kjente jeg på tunge følelser. Da Aris brors stemme brast, kom tårene og de fortsatte med Mauds sterke minneord.
Etterpå var det som Ari var i rommet. Han åpenbarte seg for meg både som en engel med vinger, smilende på vei mot lyset – og som en korsfestet skikkelse. Det var sterkt.
Ari ga oss en tidlig vår
Men så var begravelsen over og TV bildet viste en domkirke og et Oslo sentrum helt snøfritt, med varmegrader, i sol. Mette Marit strøk omsorgsfullt sønnen Marius over ryggen. Aris far ga klemmer.
Jeg hørte fuglene kvitre høyt, høyt gjennom TV-skjermen og jeg tenkte at Ari har sannelig myknet og varmet oss så mye at det vi opplever her er en tidlig vår. Det var som om Oslo tidlig i januar var forandret til en sydlandsk og varmere storby, som Barcelona.
Ari smeltet snøen og ga oss håpet, våren, med solglimt, plussgrader og fuglekvitter.
Kom endelig til sin rett
Det er sannelig bra gjort, Ari. Du smeltet oss, islandet. Ismenneskene.
Endelig kom du helt til din rett – og vi så deg som du virkelig er – verken som klovnen eller en viktig meningsytrer og kunstner – men som den du var, som ARI.
Hadde jeg bare kunnet snakke med deg, rose deg, sendt deg noen blomster som jeg skjønner du fikk for få av mens du levde. Ingen kan det. Det er over.
Mine varmeste tanker går til familien og de nærmeste i tiden som kommer. Ta godt vare på dere selv. Og vi må være varsomme og ta godt vare på dere.
Steng kommentarfeltet
Til mine kolleger i pressen maner jeg til å tenke nytt, droppe krasse ord om kjente personer, aldri gi terningkast 1, stenge kommentarfeltet om det er det som skal til for å skru av kranen for stygge og urettferdige kommentarer.
Og til de av mine kolleger som skamløst har gått hardt ut mot alternativ medisin og kalt vakre flotte mennesker for klovner eller kvakksalvere. Skam dere.
Jeg heier på de jeg så snakke så sårt og hudløst i Domkirken i dag: På Maud og søstrene, Märtha, kongeparet, Aris foreldre og søsken. Det er dere som er håpet og lyset.
Om portrettet hun tegnet av faren som julegave: «Jeg har jobbet på den i minst ti timer, og mens jeg gjorde det, tenkte jeg på hvor mye jeg elsker deg og hvor spent jeg var på å se reaksjonen din. Jeg vil aldri kunne gi deg tegningen. Det knuser hjertet mitt.»
Om alle minneordene til faren: «Jeg er glad for at pappaen min betydde så mye for så mange.»
Om farens evne til å sette ord på ting: «Du brukte så fine, store ord. «Du ville si at jeg var en glitrende diamant. Hvem sier sånne ting? Du fikk oss barna til å tro at vi kunne få til hva som helst. Du fikk oss til å føle en uendelig styrke og glede i at du trodde sånn på oss. Takk for det. Leah, Emma, mamma og jeg savner deg så utrolig mye.»
Om knuste drømmer: «Vi trodde du ville være her for å følge oss ned midtgangen i kirken når vi gifter oss, se hva vi gjør med livene våre, se hva slags personer vi blir, eller se vår forbedring i kunst, ridning og sminke – eller være her for å se våre fremtidige barn. Men nei, det ble ikke sånn. Du bestemte deg for å dra tidlig.»
Om erkjennelse: «Pappa må ha vært så sliten at han ikke hadde følt at han hadde noen annen utvei enn å gå ut av denne verden.»
Bønn til andre som sliter med tunge tanker: «Jeg vil si til alle at det alltid finnes en utvei, selv om det ikke føles sånn. Du kan få hjelp, og det kan bli bedre. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke. Aldri tro at det er bedre at du går bort, det kan jeg love deg at er så feil.»
Om fortvilelsen ved å ikke få en closure, om ikke å få tatt farvel: «Vi skulle så gjerne ønske at vi kunne gi deg en aller siste klem. Vi elsker deg pappa – du er en glitrende diamant du også.»
Ari skulle feire jul med barna på Kongsseteren. Det skjedde ikke. Maud fikk aldri overrakt julegaven; ett portrett av faren. Siste gang hun så ham var rundt 20. desember. Modig og sterkt fortalte hun om en pappa som var helten, men også psykisk syk. «Det finnes alltid håp om bedring,» sa hun og manet til å oppsøke hjelp.
Så sterkt, så inderlig, så modig. Ari skulle vært tilstede i kirken og hørt sin eldste datter tale varmt, åpent og vakkert om ham.
Maud Angelica må være Norges modigste 16-åring. Ikke bare talte hun for hele Norge om pappa Ari, hun holdt også et flammende innlegg til alle som sliter om aldri å gi opp håpet. Det var vanvittig bra, om det er lov å si det i en så tragisk situasjon.
Jeg føler en enorm respekt og kjærlighet for henne og søstrene. Det må være den beste talen holdt av en 16-åring noensinne – og i en så bunnløst tragisk situasjon. Det sier også mye om hvor fantastisk Märtha og Ari må ha vært som foreldre.
Jeg satt i min egen stue og hadde tent alle de lysene jeg fant, fordi jeg måtte det, jeg trengte å se flest mulig lys skinne mens jeg så begravelsen til Ari Behn i Oslo Domkirke. Underveis måtte jeg tenne enda flere lys og nå har jeg tent i peisen. Det er som et fysisk behov, som presten var inne på: Mange tente lys på slottsplassen. Og vi tenner dem i dag.
Hadde Märtha som støtte
Maud Angelica hadde mamma Märtha som støtte mens hun holdt den lange og rørende talen til pappa som ble borte så altfor tidlig. Begge virket sterkt preget. De hadde rosa hårpynt og rosa blomster fordi rosa var Aris yndlingsfarge.
Kunne jage bort monstre
Maud snakket om en pappa som var så sterk at han kunne jage bort monstre fra soverommet hennes da hun var liten. Hun følte seg helt trygg sammen med ham. Elsket. Han var unorsk, og også flinkere til å rose og sette ord på det enn andre.
Psykisk syk i mange år
Men varmen og storsinnet fra faren hadde en skyggeside: Åpent og inderlig fortalte Maud at faren hadde vært psykisk syk i mange år. Det var vanskelig for Ari og vanskelig for familien, sa hun.
Feiret ikke jul sammen
Gråtkvalt talte hun direkte til sin far: Hun sa hun ikke visste at hun skulle dra så tidlig. Hun hadde ingen anelse om at han skulle forlate dem. De skulle jo feire jul sammen!
Med disse ordene røpet hun det vi alle lurte sånn på. Feiret han jul på Kongsseteren som planlagt? Tydelig skjedde det ikke. For Maud sa hun aldri fikk overrakt julegaven – et portrett hun hadde tegnet av ham og som hun hadde gledet seg sånn til å overrekke ham.
-Jeg har ikke sett deg på to uker, sa hun. Går vi to uker tilbake, er vi rundt 20. desember.
Må ha skjult ting
Den dagen møttes de, og Maud kunne ikke ane at hun aldri ville få se pappaen igjen.
-Du sa det gikk bedre. Du må ha skjult for oss hvor ille du hadde det, holdt ting hemmelig for oss, sa hun.
1. juledag, ca 5 dager senere tok faren sitt eget liv.
-Jeg fikk ingen closure, sa Maud. Det var hjerteskjærende å høre på.
Mange røper ikke planene
Dessverre er det jo slik at de som sliter ofte ikke forteller hele sannheten om hvor ille det står til. Mange som har alkoholproblemer, er mestere i å skjule problemer for sine nærmeste, noe jeg selv har opplevd.
Mange som tar selvmord røper ikke planene for sine nærmeste. Familie, barn og venner står rammet og fattigere tilbake, uten muligheten til å forberede seg, uten forvarsel. Det er smertefullt og vondt.
Maud snakket om en pappa hun trodde skulle være der i mange år: En pappa som skulle se hvordan de ble, som skulle følge dem opp kirkegulvet når de giftet seg, som skulle oppleve å bli bestefar.
– Men, nei, du valgte å dra tidlig, sa hun sønderknust.
Selvmord som en dødelig sykdom
Maud var inne på at hun kunne gjort mer koselige ting sammen med pappaen, men var samtidig klar over at hun og andre ikke kan laste seg selv: Et selvmord er ingen sin feil. Det er som en dødelig sykdom, sa hun. Og for Ari virker det som om det stemmer. De som forsøkte å hjelpe, nådde ikke frem.
– Pappa må ha vært så sliten at han ikke så noen annen utvei, sa hun.
I sin siste bok Inferno skriver Ari åpent at han er en belastning for andre og at han vil bort fra seg selv fordi han forvolder andre skade.
Det finnes alltid en utvei
Maud gikk rett inn i dette. Hun leverte en brennende appell til alle som sliter med selvskading, depresjon eller selvmordstanker:
Tenk aldri at det er bedre for andre at du forlater livet. Det er så innmari feil! sa 16-åringen.
-Alle fortjener kjærlighet og glede og mange elsker deg, sa hun direkte til alle som sliter.
Maud fortsatte appellen med å si at det alltid finnes en utvei og at man aldri må gi opp håpet. -Søk hjelp. Det finnes profesjonelle, og det er det de er der for, sa hun.
-Du kan få hjelp, og det kan bli bedre, sa hun.
Med disse ordene kan Maud redde liv. Det er godt å vite i en så trist situasjon. Den nye generasjonen ungdom er åpnere og modigere enn vi var. Det gir håp.
Få forsto hvor syk han var
Utallige er de som har lovprist Ari og fortalt hvilket fantastisk varmt menneske han var. Få er de som har forstått alvoret i det han slet med. Hvor syk han faktisk var. Foreldrene og søsknene hans holdt brennende, varme taler for sønnen. Heller ikke de hadde forstått hvor dypt depresjonen stakk. Ingen, selv ikke bestevennene, så for seg at Ari var i stand til å ta sitt eget liv. Dette siste er til ettertanke.
Må være føre var
Det viser oss at vi må være føre var. Vi må våge å bry oss mer, våge å spørre direkte: Planlegger du å ta livet ditt! Hva slags hjelp trenger du?
Det er unorsk. Vi vil ikke bry oss og holder oss borte til noen selv strekker ut en arm. Men er du syk nok, tar du ikke kontakt for å få hjelp, nødvendigvis. Vi må være åpnere, og varmere i møte med de som har det vondt og vanskelig.
Håper han fikk hjelp
Ari ga mange hint, både i intervjuer, i maleriene og bøkene sine om at han slet. Han snakket om døden. Trodde vi det bare var fiksjon? Fiksjonen ble til slutt virkelighet, sa en av bestevennene.
Jeg vet ikke hvor mye profesjonell hjelp han fikk. Jeg håper det var mye. Men heller ikke hjelpeapparatet når alltid frem. Du er avhengig av å finne den stemmen som rører noe i deg, slik at hjelpen virkelig nytter. I helse-Norge er det dessverre ikke alltid at de som sliter, blir møtt som mennesker, men mer som figurer man kan dytte piller i og si noen overfladiske ord til. Er det noe som ikke hjelper eller lindrer så er det det.
Må bli sett som menneske
Selvsagt skal man medisineres om man har en psykisk sykdom som krever det, men det er det å bli sett som menneske som kan gi heling. Noen ganger må innleggelse til. Det er skambelagt, men det burde vært motsatt: At det er tøft å si du har vært modig nok til å oppsøke hjelp.
Vil være varsom
Kanskje gjorde alle alt de kunne – og for de etterlatte sin skyld vil jeg være varsom og ikke tegne opp et bilde som kanskje ikke stemmer. Alle kan ikke reddes. Han var nok veldig sliten, som Maud så fint sa det.
Var som Ari var i rommet
Under begravelsen kjente jeg på tunge følelser. Da Aris brors stemme brast, kom tårene og de fortsatte med Mauds sterke minneord.
Etterpå var det som Ari var i rommet. Han åpenbarte seg for meg både som en engel med vinger, smilende på vei mot lyset – og som en korsfestet skikkelse. Det var sterkt.
Ari ga oss en tidlig vår
Men så var begravelsen over og TV bildet viste en domkirke og et Oslo sentrum helt snøfritt, med varmegrader, i sol. Mette Marit strøk omsorgsfullt sønnen Marius over ryggen. Aris far ga klemmer.
Jeg hørte fuglene kvitre høyt gjennom TV-skjermen og jeg tenkte at Ari har sannelig myknet og varmet oss så mye at det vi opplever her er en tidlig vår. Det var som om Oslo var forandret til en sydlandsk og varmere storby, som Barcelona.
Ari smeltet snøen og ga oss håpet, våren, med solglimt, plussgrader og fuglekvitter.
Kom endelig til sin rett
Det er sannelig bra gjort, Ari. Du smeltet oss, islandet. Ismenneskene.
Endelig kom du helt til din rett – og vi så deg som du virkelig er – verken som klovnen eller en viktig meningsytrer og kunstner – men som den du var, som ARI.
Hadde jeg bare kunnet snakke med deg, rose deg, sendt deg noen blomster som jeg skjønner du fikk for få av mens du levde. Ingen kan det. Det er over.
Mine varmeste tanker går til familien og de nærmeste i tiden som kommer. Ta godt vare på dere selv. Og vi må være varsomme og ta godt vare på dere.
Steng kommentarfeltet
Til mine kolleger i pressen maner jeg til å tenke nytt, droppe tøffe ord om kjente mennesker, aldri gi terningkast 1, stenge kommentarfeltet om det er det som skal til for å skru av kranen for stygge, og urettferdige kommentarer.
Og til de av mine kolleger som skamløst har gått hardt ut mot alternativ medisin og kalt vakre flotte mennesker for klovner eller kvakksalvere. Skam dere.
Jeg heier på de jeg så snakke så sårt og hudløst i Domkirken i dag: På Maud og søstrene, Märtha, kongeparet, Aris foreldre og søsken. Det er dere som er håpet og lyset.
Om portrettet hun tegnet av faren som julegave: «Jeg har jobbet på den i minst ti timer, og mens jeg gjorde det, tenkte jeg på hvor mye jeg elsker deg og hvor spent jeg var på å se reaksjonen din. Jeg vil aldri kunne gi deg tegningen. Det knuser hjertet mitt.»
Om alle minneordene til faren: «Jeg er glad for at pappaen min betydde så mye for så mange.»
Om farens evne til å sette ord på ting: «Du brukte så fine, store ord. «Du ville si at jeg var en glitrende diamant. Hvem sier sånne ting? Du fikk oss barna til å tro at vi kunne få til hva som helst. Du fikk oss til å føle en uendelig styrke og glede i at du trodde sånn på oss. Takk for det. Leah, Emma, mamma og jeg savner deg så utrolig mye.»
Om knuste drømmer: «Vi trodde du ville være her for å følge oss ned midtgangen i kirken når vi gifter oss, se hva vi gjør med livene våre, se hva slags personer vi blir, eller se vår forbedring i kunst, ridning og sminke – eller være her for å se våre fremtidige barn. Men nei, det ble ikke sånn. Du bestemte deg for å dra tidlig.»
Om erkjennelse: «Pappa må ha vært så sliten at han ikke hadde følt at han hadde noen annen utvei enn å gå ut av denne verden.»
Bønn til andre som sliter med tunge tanker: «Jeg vil si til alle at det alltid finnes en utvei, selv om det ikke føles sånn. Du kan få hjelp, og det kan bli bedre. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke. Aldri tro at det er bedre at du går bort, det kan jeg love deg at er så feil.»
Om fortvilelsen ved å ikke få en closure, om ikke å få tatt farvel: «Vi skulle så gjerne ønske at vi kunne gi deg en aller siste klem. Vi elsker deg pappa – du er en glitrende diamant du også.»
– Jeg har ikke sett deg på to uker, sa hun. Går vi to uker tilbake, er vi rundt 20. desember.
